Mitt blogginnlegg er på side2.no/familie trykk –>Her for å lese det!
Dette året har startet helt fantastisk. Ting har virkelig snudd seg mot den positive siden for meg å bloggen min! Det er mindre tanker i hode mitt nå i hverdagen å jeg får mulighet til å få slappe av litt oppi det litte hode mitt. For de som er alene mødre selv, vet hva jeg snakker om. Jeg har mindre bekymringer og får ha mer michelle tid nå når min fantastiske datter sover, isteden for å måtte bruke tiden når hun sover med at hode jobber på spreng pga utfrodrende situasjoner som gjør at det blir tanker i hode. Jeg tar det ikke forgitt at nå blir det mindre tanker, mindre bekymringer osv i hverdagen min. Men jeg gleder meg over hver dag å uke som jeg får ha der det er mindre av dette å mer “slapp av tid” i hode mitt når jeg bare er “michelle” litt når min datter sover. Jeg elsker å få mamma men en mamma trenger også litt tid til å bare være seg selv i hverdagen å det får jeg når min datter sover litt om dagen. Noe annet jeg også gleder meg utrolig mye over er bloggen min! Det er merkelig hvor mye en blogg kan bety for noen, men bloggen betyr mye for meg. Det er min #”friplass” der jeg får skrive å ordlegge meg om hverdagen å mine tanker. Ja det er offentlig men samtidig så er det min plass, å mitt liv. Jeg velger selv hva jeg vil skrive om, men jeg får ordlegge meg å det gjør utrolig godt. Nå har bloggen min fått veldig mange flere fantastiske lesere, å det har hvertfall dobblet seg, om det ikke har 3 dobblet seg iforholt til hva det var før. Bloggen min har nå nylig kommet på topp200 lista for hele norge, å dette er stort for meg! Ikke nokk med det men den har også kommer på de andre listene som er på blogg.no også. Jeg var og er enda overlykkelig av å se bloggen min ligge på topplisten for norge. Bloggen min skal også nå bli skrevet om i lokal avisen for Birkenes i Aust-Agder. Jeg har en avtale med de i morgen å er utrolig spent å gleder meg til dette. Flere ting har også begynt å komme seg nå med bloggen min, men det ønsker jeg å gå ut med å dele med dere fantastiske lesere om litt. Så følg med så får dere vite det når tiden er inne!
Jeg var også inne i dag å så på side2.no/familie sin nettside. Jeg leste ned igjennom å plutselig så jeg noe som kunne minne meg om en blogg som jeg skrev i fjord. Jeg klikket meg inn å ble helt overrasket av å se det øynene mine så. Det var sjokk, det var stort! Et av mine blogginnlegg hadde blitt lagt ut på side2.no/foreldre! Jeg vet ikke eksakt hva tid de la det ut hos dem, men det spiller ingen rolle for uansett så er blogginnlegget mitt lagt ut på siden deres. Det var så utrolig kjekt å se at dette å jeg sitter enda å smiler å er utrolig glad for det. Jeg er også super glad for hvordan det fantastiske året 2014 nå har startet å gleder meg som en liten barn selv for å se frem over hvor bra dette året skal bli.
Hipp hipp hurra! Min vakre prinsesse er hele 6 mnd i dag. Gratulerer så uendelig mye med 6 mnd dagen min vakre prinsesse. Jeg er så stolt over hun at jeg finner ikke ord. Stoltheten tar aldri slutt å vokser høyere hver dag, høyere enn jeg trodde var mulig. På de hele 6 mnd som allerede har gått er det utrolig mye som har skjedd å hun har utviklet seg så utrolig bra. Jeg har aldri felt så mye tårere, smilt så mye å ikke minst ledd så mye som jeg har gjort nå disse fantastiske 6 mnd som nå har gått. Hun gjøre hverdagen til en fantastisk lek å jeg elsker livet som mamma <3 Bilder å hvordan vi tilbringte dagen kommer jeg til å skrive om i morgen ettersom jeg ikke er klar med alle bildene ifra dagen i dag. Men jeg kan røpe at den gynge sauen som dere ser hun sitter i på dette bilde, fikk hun av meg i dag som 6 mnd gave 🙂 Og det er ikke til å legge skjul på at den falt virkelig i smak å hun elsket den 🙂 Enda kjekkere ble det når vi fant ut at den også laget lyd, da var den enda mer perfekt synes hun. Vi har uansett hatt en strålende dag å kost oss kjempe masse! Men som jeg nevnte ovenfor skriver jeg mer om hvordan dagen i dag var som feiring av 6 mnd dagene hennes i morgen når bildene også er klar så jeg kan vise dere.
Håper dere fantastiske lesere også har hatt en super fin dag.
Om det er rett eller galt, er opp til hver enkel å bedømme men følelsen av å ikke være ønsket av sin egen biologisk far er ikke noe god følelse uansett.
Følelsen av å ikke være god nokk å rett å slett ikke ønsket til verden er ikke en god følelse i det hele tatt. Det er tvert imot noe godt som enn kan klare å finne ut ifra en sånn situasjon! Det å være klar over at sin egen biologisk far valgte bort sitt eget barn pga penger. Ja, rett å slett for å slippe å betale barnebidraget. Det vil jeg påstå å uttale meg om er feil prioritering. Hvordan det går, nei det må du ikke spør meg om. Men hvordan det føles, ja det kan du spørre meg om. Her er min historie som det barnet som ble valgt bort av sin egen biologisk far og fysisk gitt bort så han slapp å betale for at jeg faktisk ble født!
Jeg bærer ingen nag, men jeg bærer på en historie som preger mitt liv den dag i dag. Jeg har ingenting til overs for denne mannen som en gang var min far. Nå er han ingenting, bare en helt vanlig mann som bor i norge. En mann som har satt sine spor i meg og mitt liv, men som på ingen så helst måte skal få trykke meg ned. Det klarte han å gjøre nokk da jeg var liten. Kanskje han fikk det så han ønsket, uansett så håper jeg han er lykkelig å kan gå med hode hevet å være stålt nå over valgene som han tok å livet som han har den dag i dag.
Alt startet da jeg var liten. En liten å vanlig søt baby som ble født. Jeg var min mor´s lykkestein men min ?fars? gråstein. Noe han virkelig ga utrykk for i sine handlinger mer enn få ganger. I starten da jeg ble født prøvde han virkelig. Han var med under fødselen å prøvde å ta seg tid til å bli kjent med meg, men plutselig var det stopp og ting fikk en hel omvending. Jeg husker nå som voksen flere episoder ifra da jeg var liten, episoder som har satt sine spor i meg. Hendelser jeg husker som jeg skulle ønske jeg aldri hadde husket. En episode som skjedde har virkelig prentet seg inn i hode mitt, jeg husker det som bilder men ikke som en film ifra fortiden. Jeg husker jeg skulle bli hentet at den biologiske far min, han kom å jeg skulle være med han i bilen hans. Min mor bar meg ned å jeg skulle bli satt inn i bilen hans, noe jeg ikke ønsket. Mannen var ukjent for meg, jeg hadde ikke blitt trygg på han på de måtene som et barn skal få være trygg på over for sin far. Jeg husker jeg tvilhålt i mamma, jeg tok fatt i håret hennes (hun hadde lengre hår som var mørkt) og jeg rev hun i håret mens jeg ble satt inn. Jeg gren å viste tydelig at dette ønsket jeg ikke. Min mor kunne ikke gjøre noe, når det er bestemt at et barn skal ha så å så mye tid sammen med sin far så er det sånn (ja mye har forandret seg ifra den tiden med hvordan det var da å hvordan det er nå, men i den tiden var det sånn). Jeg ble satt inn bak i barnesete, hendene mine var fulle av hår ifra mamma som jeg hadde fysisk revet ut selv da jeg tvi holt i hun. Det var en hand på bryste mitt som hålt meg i barnesete og den andre handen ble jeg spent fast med i barnesete. Jeg husker ikke mer ifra den episoden, men de minnene er sterke nokk. Jeg vet det aldri var noe godt for min mor, jeg vet det er ikke få tårer som har blitt felt ifra hennes øyner. Men jeg vet hun virkelig prøvde for min skyld, jeg vet hun gjord mye som hun ikke ønsket der å da men som hun gjord for hun ønsket at jeg skulle få kjenne min virkelige far. Hun var hele tiden opptatt av at jeg skulle vite hvem han var, å jeg hadde alltid et bilde av han på natt borde mitt. Flere episoder skjedde, å blant annet en dramatisk episode der politien måtte hjelpe til.
Min biologiske far ringte min mor og ga beskjed om at han nå kom å skulle kidnappe meg. Ja rett å slett ta meg ifra mamma! Det var da politien ble innblandet. De sto klar på alle grensene på hjemplassen min å var klar til å ta han så de kunne få meg hjem igjen til mamma. Min mor ringte sine foreldre å de kom opp for å hjelpe hun med det dramatiske som var i gang å skulle skje. Da min biologiske far kom utenfor hos mamma så han bilen til mamma sine foreldre å det var heldigvis da han ga seg. Han snudde bilen og kjørte sin vei! Jeg er glad han ikke fikk gjort dette å at politien sto klar for å stoppe han langs alle utkantene av hjemplassen min. Men at en person skal være i stand til å si å fysisk klar ti å gjøre det, er for meg helt sprøtt. Det var utrolig mange episoder som skjedde å det ente med at jeg ble redd mannfolk. Jeg kom meg ifra redselen men om noen kommer raskt opp i ansiktet mitt den dag i dag, uten at jeg er trygg på dem så reagere jeg med å ta opp armen for å være klar til å beskytte meg. Jeg ønsker ikke å dra opp flere episoder som skjedde for jeg er ikke ute etter å svar male han, eller å gi et budskap om at han er et dårlig menneske.
Mamma sa eller ga aldri noe utrykk til meg som var negative ang han. Hun prøvde hele tiden så godt hun kunne. Jeg vet (som nevnt opp forbi) med sikkerhet uten at hun har sakt noe til meg at det er ikke var få tårer hun har felt igjennom de årene med hendelser da jeg var liten, og den kampen hun gikk igjennom for meg. Heldigvis husker jeg ikke så mye av hendelsene som skjedde, men det er nokk uansett det jeg husker.
Da jeg vokset til å kom i tenårene begynte jeg å finne ut mer å mer ang det så egentlig skjedde da jeg var liten. Realiteten og sannheten var ubeskrivelig vond, men samtidig var det også noe godt ut ifra situasjonen og hendelsene. Da jeg prøvde å oppsøke han å ta kontakt for å danne et eget bilde av han ble jeg møtt med lukket dør. Fysisk lukket dør også altså. Jeg prøvde å ringe han å fikk snakket med han men ut ifra den telefon samtalen jeg hadde ente det med at jeg ga meg. Etter jeg fant ut mer å mer kom sannheten frem. Jeg var aldri ønsket av han! Jeg var en feil i han sine øyner og det var det han ønsket å si også til andre mennesker rundt. Han valgte å adoptere meg bort da jeg var ca 6 år. Grunnen for at han ønsket dette var pga pengene. Han slapp da å betale for at jeg var født!
Mamma fant seg endelig etter flere år en ny mann og det var da jeg ble adoptert bort til han som er den dag i dag og for resten av mitt liv min pappa. Jeg fikk endelig en skikkelig far. En far som stilte opp å elsket meg som sitt eget kjøtt å blod. En far som sto med mamma sin side og ble en familie. Jeg er den dag i dag uendelig takknemlig for at jeg fikk bli adoptert bort å kunne få være heldig å få en far, en virkelig far. En far som elsket meg og satte pris på meg. En far som var glad for at jeg var født, en som ikke tenkte tanken på at jeg var en feil. For snart to år siden gikk min mamma å pappa ifra hverandre. Det å håndtere en skilsmisse er det dessverre mange barn og eldre barn som går igjennom så det går jeg ikke innpå nå i dette blogg innlegget. Men jeg håndtere skilsmissen bra, synes jeg selv (ja jeg er kanskje egoistisk som klarer å si det, men jeg må få være ærlig å ha lov til å synes det). Jeg har like mye begge mine foreldre og jeg er like mye elsket av de begge uansett. Min pappa har akseptert at jeg oppsøkte min biologiske far å ønsket å finne svar rundt det, noe jeg beundrer han for at han klarte å akseptere så uendelig bra.
Da jeg ble eldre og mer voksen og kjente til min livshistorie bedre å hendelsene som hadde satt spor i meg for resten av mitt liv, hadde jeg også fått blitt kjent med de andre som er i familien til min biologiske far. Det er noen fantastiske mennesker som jeg har fått en utrolig stor betydning for meg på veldig kort tid. De viser at de er glad i meg å setter pris på meg. De har alltid tid til meg å de gleder seg over hver eneste gang vi får treffe hverandre. De stilte til å med opp å var i dåpen av min nydelige datter. Det er uendelig stort for meg at de gjorde det å at de setter så stor pris på meg som det de gjør.
Min biologiske far der imot har jeg ingen kontakt med, jeg kjenner han rett å slett ikke. Dette fordi han ikke den dag i dag klarer å akseptere meg, jeg tror det er tøft for han å se tilbake på det som skjedde å ikke klarer å legge det bak seg. Men det er helt okei. Det eneste som ikke er okei er at jeg ikke fikk muligheten til å få legge blomster på graven til min biologiske farmor, som dessverre gikk bort for noen år siden pga kreft. Den korte tiden jeg fikk ha med hun da jeg ble eldre, satte jeg stor pris på og hun er var et fantastisk menneske. Hun klarte å legge fortiden bak seg å se frem over. Hun så nokk mer da enn hva som enn var i stand til å se når enn var oppi en sånn situasjon som var da jeg var baby. Da hun døde og jeg fant graven hennes etter å ha lett på hele gravplassen som er til det stede hun ligger begravet på begynte jeg å legge blomster der. Jeg gikk turer sammen med hunden min å satte meg ned ved graven hennes å snakket til hun. Det er det nærmeste jeg kommer hun nå men samtidig er jeg takknemlig for at jeg fant gravplassen hennes. Men min biologiske far der imot likte ikke dette.
han fjernet alt som jeg hadde lagt på graven hennes første gangen, andre gangen fjernet han alt og lot to stilker ifra blomstene stå igjen men hadde knekt av toppen av de. Jeg prøvde å legge på blomster å tenne lyst flere ganger men til slutt orket jeg ikke å gå tilbake for å bli møtt med et sånn resultat.
Jeg er klar over at jeg har en halv bror, en nydelig halvbror som jeg er stolt over at jeg har. Jeg kjenner han uheldigvis ikke, men skulle ønske at jeg en dag får bli kjent med han. Han er ikke mye mindre enn meg, eller bedre sakt bare et eller to år mindre enn meg. Jeg er stolt over å si at jeg har han som halvbror å jeg håper han har fått oppnådd det han har ønsket i livet sitt frem til nå. Jeg bærer ingen nag eller noe negativt over for min biologiske far. Jeg tror at folk kan gjøre feil, og at folk kan forandre seg. Uansett hva han tenker eller ikke tenker om meg så håper jeg han har et bra liv sammen med sin kone og min halvbror. Jeg har mine tanker å følelser etter denne livshendelsen min som barn, men samtidig er denne hendelsen og hendelsen som mobbeoffer i 10 år gjort meg til den personen jeg er i dag. Jeg er takknemlig for den personen jeg er i dag å jeg er takknemlig for at de livs hendelsenne jeg har hatt har gjort meg til en sterkere person.
Jeg er ikke ute etter sympati men jeg er ute etter å kunne fortelle mine livshistorier i håp om at det kan hjelpe andre som kanskje har opplevd noen av det samme. Jeg ønsker å vise andre at det er ingen skam å ikke ha levd et prikkfritt liv uten noen harde opplevelser som preger deg selv i nå tid også. Jeg vil vise andre at uansett hvor mye vondt enn kan ha opplevd kan enn også snu det rundt og glede segover det positive som har kommet ut ifra de harde opplevelsene.
Xtine Michelle spurte om jeg var interessert i å skrive et gjest innlegg på bloggen hennes, da tenkte jeg bare OH SHIT. Jeg er ikke så veldig glad i å skrive, men tenkte jeg får vell prøve!
Mitt navn e då Marita, jeg er 20 år og bor på klepp (Rogaland).
Tenkte å fortelle litt om hvordan jeg og Michelle ble kjent, det hele startet i 2009, Michelle bodde på sandnes og jeg på tananger hos pappa. Vi gikk på Godalen på Design og handverk, vi begynte og snakke sammen der og fant på ting i helgene og av og til på kveldene, Mich sporte meg en gang om jeg ville bli med til Haua ei helg og se hvor hun bodde med moren og faren. Jeg sa jo selvfølgelig ja, vi tok bussen fra sandnes til haua så hentet Bente oss ved kiwien, så reiste vi opp til mich å koste med hundene, gikk ut i stallen og reiste ut med noen av vennene til michelle. På lørdagen bestemte vi oss for og ta litt bilder siden bente og Michelle er så glad i å ta bilder, så vi fant ut at vi skulle gå på ski med hundene så bente kunne ta bilder, det ble mye latter og fall. Men uansett hva som skjer så ler vi alltid av det!
Når vi sluttet på skolen i 2010, flyttet michelle hjem til haua igjen, men det stoppet ikke oss fra og være med hverandre, får enten reiste jeg til michelle eller så kom hun til meg. Michelle flyttet så til Moi, så da ble det litt mindre besøk, men vi treffest når vi kunne. Da bente og jarle skulle gå fra hverandre flyttet Michelle sammen med bente til Mandal. I november 2012 husker jeg bente skrev til meg på facebook om jeg ikke kunne prøve og komme om 2 helger siden da fyller michelle året, å vi ble enige om at vi skulle ikke si noen ting til michelle så, jeg bestillte togbilett og avtalte med bente at hun skulle hente meg på toge til et klokkeslett.
Da vi kom inn døren så michelle ikke helt hvem det var men da hun så meg kom hu springende med tårer i øynene og ga meg en mega klem, vi lo og lo for michelle hadde ingen aning om at det var meg, men overraskelsen stoppet ikke da, for vi gikk opp i stallen så michelle kunne stelle hesten sin så da sa bente at vi skulle gå hjem frem til foring så kunne vi heller komme opp da, men michelle prøvde og nekte for hun ville ikke hjem, men vi klarte og få henne med hjem for 1 time senere gikk vi opp i stallen igjen for da skulle vi hjelpe til og *FORE* hestene. Men istedenfor så var de pizza og kake og goe venner som ventet.Når vi var ferdige i stallen fant jeg og michelle ut at oi, vi har bare bilder fra 2009 så da sporte vi Bente når vi var i stallen om hun kunne ta nye bilder av oss siden de var så lenge siden, å bente sa ikke nei. Så da laget vi til slik at vi kunne ta bilder sammen og hver av oss. Det var mye latter for jeg klarer alltid få dei 2 damene til å smile med litt tull!
Julen 2012 husker jeg at jeg fikk en mms melding av michelle der det sto: Du skal bli Tante, God jul med bilde av en graviditets test! Jeg husker at jeg ble så glad at tårene kom, da folk sporte ka jeg gråt for så sa jeg bare, jeg har fått julestemning! Haha, kunne jo ikke si at hun var gravid.
Sommeren kom og jeg var i lyngdal sammen med xen min, mamma, stefar og lillesøster. Vi reiste hjem ijen etter 2 dager, men jeg var hjemme 1 dag så reiste jeg ned igjen for michelle var på sykehuset og Mina Adeline var født. Så jeg satte meg i bilen og kjørte til mandal der jeg satt på med bente videre. Vi kom til sykehuset og der traff vi michelle, jeg husker jeg var så stolt over henne og Adeline var helt nydelig! Jeg var så stolt da jeg fikk holde henne!
Nå er det en stund siden jeg var og besøkte Bente og Michelle så jeg skal reise ned igjen nå til helgen! Å gjett om jeg gleder meg til å treffe Mina Adeline, Min bestevennine og Reserve Mamman min <3
Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid?
? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ? Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.
Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.
Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.
Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.
Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget.
Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.
Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!
Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.
Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.
Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.
Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.
Tenkte jeg nå kunne dele en ny oppskrift som jeg har testet ut etter jeg fant den på en fantastisk blogg som ga meg utrolig mye hjelp når jeg måtte forandre kostholdet mitt. (bloggen oppskriften er hentet fra finner dere –> HER! ) Det er utrolig å se hva enn faktisk kan lage uansett om enn må holde seg borte ifra melk. Melk er det jo i utrolig mye mat produkter som en kjøper på butikken, flere produkter enn hva jeg var klar over. Viste dere at det finnes spor av melk i f.eks: Snop, kips, sauser, smør, rømme å mye mye mer å mye enn baker med er det også somregel melk i. Så her kommer oppskriften på pai, dette er oppskriften på eplepai men har også testet det ut med blåbær og jordbær. Så her er det bare fantasien som kan sette en stopp på hvilken pai enn måtte ønske å lage 🙂
Ingredienser: 270g hvetemel eller speltmel 200g smør uten melk 2ss sukker 1/2dl vann
4-5 epler som enn skreller og kutter i båter/skiver til den størrelsen du selv ønsker (eller hvor mange du ønsker å ha i paien) og ha på kanel over de 3ss sukker også over eplene.
Om du ikke tåler vanlig sukker kan du bytte det ut med tagatesse (du får kjøpt det i de fleste helsekost butikker)
Slik gjør du:
Smuldre opp smøret og hvetemel (eller speltmel om du har det i steden for hvetemel), så har du i alle de andre ingrediensene. Du kan gjøre det for hånd eller så kan du bruke en foodprosessor. Så trykker du 2/3 av deigen i formen. Jeg bruker en paiform når jeg lager denne. Så setter du den i kjøleskapet mens du kutter opp og fjør klar eplene eller det du ønsker å ha i paien. Når du er klar med dette så tar du ut igjen paien åsså legger du eplene oppi og strør 3ss sukker og litt kanel over de. Nå kjevler du ut resten av deigen og kutt den opp i flere remser etter den størrelsen du ønsker. Så legger du den på toppen av eplene i paien etter hvordan du ønsker det skal være. Nå strør du et tynt lag med sukker over toppen. Når dette er klart å ovnen er varm setter du den inn på 175 grader i 55-60 min. Det kan variere litt ifra ovn til ovn.
Når paien er klar lar du den kjøle seg ned litt og så er den klar. Du kan servere den til hva du ønsker og det finnes is som er uten melk om du ønsker å ha is til den.
Om du ønsker å ha en annen pai som inneholder noe annet enn epler så gjør du det på samme måte men bytter eplene ut med det du ønsker å ha i den.
Her er et bilde av hvordan det så ut når jeg hadde prøvd ut paien med å ha blåbær og jordbær isteden for epler. Det var utrolig friskt og godt, og den ble litt bløtere når jeg hadde blåbær og jordbær i isteden for epler. Men den smakte utrolig godt både med epler og med blåbær og jordbær.
Håper dere likte oppskriften og at paien faller i smak. Det gjor den iallefall her 🙂
Året 2013 var et år det skjedde utrolig mye for meg. Det var et ubeskrivelig og helt fantastisk år. Jeg har nå samlet sammen noen blogginnlegg for året som nettopp var så jeg tenkte å dra frem igjen så dere fantastiske lesere kunne få muligheten til å se tilbake på. Høydepunktene for år 2013 med bilder kommer også om ikke så lenge. Men her er bloggene jeg ønsker å dra frem igjen for år 2013. #Enjoy 🙂
Se hva jeg har kjøpt – Et av flere store innkjøp før den lille prinsessa mi ble født. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
1,2,3 – 9,10! Smil – Et innlegg der dere får et innblikk i graviditets hormonene som festet i kroppen min. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
Knøtte er h*n, Ultralyd – Her får dere se ultralyd bilder ifra ultralyden der jeg fikk hvite hvilke kjønn det var jeg ventent når jeg gikk gravid. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Del 1: Alene, men det går bra! – Et personlig innlegg om mine tanke rund det å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødende alene og kommende alene mamma. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Vil du være jenta mi? – Et blogginnlegg om den største bursdags gaven jeg noen gang har fått. Det var uendelig stort å få denne bursdags gaven å jeg smiler enda hver dag pga dette. Evig lykke er vell det rett å si. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
Bildedryss – min siste dag – En bildeblogg med flere nydelige gravidbilder ifra tiden jeg gikk gravid. Trykk –> HERfor å komme inn på blogginnlegget
Tvangs bestevenn – En blogg som beskriver litt om hvordan svangerskapet mitt var. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
En gave uten bruksanvisning – En gave som kommer uten bruksanvisning men som gir et uendelig stort morsinstinkt! Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
Bilde dryss & film – My one and only – Her får dere lese å se bilder og film ifra da jeg var på 3D ultralyd. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget
Del 2: Alene, men det går bra! – Her er del 2 av det personlige innlegge om mine tanker rund det å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødene alene og kommende alene mamma. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Offisielt høygravid dagen ente med sykebil å sykehus. – Her skriver jeg om en helomvending for meg akuratt den dagen jeg kunne si jeg var høygravid. Dagen ble ikke som jeg hadde forventet og ente på sykehus for en lengre periode. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Uke 35, Det største som har hent! – Her skriver jeg om en helt spesiell uke som forandret mitt liv for alltid på en fantastisk måte. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Bilde dryss – den nakne sannhet – Her får dere se de siste gravid bildene som ble tatt av meg da jeg var hos fotograf. Ja, jeg hadde utrolig stor baby mage. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Hva skal prinsessa hete – Her avslører jeg navnet til jenta mi for første gang. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Min første reise – Her er den første reisen Mina Adeline var på etter hun ble født. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Fødsel historien – Seriøst det er noe galt der nede! – Her får dere lese en litt annerledes fødsel historie. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget!
Pust lillevenn, pust! – Her får dere lese om en mors største frykt som ble en hendelse jeg opplevde.. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget.
Hva er en pappa – Her skriver jeg mine tanker å meninger rundt dette, å ønsker å høre hva dere tenker. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget.
LIvet med et prematur barn – Her kan dere lese om hvordan det var for meg da jeg fikk et prematur barn. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget.
Livet er som en dans på roser – Her får dere lese om at alt er ikke helt flott hele tiden, livet har sine utfordringer bare ikke alle snakker om dem. Trykk –> HER for å komme inn på blogginnlegget.
Pakke meg inn med klær pga jeg er mamma – Et blogginnlegg som går på mine tanker rund det å være mamma med om enn virkelig på forandre klesstilen pga det. Trykk –> HERfor å komme inn på blogginnlegget.
Det ble endel blogger, men her har dere noen av de bloggene jeg har skrevet for året som var (år 2013), noen blogger som har en stor betydning for meg å noen som handler om mine tanker rundt forskellige temaer. Håper dere liker tilbakeblikket på blogginnleggene.
Det er ikke forsent enda til å være med på spørsmålsrunden som jeg nå har på bloggen. Jeg starten den nå i helgen å tenkte å minne dere fantastiske lesere om den, så dere har muligheten til å slenge inn noen spørsmål 🙂 Spørsmålene kan dere enten skrive her eller så kan dere trykke dere inn –> Her for å skrive spørsmålene dere har. Jeg har også lyst til å lese din blogg. Så legg gjerne inn spørsmål under spørsmålsrunden å link til bloggen din så jeg kan ta en tur innom bloggen din å lese litt! 🙂 er alltid kjekt med litt lesestoff å flere blogger å titte innom når min herlige datter sover.
Har du deltat på spørsmålsrunde? Hva er din blogg?
Det er nokk flere der ute så kanskje ikke tåler q-melk proteiner å derfor har et litt annerledes kosthold. Dette opplevde jeg da jeg fikk min nydelige datter, ettersom hun ikke tåler q-melk proteiner å siden jeg ammer hun måtte jeg legge om hele kostholdet mitt. Dette var utfordrende i starten men så når jeg klarte å finne mer å mer mat jeg kunne ha så ble det mye lettere. Det er mye mat å snop osv som jeg ikke kan ha nå siden jeg ammer, men jeg synes egentlig det er spennende å måtte finne mer ut av hva jeg kan spise å ikke minst utvikle meg mer innen mat osv. Mer ang det med kostoholdet å hvordan det er for meg å holde meg borte ifra mye forskellig pga min datter ikke tåler q-melk proteiner kan jeg skrive mer om i eget blogginnlegg.
Jeg tenkte å starte med å dele en fantastisk god oppskrift som jeg fant på en blogg. Det er oppskrift på noen noen herlige rundstykker som er uten både melk og egg.
Ingredienser: 750-800gr Hvetemel eller speltmel 50jr gjær 5dl vann 2ts salt 75gr smør uten melk
Bland alle ingrediensene sammen i en bålle og bruk kjøkkenmaskin til det er blandet godt i sammen. Om du ikke har kjøkkenmaskin blander du det bare for hand. Etterpå setter du den til heving i 40 min. Bruk gjerne litt mel på toppen av deigen, bare et helt lett å tynt lag som ligger på toppen mens den står til heving. Etter den har hevet tar du og ruller den ut til en pølse og deler den opp til så mange rundstykker du ønsker. Deretter ruller du de runde og legger de på et brett klar til steking. Så lar du de stå til heving igjen i 30 min før du setter de inn i ovnen i 10 min. Ovnen har jeg på 225 grader. Før jeg setter de inn i ovnen smører jeg de med vann.
resultatet på rundstykkene er jeg utrolig fornøyd med å det går i rundstykker så å si nesten hver dag. De er helt fantastiske!
Har også testet ut med å lage med å bruke oboy, det gikk kjempe bra. Er så kjekt å teste ut litt ut ifra en oppskrift.
oppskriften fant jeg hos en annen blogger som du kan komme inn på med å trykke –> Her! Det var virkelig en stor hjelp å komme over denne bloggen da jeg måtte legge om kostholdet mitt helt.
Har dere noe innen mat dere må holde dere borte ifra? Synes dere det var greit med litt mat oppskrifter? Liker dere å lage mat?
I dag har vi hatt en innedag ettersom snøen meldte sin annkomst og hadde med seg en veldig kulde og en kraftig vind. Siden Mina Adeline har hostet litt ønsket jeg ikke å ta hun ut når det var så mye vind ute samtidig så det var såpass kaldt. Forhåpentligvis er det mindre vind i morgen så vi kan gå ut å kose oss i snøen 🙂 Siden vi hadde en innedag i dag fant jeg frem kamera så vi kunne kose oss med å ta litt bilder. Så her får dere se endel av bildene som ble tatt i dag av gladjenta mi, Mina Adeline. Om dere vil se bildene større så kan dere trykke på bildene.
Som dere ser har vi virkelig kost oss uansett om vi bare kunne være inne i dag.
Håper dere alle har hatt en flott dag.
