2016 Archives

Livet med ME27.04.2016

MAMMA HVERDAG MED ME PÅ SLEP

Det er over en måned siden vi var i oslo, bedre sakt nærmer det seg snart 2 mnd siden. Det var en tur som jeg er utrolig glad for at vi tok og samtidig en tur som fikk satt en bedre forståelse på min hverdag og min helse. Det var et spesielt møte på en god måte med spesialisten i oslo. Det var første gang jeg møtte noen som overrasket meg med å faktisk forstå min egen kropp/helse og hverdag bedre enn meg selv. Når jeg snakket med han og under hele timen jeg hadde der, var det som han kunne sette bedre ord på de ordene som var forsvunnet og som jeg ikke klarte å finne selv for å forklare min helse. Det var som han kjente meg og min kropp/helse bedre enn jeg kjente meg selv. Jeg følte meg plutselig ikke lost eller latterlig på noen som helst måte. ikke at noen har gjort min helse om til latterliggjøring men det har noe med hva enn føler selv. Det var som om min helse i hverdagen plutselig var en realitet som faktisk var mulig, til tross for min alder. Plutselig hadde ikke alderen min noe å si for min diagnose, det ble plutselig akseptert og jeg ble akseptert for den jeg er med min helse som ikke passer til en 24 år gammel jente.

Da vi snakket om hvor lang tid det kan ta for meg å komme meg etter et anfall/straff av ME, var det ikke noen øyenbryn som hevet seg eller noe. Det var plutselig noen som jeg snakket med som kunne forstå meg, og som forsto at det var en realitet. Jeg vet det er mange der ute som har diagnosen ME, og det er ikke en A4 diagnose, om jeg kan si det på den måten. Det er forskjellig ifra person til person, og det er så langt ifra det mange tror om selve diagnosen med ME. Når jeg klarer det skal jeg prøve å sette litt mer ord på hvordan mange lett KAN tro at ME diagnosen er, og hvordan den er for mitt tilfelle. Jeg kan ikke snakke for alle, jeg kan bare snakke for min del og hvordan jeg har det, og kanskje det er andre der ute med ME som kjenner seg igjen i noe av min hverdag.

Jeg kjenner at jeg har ikke enda føler at jeg har klart å komme med hode litt mer over vannet, etter den turen. Det var en flott tur, men en tur som tok på for min kropp. Jeg har et lyspunkt i hverdagen og det er det som får meg til å smile, stå på, komme meg igjennom hver dag, og samtidig ha en flott dag og kjenne at jeg er elsket og til nytte for noen rundt meg. Det som er mitt lyspunkt og alt dette er min datter. Hun er min største motivasjon og den personen som holder meg igang. Hun er grunnen for at jeg klarer å komme meg opp av sengen hver dag, våkne med et smil når jeg blir vekket av en herlig jente som ligger og tramper på meg, fordi nå er det morgen å det med stor m. Hun har en sprudlende og positiv energi og glede i seg, at det smitter over på meg hver dag. Vell kan det være ubehagelig og mindre koselig måter å bli vekket på med å ha noen som hopper på magen og ligger på hode når enn våkner, men med en slik solstråle blir det egentlig mer morsomt enn noe annet. I dag våknet jeg faktisk ikke til en jente som hoppet på meg eller lå på hode mitt. Jeg våknet faktisk til en seng som var fuktig, etter M.A hadde kommet inn i natt og lagt seg i sengen min. Hun var glad og sprudlende da vi våknet, og jeg kunne ikke annet enn å smile uansett om sengen min var fuktig av en full bleie med tiss. Slik skjer og bedre det er tiss en drit som en våkner til i sengen.

Jeg har hatt mange smertefulle dager med intense smerter i alle muskler, ledd og alt som befinner seg i kroppen min etter turen til oslo. Det virker helt absurd at en slik tur skal ta så på, men faktisk så gjør det de for noen. Men alt i alt, jeg hadde lett tatt turen om igjen noe som vi faktisk skal om noen måneder. Jeg har funnet en veldig grei balansegang i hverdagen, og prøver å akseptere kroppen og helsen min på en bedre måte. Jeg har klart å komme inn i rutinene at når M.A er i barnehagen har jeg alltid blogg tid i sengen, der jeg ligger og slapper av samtidig som jeg får tømt hode med å skrive her. Jeg ligger å slapper av/sover 30 min til 1 time, og deretter utfører hverdags gjøremål. Jeg prøver å ta stall arbeidet ifra morgenen av, for da har jeg en ting mindre som skal gjøres og det er godt å slappe av når enn samtidig føler at enn har klart å gjøre noe som krever endel arbeid, uansett om jeg elsker å holde på med hester og har en stor heste interesse, så er stall arbeid en fysisk anstrengelse og jobb for kroppen til tider. Samtidig så får jeg bruke kroppen å får faktisk bygge muskler av de løftene og tyngden som er i det arbeidet. Det er kjekt og jeg koser meg i stallen, samtidig som det er godt å slappe av når enn kan slappe av med god samvitighet. Dette prøver jeg å gjøre både når M.A er i barnehagen og de dagene hun ikke er i barnehagen. Det er godt å komme seg ut litt på formiddagen! De dagene M.A ikke er i barnehagen pleier hun enda og ha en liten lur på formiddagen, så etter frokost, stall arbeidet og litt andre småting som vi pleier å putle med har som regel klokken tikket over til tiden der hun pleier å sove litt. Rutinen jeg har laget meg til der de dagene hun er hjemme ifra barnehagen, er at når hun sover så sover jeg også. Det har blitt en rutine som fungere kjempe bra, og jeg merker at det gjør veldig godt å få hente seg inn å la kroppen hvile litt. Da har jeg mer overskudd å klare å henge med enda bedre resten av dagen. De dagene der hun ikke klarer å sove litt på dagen, da slapper vi av å koser oss ved å se på en film. På den måten klarer kroppen min å hente seg litt inn, og da klarer jeg også å henge med resten av dagen. Jeg prøver å utnytte de små muligheten til å hvile kroppen, og deltar både på lek sammen med M.A slik som jeg også deltar når hun koser seg ved å se på film.

Dette er en rutine som jeg har klart å finne etter vi var i Oslo. Det har fungert veldig bra frem til nå, men jeg merker også at når varmen og solen kommer noen dager, blir kroppen også litt bedre. Helt absurd spør du meg, men tro det eller ei.. det er fakta for min del. Mange tenker nokk på hvordan jeg klarer å utføre husarbeid når kroppen min er slik, og det forstår jeg isåfall veldig godt hvorfor noen lurer på dette. Det har seg slik at M.A er veldig hjelpsom og vi liker å gjøre ting i sammen. Hun elsker å få leke “vaskedame” og når jeg flyr rundt i huset med klut og vasker å pusser støv, så er hun rask til å ville ha klut og gjøre det samme som meg. Hun sier at hun vil hjelpe og det viser jeg stor glede for over for hun. Tenk at en jente på snart 3 år elsker å få delta på å hjelpe å liker å leke “vaskedame”, det er overraskende og samtidig kjekt at vi kan gjøre hverdags gjøremål om til en lek. Hun har også blitt veldig glad i å prøve å støvsuge, så når vi støvsuger sitter hun som regel på støvsugeren når jeg støvsuger, og vi hører høy musikk og danser litt rundt, og støvsuger videre. Når hun ser anledning til å ta over å få støvsuge litt hun også, så er hun rask til å ville prøve det. Det kjekkeste tror jeg nokk er å vaske gulvene! Det å ha en bøtte med vann stående rundt i huset, kluter på gulvet og vaske kost, er helt tipp topp. Hun elsker å få duppe kluten sin nedi bøtta slenge litt vann ut på gulvet og delta på å vaske gulvene, og vaske kosten den liker hun best å få kapre før meg.

Den beste måten er vell å si at hverdags gjøremål har vi gjort om til en lek, slik at det er kjekt å utføre for både små og store. Vi koser oss i sammen og hun elsker å ha det rent og ryddig rundt seg, akkurat som meg. Haha, det må nesten være en mor og datter ting det der. Matlaging er hun faktisk også med på. Hun deltar på å velge middag, er med å lager den og faktisk også synes det er veldig stas når hun får være med å dekke på bordet. Så hverdags gjøremålene er faktisk overraskende greie å få utføre i sammen, så lenge jeg passer på at jeg deler opp så det blir gjort litt å litt hver dag. Det er slik at det som for de fleste blir gjort på en dag, blir gjort på 3 dager for min del. Jeg må passe på at jeg ikke utfører for mye på en dag, og derfor må dele det opp.

Jeg merker at etter turen til oslo, der jeg fikk bedre forståelse for min helse har gjort til at jeg har funnet rutiner som gjør hverdagen lettere. Tidligere klarte jeg ikke å godta at jeg måtte dele ting opp på flere dager, og at f.eks husarbeidet ikke kunne utføres helt på en dag, men at jeg måtte bruke 3 dager på å klare det. Jeg har også akseptert bedre at jeg legger meg tidligere på kvelden, for å klare å få litt mer søvn slik at det er lettere å klare å stå opp dagen etterpå. Jeg har klart å akseptere at jeg må slappe av og til tider sove litt når M.A er i barnehagen og når hun sover på dagen hjemme. Jeg har også begynt å godta mer at å se en film sammen ikke er galt, det å slappe av å se en film i en time er helt okei. Tidligere syntes jeg det var grusomt at filmer sto på og jeg hadde dårlig samvitighet når vi satt en time og så på film, for jeg følte det ble feil bruk av tiden. Men i realiteten er det jo faktisk ikke det. Barn trenger også å kjenne på at de kan ha det kjekt uansett om de sitter stille litt. Så alt i alt har jeg klart å akseptere mer etter oslo turen, og jeg har klart å lære meg at det er ikke alt jeg kan klare å utføre på en dag, men heldigvis kommer det en dag i morgen også.

Jeg ser også veldig frem til varmere dager, og sommerdager. Det blir herlig å få kjenne varmen og solen enda mer, for kulden gjør sine ting med kroppen å når gradene forandres ender jeg opp super forkjøpet over natten. Kroppen er så absurd og rar, men det er noe jeg bare må akseptere. Jeg er hvert fall veldig glad for at turen til oslo har lært meg såpass mye på så kort tid, og at den timen jeg hadde hos spesialisten kunne gi meg så mange svar og bedre forståelse av å klare å akseptere kroppen min, og det å begynne å jobbe på lag med den. Jeg kommer jo faktisk ingen vei om jeg ikke jobber på lag med den, da får jeg jo bare ME-anfall/straff, og får virkelig svi for det. Og samtidig er jeg heldig som har gode venner og familie å at jeg bor sammen med min mamma. Da er det små hjelp å få når ting sier litt stopp i ny og ne. For å be om litt hjelp iblant er jo faktisk helt normalt og helt okei å gjøre. noe som igjen er nytt for meg. Uansett hvor mye jeg prøver å hvor mye jeg ønsker så er jeg ikke super mamma som klare alt, jeg er en mamma og et menneske på lik linje som alle andre. Vi trenger alle litt hjelp iblant, om det bare er å få ta en dusj i 5 min å ha min mamma til å passe M.A i den tiden så gjør det så utrolig mye. Samtidig som vi er to eller skal jeg si tre om husarbeidet her i hus. Så det gjør veldig godt. Vi er samlet om hus og hjem, og vi kan utføre ting i sammen som igjen gjør godt for min del. Da blir det litt lettere iblant og det blir gjort raskere når vi er flere om det enn når enn bare er en.

Jeg har en kveld med endel smerter i kroppen, men fy søren for en flott dag vi har hatt. Så nå skal jeg krype under dynene å få meg en god natt søvn. Og om dette innlegget er skrevet litt merkelig så beklager jeg det, men håper dere forstår litt bedre hvordan det kan gjøre godt å få et navn på hva som er grunnlaget for at en helse er som den er, og hvordan det kan hjelpe til å klare å akseptere det bedre å finne løsninger og rutinger for å få hverdagen til å fungere på best mulig måte. Selv nå når dagene med rein kommer, så har jeg solskinn i mine dager, for jeg har min datter som sprer så mye latter og glede! Fy søren jeg er heldig og glad! 🙂

0 kommentarer

Tanker i hverdagen24.04.2016

BEAUTY IS A CRIME!

Skjønnheten kommer ifra det indre og ditt hjerte, har du glemt det?
// Repost ifra år 2014! Ettersom dette er et blogginnlegg som jeg gjerne vil dele på ny med dere og la nye lesere også få mulighet til å lese. //

Kjære Norges befolkning eller alle i hele verden, om så er!

Vi lever i en verden der mobbing og trakassering er et stort tema, et tema som ofte er uten ord og mer i skyggen enn i fokus. Et tema som ofte finner sted, men som ikke alltid får den oppmerksomheten som den trenger for å få en stopper på det.

Mennesker rundt om i hele verden har blant annet en ting til felles, Kroppsfokus og utseende! Men det store spørsmålet er hvorfor. Hvorfor legge vekt på hvordan andre ser ut, hvorfor le og trykke ned andre fordi de kanskje ikke har den nyeste buksen som er på moten, den nyeste sminken eller sminke generelt på seg. Hvorfor i det hele tatt bruke dyrebar energi på en negativ hendelse som ikke fører til noe godt? Hvorfor ikke være mer opptatt av å jobbe med å føle seg komfortabel i din egen kropp enn å bruke den tiden på å tenke å utføre tanker og handlinger om andre.

I mange år opplevde jeg mobbing! Rettere sakt, 10 år leve jeg som et mobbeoffer. Jeg ble utsatt for en mobbing som var vanskelig og komme seg igjennom, det innebar både fysisk og psykisk mobbing som satte sine spor i meg. Mye av de årene gikk på kroppspress og utseende.

Jeg var en vanlig jente som var lik alle andre, ja jeg skilte meg ut ifra mengden ettersom jeg ikke var opptatt av den nyeste moten og de dyreste merke klærne. Men det hadde sin grunn, jeg hadde ADHD og det gikk kort tid der buksene og klærne mine hadde sin helhet, før de ente opp som hullete filleklær! Hvorfor skulle jeg være opptatt av å gå med 800 kr bokser, for alle andre gjorde det? Hvorfor skulle jeg utsette mine foreldre for å bruke en formue på klær, som etter 1 til max 2 uker eller faktisk samme dag, var fulle av hull og utslitt?

Sminke, ja sminke.. You name it! Jeg var ikke den som var opptatt av og bruke sminke i ung alder, hvorfor skulle jeg utsette huden min for tykke lag med unaturlig påsmøring av stoffer som ikke lot huden min puste. Ikke nokk med det, men samtidig som den ikke fikk puste på et normalt vis igjennom det, ble huden også full av bakterier som skaper urenslighet i huden. Dette bare pga sminke! Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til å være opptatt av det i en barene skole stadium? Hvorfor skulle det være en av årsakene til at jeg ikke hadde det utseende som andre sytes var akseptabelt?

Samtidig som både klær og sminke hadde sine fokuspunkter for andre, men ikke meg var det nokk en “fantastisk” grunnlag for andre til å se noe som var “annerledes” med meg enn de andre. Jeg var helle ikke den som i 2.klasse var opptatt av hvordan magen min så ut, HALO! Jeg var et barn. Et barn skal ikke være preget av kroppspress og utseende. Naturlig skjønnhet er det alle barn skal få ha og leve ut ifra.

Det som ble glemt allerede ifra barneskolen, var naturlig skjønnhet og at skjønnheten kommer ifra hjerte og skaper et vakkert utseende uansett. Det som ble fokuset i mitt tilfelle og for mange andre, var kroppspresset som ble en hverdag og et levende mareritt.

” Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. “
– Noen av tankene som preget min hverdag allerede som barn og ble sterkere da jeg ble tenåring. Er det virkelig tilfelle at det skal være en hverdag og tanker som skal være normale?

Fokuset på kroppen og utseende er stort i hverdagen vi alle beveger oss i og lever i. Vi blir prentet inn med dritt om hvor viktig skjønnheten er i andre sine øyner, og bruker mangfoldige tusen i løpet av 1 år på sminke og klær. Men samtidig er det ikke alle som har en økonomi som tilsier at enn kan gjøre det. Men er enn plutselig mindre vakker da? NEI!

Selv etter flere år har jeg jobbet med og holde kroppen min slik jeg ønsker og ha den. Jeg ente opp med store vansker med kroppen min etter årene som mobbeoffer, og jobbet mye med og klare å akseptere min kropp og mitt utseende. Jeg kom til et stadium i livet der jeg ikke ønsket og leve opp etter andre sine synpunkter, jeg ville være meg selv. Jeg ønsket og finne meg selv og bruke mobbingen til noe som helle gjorde meg til en sterk person.

Dette klarte jeg men noen ting satt igjen som det var limt fast i hode. En ting skal selvfølgelig sies, jeg bærer ingen nag over for årene som mobbeoffer, jeg bærer på en styrke som jeg fikk ut ifra de årene. En styrke jeg er solt over og ha fått. Men samtidig har det sine ting som enda sitter igjen.

Årene gikk og jeg ente opp med å bli gravid. Jeg var stolt over kroppen min som gravid, uansett om jeg var stor som en flodhest. Jeg bar tross alt på min vakre skjønnhet, og min nydelige datter. Men etter et tøft svangerskap og en mage så stor som en luft ballong, fikk det sine konsekvenser.

Jeg tok et valg, et valg jeg står for og som jeg ikke angrer noe på! Men et valg som har fått mye delte meninger ifra andre. Jeg fikk smerter og sår på kroppen min og forandringene ble store. Jeg prøvde så uendelig mye for å klare å få kroppen min tilbake til slik som den var før, men ingen hell i det. Derfor la jeg meg under kniven. Etter 3 operasjoner, er jeg nå stolt av å ha kroppen min tilbake! Ekte eller uekte, spiller ingen rolle for meg. Jeg har min kropp slik jeg ønsker den. Hva andre mener om det, spiller ingen rolle.

Mye negative omtale har jeg fått, men hva er årsaken til det. Hva er årsaken til at andre føler de har den rett til å kommentere andre sine valg rundt sin egen kropp? Hva gir andre rett til å dømme om noen har grunner for og operere kroppen sin eller ikke? Hvorfor tror alle at uansett om en går ut med noe offentlig så skal alt ut offentlig, det er ikke en realitet!

Det er skammelig og faktisk tenke på hvor mye kroppspress preger mange sin hverdag. Det er skremmende og tenke på hvordan det kan ødelegge et liv bare pga kroppspress og fokuset på utseende som andre utaler seg om på fritt basis. Hvor blir det av filteret som vi alle burde ha? der vi tenker igjennom hva vi utaler, hvordan vi ser på noen, og hva vi faktisk tar oss friheten til å legge en dom over, som aldri har blitt bedt om å komme. Hva skjer med århundre og menneskene i verden. Hvor blir det av viktigheten i å legge fokuset på seg selv, og være slik mot andre som enn ønsker at andre skal være mot seg selv? Hvor blir det av respekten imellom menneskene?

Hva andre velger å gjøre for å være fornøyd med seg selv, gir ikke en rett for andre til å uttale seg om det og gi en åpenbar dom rundt det. For til syvende og sist, skjønnheten kommer ifra det vi har inni oss. Det er de som skaper et vakkert utseende!

0 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline24.04.2016

DEN MEST UTFRODRENDE TIDEN

Jeg tar meg selv i å tenke tilbake, mimre ifra de snart 3 årene som har godt. Ifra tiden da M.A var nyfødt og frem til nå. Jeg ser på både bilder og filmer, og sannelig får det frem gledes tårer ifra mine øyner. Det vekker så utrolig mange minner som jeg i den tiden jublet av glede for, men samtidig ikke så på den måten som jeg gjør nå. Den første latteren hennes fikk jeg på film, jeg husker enda hvordan den herlige latteren hennes fikk meg til å ta til tårer av så stor glede å hvordan det varmet mitt hjerte av å høre hennes latter for første gang. Det samme var det da hun rullet ifra mage til rygg – og rygg til mage, jeg ble så hoppende glad og stolt av M.A, og videre kan jeg remse opp hver ting som skjedde under den store og fantastiske utviklingen.

Jeg husker også hvordan det var når jeg satt på sykehuset og følte meg som en ku! Jeg satt der med blodsprengte bryster og melkespreng, tårer i øynene med samtidig fortsatte å pumpe. Jeg husker enda hvor vondt det var, og samtidig hvordan jeg følte meg som en ku som satt på melking av en maskin. Det føltes så absurd ut, men samtidig var det realiteten. Jeg husker hvordan jeg presset meg igjennom time inn å time ut med å pumpe meg på denne grusomme maskinen, før jeg klarte å krype til kors å fortelle sykepleierne der hvordan brystene mine faktisk så ut pga dette. Jeg kunne ikke noe om det, og trodde dette var normalt, men det viste seg at sannelig skulle jeg lære mye bare på de første dagene som nybakt mamma. Jeg ente opp med å måtte håndmelke, og håndpumpe brystene mine og samtidig måtte smøre brystene med en krem. Videre husker jeg hvordan jeg jobbet iherdig med selve ammingen! Jeg hadde klokken på ring etter faste klokkeslett, og både la M.A til og samtidig måtte pumpe imellom hennes måltider. Jeg måtte stå opp om natten å både amme og pumpe, mens lille M.A heller bare ville sove.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker også første gang jeg fikk hun inn på romme mitt på sykehuset, hvordan jeg sto der fortvilet å spurte de som jobbet på sykehuset om jeg kunne kle på min eget barn. Det var jo mitt barn, og jeg bestemte over hun, men samtidig følte jeg at de hadde så mye de kunne si, og at siden hun lå på prematur avdelingen å nyfødt intensiv at jeg måtte høre om alt jeg gjorde. Jeg husker hvordan hun gren når hun fikk på seg klærne å jeg følte de snart kom springende inn å skulle ta ifra meg mitt eget barn. Jeg ringte fortvilet på og da en av de ansatte på sykehuset kom inn, forklarte jeg med tårer i øynene hvor fæl jeg følte meg å hvor redd jeg var da hun bare gren når jeg skulle kle på hun. Jeg må jo også legge ved at jeg tror de prøvde fortvilet å holde tilbake latteren, da en nybakt mamma står der å nesten griner og føler seg som et moster fordi barnet hennes griner å samtidig står der å forklarer å spør om dette er normalt. Det er jo nå som jeg tenker tilbake på det, virkelig morsomt! Det at et barn griner når det får på seg klær for første gang er jo helt naturlig. Barn liker ikke klær og er ikke vant til det. Noe jeg ikke kom på i det hele tatt når jeg sto der å fortvilet brukte sikkert 15-30 min bare på å få på barnet mitt klær å samtidig prøve å få hun til å ikke grine når jeg gjorde dette. Jeg var så forsiktig og jublet nesten da jeg klarte å få på hun klær for første gang. Det samme var det når jeg skulle skifte bleie på hun også første gang. Jeg ville hele tiden ha noen med meg, for jeg var så redd for å gjøre noe galt. Det følget jo ikke med noe bruksanvisning å jeg måtte lære alt. Det var noe helt annet å skifte bleie på et så lite barn og et prematur barn, enn de barna som jeg hadde jobbet med i barnehagen. Det kunne jo ikke sammenlignes engang.

Første natten jeg hadde hun på soverommet mitt på sykehuset var direkte skummelt! Hun lå der så uskyldig og jeg ville holde hun inntil meg hele tiden. Jeg ville ha hun så nært til sengen min slik at jeg kunne passe på hun hele tiden. Jeg var redd for å ikke våken om natten for å amme hun, og fikk de på sykehuset til å komme å sjekke at jeg var våken. Jeg gren hver gang min mamma skulle gå, for jeg var så redd for at noe skulle skje med hun. Jeg var så full av følelser å redsel at jeg var overbeskyttende for både mitt barn og for alle andre rundt meg. Jeg turte ikke gå å dusje uten at en av de på sykehuset passet på M.A, jeg var livredd for å faktisk ta meg 30 min ifra sykehuset, for da følte jeg meg som den verste mammaen i verden. Men sannheten er jo den at de på sykehuset syntes jeg var en fantastisk mamma, og sa til meg at jeg hadde godt av å komme meg bort ifra sykehuset litt, og at de skulle ringe meg om det var noe og at de skulle passe på M.A som gull.

Videre er det mange hendelser som jeg ser tilbake på, som bringer frem latter og rører meg til tårer. Det var en fantastisk tid, som jeg følte til tider ble veldig stressende. Når jeg var hjemme og skulle duske, dusjet jeg med døren åpen og hadde babycallen på badet samtidig, om M.A var våken så hadde jeg hun med inn på badet i vognen, og samtidig så hun hele tiden. Jeg var så overbeskyttende at det er ikke rart jeg følte det var stressende til tider. Alt gikk på klokkeslett å jeg kunne ikke gå noen min over tiden. Jeg var utrolig presis og passet på alt!

Nå som jeg ser tilbake på den tiden, var det faktisk utrolig avslappende å herlig tid. Det var så spennende og alt var så nytt, samtidig som det var så fantastisk og vi lærte hele tiden sammen. jeg var så A4 på alt, noe som kan være både bra og ikke bra. Det å heller senke skuldrene skulle jeg gjort mer enn hva jeg gjorde. Nå der imot er det helt annerledes. M.A har blitt stor jente og blir snart 3 år. Hun har virkelig kommet i trass alderen, og tester grenser til det fulle. Hun har sine gullkorn som kommer frem både i u-tider og på morsomme tider. Noen ganger vil jeg helst bare legge meg ned å håpe jeg går i et med bakken slik at ingen ser meg, når hun sier ting som er direkte flaut. Husker enda hvordan hun kalte en mann for julenissen da vi gikk forbi han, og jeg prøvde å smile fint til denne mannen. Akkurat da han passerte oss tikket det frem ifra en barnemunn “se mamma, det er nissen”.. Ja sannelig ble jeg tom for ord og ville bare skule meg og komme meg bort der ifra så fort som mulig. Og samtidig vet jeg at det bare er starten på alt som kommer til å komme på litt upassende tider. Jeg må jo også se humoren i det, og alle der ute vet jo at små barn sier ting uten å tenke seg om. Slik er det bare, men å være mammaen som går på siden av er til tider veldig flaut når like situasjoner oppstår. Hva skal enn liksom gjøre, enn kan ikke gjøre så mye annet enn å forklare barne sitt hva som egentlig er realiteten når slike ord blir sakt. Det er jo aldri ment støtende ifra barn, det er bare hva de tenker å tror.

Jeg merker godt at denne tiden som vi er inni nå krever utrolig mye, det er mye som skal læres for både meg og M.A. Det er hun som tydelig er sjefen og styrer om vi skal klare å være presise til ting, eller om vi kommer litt for sent. Det er hun som styrer om hun vil legge seg å sove akkurat når jeg legger hun i sengen, eller om hun finner ut at hun skal drive en sirkus forestilling i sengen før søvnen kommer frem i øynene hennes. Det er ikke jeg som bestemmer, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Det er jeg som bestemmer og setter grenser, men samtidig kan jeg ikke trykke på en bryter når det er kveld, jeg kan ikke mate hun når hun ikke vil spise ved middags bordet. Jeg må jobbe på lag med hun, samtidig som jeg er bestemt og setter grenser. Det er sannelig ikke en lett ting, men jeg prøver så godt jeg kan. Det krever utrolig mye å samtidig er det veldig vanskelig til tider, men vi lærer underveis begge to. Alle må igjennom trass alderen og sannelig vil det komme nye trass tider når denne trass tiden er over. Det er en del av utviklingen å det å lære. Samtidig som noen dager er vanskeligere enn andre, fører det til noe bra. Vi lærer hvordan vi skal håndtere nye hendelser, nye følelser som hun får og viser, og vi lærer sammen og jobbe oss igjennom det.

Det er frem til nå den mest utfordrende tiden, samtidig som det også er spennende. Det er nå jeg ser hvor lett tiden før når hun var mindre var, og slik vil det vell være ifra hver enn tid som enn går igjennom når enn ser tilbake på tiden før. Men uansett om jeg føler å synes at dette er den mest utfordrende tiden nå, så er det også viktig å få ferm at alle tider har hver sin sjarm. Det er fantastiske hendelser som oppstår i hver en dag, og da glemmer enn fort hvordan trassen som var for kanskje 5 min siden var. Enn lever i nuet og tar hver dag om gangen, og tar dag for dag og minutt for minutt. For sannelig blir jeg aldri utlært i å være en mamma, som jeg også vil påpeke at kan være en ekstrem sport til tider. Men mer om det kommer jeg tilbake til i eget innlegg. For hjertet mitt har virkelig fått trimme seg opptil flere ganger, men skumle hendelser som har satt spor i mitt mamma hjerte og gjort meg overbeskyttende på noen felt.

Hvilken tid synes du er den mest utfordrende tiden?

0 kommentarer

Min hverdag23.04.2016

NÅR ER DET PÅ TIDE MED FILTER?

Det er ingen hemmelighet at jeg lett kan bli revet med under samtaler, engasjere meg kanskje en liten dråpe for mye og samtidig har sterke å klare meninger. Det har blitt vist både her på bloggen og i hverdagen der de som er rundt meg av både venner, familie og kjente nokk har lagt merke til dette. Det kan være både en positiv ting og en ulempe, for når filteret ikke kommer frem alltid når det trengs kan det utvikle seg til samtaler som ikke alltid er like kjekke.

Jeg har fått dele mange tanker å meninger her med dere, og delte meninger er det alltid. Som igjen er bra det også. Det er bra vi er forskjellige å mener forskjellige ting, for det hadde vert veldig kjedelig om alle mente det samme. Vi er alle hvert individ med tanker å meninger, samtidig som noen viser den tydeligere enn andre. Det jeg har lagt merke til er at de som ikke mener det samme er raske med å skrive negative å til tider veldig usaklige kommentarer, mens de som mener det samme ofte ikke sier noe. Men slik er det bare.

Jeg har i alle år hatt sterke meninger å tanker, og jeg har tydelig vist dem. Jeg har ADHD, men samtidig er ikke det noe unnskyldning. Alle som både har ADHD og ikke har det kan ha like sterke meninger, og til tide glemme filteret.

Selv er jeg glad for at jeg er slik som jeg er å jeg har fått brukt det til noe positivt, nemlig å blant annet kunne hjelpe andre rundt meg. Det å kunne hjelpe andre er helt fantastisk å det gir en så god følelse. Jeg merker også at min datter har sterke meninger å en sterk vilje, som jeg synes er kjempe bra. Det er så viktig å ta det med seg videre i livet, men samtidig bruke det på rett måte og ikke bruke det som en negativ ting.

Jeg merker at filteret ofte blir glemt på bloggen, men filteret kommer frem når det trengs. Bare kanskje jeg noen ganger må huske å heller bli stille når jeg har talt mitt å ikke forsette å prate, for enn må til tider velge sine kamper om når det er nødvendig å kjempe for det som er riktig og når det er nødvendig å bare delta på å si sine meninger å la andre mene noe annet.

Jeg kunne skrevet så mye mer om dette, men kjenner jeg trenger å hvile hode.

Men hvordan er du? Har du sterke meninger og husker du på å finne frem filteret når det trengs?

1 kommentar

Livet som mamma til Mina Adeline21.04.2016

ØNSKER JEG MEG FLERE BARN?

Mange har planer frem over i tid, og mange har ønsker om fremtiden. Jeg blant annet hadde i ung alder ønske klart om at jeg ønsket sterkt å bli mamma, og få barn. Det er nokk litt absurd og si dette men jeg ønsket faktisk hele tiden å bli en ung mamma. Jeg ønsket å få ungdomstiden min, men samtidig følte jeg meg tidlig ferdig med den. Jeg hadde ikke de store behovene for å springe rundt på fest og drikke hver helg, osv. Jeg ønsket tidlig og møte den rette og stifte familie. Jeg hadde planene klar for fremtiden med jobb yrke mitt, og enn kan vell si det slik at planene var godt lagt tidlig. Jeg ønsket å få fagbrevet, jobbe offshore, stifte familie og alt som følger med i den kategorien ved å stifte en familie. Jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ønsket å bli alene mamma, og det var aldri i mine tanker om at jeg kunne risikere å bli det. Jeg skulle liksom finne den rette og leve livet sammen med den personen. Tankene dalte aldri over på at det kunne skli ut og ikke fungere osv. Ønsket og planene var der jo, så da måtte det jo bare bli slik.

Den gang ei må jeg vell si! Uansett hvor sterkt enn ønsker ting, uansett hvor mange planer og nøye tenkt igjennom ting er, kan det ikke alltid bli slik uansett hvor mye enn ønsker det. Jeg fikk skolegangen for prosess operatør, men jeg fikk ikke utført læretiden. Jeg fikk en livsvarig skade da jeg var 16 år, og hadde faktisk bare hatt moped lappen i ca 1 uke da jeg kolliderte og fikk nakke skade. Dette gikk ut over jobb planene mine og planene mine for fremtiden ble totalt forandret. Jeg ble gravid og var forlovet, men det ble også forandret. Ting gikk ikke som enn ønsket og jeg lærte nokk en gang at enn kan ikke planlegge fremtiden, og stolte på at det vil bli slik. Enn må ta dag for dag og samtidig ta ting som det kommer. Enn kan ikke ta noe forgitt, men må glede seg over det for hver dag. Jeg fikk min herlige Mina Adeline, og ble førstegangs mamma i en alder av 21 år. Det var ikke den yngste alderen men samtidig fikk jeg kjenne på at jeg var utrolig glad for at jeg var i den alderen jeg var i, ergo at jeg ikke var yngre. Jeg vet at om jeg hadde vert yngre hadde jeg klart det også men samtidig så ente jeg opp som kommende alene mamma under graviditeten og under fødselen var det min mamma, “tante”, min momma som var til stede, jeg hadde besøk av flere flotte og hjelpende mennesker under ventetiden når åpnings riene holdt på, og jeg er evig takknemlig for dem som stilte opp å var der for meg igjennom dette. Selv om jeg var kommende alene mamma, så hadde jeg min fantastiske familie og nære venner som er mine “tanter” som stilte opp. Og jeg er den dag i dag så uendelig glad for at jeg ikke lå på føden helt alene. Og det skal også sies at fødselen hadde jeg ikke noen store planer for, og om jeg hadde hatt det. Så hadde sannelig det også forandret seg. Jeg ente inn på sykehuset i ambulansen med en CRP på over 300, og de var redde for på sykehuset at jeg hadde blod forgiftning. Jeg lå over helgen på sykehuset og bukket akkurat over i svangerskaps uke 35, og da satte de igang fødselen. Det var en fødsel som alt i alt var veldig fin, men samtidig bydde på mange utfordringer, redsel og usikkerhet. Det var hele tiden under vurdering om jeg måtte ha haste keisersnitt eller om jeg kunne føde vanlig. Heldigvis ente det med at jeg fikk føde vanlig, og etter 6 timer og 45 min kom min vakre prinsesse til verden.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå snart 3 år senere har jeg godt mange runder med meg selv. Jeg er enda alene mamma, og vi klarer hverdagen våres strålende bra. Jeg elsker livet som vi har og alt som er i livet våres. Jeg har enda ønsker for fremtiden, men jeg tar ingenting forgitt. Jeg setter pris på alt og gleder meg over hver eneste dag. Men samtidig føler jeg at det er viktig og ha ønsker for fremtiden, og drømmer som enn kan prøve å nå.

Jeg ser mange rundt meg får både sitt første, andre og tredje barn, og jeg synes de er kjempe heldige. Det er så flott at dem har stiftet familie og lever de drømmene som jeg selv og som de fleste drømmer om. Jeg vet at min hverdag er som en drøm, bare ikke en drøm som andre jakter etter, men samtidig en drøm som er unik. Jeg sier ikke at jeg synes det er en drømme situasjon å være alene mamma, men jeg kan ikke gjøre noe med det, derfor elsker jeg livet mitt slik det er. Jeg stopper ikke å drømme om fremtiden, og jeg skal ærlig si at jeg ønsker å en dag få møte den rette mannen i mitt liv, og som behandler M.A som en prinsesse og som elsker henne som om det skulle vært hans eget kjøtt og blod. Jeg gleder meg til den tiden kommer, og til at den mannen som kommer inn i våres liv tar over å blir som en fars figur for hun. Jeg gleder meg til to blir til tre, og jeg ønsker i fremtiden å få flere barn. Jeg ønsker at M.A skal få bli storesøster og at hun skal få kjenne på den store og flotte følelsen av å få bli det. Jeg håper at den dagen kommer, men om den ikke kommer så er det også greit. For jeg har det viktigste i livet mitt, som er M.A. Jeg lever ikke i et slott av oppfylte drømmer, men vi lever i på vårt lille småbruk som er som et slott for oss. Vi er fornøyde med vårt liv, og det er de viktigste. Om vi blir flere med tiden, er det ingen som vet, men ønsket og drømmer om å få muligheten til det vil alltid være der uansett. Det å få barn og få stifte en familie der vi er to voksne sammen om et barn er jo det som alle ønsker å drømmer om. Men samtidig må enn også glede seg over det livet enn har, men å drømme er aldri en negativ ting. M.A ser flere rundt seg av barna i barnehagen og andre rundt som vi kjenner blir store søster og store bror, og jeg merker at hun synes det er veldig stas å snakke om dem som får bli det. Så jeg håper en dag at hun også få blir storesøster, og at vi blir flere i vår lille flotte familie.

Enn kan ikke sette seg drømmer og beviste handlinger for fremtiden, enn kan legge ønsker å drømmer å prøve å nå dem. Men samtidig må enn lære seg å elske hver dag, glede seg over det livet enn har, det viktigste er å finne gleden i hver dag. Noe som jeg virkelig har klart å gjøre etter jeg ble mamma.

0 kommentarer

Min hverdag20.04.2016

100 SPØRMSÅL & SVAR – BLIR DU OVERRASKET?

Jeg kom over disse spørsmålene på en blogg, og så flere bloggere hadde brukt den. Så da kjører jeg på jeg også. Kanskje det er noe her du ikke var klar over?

100 SPØRSMÅL & SVAR!

1. Siste du drakk: Vann

2. Siste du ringte: Mamma

3. den siste du fikk sms fra: Ei venninne.

JA ELLER NEI:

6. Ville du hatt en med samme kjønn som kjæreste: Nei

7. Har du noen gang vært utro: Nei

8. Har du tatt noe fra dine foreldre uten at de vet det: Nei ikke som jeg vet om, hva jeg gjorde før jeg fikk hukommelse som liten, er ikke godt å si.

9. Har du spist noe som er giftig: Nope, jeg tror nokk ikke det. Jeg lever i dag, så isåfall har det gått bra!

ENTEN ELLER:

10. Dansing eller synging: Synging

11. Cola eller Pepsi Max: Pepsi Max

12. Jordbær eller bringebær: Jordbær

13. Facebook eller nettby: Definitivt Facebook

14. Svart eller hvit: Hvit

DETTE ÅRET:

15. Har du fått nye venner i år: Året har ikke vart så lenge, så nei ikke som jeg kommer på (beklager om jeg har det, og skuffer noen nå)

16. Sluttet å være forelsket: Har ikke vert forelsket dette året. Kjærligheten er lagt på hylla for en stund.

17. Ledd til du har begynt å gråte? Ja uten tvil!

AKKURAT NÅ:

18. Møtt noen som har forandret deg: Godt spørsmål, har ikke svar på det faktisk.

19. Funnet ut hvem dine virkelige venner er: ja det kan jeg trykt si.

20. Funnet ut at noen har snakket om deg bak din rygg: Nei, akkurat det bryr jeg meg ikke så mye om. Har folk lite å gjør og ønsker å vase bort tiden på det, så vell bekomme.

21. Kysset noen fra din top friends liste: Nope

SANNHET:

23. Hvor mange barn vil du ha?: 2 eller 3

24. Har du kjæledyr: Jepp. Bor på et småbruk, så dyr er det nokk av her!

25. Vil du forandre navnet ditt: Nope.

26. Hvordan feiret du din siste bursdag: Home sweet home.

27. Når våknet du i dag: i 8 tiden

28. Hva gjorde du midnatt igår: Så på tv

29. Nevn noe du IKKE kan vente på: Sommer!

30. Sist gang du så pappan din: Sist uke

31. Hva ville du forandra i livet ditt: Elsker livet mitt slik det er.

32. Hva hører du på akkurat nå: Stillheten i huset

33. Har du noensinne pratet med en person som heter Victoria?: ja

34. Har du noensinne pratet med en person som heter Carina/Karina: ja

35. Hva går deg på nervene nå?: At jeg har mye jeg vil gjøre, men kroppen sier stopp

36. Hva er ditt virkelige navn: Xtine Michelle

37. Sivilstatus: Singel

38. Stjernetegn: Skytten

39. Gutt eller jente: Jente

40. Alder: 24

41. Ungdomsskole: ja

42. Videregående: ja

43. Langt eller kort hår: kort

45. Høyde: 1.56

46. Er du betatt av noen: Nope

48. Piercinger: jepp

49. Tattovering: yes

50. Høyre- eller venstrehendt: Høyre

VILLE DU:

51. Kysset kjæresten til din bestevenninne: Nei! Hva slags venninne ville gjort det?

52. Sovet alene med åpen himmel: Nei, liker best å sove i sengen på mitt eget rom

53. Dumpet en venn framfor kjæresten: NO!

54. Ha sprunget naken på en fotballbane bare for å komme på tven: Nei

55. Brukt en hel dag på shopping: Jepp

56. Kysset en av samme kjønn: Ja et venninne kyss når jeg var full

57. Tatt på puppene/brystet til en av samme kjønn: Nei

59. Ha oppkaldt barnet ditt etter deg: Nope, men hun er oppkalt etter min oldemor.

60. Springet 1mil bare for å se noen du er glad i: Nei

AKKURAT NÅ:

61. Spiser: Ingenting

62. Drikker: Vann

63. Nå skal jeg: Ut i sola

64. Venter på: Å bli ferdig med disse spørsmålene

65. Høre på: stillheten i huset

FRAMTIDEN DIN:

66. Lyst på barn: Ja vil gjerne ha et eller to barn til.

67. Lyst til å gifte deg: Ja en gang i fremtiden

HVA ER BEST MED DET MOTSATTE KJØNN?

69. Lepper eller øyne: Øyne

70. Kyss eller klem: Begge deler

71. Høyere eller lavere: Høyere!

72. Eldre eller yngre: Alder er bare et tall, men gjerne voksen for alderen!

73. Romantisk eller spontan?: Romantisk

74. Fin mage eller fine armer: Har ikke noe å si

75. Tattovering eller piercing: Ja takk begge deler

76. Voldsom eller forsiktig: Forsiktig

77. Forhold eller bare lek: Forhold!

78. Bråkmaker eller tilbakeholden: Ingen av delene, gjerne bare normalt og selg selv.

HAR DU NOENSINNE:

79. Kysset en fremmed: Nei

80. Drukket sterk alkohol: Nei

81. Mista brillene/linsene: Ja linser.

82. **** på første date: NEI

83. Knust noens hjerte: Det vet jeg ikke?

84. Fått ditt eget hjerte knust: Ja

85. Blitt arrestert: Nei

86. Takket nei til en invitasjon til date: Nei, har bare vert på en date.

87. Grått når noen har dødd: Ja

88. Likt en venn som er gutt: Ja

TROR DU PÅ:

89. Deg selv: Ja

90. Mirakler: Ja

91. Engler: Ja

92. Himmelen: Ja

93. Nissen: Du tuller nå? xD

94. Kyssing på første date: Nei.

95. Kjærlighet ved første blikk: Ja

SVAR HELT ÆRLIG:

96. Er det en person du har lyst til å være sammen med akkurat nå: Ja

97. Hatt mer enn en kjæreste av gangen: Nei

98. Tror du det er mulig å være trofast for alltid: Ja

99. Hva er de tingene du ikke kan leve uten?: Min datter, familien min og venner.

100. Tok du denne som 100 sannheter?: Ja

3 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline19.04.2016

BORT MED BLEIE, FREM MED TOALETT PAPIR

Det har seg slik i huset her, om jeg prøver å planlegge går det som regel i vasken. Den lille sjefen min hadde tydeligvis andre planer om bleie!.. – ja det er mer å mer ut i hennes hode. Hvor ble det liksom funnet opp en bleie mote og en truse mote?

En ny epoke er igang, eller skal jeg heller si en milepæle? Tiden nærmer seg med at bleien skal mer å mer bort, og truse skal frem. Utrolig nokk skal den lille barne rompa få en liten truse som er så liten at den passer på foten min, på stumpen hennes. Det er så rart å tenke på at hun allerede er i tiden der bleien blir flekket mer å mer bort. Før jeg fikk barn trodde jeg faktisk ikke at det fantes så små truser, men sjokkert ble jeg da barneavdelingen på butikker ble den kjekkeste avdelingen å være i. M.A fikk truser ganske tidlig, ettersom det var greit å hive over bleien når hun sov med nattkjole, dette i håp om at bleien skulle forbli på henne, enn å ligge på gulvet da jeg hadde gått ut ifra rommet hennes. Jeg hadde en periode der hun syntes det var veldig kjekt å hive av seg bleien, leke med driten å smøre den ut over hele sengen. Uansett hvor mange metoder jeg prøvde for å fortvilet få beholde bleien hennes på, og heller rope å gi beskjed om at det var noe i bleien forsvant den av gang på gang.

Heldigvis var dette bare en liten periode hun gikk igjennom å det varte heldigvis ikke lenge. Nå der imot hadde jeg planer om å vente til våren var kommet for fult og sommeren nærmet seg mer, men det kan jeg bare legge mer bak meg. Det har seg slik i huset her, om jeg prøver å planlegge går det som regel i vasken. Den lille sjefen min hadde tydeligvis andre planer om bleie!.. – ja det er mer å mer ut i hennes hode. Hvor ble det liksom funnet opp en bleie mote og en truse mote? Rart er det, men sannelig kan jeg ikke tvinge hun heller. Så ja, har du allerede forstått det? .. Ikke?.. Altså, vi har begynt do trening og siden vi bare har et bad her i hus, bruker vi også potte. Potten er ikke noe kul synes M.A og toalettet er mye mer stas, men fortvilet må jeg prøve å få hun til å akseptere potten også, slik at det ikke blir uhell om toalettet er opptatt å ikke er tilgjengelig til en hver tid.

Jeg føler virkelig ikke jeg er klar for denne tiden, og hjerte mitt får virkelig trimme seg. Jeg tror jeg nesten jeg har en puls som tikker over 130 med en gang bleien forsvinner av. Hver dag vil hun ha av seg bleien, og om jeg ikke er med på den med en gang springer hun opp på soverommet sitt å fikser det selv. Der finner hun truse i skapet sitt, kvitter seg med bleien og kommer ned med et stolt smil å kaster bleien i søpla. Vell er hun flink som kaster sin egen bleie i søpla, å jeg burde vell ta hintet tydeligere når til å med tørre bleier blir kastet i søppelet av hun og forsvinner av den lille barne rompa hennes.

Min mamma akka M.A sin mormor (momma som M.A sier) har fått seg mange morsomme lattere her i hus når bleien er av. Jeg springer rundt som en idiot og direkte maser hvert minutt på M.A om hun må tisse. Jeg er så redd for at hun ikke skal klare å si ifra i tide, eller at hun skal glemme seg bort. Det er jo som å ha en liten valp i hus som skal bli stueren. I går der imot ente det opp med at dette kom på film, der jeg springer etter M.A som en tulling å håper på å få hun til å tisse. Det hadde gått lang tid, og da mener jeg lang tid! Der hun ikke hadde tisset eller noe. Jeg følte jeg gikk på nåler å ventet bare på at det skulle komme.. Men nei.. Det ble ikke M.A som måtte tisse til slutt!

Men for å ikke røpe filmen helt, tror jeg bare dere kan lene dere tilbake og gjøre dere klar for en morsom film som også viser realiteten av do trening når bleien er borte!

Så har du sett filmen? Trodde du før du så den at jeg snakket tull? Mange vil nokk si at do treningen å det å få barne sitt til å slutte med bleie er lett. Og ja det å få barnet til å ha av seg bleien er super lett, men det andre der imot er ikke fult så lett. Jeg vil ikke påstå at do trening med at det faktisk kommer noe i doen er så himla lett. Men det skal sies at hu har faktisk klart å gå på do der det har havnet tiss i doen. Hele to ganger har hun gjort dette, og jeg ble like stolt som jeg skulle blitt dronningen av norge eller vunnet i lotto, for å vunnet i lotto hadde vert mye kulere enn å blitt dronning. No ugly opinions over for kongeparet eller noe, men det å blitt dronning eller prinsesse over norge er ikke øverst på min ønske liste. Det var nokk mer det når jeg var liten, men når enn er liten har enn ville å morsomme ønsker å fantasier. Men som sakt no ugly opinions, forstå meg rett der er dere snille.

Dette er jo en stor ting å gå igjennom, og samtidig er det utrolig stort for barn å bli kvitt bleien å klare å mestre det å gå på toalettet for å gjøre både nr. 1 og nr.2. Det har jo noe med å bli større og samtidig få kontroll over kroppen sin, på en helt ny måte. Det er spennende men litt for nervepirrende, så jeg skulle ønske jeg klarte å slappe mer av ang denne prosessen enn å stresse som en tulling, der M.A står å ler av meg. Når jeg ser filmen ler jeg jo faktisk selv også, for det er jo selvfølgelig laget til på en litt humoristisk måte også, så håper dere har en dose humor med dere i dag.

Ha en flott dag alle sammen, å sleng gjerne igjen en kommentar hvordan dere gjorde det i denne tiden med bleie slutt å do trening. Jeg må også bare legge ved at jeg bruker også den klister merke ordningen, men hun får bare klister når hun klarer å gjøre noe på doen.

3 kommentarer

Min hverdag18.04.2016

I’M BACK BITCHES!

God mandags morgen! Å for en flott start på uka. Endelig er bloggen tilbake til normalt, etter noen dager med intens jobbing og tunge dager. Det har vert skikkelig demotiverende og sårende å plutselig få sperring på bloggen, og samtidig oppleve problemer som har oppstått uten at jeg var klar over det med bloggen. Når enn jobber å legger uendelig mye arbeid ned i bloggen å deretter opplever opp til tre ganger at det oppstår problemer som kommer badust på, gjør noe med enn. Enn prøver hele tiden å gjøre alt riktig, og når det plutselig oppstår noe som enn ikke var klar over ikke var rett blir det trist. Enn føler fort at det enn gjør ikke er godt nokk å det er faktisk sårende å demotiverende. Jeg har ikke ligger på latsiden disse dagene, jeg har jobbet med flere hundre tidligere blogg innlegg, for å få bloggen tilbake til normalt. Det har krevet så uendelig mye av meg, og jeg har virkelig blitt sliten av det. Samtidig har jeg fått kjenne på hvor mye bloggen betyr for meg, hvor mye jeg trenger den å hvilken fortvilelse det har gitt av å føle at den forsvant noen dager. Det fikk meg til å tenke på andre måter å innse mer enn jeg hadde trodd. Bloggen er ikke bare en hobby, det er også en jobb!

Jeg jobber også med et spennende innlegg med en film av et sponset produkt og en giveaway som også vil komme ut så fort det er klart. Når dette med bloggen skjedde ble uheldigvis det satt ufrivillig litt på vent, men det kommer! Det å ha slike innlegg som venter på å komme ut, kan fort skape litt vanskeligheter. Men Halo, i’m back!

Nå er det en ny uke, og det var en flott start på uken med å få bloggen tilbake til normalt. Jeg føler jeg går litt på tå innen blogg verdenen for øyeblikket, men har ingen grunn til det.

Været denne helgen har vert fantastisk og sist uke hadde vi koselig besøk av min beste venninne som også er min barndoms venninne. Vi storkoste oss og håper virkelig at hun kommer snart tilbake på besøk! Denne uken startet med rein, men samtidig gjør det godt å se hvordan graset blir grønt og naturen blomstrer opp i friske farger.

Men for å spole litt tilbake til helgen så hadde vi besøk av Spy syken her i hus. M.A hadde Spy syken for første gang, og jeg merket tydelig at det å være mamma byr hele tiden på ny lærdom. Jeg måtte faktisk kontakte damen av min pappa for å høre om det var Spy syken eller om det var refluksen eller allergien som bydde på utfordringer igjen. Samtidig fikk jeg kjempe god forklaring og tips ang hva jeg kunne gjøre for at M.A skulle for komme deg fortest mulig. Jeg er så glad for at det finnes gode mennesker der ute som jeg er heldig og har rundt meg, slik at jeg kan få tips og hjelp når jeg blir stående som et spørsmåls tegn i mamma livet mitt. Det er i slike situasjoner jeg stadig skulle ønske at det fantes en bruks anvisning med barn, men slik er ikke livet og heldigvis lærer jeg sammen med M.A hele tiden. Aldri om jeg kommer til å bli utlært, for hele tiden er det nye ting å lære. Som igjen er veldig spennende.

Nå er M.A frisk igjen, og Spy syken kom som lyn ifra klar himmel, men forsvant igjen like fort også. Noe som jeg er utrolig glad for.

Håper dere alle får en flott uke, og endelig er jeg tilbake igjen!

0 kommentarer

Operasjon12.04.2016

DEN “LETTE” UTVEIEN

// ADVARER MOT STERKE BILDER //

“Du tar bare den lette utveien!” – “hvis du bare hadde giddet å trene mer og spist riktig, hadde du ikke trengt den operasjonen” – “du er så egoistisk som går hen og tar slike operasjoner. Bruk heller pengene på din datter enn deg selv!” – “du er et dårlig forbilde”.. Ja dette er noen av de kommentarene som har strømmet inn på bloggen min, mens om aldri har nådd ut i dagens lys. Det har seg slik at når det kommer negative kommentarer som ikke har noe poeng i å være i lyset for alle, og som ikke er noe realitet i seg selv så blir dem ikke godkjent. Kanskje fake av meg og gjøre det slik, men det er det som passer best for min del. Jeg ønsker ikke å ha en blogg der jeg skal bli rakket ned på offentlig hele tiden. Vell byr det på utfordringer og mange negative kommentarer, men jeg må finne frem filteret og sile dem bort.

Jeg har tidligere skrevet om at det å legge seg under kniven ikke er den lette utveien, og jeg ønsker derfor igjen å sette mer ord på det. Det er nå flere måneder siden jeg lå under kniven sist, og vell ble det mye på kort tid for min del. Jeg valgte det selv, men var ikke klar over hvilken påkjenninger som det faktisk medfører. Det å “bare” legge seg under kniven er lett å si, men faktisk krever uendelig mye for å utføre. Det er mange følelser som strømmer på, mange tanker som kommer som enn aldri hadde trodd skulle komme. Det er også litt av en påkjenning for kroppen å gå igjennom slike inngrep og skal få tid til å komme seg etter hvert inngrep. Det er mye mer enn bare dette, men hvis jeg skal remse opp enda mer kan jeg skrive et helt innlegg bare om det nesten.

Jeg som er alene mamma var avhengig av å ha noen til å hjelpe meg, noen til å stille opp i hverdagen og steppe inn. Jeg trengte tid til å komme meg og jeg trengte både en person som kunne hjelpe meg med M.A og samtidig hjelpe meg også. Jeg måtte ha noen til å kjøre meg etter operasjonen, passe på M.A når jeg lå på operasjons bordet og resten av den dagen. Jeg fikk ikke lov å løfte som vanlig på flere uker, hadde store begrensninger som jeg måtte ta hensyn til, og hele hverdagen og livet mitt ble satt på vent, samtidig som det ikke ble satt på vent. Jeg hadde ikke mulighet til å klare hverdagen min på den måten jeg hadde i den perioden og plutselig var det ikke bare å få noen til å passe M.A men jeg måtte ha hjelp selv også. Bryst løftet var den første operasjonen jeg hadde, og den som var minst smertefull, men jeg måtte uansett holde meg ved å kunne løfte som normalt. Jeg var avhengig av å ha hjelp fast i noen uker frem over, både dag og natt. Etter det ble det full bukplastikk. Den kom noen måneder etter den første operasjonen min, og ble den operasjonen med mest smerter. Det var direkte helt jævlig og gå med drenet og jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av sengen, opp trappen, ned trappen, osv. Jeg klarte ikke ting selv. Jeg ente opp i tårer flere ganger pga smertene, og ble også sengeliggende ut over dagene. Jeg måtte ha hjelp til å stelle sårene, skifte på dem, transport frem og tilbake til kontroll, osv. Det var så mye jeg trengte hjelp til å en så stor påkjenning for kroppen min, som jeg aldri hadde trodd!

Da jeg fikk ut drene ble det bedre! Men det er vell som di sier “det er stille før stormen”, og sannelig passet det også. Da det ble bedre og jeg trodde dette var på god vei, ente det opp til et rent mareritt. Jeg fikk infeksjon og et stort åpent sår rett inn i magen min. Operasjons såret åpnet seg og det fosset ut veske ifra såret. Jeg husker hvordan redselen tok meg og fortvilelsen kom. Jeg ble livredd og sto på stuegulvet og ente opp i tårer. Jeg så hvordan tusen lappene ble dratt ned i dass og hvordan magen min bare ble helt ødelagt. Jeg trodde alt ble totalt ødelagt, men samtidig var jeg så uendelig heldig og hadde en fantastisk kirurg. Han hadde jeg god kontakt med uansett hva tid det var på døgnet, og jeg kunne ringe til han privat og få hjelp om det var noe med operasjons såret. Han var alltid hjelpsom og hjalp både på tlf og når jeg var inne til kontroller. Han var en kirurg som jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg er så fornøyd med og som virkelig fortjener positiv tilbakemeldinger på den fantastiske jobben han har gjort for meg med min kropp.

Videre fikk jeg oppfølging ofte, og resultatet ble til slutt veldig bra. Det er ikke det resultatet som vi hadde sett for oss helt, men det er det beste resultatet som kunne bli etter slik infeksjon og med den vanskelige huden som jeg har. Jeg var heldig og fikk korrigerings operasjon og jeg har en mye finere og bedre mage nå enn hva jeg hadde før det.

Det jeg vil frem til med dette er at det er mange påkjenninger og hendelser som kan oppstå, og dette skjedde meg. Det som ikke skulle skje skjedde og den “lette” utveien ble til et mareritt for min del. Jeg var redd, fortvilet, nedfor, osv. Alle følelsene som enn kan kjenne fikk jeg kjenne på. Jeg hadde prøvd å trene og gjort alt jeg kunne før jeg valgte å legge meg under kniven, for hadde noe annet fungert før så hadde jeg ikke lagt meg under kniven. Det var et valg jeg tok for å få det bedre selv, for å føle meg mer komfortabel i min kropp og for å slippe store åpne sår, smerter, osv. Det var ikke et lett valg, og det var ikke noe lett utvei. Det var en hard tid som krevde uendelig mye både for meg, og for andre og ikke minst for min kjære mamma som hjalp meg hele tiden, både dag og natt. Jeg kjenner jeg blir provosert når andre påstår at det er en lett utvei. Når andre kan uttale seg slik, viser det egentlig hvor lite dem egentlig vet ang slike operasjoner. Derfor håper jeg at det med at jeg har valgt å være åpen og offentlig ang mine operasjoner, og med mine historien med hva som skjedde og lot dere følge meg igjennom alt, kan få flere til å forstå at det er ikke noe lett utvei. Det er ikke et valg som blir tatt over natten, men et valg som blir vurdert og tenkt nøye igjennom over lengre tid før det blir gjort. Det å samtidig også være alene mamma oppi det, gjorde jo ikke ting noe letter men der imot gjorde det de mye vanskeligere å velge å legge seg under kniven. Fordi jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på, men jeg hadde også min kjære datter som er alt for meg.

Jeg føler også at det at andre har påstått at jeg er et dårlig forbilde bare pga mine operasjoner, er noe svada piss. Hvor mange på denne jorden er det ikke som legger seg under kniven, som fikser på noe, osv. Det har ikke noe med meg som forbilde å gjøre. Jeg oppfordrer ikke andre til å ta slike operasjoner, jeg velger bare å stå for mine valg og lar de som ønsker følge meg igjennom det, når det sto på og var en del av min hverdag. Jeg har sakt at det er pga de store forandringene etter graviditeten som har gjort at kroppen min ble slik, men samtidig har det ikke noe med min datter å gjøre. Hun har ikke noe med at kroppen min ble slik under en graviditet, det er kroppen min som var slik og derfor ble det sånn. Ingen har lik kropp, og svangerskap er forskjellige, det betyr ikke at barnet ditt som var i magen har noe med det å gjøre. Det er hvordan kroppen reagerer på et svangerskap og hvordan den klarer å komme seg etter svangerskapet. Så jeg synes det er trist å se hvordan andre kan uttale seg slik, komme med påstander som er så negative og nedverdigende når de faktisk ikke er klar over hva de snakker om. De har ikke prøvd å leve i min hverdag, de har bare sin hverdag, og dermed ikke bør prøve å dømme andre sin.

// Husk å tenkt deg om før du både snakker og tar valg! Det som ser ut til å være den “lette” utvei i noen sine øyner, er faktisk ikke slik som dere tror! //
Alle bildene er ifra en av mine operasjoner, Full bukplastikk. Og som dere seg fikk det ikke etter planen, og fikk en stor endring og ble mer omfattende enn hva det skulle være.

0 kommentarer

Min hverdag11.04.2016

LATTERFULLE BARNDOMSMINNER & EN DOSE RISIKOSPORT

God morgen alle sammen.
Hurra! For en start på uken.. Solen skinner, gradene bukker snart 10 varmegrader, og klokken tikker og går. I dag skal vi suse avgårde til Sokndal, der jeg skal få treffe og bruke litt tid sammen med en av mine beste venninner. Det er en barndoms venninne, som er en av de helt unike og gode vennene jeg noen gang har vert heldig og hatt igjennom hele tiden. Det som er litt morsomt å tenke på er at hun og hennes store søster, er de to som lærte meg å sykle uten støttehjul på sykkelen når jeg var liten. Det er så morsomt å tenke tilbake på, ettersom mamma ikke var til stede når vi var ute i gaten og syklet. Det ente med at når jeg klarte det så sprang dem og hentet mamma, og da kom den store overraskelsen! Suprice! haha, ja vi har mange morsomme øyeblikk og tenke tilbake på. Vi lekte mye førstehjelp, ladet som vi hadde skadet oss og skulle hjelpe hverandre. Egentlig en veldig viktig og smart lek, for da vet vi mer om hva vi kunne gjøre om skader oppsto. Videre var vi mye på turer sammen, og en sommer skulle vi gå å bade. Jeg satt bakpå, ettersom de var de som kunne det med å sykle med noen bak på sykkelen. Det var varmt og solen skinte, ergo vi hadde bare bade sandaler på oss. Dette ente i en situasjon som vi absolutt ikke hadde øvet på når vi lekte førstehjelp, nemlig foten min kom inn i spilene på sykkelen og skadet seg ganske godt. Jeg husker ikke hvordan dette fikset seg, men vi klarte nå dette også (jeg vil tippe med go hjelp av noen av våre foreldre.

Haha, vi har så mange geniale historier og hendelser ifra når vi var små. Det er så morsomt å tenke tilbake på, noe jeg merker er en liten stund siden. Minner dukker opp som perler på en snor, og latteren tar virkelig over. En annen historie som er morsom å tenke tilbake på og som også hadde litt av en vending. Vi skulle sove i telt i hagen, ja ikke lengre borte enn hagen fordi jeg var den som var mørkeredd. De to var egentlig veldig modige og var ikke så redde som det jeg var. Jeg var liksom pysen av oss, mens de to var pelle (pelle og pysa, har dere vell hørt om ifra kaptein sabeltan?). Vi hadde fått hjelp til å slå opp teltet, rigget oss godt til og vert inne å spist kveldsmat. Ja vi var veldig smarte og sprang inn for alt i sammen! Jeg mener å huske at vi hadde det slik at den siste som kom til teltet måtte lukke igjen, og dette var noe som ingen av oss ville. Vi fløy i en enorm fart ned over og plutselig skjedde det. Hun ene av “pellene” skled og skadet seg veldig på foten i en av de jern pinnene som var festet ifra teltet og ned i bakken. Og dermed ble det førstehjelp situasjon som igjen vi ikke hadde øvd på, og dermed måtte mamma strå til verks og fikse dette. Og slik ble det ikke telt tur soving i hagen, men inne i huset den natten.

Jeg kan sitte i det uendelige å tenke tilbake, le og skrive historier som vi har sammen. Det er så koselig å tenke på slike minner og hvert fall når det er noen av de koselige, litt dramatiske og kjekke minner som er morsomme. Vell hente det litt skader og slikt, men det hører til å være barn. Vi var ikke dem som var mest forsiktige og dermed fikk vi igjen for det.

Det blir veldig koselig å få noen timer sammen med denne fantastiske jenta igjen. Og ikke nokk med det, men vi får noen timer bare oss to. Mamma har vert så snill og vil passe M.A litt slik at vi får litt tid sammen bare oss to. Tenk jeg slipper å springe etter M.A og passe på at hun ikke river ned halve leiligheten hennes. Det skal faktisk bli veldig godt. Nesten stykt av meg å si det, men føler jeg få bruke tiden bedre sammen med bare beste venninna mi, enn når M.A også er der. Da må jeg dele meg, og vell er jeg vant med det men kjenner det skal bli godt å få litt venninne tid. Når jeg har vert med hun litt, så skal vi tilbringe resten av dagen hos mine beste foreldre, M.A sine oldeforeldre. Det blir kjempe koselig! Det å være 4 generasjoner samlet er litt spesielt på en god måte. Jeg elsker å få ha slike dager, og få tilbringe tid sammen med familien og samtidig også bruke litt tid på noen av mine venner, av de få vennene jeg har. Jeg prøver å ta vare på de få men gode vennene jeg har, og jeg prøver å stille opp for dem å være der for dem. Men merker det til tider kan være vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan. Uten om at jeg ikke alltid klarer å ta opp tlf en når en liten jente klatrer på meg, eller når kvelden kommer hvis jeg er veldig sliten hvis dagen har vert litt hektisk. Men heldigvis er det forståelse og de få men gode vennene jeg har, de forstår dette. Det viktigste er jo at vi vet hvor vi har hverandre og at vi er der for hverandre når det virkelig gjelder, og også til tider bare kan sitte å jabbe uten noe mening med det vi jabber om. Det er faktisk koselig, og jeg er veldig glad for at vi har det slik.

Nå flyver tiden nesten ifra meg, og jeg sitter her som et takras uten sminke og håret i strikk. Ikke et syn som er så vakkert! Men håper dere alle får en fin dag, for nå må jeg springe avsted og gjøre oss klar. Klokken går så fort, og plutselig må vi kjøre.

Jeg har også fått filmet en liten film i fra i dag tidlig, som viser realiteten med å være alene mamma, og blogger. Det er ikke alltid så lett å få skrive når M.A er hjemme og samtidig er våken. Noe som jeg nettopp har begynt å prøve litt på, når hun leker. Men hun er rask til å komme å klatre på meg når hun ser mr.mac kommer opp.. Da vil hun e film på den, osv. Men heldigvis fant vi en balanse gang i dag, og møttes på halv veien.

0 kommentarer