Det var aldri en tanke som slo meg at dette kunne skje. Det skulle være en glede som skulle deles som en fremtidig familie, ikke noe en skulle gå igjennom alene. Ting kan bli snudd på hode før en vet ord av det! Velkommen til blogg innlegget som forteller noen av mine tanker rundt å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødende alene og kommende alene mamma.
Tidligere har jeg delt starten på svangerskapet mitt og tankene rundt det å gå igjennom dette alene. Nå er jeg kommet i slutten av svangerskapet og ønsker å dele noen av utfordringene og tankene mine rundt alt som har skjedd til nå å hvordan jeg føler rundt akkurat dette og hvordan jeg har klart meg igjennom det så langt.
Som jeg har nevnt tidligere så vet jeg at jeg er ikke den eneste som går igjennom et svangerskap alene og er heller ikke den eneste som er førstegangs fødene og alene. Jeg vet det er mange der ute som er alene mor eller kommende alene mor. Men vet at hver enkelt har sin måte å håndtere dette på og alle tankene som føler meg i et svangerskap der en står mer eller mindre alene. Jeg har heldigvis hatt og for alltid kommer til å ha en fantastisk mamma som har hjulpet meg og kommer til å hjelpe meg fram igjennom. Hun har alltid vært der for meg og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hun. Samtidig har jeg også hatt og har enda fantastiske venner som har støttet meg og hvert der for meg så langt og som jeg også vet kommer til å være der videre for meg. Noe jeg er utrolig takknemlig for.
En dag om gangen
Jeg fokuserer mye på å ta en dag om gangen. Jeg prøver å tenke positivt å se og holde fast på det positive i hverdagen om det som jeg har rundt meg (av familie, venner, min kjære mor og de fantastiske dyrene vi har og ikke minst den fantastiske datteren min som jeg får bære fram). Jeg føler fort det blir for mye å begynne å planlegge alt som kommer fram igjennom i tiden ettersom jeg ikke kan hvite fremtiden eller noe. Derfor synes jeg det er viktig å være takknemlig for det en har for hver dag og det fantastiske en får oppleve i hverdagen. Ingen dager er like men alle dager har noe bra i seg uansett, en må bare finne det og holde fast på det hver dag.
Følelsene med alle forandringene
Det er mye som har forandret seg både i hode mitt og kroppen min. De tingene folk ser best som har forandret seg er jo selvfølgelig kroppen min. I starten var det veldig vanskelig å akseptere disse forandringene men når tiden gikk og jeg ble mer vant til det og så bedre at det faktisk var baby mage jeg hadde fått så ble det litt bedre. Og da jeg begynte å kjenne liv ble alt annerledes. Jeg begynte å være stolt over magen min og kroppen min. Jeg forsto mer da og når jeg så på ultralydene som jeg har vert på opp igjennom i svangerskapet mitt så fikk det meg til å se alt på en annen måte. En måte der jeg strålte! Tenk min kropp klarer å bære fram en fantastisk liten baby. Jeg begynte å klare å gå mer med stramme gensere og topper. Jeg begynte å gå mer i stramme bokser og taits og følte meg rett å slett komfortabel med det. Jeg gikk med hode hevet og var rett å slett stolt! Forandringene i hode mitt, har mer eller mindre gått gradvis og jeg har ikke merket det så veldig. I senere tid har jeg lagt litt merke til det på den måten at jeg klarer å kommunisere med andre rundt meg på en lettere måte. Jeg har også fått hørt mer at valg jeg har tatt og valg ut ifra forskjellige situasjoner har vert mer voksent av meg enn hva det var før. Jeg synes jo dette er litt merkelig men jeg stoler på de som har sakt det og kjenner meg å ser forandringene som har skjedd i hode mitt. Det høres nokk utrolig teit ut når jeg prøver å forklare det men kan dessverre ikke forklare det bedre for jeg vet ikke mer selv om det. Vet det er normalt at det skjer forandringer i hode og sånn men merker det ikke selv på den måten så andre som står meg nær merker det.
Den største utfordringen å akseptere til nå ang kroppen min
Strekk merkene mine er definitivt det som har vert mest vanskelige for meg å akseptere. Men jeg har klart det å det er såpass normalt å få merker på kroppen sin siden det er en så stor påkjenning for kroppen å vokse så fort så den gjør og med å bære fram et barn. Men har klart å akseptere det bedre og tenker mer at det er merker som viser hvor fantastisk kroppen min også kan være med å klare å bære fram et barn. Hvert eneste merke på kroppen min er et tegn på at det har bert fram datteren min og at hun har ligget godt og trykt inni magen min. Jeg er rett å slett stolt over at kroppen min er i stand til å bære fram noe så fantastisk så et barn og at jeg har fått muligheten til å få det største jeg noen gang kan få, nemlig et barn!
Det går ikke alltid som en ønsker
Jeg er fult klar over at noen tenker at jeg ikke skal sitte å klage over at jeg er alene og går igjennom svangerskapet mitt alene osv. En del tenker at jeg har valgt det selv, men sannheten er NEI! Jeg har ikke det. Det er ikke alltid at alt blir så en ønsker å har sett for seg, av å til er det ikke alt blir som en ønsker. Mitt største ønske var og kunne få ha familie når barnet mitt skulle komme til verden, jeg ønsket at barnet mitt skulle få vokse opp i et hjem med en mor og en far osv. Jeg har aldri ønsket på noen måter og bli alene mor og alt som følger med der. Jeg sitter ikke å klager over at jeg er kommende alene mor og at jeg går igjennom dette svangerskapet alene osv. Jeg har akseptert at det er sånn det er å sånn det blir men samtidig så er jeg åpen å snakker om mine tanker og følelser rundt det å gå igjennom det. Ingen takler ting likt og ingen tenker likt osv, så jeg er aldri ute etter å sitte å klage men fortelle min historie med hvordan jeg takler dette.
Følelser
Som nevn tidligere så har ting generelt bydd på utfordringer, jeg skulle ønsker jeg ikke var alene. Jeg skulle ønsker jeg hadde en mann på siden av meg som kunne støtte meg, følt meg bra nokk for, en sto gledet seg sammen med meg som en kommende familie egentlig skal. En som kunne stilt opp for meg på de måtene enn vanligvis skal som kommende familie. Det å kunne ha en mann på siden av seg som finn kjenne livet i magen, se bilder av babyen og som var med å tenkte å planla hvor fantastisk ting kom til å bli og som kunne være med å drømme seg bort i den store og ubeskrivelige opplevelsen som er i gang og som er i vente. Men bare å kunne følt seg fin og god nokk for en mann som elsket deg over alt og barnet hadde betydd så mye. Jeg savner veldig og føle at jeg ser fin ut, og få den støtten og de ordene som er gode å høre. En som kan hjelpe deg opp når du ikke kommer deg opp på natten pga smerter og ubehag fordi magen har blitt så stor, en som kan hjelpe deg med å få på klær eller sko som er vanskelig, en som kan hjelpe deg med hva enn det er du trenger hjelp til for å kare det fordi magen har blitt stor å begynt å by på utfordringer i hverdagen.
Heldigvis har jeg fantastiske venner og en fantastisk mamma som hjelper meg og støtter meg. Jeg hvet ikke hva jeg skulle ha gjort uten de. De betyr så ubeskrivelig mye for meg at jeg finner ikke ord. De hører på meg når jeg har vont, ubehag osv og lytter og føler med meg. De støtter meg i vanskelige stunder som kommer og som selvfølgelig forsvinner igjen, men de er der for meg. De hjelper meg og gjør så mye mer bra for meg enn hva de er klar over. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de.
Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde hatt mamma
Magen vokser og blir større og dette gjør at vanlige hverdags ting blir litt mer vanskelig og få til å gjøre. Barbering er blitt en risiko sport, komme seg opp av senga er til tider umulig, komme meg opp av sofaen er til tider også umulig. Har til tider hatt store bekken løsning smerter og ikke klart og gå, er på grensa med å få svangerskaps diabetes, sterke og smertefulle kynnere. Hvordan har jeg klart å håndtere dette? Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg. Hun stiller opp og er der for meg hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt hun. Hun står opp om nettene når jeg trenger hjelp med å komme meg opp av senga så jeg kan klare å få kommet meg på do eller å fylle vann siden jeg drikker såpass mye vann. Hun hjelper meg opp av sofaen når jeg ikke klarer og komme meg opp der ifra. Hun har støttet meg når jeg har gått når bekkenløsningen har vert så smertefull at bena nesten har svikta. Hun har kjørt meg på legevakt og til jordmor og hjulpet meg så godt hun har klart når jeg har hatt så sterke kynnere at tårene bare har trillet ned over kinnet og jeg ikke har klart og puste nesten. Hun har roet med ned når jeg har ligget i sengen med store smerter. Hun hjelper meg nå med hvordan jeg skal ha kostholdet mitt med tanke på at jeg er i faresonen for å få svangerskaps diabetes. Hun hjelper meg med å få meg sko og klær som jeg ikke klarer å få på meg. Hun er bare helt fantastisk og jeg vet som sakt ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hun.
Fødselen
Fødselen gruer jeg med veldig til, men har bestemt meg for hvem jeg ønsker skal være med meg osv. Jeg kommer til å skrive mer ang fødselen i eget innlegg istedenfor her. Så om dere ønsker å hvite mer om den så kommer det etter hvert.
En større glede finnes ikke
Uansett hvor tøft ting er til tider, hvor mye smerter og ubehag som til tider er der. Hvor store forandringer det er på kroppen og i hode osv. Så er jeg utrolig glad og takknemlig for at jeg få bære fram min vakre datter. At jeg skal bli mamma nå om bare noen uker gleder jeg meg veldig til. Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg har fått muligheten for å oppleve dette. Alene eller ikke, jeg vet jeg klarer dette og jeg vet dette skal gå bra. Jeg elsker datteren min allerede og gleder meg noe helt sykt til hun kommer. Alt som jeg har gått igjennom i dette svangerskapet og enda har i vente er 100 % vert det. Jeg vet jeg kommer til å bli en sterkere person fysisk og psykisk etter dette og det er ingen negativ ting i det hele tatt. Jeg har aldri kjent på en så stor glede som det den lille jenta mi gir meg hver eneste dag. Jeg er bare så takknemlig. Men hvem hadde ikke vert det?
Ønsker å informere om
Når jeg skriver på bloggen min, skriver jeg om meg å mitt liv. Jeg skriver aldri for å trykke noen ned på noen slags måter. Jeg skriver ikke om andre folk eller nevner noen andre uten at det er folk jeg vet synes det er okei. Jeg har valgt å ikke skrive om noen ting her fordi det er privat. Det er ikke alt jeg ønsker å dele med alle rundt, derfor har jeg valgt og skrive om meg å mitt liv, mine meninger og tanker. IKKE andre sine J
Jeg kommer til å skrive mer fram igjennom om dette å hvordan jeg håndterer dette osv. Så om dere ønsker å hvite mer så er det bare å følge med. Hvis noen av dere lurer på noe om hvordan jeg håndterer og takkler dette som alene så er det bare å spørre så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg svarer å publiserer ikke spørsmål som handler om andre i bloggen min.
Xoxo,
Xtine Michelle ♥
Fotograf: Bente Broberg (Broberg Foto)
Facebook side:
https://www.facebook.com/pages/Broberg-Foto/172892266203427
Innfo:
– Dere kan like siden til bloggen min på facebook her om dere ønsker!
*Dere vil lettere og raskere klare og følge med
på den siden med nye oppdateringer på bloggen
ettersom det blir lagt ut med en gang der.
