For en flott dag, men fy så mye som har skjedd på en dag! Vi våknet til en heidundrende morgen, med et syn som lignet på en real kjøleskap tyv som hadde invadert kjøkkenet og kjøleskapet. Plutselig var store deler av kjøleskapet strødd ut over kjøkkengulvet, og en eggerøre av rå knekket egg rekvirerte gulvet.
En liten jente sto der så overrasket av synet som måtte oss, men var ikke klar for å innrømme skylden for dette. Den som fikk skylden og som fortvilet ikke kunne forsvare seg, var en av våre flotte hunder.. Meg og min mamma ble deretter liggende på alle fire å både rydde og vaske.
Klokken fløy videre å hadde ingen planer om å roe seg, og når klokken tikker over til sen formiddag ventet avtale med intervju for både avis og radio. Det var stort å bli intervjuet for hele to ting på en dag, og er virkelig ikke hverdags kost for min del. Det er første gangen i år at vi er å se i avisen igjen, og jeg er spent på å lese resultatet av intervjuet. Selv sitter jeg igjen med en god følelse etter intervjuet og tror det blir veldig bra.
Skal holde dere oppdatert ang når intervjuet kommer på trykk i avisen. Det kommer i Agder avisen, men bilder av selve intervjuet på trykk kommer på bloggen når det er ute i butikken.
Det var første gang jeg ble intervjuet for radio, og det sier seg vell da selv at det blir første gang jeg er å høre på radioen. Det blir spennende, samtidig som jeg også er nervøs. Håper på det beste, og håper virkelig at jeg ikke legger merke til noe jeg sa som ikke burde sies. Nesten som jeg blir nervøs for resultatet, men heldigvis eg det ikke lenge jeg trenger å vente. Allerede i morgen mellom kl. 08.00 – 10.00 en gang er jeg å høre på radio Kvinesdal. Dere som ikke bor i området kan høre intervjuet på radiokvinesdal.no sin nettside.
Videre i dag har vi storkost oss ute i finværet. Vi har vert i sentrum og labber litt rundt, matet endene og storkost oss. Vi har brukt store deler av dagen ute, og for første gang i år ble jakken kastet bort! Varmen fikk vi endelig en liten smakebit på, og det ga en skikkelig vår følelse.
Håper dere alle har hatt en flott dag, og husk å få med deg intervjuet på radio Kvinesdal i morgen! Som sakt kommer det på en gang imellom kl. 08.00 – 10.00! Og det kan også høres på radio Kvinesdal sin nettside www.radiokvinesdal.no
Vi har alle våre positive og negative sider av oss selv i de fleste settinger. Det store spørsmålet er vell mer hvor mange av oss som tørr å tenke igjennom dem å vise de frem, og som tørr å stå for dem. Jeg er ikke stolt av mine punkter som jeg nå har valgt å dele, men jeg er et menneske på lik linje som alle andre. Jeg har mine feil, mine ting jeg er dårlig på og som jeg kan bli bedre på. Ingen er perfekte, noe som er veldig bra!
Det å være mamma er en stor oppgave, og alle ønsker å være en god mamma. Vi er alle gode mamma og gode foreldre på hver vår måte. Det har ikke noe fasit og derfor en stor oppgave i livet som vi aldri kan bli utlærte på. Vi prøver å feiler hele tiden, men samtidig kommer det mest godt ut av det meste. Feil som skjer kan rettes opp i, og her er både 5 positive punkter og 5 negative punker om meg som mamma. Jeg ønsker å ta fatt i de negative punktene og få dem bort ifra der, men samtidig vil det alltid være noe enn kan bli flinkere på. Vi er jo bare mennesker å så lenge enn gjør så godt enn kan, er det mer enn godt nokk.
5 positive ting om meg som mamma:
– jeg viser stor kjærlighet, trygghet og omsorg
– jeg prioriterer alltid min datter først, uansett hva!
– lek og aktivitet som er kjekt for min datter er nr 1
– jeg teller heller til 10 inni meg enn å bli sinna å heve stemmen
– høflighet, takknemlighet og alt som viser glede og respekt blir lagt mye vekt på
5 negative ting om meg som mamma:
– jeg kan bli flinkere på å sette grenser
– jeg gjør for mye rent, rydder og lager mat.
– må bli flinkere til å vaske klær enn å bare kjøpe nye
– må klare å skule snopeskuffen bedre på kjøkkene å holde snop til lørdager
– bli flinkere med rutiner som blir holdt i hverdagen
Kjære lesere:
Kan du nevne minst en positiv og negativ ting om deg? Uansett om du er mamma eller ikke.
Er jo eg viktig og god egenskap å kunne klare å være bevist på ting, for da kan enn gjøre noe med det.
De siste dagene har vert dånd i bøtta. Jeg har følt meg totalt ubrukelig og sengen har vert det som har blitt min nye venn når M.A er i barnehagen. Vell å merke har sengen blitt en ufrivillig venn nå den siste uken, men satser på at jeg snart er oppe å går som vanlig igjen. Merkelig nokk tok vist Oslo turen mer på denne gangen enn jeg hadde trodd. Men slik er det, og jeg må bare se frem over å ta en dag om gangen.
En ting jeg har blitt flinkere på den siste tiden, spesielt den siste uken, er å sette pris på de små tingene jeg klarer å gjøre på en dag. Jeg har ikke energi nivået tilbake til normalt igjen enda, og derfor er det minimalt med gjøremål som jeg mestrer. Tårer har falt flere ganger hos meg i ren fortvilelse og sinne for at kroppen min har vert som den har den siste uken. Jeg har vert direkte fly forbanna over å føle meg fanget i min egen kropp. Men i dag klarte jeg å mestre en ny ting som jeg ikke har klart på en god stund! I dag var dagen kommet at jeg klarte å komme meg ut av rommet, ut av sengen og ut i god frisk luft.
Min kjære vakre ponny, sto så tolmodig å ventet da jeg kom i stallen i dag tidlig for å gi dem frokost etter M.A var levert i barnehagen. Jeg klarte å gjøre rent i boksen hans, og vi fikk litt koselig tid på morgenen sammen. Jeg merket hvordan det var godt å klare å gjøre litt stallarbeid i dag tidlig og det gledet meg mye. Jeg kjente i flere timer etterpå hvordan lysten tok over til at jeg ikke klarte å høre etter på kroppen min. Jeg ville så gjerne komme meg ut å trene Dropi (som hesten/ponnyen min heter). Som jeg har skrevet om tidligere er han enda under innridning. Jeg har ikke ridd han på en god stund, og jeg har følt meg helt forferdelig pga dette, men i dag var endelig dagen kommet.
Etter flere timer inne i sengen, klarte jeg og komme meg opp! Jeg dro med meg min kjære mamma ut, og sammen salte vi opp hver vår hest, og tok avsted på en flott og helt fantastisk ridetur! Det var vår første ridetur sammen der vi var bare oss to. Jeg skal innrømme jeg var temmelig nervøs der jeg satt med en rakett under meg. Samtidig som jeg hadde i bakhode at den lille raketten under meg var ikke helt innridd heller. Han var som en typisk lastebil etter en følgebil. Han diltet etter den vakre og elegante araberen til min mamma, og sannelig er jeg glad han ikke sparker, for da hadde vi ligget der begge to av sjokk. I utgangspunktet var planen min bare en bitte liten tur, men den bitte lille turen ble til en litt lengre tur, der vi fikk sprunget litt og fikk møte på litt trafikk.
Det var en herlig og helt fantastisk tur. Dropi var godt fornøyd og han oppførte seg helt suverent. Jeg sitter stadig igjen å lurer på når dagen skal komme der vi møte på noe som han viser at han virkelig ikke mestrer og som vi må øve mye på. Dagen har ikke enda kommet, og jeg føler meg heldig som har fått en så flott og snill hest som det Dropi er. Han aksepterer alt, samtidig som han er en liten ulv i forkledning.
Jeg kjenner jeg er veldig glad for å ha klart å kommet meg ut på en ridetur igjen, og det ga meg veldig mye uansett om jeg akuratt nå er liggende i sengen igjen. Snart kommer M.A hjem ifra barnehagen, og vi får koselig familie besøk. Og humøret, ja det er virkelig helt på topp! Fuck sengen, fuck ME, jeg klarte å utføre noe jeg ikke har klart på lenge! JIPPI!
Minner kan bli lagret på mange måter! Noen av oss og sikkert det mest vanlige er å bevare minenne i hode og knipse et bilde av å til i hendelser som skaper minner. Nå som teknologien har utviklet seg så mye som den har ifra da jeg var liten, merker jeg at det å fremkalle bilder og bevare minenne på en måte som foreviger dem, er noe jeg er dårlig på.
Jeg husker enda tilbake ifra når jeg gikk gravid og alle de planene jeg hadde om at alt skulle dokumenteres og minner ifra hver tid skulle foreviges med å lage en bok som jeg fremkalte bilder å limte inn i. Det å sitte å skrive for hånd som dyslektiker og adhd person, samt også når enn er lane mor er ikke så lett som jeg hadde sett for meg. Jeg kjøpte en bok som jeg skulle bruke, startet med å fremkalle flere hundre bilder og dette ble gjort da jeg enda lå på sykehuset etter jeg hadde født M.A. Jeg hadde tid der jeg fikk komme meg ut litt og fikk litt frisk luft, og det var da jeg benyttet tiden på å fremkalle allerede bare på noen dager over flere hundre bilder.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle være flink og ta bilder, fremkalle dem, sette dem inn i denne boken og skrive til hvert bilde for hånd. Da jeg for snart 3 år siden skulle starte, sa det stopp! Jeg var ikke fornøyd med kvaliteten og fargene i bildene. Jeg hadde vert dom og lagt på at fremkallings maskinen skulle få fikse på fargenen selv, og ente opp med et resultat av at flere hundre bilder ble direkte søppel material. Nå sitter jeg her og ikke har fått fremkalt de bildene på ny, jeg har fremkalt andre bilder, men jeg har ikke den dag i dag klart å fått satt meg ned å starte på boken.
Etter flere tusen bilder ifra snart 3 år med heidundrende opplevelser, minner, forandringer, kjærlighet, opp å nedturer, osv, sitter jeg her og bare har en liten brøkdel av det i papir form og enn bare på pc og ekstren hardisk. Det er direkte tragisk og virkelig til å skjemmest over. Jeg som hadde de store planene og har sett på barne bilder og baby bilder ifra når jeg selv var liten, har ikke klart å få tid til å lage til det samme til M.A. Bare en så liten ting får meg til å føle meg som et vrak. Minner ifra henenes første år, er minner som skal bevares og som vil bli kjempe kjekt for hun å se tilbake på, men heldigvis er det ikke for sent.
Jeg har nå klart å funnet det som har passet meg perfekt for å bevare disse minenne, skrive til bildene og gjøre det personlig på en flott måte. Jeg er en person som liker å lage ting, jeg liker å ta bilder og få bildenen i en bok, samtidig som jeg ønsker at det skal være personlig preg og vakkert. Jeg fikk derfor en mail med tilbud i starten av året og blant annet var det en mail med tilbuds kode med rabatter til kunder hos Photobox. Dette var en mail som alle kunder hos Photobox får, og ikke noe mail pga jeg er blogger. Så kast bort de tankene. Dette innlegget er ikke sponset på noe sett å vis. De er betalt med flere hundre kroner av min egen lommebok, eller det var ikke helt sant. De er betalt med visa korte mitt som ikke ligger i en lommebok, men i mobil dekselet mitt! Der kom ble sannheten rettet opp i, så dere slipper å spekulere. Men tilbake til poenget.
Jeg klikket meg fort inn og kom over disse flotte år bokene med årstatt på fermsiden. Der ente jeg først opp med å lage til en årbok for året som nettopp hadde fløyet forbi, året 2015. Etter ca 3 dager med arbeid med denne boken, fant jeg ut at jeg måtte jo ha en bok ifra året 2014 også. Når de først hadde slike år bok med både 2014 og 2015 på fremme på framsiden, måtte jeg kline til med å få laget begge deler, slik at det passet sammen. På bok nr 2 brukte jeg litt mindre tid, ca 2 dager tror jeg. Jeg hadde allerede fått satt meg litt inn i det, og fått funnet ut litt hvordan jeg ønsket å ha bøkene. Så etter ca 5 dager var bøkene ferdig og klikket hjem.
Jeg følte jeg ventet i en evighet på disse bøkene men slik er det når enn venter på noe enn gleder seg til. Jeg tror ikke det i realiteten tok så lang tid før jeg fikk bøkene, det klarer jeg faktisk ikke å ta igjen i farten. Men da bøkene kom hjem var jeg i ekstrase. Det var to fantastiske foto bøker som jeg hadde klart å samle alle de store og mindre opplevelsenne og minenne ifra årene som hadde godt på bare 24 sider pr.bok. Jeg kunne velge å ha flere sider, men jeg klarte meg på de sidene. Jeg fikk skrive personlige ting til hver side og hadde alle mulighetene og ønskene som jeg trengte på å lage denne boken til en minnerik og flott bok som varer i alle år. Det å bevare minner på pc eller på ekstern hardisk, kan være risikabelt ettersom enn ikke vet hvor mange år det vil holde eller om pc en kresjer osv. Så det var en lettelse å få lage disse bøkene, og se at jeg hadde tid og alt som måtte til for å klare å endelig lage år bøker med minner ifra M.A sine første år. Det å sitte å lime inn et å et bilde, skrive til, osv, det er noe jeg har sett at jeg ikke har tid til å klare nå. Dermed ble redningen for meg disse fotobøkene ifra Photobox. De var lette bøker å lage, det krevde tid ettersom jeg er veldig prefeksjonist med hvordan jeg ønsker å ha ting, men samtidig fikk jeg alle mulighetene som jeg ønsket ved å lage en slik bok. Bildene kan ikke få riper i seg, og de er godt bevart på en flott måte. Kvaliteten og fargene på bildene er helt fantastiske! Endelig har jeg bilder som jeg er fornøyd med når de har kommet på ark, og ikke missfornøyd. Jeg valgte å gjøre alt selv, og ikke legge på noe som helst med fargejusteringer, osv. Jeg tok ikke sjangsen, men kan godt være det hadde blitt nydelig om jeg hadde tatt de valgene å benyttet meg av det også.
Nå som jeg har for året 2014 og året 2015, sier det seg jo selv at jeg mangler ifra året hun ble født, nemlig året 2013. Den boken har jeg allerde planlagt hvordan skal være, men det er fremdeles bare i hode mitt. Så jeg må derfor snart sette meg ned å få lagt den siste boken.
Det å lage slike bøker har jeg lagt merke til at andre også setter pris på. Det er flotte gaver til venner og familie, og det viser at enn har brukt tid på å lage noe til dem. Vell er det digitalt men det er en fasinerende fotobok som andre ser er personlig laget. Selv liker jeg dem veldig godt og er glad jeg har begynt å bruke denne metoden på å bevare bilder på. Jeg fremkaller enda bilder og setter inn i fotoalbum, men det blir så mange hundre bilder så det er godt å ha en bok der jeg samler utvalgte bilder ifra hele året ned til 24 sider.
Er du også som meg og ikke har tid eller at hode blit tomt når enn prøver å sette seg ned å lage fotobøker med å lime inn egne bilder, skrive tekst til hvert bilde for hånd, osv, da vil jeg anbefale deg å prøve ut slike fotobøker. Enn kan lage fotobøker som dette på mange forskjellige nettsteder som har med foto og gjøre, men selv har jeg ikke prøvd ut selve fotoboken på så mange steder, og derfor kan jeg bare gå god for Photobox sin fotobok, ettersom det er den jeg har prøvd og er strålende fornøyd med.
Klikk HER (Direkte link), Hvis du vil også vil lage en slik bok, eller ønsker å se på de andre tøffe foto produktene som de også har.
Jeg vil også informere om at de har nå flotte tilbuder som enn kan benytte seg av, samt også er de flinke med å legge ut tilbuder som vi kunder kan bruke. Jeg er hvertfall overlykkelig for tilbud, det er noe jeg virkelig elsker!
Nå har flere ting skjedd den siste tiden, og det begynner å bli en stund siden jeg hadde spørsmålsrunde sist. Jeg ønsker derfor å åpne for at dere lesere kan stille spørsmål, og som jeg svarer på i eget innlegg. Jeg kommer til å svare når det minimum er 10 spr. Dere kan spørre om det dere ønsker, så skal jeg prøve å svare på dem på best mulig måte. Jeg ønsker å ha denne spørsmåls runden nå, siden det sikkert er noen av dere lesere som har noen spørsmål med tanke på noen av tinene jeg har delt i det siste, f.eks ang min ME- diagnose, oppussingen, overgang ifra sprinkel seng til junior seng, oslo turen som vi var på, operasjonene jeg har hatt, mobbingen jeg gikk igjennom, livet og hverdagen, osv. Jeg lar dere nå få muligheten til å spørre om det som jeg kanskje ikke har svart nokk på i blogginnlegger tidligere, eller andre ting som jeg kanskje ikke har skrevet om men som er relatert til innholdet som jeg deler her.
Håper dere vil legge inn en eller flere kommentar nedenfor, med deres spørsmål!
Og husk, ingen spørsmål er domme eller noe, alle sprøsmål blir tatt på lik linje og jeg skal prøve å besvare dem på best mulig måte. Somsakt så kommer jeg til å lage et eget innlegg med svar når det er minimum 10 spr. Dere kan også stille spr på facebook siden til bloggen, enten på PM der eller under dette blogginnlegget på facebook siden til bloggen.
Håper dere alle får en flott dag, og husk å legg igjen kommentar med ditt spørsmål.
En ny uke har startet og er allerede over i andre dagen i uka, og det er nå 1 uke siden vi var i Oslo. Det har vert en uke som har vert utfordrende og samtidig bydd på endel som skulle tas inn og aksepteres. Jeg vil ikke påstå på noen måter at alt som plutselig ble realitet på bare noen få min, har blitt akseptert helt. Jeg har innsett at jeg trenger tid før jeg klarer å akseptere det, og godta det. Slik at jeg klarer å ikke jobbe imot det, men sammen med det. Det er bare en diagnose, samtidig som det ikke er bare to bokstaver og heller ikke bare en diagnose. Uansett hvor mye jeg vil påstå at det BARE er en diagnose, får jeg hver gang et kraftig slag i hode.
Hver gang jeg ikke klarer å jobbe på lag, får jeg slag og en straff. Nå vet jeg endelig hva som er grunnlaget for det, men samtidig klarer jeg ikke å akseptere det helt enda. Jeg vet jeg trenger tid, men samtidig er den tiden noe jeg egentlig ønsker så mye mer å bruke på noe annet enn å lære meg å akseptere min kropp og helse pr.dags dato. Jeg vil heller leve livet som en normal 24 åring, eller kanskje jeg ikke kan bruke ordet normal. For hva er egentlig normalt for forskjellige aldere i det århundre vi lever i. Jeg merker at det er uendelig mye som har forandret seg til jeg var liten, og siden mine foreldre var små. Det er jo ikke noe er en a-fire normalitet lengre. Det som er normalt er så forskjellig ifra folk til folk.
Jeg prøver å være positiv til den store forandringen som ble rett å slett kastet i hode på meg. Jeg prøver å holde motet oppe til å klare å vise det som teknisk sett ble sakt i mitt tilfelle var umulig. Jeg lever med et håp, et håp om at jeg med min viljestyrke skal klare å motbevise andre sin «dåm» om min helse. Jeg vil så gjerne bevise at jeg klarer så mye mer enn jeg gjør den dag i dag, og så mye mer enn hva jeg har klart de siste ca 4-5 årene. Jeg prøver hele tiden å nå mine mål, men jeg må jo snart bare innse at tiden for å nå mine mål er ikke inne enda. Jeg har en lengre sti og fare på, før tiden er inne. Jeg har mange steiner som jeg skal lære meg og komme over, med å håndtere måten jeg opper over den på eller klatrer over den. Vell kan jeg tenke hvordan jeg skal utføre det, men handlingen i seg selv er en annen.
Jeg er stolt over at jeg klarer min hverdag, og aldri har det vert et tema om å ikke klare den. Men jeg merker hvordan jeg sliter meg selv ut og trykker meg selv ned med å hele tiden søke etter det jeg ikke klarer nå. Jeg setter høyere hverdags mål enn hva jeg kan klare, i håp om at i dag er dagen der jeg klarer det umulige og litt til. Jeg ser andre på min alder, og hva de klarer. Dermed vil jeg også klare det, men ender opp i å gråte inni meg av å se hvordan jeg ikke klarer det samme som andre på min alder. Jeg klarer det viktigste av alt, være en mamma og ikke nokk med det men en god mamma. Jeg er stolt over den jobben og det livet jeg har og klarer å at jeg samtidig klarer å leve det i en stor glede. men jeg er trist og lei meg for at jeg ikke klarer å være til nytte for samfunnet rundt. Jeg blir trist når jeg merker at jeg kan ende opp med å være senge liggende når min datter er i barnehagen bare pga jeg selv har gått over min grense av hva kroppen min klarer. Jeg blir trist når jeg ikke klarer å gå tur hver dag, ut å ri, støvsuge hver dag, osv. Ikke nokk med det, men den største byrden som henger over meg, jeg blir trist når jeg ser hvordan jeg ikke klarer å ha en jobb å gå til i hverdagen. Jeg ønsker så gjerne å ha en jobb, klare å yte nokk og ha nokk overskudd til å klare å gå på jobb og ha en fast jobb, samt også få fagbrevet. Jeg føler meg som en latter blant andre, og en person som er så lite verdt enn de som klarer å få inntekt ved å jobbe. Jeg har en jobb å det er min hverdag, jeg elsker så mye med min hverdag, men samtidig er jeg så skuffet over at jeg som bare 24 år, skal føle at jeg er en burde for samfunnet.
Det er mange tanker som sviver rundt i hode mitt, og mye som skal tas inn. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg vet at for å bli bedre og komme meg som jeg nå har fått muligheten til, ettersom jeg har et navn som forklarer min helse, må jeg ta fatt i den og jobbe på lag. Jeg vet jeg må sette pris på at jeg klarer å stå opp, leke, være en god mamma, lage mat og servere middag hver dag, rydde og gjøre de hverdagslige tingene. Jeg må være stolt! For det er ikke alle i mitt tilfelle som klare det en gang. Ingen er like og dermed er ME diagnosen også forskjellig ifra person til person. Jeg vet at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere målet mitt.
Noe som jeg er veldig glad for å det er at jeg klarer å sette pris på de små tingene, og gjøre dem store i hverdagen. Jeg klare å mestre min hverdag og mitt liv på en god og flott måte. Jeg vet mange der ute har gjort seg opp sine tanker og meninger om min hele situasjon og hverdag, men samtidig vet jeg at det er ingen andre eg jeg som kan klare mitt liv på den gode måten som jeg klarer, for ingen andre har det helt likt meg. Mange kan ha store deler som kan minnes om min hverdag og det jeg deler her, men samtidig er det ingenting som er på prikken det samme og helt likt. Derfor er jeg unik på lik linje som andre er unike for hver sin hverdag og liv.
Jeg holder enda på å komme meg etter Oslo turen, og merker at det går rette veien hvert fall. I går hadde vi en flott dag og vi fikk tapetsert ferdig lekerommet til M.A. Hun har fått heste tapet på leke rommet sitt, og det var en fryd å se hvor glad hun ble av å endelig se heste tapeten på veggen. Ikke nokk med det men vi var også i sentrum og ga endene mat, noe som M.A synes er utrolig kjekt. Det var veldig koselig å komme seg ut litt, og se den store gleden som det ga av å sitte ved vannet og hive ut mat til endene sammen med M.A. Hun er jo så flink til å mate dem, samt også tror jeg det var godt for både meg og hun, og får et lite avbrekk ifra oppussingen hjemme på lekerommet.
I dag har vi ikke store planer, ettersom M.A er i barnehagen. Jeg har valgt å ta dagen som den kommer, men ønsker å gjøre den så fin som over hode mulig.
Jeg har også tenkt i løpet av dagen eller noe, å hive ut en spørsmålsrunde. Jeg tenker der kanskje kan være greit for dere lesere og ha mulighet til å stille spørsmål som jeg svarer på i eget innlegg, men mer om det kommer om litt.
// Ønsker også å takke så mye for alle flotte og motiverende kommentarer, meldinger, pm, osv, som har kommet den siste uken. Jeg skal svare dere, det tar bare litt tid, desverre. Håper dere har forståelse for det, og dere skal vite at jeg setter uendelig stor pris på alle deres kommentarer, meldinger, pm, osv! //
Døren er lukket, masken er fjernet. Jeg puster lettet ut og inntar min realitet. Verden uten for min dør vandrer i det vanlige tempoet, mens min verden har blitt satt på pause. Under dynen ligger jeg plassert, på mitt soverom. Soverommet har blitt min friplass, min plass der jeg puster lettet ut og kan skule meg for alle omgivelser. Realiteten har slått meg kraftig i hode, men realiteten er godt skult inni min kropp. Det er ikke noe alle andre ser, det er noe som kan skules til stor grad, samtidig som de rundt meg kan lett legge merke til det. De kan legge merke til mitt fravær ifra omverdenen disse dagene. De kan legge merke til min usosiale tilværelse og hvordan jeg bare blir i min egen lille verden.
En usynlig sykdom, en kropp som ikke hører hjemme i en jentes liv som bare 24 år. Velkommen til mine tanker og forklaring på en ny tilværelse, som lenge har følgt meg men som nå har fått navn!
Se for deg at du er ute på det åpne store hav. Du ligger på et surfebrett og venter på at den neste bølgen skal komme. Du ligger der ute og solen skinner og varmer din kropp. Du ligger der og nyter stillheten og friheten, men du er uvitende om når den neste bølgen kommer og størrelsen på den. Du ligger å surfer på et diagram, der følgene bestemmer høyden og hvordan diagrammet vil bli. Du kan ikke bestemme hvordan bølgene som kommer skal være, du kan ikke bestemme verken høyden eller styrken på den, du kan ikke bestemme hvor lenge de skal vare og hvor bratt nedturen ifra bølgen vil bli. Du må bare surfe med den, og ta alt som det kommer. Du er ikke sjefen over det store hav, du er bare en liten del som blir forskjøven mot land, men samtidig blir dratt ut igjen. Noen ganger kan du ikke bestemme når du får komme inn til land igjen, for naturen tar overhånd og kreftene som skuler seg i sjøen bestemmer plutselig over deg.
Det er en av de beste forklaringene jeg klarer å finne på hvordan dagene mine nå er etter vi var i oslo. Jeg har ligget strekk ut i 3 dager, med store smerter i kroppen og uten noe som helst overskudd og energi. Jeg har ligget låst i sengen min der pusten har vert det jeg har måttet fokusere på, mens alt annet rundt meg har fløyet forbi. Mange tenker nokk «Du har jo plikter i hverdagen og følge opp», og ja det har jeg. Det stemmer! Jeg har plikter, og sannelig har jeg også styrke og pågangsmot, som har gjort at jeg klarer å følge mine plikter i løpet av dagen. Men jeg er også så heldig og har en fantastisk barnehage som min datter er i og som hun elsker å være i. Hun storkoser seg der, og jeg kan levere hun i barnehagen med go samvittighet, fordi hun trives så godt der og når jeg vet hun har det tipp topp der, kan jeg gå hjem og hente meg inn på best mulig måte. Jeg vet jeg høres så umenneskelig ubrukelig nå, men for å klare hverdagen og for å klare å ikke få større straff ifra ME så må jeg jobbe på lag med kroppen. Derfor er det fantastisk og ha barnehage plass i en barnehage som er perfekt for min datter.
Ingen dager er like og det som vi kaller for straff, er når vi har gjort for mye for kroppen til å klare. Kroppen er ikke i en brukbar posisjon til å klare alt som enn skulle ønske, og når en overstiger det får enn igjen for det. Som igjen blir kalt straff. Så så lenge jeg klarer å finne balansegang og lære meg og jobbe på lag med kroppen, vil det bli bedre. Nå har jeg dårlige dager fordi vi måtte en tur til oslo, men samtidig er jeg så glad for den flotte turen vi hadde. Jeg vet jeg skal igjennom en slik tur igjen, men samtidig vet jeg at det blir en koselig og kjekk tur. Så jeg gleder meg faktisk! Rart høres det ut, ettersom jeg ligger her som en senge slave, men når det blir gode minner og hyggelig stemning og samtidig at jeg får både kose meg sammen med min datter og min egen mamma, og samtidig får hjelp og svar på min helse, er det virkelig vert det.
Jeg kommer aldri til å glemme min første tanke og mitt første spørsmål når jeg fikk beskjed av spesialisten om min ME diagnose. Det var som om det bare hoppet ut av munnen min, og jeg spurte i ren fortvilelse og med mot i meg selv «kan jeg bli frisk?» Det er å vil alltid bli mitt store ønske. Jeg vil klare å være en resurs og til nytte for dette samfunnet. Jeg vil så gjerne klare å jobbe for mine penger med å ha en jobb å gå til, enn å ha en jobb med å jobbe på lag med kroppen min og leve i hverdagen som hjemmeværende. Det å være hjemmeværende er jo ikke en resurs eller til nytte for samfunnet. Vi som er hjemmeværende blir jo faktisk ofte gjort om til latter hos andre, noe som faktisk er uendelig sårende. Jeg ønsker ikke å høre at andre skal slenge dritt om at deres skatte penger går til slike som meg, for hadde jeg hatt et valg hadde jeg ikke ønsket å være syk eller å være hjemmeværende. Hadde jeg hatt et valg hadde jeg hatt fagbrevet og fulltids jobb, slik som andre på min alder har. Men realiteten i mitt tilfelle og mange andre sitt tilfelle er ikke slik. Det er noe jeg bare må prøve å akseptere, slik at jeg kan bruke det overskuddet og energi på å lære meg og leve med ME, samt også å lære meg og jobbe på lag med kroppen min. Jeg må lære å kjenne min egnen kropp og mine begrensninger.
Det er mange tanker som flyr igjennom hode på kort tid, men den største var det som jeg nevnte om å bli frisk. Jeg kommer aldri til å gi opp den drømmen om å komme meg ut i arbeid og jobbe på en arbeidsplass for å få penger. Men alt til sin tid. Uansett om jeg er hjemmeværende og er alene mamma, så har jeg et verdi fult liv. Jeg har i bunn og grunn alt jeg kan ønske meg, fordi jeg har en herlig og helt fantastisk datter som lyser opp hele livet mitt. Jeg har en datter som jeg gjør alt for og som er grunnen for at jeg står opp hver dag med et smil rundt munnen min. Jeg har masse i livet, og det er det jeg må legge fokuset på. Jeg kan ikke sitte og tenke på alt jeg skulle ha gjort og oppnådd til nå i livet, for livet har ingen fasit. Alle sin hverdag og liv er forskjellig og i mitt tilfelle er min jobb nå og jobbe på lag med kroppen å få en bedre helse. Selvfølgelig er den største og beste jobben i livet mitt og være mamma, men ang ME diagnosen min ønsker jeg ikke at andre skal dra min datter inn i det hele tiden. Fordi denne diagnosen handler om meg og ikke meg som mamma eller noe med det. For det er det i livet mitt som jeg klarer best og som jeg klarer å være kjempe flink til.
Jeg har mye som skal fordøyes og som skal aksepteres av meg selv i skrivende øyeblikk og i disse dager, men jeg velger å se på at min helse tilstand nå har fått et navn som vil åpne flere dører for å bli bedre. Jeg ønsker ikke å la ME ta over mitt liv og velge mine veier, jeg vil velge mine veier selv ved å jobbe på lag med kroppen min og la helle min diagnose bli til en styrke som kan vise og overraske andre over hva jeg klarer. Jeg kommer aldri til å ta på meg en maske og skrive om en hverdag som finnes i drømmeland. Jeg kommer til å skrive om realiteten, slik at andre kan få et innblikk i den og se hvordan jeg klarer det. Samtidig som jeg håper det kan hjelpe andre der ute som kanskje har samme diagnose eller samme hverdags tilværelse som meg.
Jeg vet at mitt liv har vert et liv som har lært meg mye, men jeg tror jeg kommer styrket ut av det og at jeg lærer mye mer på denne veien. Jeg skal aldri la en diagnose ødelegge min hverdag, drømmer eller noe som helst. Det er mitt liv og jeg skal en dag ta kontroll over de store og små bølgene som dukker opp når enn ligger ute på det store hav og surfer på de vakre bølgene.
Tiden er inne! Hemmeligheten blir avslørt. Den har fått et navn, og den har blitt en realitet.
Som flere av der har fått med dere, var vi på dagstur til Oslo på Tirsdag. Det var en lang dag, men kjempe koselig. Turen og reisen gikk over all forventning og bedre enn det. Mina Adeline gledet seg noe sykt til å få reise med tog, og bort hadde vi sove kupe og hjem igjen hadde vi sitte plass på familie vognen. Jeg sitter igjen nå etter turen med et stort smil rundt munnen, og en stor stolthet over hvor flink Mina Adeline var. Aldri hadde jeg trodd det skulle gå så bra!
Mange av dere lurer nokk på hvorfor vi tok denne turen til Oslo, som kom så plutselig og nå skal jeg endelig avsløre sannheten for dere! Nå er tiden inne der jeg har fått svar og endelig vet hva som er grunnlaget for at min helse er som den er.
Jeg har over flere år følt at jeg har en kropp som ikke passer til min alder. Jeg har følt at kroppen min har vert godt over 50 år. Vell å merke så vet jeg ikke hvordan en kropp i de årene føles ut, men det forklarer litt om hvordan jeg har følt at kroppen min har vert et vrak, og ikke har klart å yte de ønskene og holde det nivået i en hverdag som en person i min alder skal vanligvis klare. Jeg har følt jeg har ligget i grøfta og bare blitt trampet på av en stor flokk av elefanter, og når jeg har prøvd å komme meg opp igjen av grøfta har det plutselig kommet et lass til med elefanter og sprunget over meg. Dagene har vert som et diagram uten balanse, og fortvilende har det vert uten å ha noen forklaring og noen svar. Jeg har godt å følt meg totalt ubrukelig for dette samfunnet, og følt at jeg bare har vert en stor vits som har blitt stemplet som lat i andre sine øyner. Men realiteten er ikke slik. Nå har jeg svar, nå har jeg noe og jobbe ut ifra!
Denne Oslo turen har ikke bare vert en tur for å kose seg. Det har vert en tur som har vert nødvendig og som jeg hadde en time som jeg måtte møte opp til. Det var time hos en spesialist som endelig skulle forhåpentligvis gi meg svar på hva som var grunnlaget for at min kropp og helse er som den er. Og sannelig fikk jeg svar! Det var ikke et svar som var det mest positive men et svar som kan gi meg et navn på ting, slik at jeg har noe og jobbe ut ifra for å bli bedre.
la meg gi dere en gåte, eller et regnestykke å se om dere klarer å løse den.
MEG – G = ???
Klarer du den?
……….
Svaret er enkelt og diagnosen er satt.. Jeg har ME! Jeg har en diagnose som mange ser ned på, som mange latterliggjør og ikke forstår. Jeg kan forstå andre sine reaksjons mønster og sine påfunn av tanker ang enne diagnosen, ettersom det går under et syndrom som ikke kan behandles med medisiner å på så å så lang tid bli frisk. Men vi har kommet så langt i århundre og dette er en realitet. Dette er en realitet med at flere faktorer spiller inn og skaper en slik diagnose som har fått forkortelsen ME. For dere som ikke vet hva ME er, så kommer jeg til å skrive mer utfyllende om dette i eget innlegg. Jeg kommer til å dele fakta og realitet, som bygger på min erfaringer osv. Jeg ønsker å vise at uansett om jeg har fått diagnosen ME, så betyr det ikke at jeg er en god mamma eller at jeg ikke klarer å leve og fungere i hverdagen. Det er forskjellige grader med ME, og alle er forskjellige, ergo mennesker med ME er også forskjellige. Det går ikke ann å ta alle under en kam og dømme, for ingenting er likt og alle har sin måte og fungere best mulig i sin hverdag. Slik som jeg har min måte til å klare å fungere på en god måte som mamma og i min hverdag. Vi finner alle våre måter å håndtere ting på, og vi finner alle våre metoder for å fungere best mulig når vi må yte mest.
Selv om jeg har ME og har en kropp å helse som ikke er på topp, så er ikke det et grunnlag til å påstå verken det ene eller det andre om meg. Jeg har hele tiden vert en kjempe god mamma for min datter, og det at jeg nå har et navn som forklarer min helse kommer aldri til å forandre på det å være en god mamma. Jeg vil fremdeles og for alltid være den gode mammaen til min datter. For realiteten er den, det er min datter som holder meg på bena. Det å ha noe å stå opp, noe som gir så mye kjærlighet, noe som viser i hverdagen at du blir satt pris på og at du er verdifull for er uendelig viktig. Det å være en mamma å ha et barn gir så mye godt, og vell kan det by på utfordringer og vell kan noen dager være mer utfordrende enn andre, men det er slik livet er for alle. Det er ikke noe som gir et grunnlag for å dømme noen. Jeg klarer mine plikter og gjøremål, jeg klarer det jeg må klare, fordi jeg har pågangsmot og styrke som jeg hele tiden finner frem i meg selv. Men, ja det kommer et men! Jeg slapper av og prøver å hente meg inn når jeg har mulighet. Jeg legger meg tidlig på kvelden, sover når min datter sover, slapper av i bilen når vi er på tur og jeg ikke kjører selv. Jeg har god hjelp av andre rundt meg og har familien rundt meg når jeg trenger dem. Jeg liker å klare meg selv, men samtidig har alle godt av en liten 5 min pause. Jeg spør sjeldent andre venner eller familie om hjelp, fordi jeg vil klare alt selv. men jeg har familie som spør meg om å f.eks ha Mina Adeline med på ting, ha hun på besøk en dag, og i helgen var hun på sitt første overnattings besøk. Det var ikke fordi jeg spørte om det, men det var fordi hennes snille moffar og hans dame hadde så lyst å ha hun på overnatting og tilbringe mer enn bare en dag sammen med hun. Samtidig skulle vi dagen etter på lekeland, og det var nytt og stå opp dagen etter å gjøre seg klar uten å ha Mina Adeline der. Men samtidig var det kjekt å komme til Moi og se den gleden og iveren å samtidig høre hvor kjekt hun og alle de andre hadde hatt det sammen. Og ikke nokk med det, men å kjøre inn og tilbringe en hel dag sammen med dem alle i lekeland.
Som dere sikkert har skjønt nå, jeg gir aldri opp.. jeg står på og jeg gjør mitt beste hele tiden. Jeg har familie og venner rundt meg, men jeg er en person som liker å klare meg selv. Uansett om jeg nå har fått beskjed om at jeg har ME, kommer det ikke til å forandre på noe. Det gir en forklaring og samtidig gir det meg noe som jeg kan jobbe ut ifra. Jeg kommer til å prøve å finne noen som kan gi meg veiledning og lære meg mestrings øvelser for å få kroppen min bedre. Om jeg noen gang blir frisk, vil tiden vise. Men jeg skal alltid klare å bli bedre å ønske om mine mål, det skal ingen få ta ifra meg.
Oslo turen var en tur jeg er kjempe glad for at vi fikk tatt. At jeg fikk komme til den spesialisten jeg var hos, var som sent ifra himmelen. Han var en helt suveren og kjempe god spesialist som forsto meg bedre enn jeg selv forsto meg. Jeg følte meg plutselig ikke dom der jeg satt, jeg følte meg som et menneske med verdi på lik linje som alle andre. Jeg hadde med min mamma som hjalp meg å passe på Mina Adeline når jeg var inne hos spesialisten, og det var en stor glede når jeg var ferdig der. Mina Adeline var helt i hundre og hun hadde storkost seg hele tiden.
Men timen i seg selv tok ikke mer en max 1 time, og vi hadde mange timer igjen i Oslo. Vi hadde hatt en morsom natt på toget, der jeg sov i den minste sengen jeg noen gang har sett. Men Mina Adeline sov godt på siden av meg, noe som var veldig godt å se. Hun falt raskt til ro på toget og når morgenen kom der vi var kommet til Oslo var det veldig spennende å se ut av vinduet. De timene vi hadde etter jeg hadde vert hos spesialisten brukte vi på å se rundt i Oslo. Vi så slottet, stortinget (noe som jeg har sett en hau av ganger), vi gikk i gatene og kikket, og jeg klarte å finne frem til Operaen som jeg aldri hadde sett før. Vi labbet rundt og etter litt gikk vi inn på Oslo city og slappet av der mens Mina Adeline sov så søtt i vognen. Tiden fløy avsted og vi fikk bare gått innom to butikker. Vell å merke en lekebutikk og en klesbutikk der jeg ente opp med å bare bruke penger på Mina Adeline. Det å kjøpe noe til hun er så uendelig kjekt, faktisk mye kjekkere å bruke penger på hun enn på meg selv.
Det var en fantastisk tur og jeg ble igjen veldig oppslukt av Oslo. Jeg synes det er så flotte bygninger der, og byen i seg selv fascinerer meg, ikke spør meg hvorfor men det er bare noe med den byen. Haha, vell.. Vi var bønner i storbyen og kanskje det at Oslo er noe helt annet enn hva jeg er vant til, er kanskje noe av det som gjør at jeg liker Oslo.
Turen hjem igjen gikk over all forventning og bedre enn det. Mina Adeline satt først fint på plassen sin og var helt oppslukt av å se ut av vinduet. Hun satt fint og spiste, og lekte litt for seg selv. Men etter kort tid ble lekerommet på toget den nye sitteplassen, og hun var store deler av tog turen hjem der inne. Hun fikk treffe andre flotte barn som hun lekte med, og jeg fikk snakke og møte andre herlige foreldre som var kjempe koselige. Både jeg og min mamma byttet på å være i lekerommet til Mina Adeline var helt varm i trøya og turte å være der alene. Det å ha sitteplass i familie vognen var helt genialt!
Nå venter en ny Oslo tur om ca 6 mnd. Jeg er spent om turen i seg selv går like bra da, men har allerede bestemt meg for at neste tur skal vi ha like god tid til å bruke rundt i Oslo. Det var en koselig tur, og det å reise med tog falt godt i smak hos min lille solstråle!
Men til slutt. Jeg kommer til å som sakt skrive mer om denne diagnosen å om den i eget innlegg. Jeg kommer til å la dere få ta del i hverdagen min på lik linje som tidligere, men jeg kommer også til å la dere få ta del i hverdagen min som ME syk. Jeg vil vise dere at uansett diagnose kan enn klare det enn ønsker, det handler bare om å ha styrke å pågangsmot. Jeg kommer ikke til å legge på en skrivende maske, jeg kommer til å dele realiteten. Jeg kunne aldri ha skrevet og delt hverdagen min og livet mitt som ung alene mamma hvis jeg ikke skrev realiteten. Det er tross alt mange andre der ute som leser, og jeg vet ikke aldersgruppene til dere alle lesere. Jeg ønsker ikke å skryte på meg en hverdag som er rosen rødt og super flott og fin, jeg ønsker å vise realiteten. Jeg ønsker ikke å oppfordre andre til verken det ene eller det andre, jeg vil andre skal få ta del i realiteten og ta valg selv ut ifra den. Det finnes jo andre der ute som ønsker å bli unge mødre, og noen ener opp som alene foreldre til barn, men jeg ønsker aldri at noen skal lese og tro at det er lett og fantastisk, for alt har sine utfordringer og ingen dager er like. Så jeg ønsker aldri at noen skal bli påvirket til å tro at alt er kjempe lett osv. Jeg vil vise realiteten i min hverdag for ingen hverdager er like, men mange kan ha hverdager som kan relateres til andres hverdag igjen.
Håper dere alle får en flott dag.
Hvis noen av dere som leser dette har ME, så skriv gjerne i kommentar feltet. Jeg vil gjerne høre hvis det er noen av dere som leser som også har denne diagnosen uansett om du er har barn eller ikke.
God morgen eller bedre sakt god formiddag alle sammen. Solen skinner og en vakker dag står for tur. Jeg har allerede vert våken i flere timer, og Mina Adeline er i barnehagen og storkoser seg der. Jeg har vert så heldig og fått koselig besøk av min beste vennine, men nå som hun ligger å sover benytter jeg annledningen til å skrive litt.
Hjemmelaget klær er noe jeg elsker! Om det er sydd eller strikket, så elsker jeg det! Det har et spesielt preg over seg og enn hvet at det er brukt masse tid på og lagt ned mye kjærlighet i det som er laget. Det er ikke som å gå på butikken å kjøpe noe som er masse produsert, og laget med maskiner, osv. Det å få hjemmelaget klær eller å lage hjemmelaget klær er det noe helt spesielt med. Selv er jeg ikke den flinkeste til å strikke. Jeg har ikke den største dosen med tolmodighet til å klare å sitte ned med strikkepinner i hennene og strikke en å en maske. Jeg er blitt mer glad i å sy og sy klær, ettersom det er noe som går mye raskere enn å strikke. Det er mange der ute som strikker fort og kan lage bukser, gensere på rekord tid, samtidig som det er lagt uendelig mye arbeid og kjærlighet ned i det. Det er ikke tidsperspektivet som avgjører hvor mye arbeid som er lagt ned i det, det er tanken bak at noen ønsker å bruke tid på å lage slike ting som viser all den kjærligheten og det store med at noen har tenkt på deg og ville bruke så mye tid på å lage noe for hånd. Det er faktisk veldig stort og uendelig snilt av folk.
Jeg er heldig og har en mamma som elsker å strikke. Hun er kjempe flink og hun har funnet stor kjærlighet i å ha strikke prosjekter på pinnene. Det har vert en stor inspirasjon å se de flotte ferdig produktene som hun tryller frem med strikkepinner og garn. Det har faktisk inspirert meg så mye at jeg har klart å sette meg ned å prøve å strikke noe selv til Mina Adeline og ikke nokk med det, men jeg strikket faktisk julegaver i fjord!
Jeg har aldri klart å fullføre et strikke prosjekt før. Ikke har jeg store kunskaper om å strikke, og aldri hadde jeg verken nålefiltet, tovet eller strikket mønster før. Men jeg av alle klarte å strikke min første marius genser til min datter, jeg klarte å strikke mønsteret, maskesy, og feste tråder. Jeg fikk hjelp til å feste noen tråder, ettersom alt var helt nytt for meg. Det å se genseren ferdig, og selvfølgelig ferdig med små feil, ble jeg uansett så fornøyd. Det å se Mina Adeline ta på seg genseren å springe rundt med den var så stort! Hun hadde plutselig en genser som jeg hadde strikket, som jeg hadde laget med mine hender. Jeg hadde lagt ned uendelig med arbeid for å klare å få denne genseren ferdig og klare å fullføre den. Det var virkelig kjærlighet i hver å en maske på den genseren. Det er nokk ikke stort for alle å klare å strikke en genser, men for meg som aldri har gjort det før, og som ikke har klart å fullføre strikke prosjekter tidligere, var det uendelige stort å klare dette. Selvføgelig er det småfeil og farge forskjeller på genseren. Det er ikke en marius genser som er på prikken riktig, men den har et preg på den som jeg har klart å skape selv. Den er unik på de måtene av at jeg har klart å få det til å bli en genser og ikke bare en hullete fille.
Jeg ble litt bitt av basillen når jeg klarte dette, og jeg ente faktisk opp med å hjelpe min mamma med å strikke julegaver. Det var ikke de største gavenen, men de var hjemmelaget. De var laget for hånd og de bar masse kjærlighet i seg. Jeg strikket og tover sitteunderlag til flere i familien og venner. Jeg prøvde meg også på nålefilting, som igjen var helt nytt! Nåler på nåler ble knekt, men til slutt ble det et brukbart resultat, og et resultat som jeg var fornøyd med og turte og gi ifra meg i gave til andre. Det store med dette var når jeg så at gavene som var hjemmelaget ble åpnet. Det ble virkelig satt pris på, og gleden var stor. Det å se hvordan de andre satte pris på dette og ble overrasket over hvilket motiver som var nålefiltet på, ga meg en god følelse. At jeg var og er nybegynner på dette spilte plutselig ikke noe rolle, for resultatet ble brukbart og det ble et resultat som både familie og venner også likte. Noe som også ga enda mer motivasjon til å ikke gi opp. Jeg har derfor klart å prøve meg på nytt trikke prosjekt, nemlig en refleks lue til Mina Adeline. Denne luen har vert på pinnene i en evighet, men en dag skal jeg klare å fulføre den. Jeg må bare klare å fullføre den før den blir for liten.
Men dere lurer sikkert på hvordan denne genseren og sitte underlagene så ut. Så her kommer bilder av dem. Somsakt de er ikke feilfrie, men hver å en maske er fult med kjærlighet. Det er brukt tid på dette og jeg har laget hver å en ting med tanke på de som skulle få det. Det var gjennomtenkt og planlagt hvem jeg laget hver ting til. Men når noe er hjemmelaget, skal det kanskje ikke være feilfritt. Det er vell tanken og slutt resultatet som teller. Jeg håper hvertfall dette kan være en inpirasjon til dere andre der ute som kanskje også ønsker så gjerne å få til å strikke og lage noe ferdig. For klarer jeg det, så klarer alle det!
Jeg håper dette kan være litt inspirerende for dere andre flotte lesere og se. Jeg håper dette kan inspirere dere til å prøve dere på det dere ønsker å lage. For det er ingen andre enn deg selv som kan stoppe deg. Alle kan klare dette, det tar bare litt tid. Men slutt resultatet gir enn så mye glede og stolthet at det er vert det, samt også å se det som enn har lagt så mye kjærlighet ned i blir brukt er virkelig en motivasjon som ikke kan sammenlignes med noe annet. Det er så uendelig kjekt, enn må bare aldri gi opp.
Hva synes du om mine fullførte strikke prosjekter?
Har du strikket noe før?
Hva har du strikket?
Liker du hjemmelaget klær?
sommeren 2014 flyttet vi inn i et småbruk som vi har kjøpt. Det var mitt første boligkjøp, og sannelig klarte jeg å toppe det hele med å kjøpe et småbruk og ikke en leilighet. Jeg synes enda det er sprøtt å tenke på at lille meg har klart å kjøpe mitt eget hjem, enn å leie det. Jeg er faktisk veldig stolt av at jeg lever i min egen bolig, mitt eget småbruk, som jeg eier og ikke leier.
Småbruket som vi bor på har jeg skrevet litt om tidligere, men det er en eldre eiendom der bygningene og huset bærer preg av sine år. Det er ikke til å legge skul på at det er et oppussings prosjekt som vi har kjøpt, men jeg synes det er utrolig spennende og kjekt. Det er jo i slike situasjoner enn får utvikle seg og får mer lærdom. Det å kunne få fikse opp sitt eget hus, sin egen eiendom, og samtidig gjøre mye av det selv er stort. Aldri har jeg fått lov til å male en vekk i et hus før, men nå som det er mitt kan jeg gjøre det. Jeg kan til å med slå inn en spiker uten å spørre noen om det er greit. Jeg trenger ikke tillatelse, jeg trenger bare motivasjon og pågangsmot. Det er mye og da mener jeg mye, jeg ikke kunne når vi flyttet inn her. Aldri hadde jeg somsakt malt en vekk i et hus før, aldri hadde jeg revet ut gulv, revet tapet og renset vegger før. Aldri hadde jeg vert med å satt inn kjøkken, bygget opp stall, osv. Jeg var totalt grønn og kunne veldig lite av alt som jeg nå i dag har gjort. Ikke er det noe alfa omega og hokkus pokkus som er blitt gjort, men det er små enkle steg som har gjort store forandringer.
Jeg har valgt å i første omgang male rommene i de fargene jeg ønsker. Jeg har revet ut tepper, revet tapet og renset veggene slik at det var klart til å male. Jeg har revet dobbelt med tepper i gangen og i trappa, pusset og styrt for å få gulvet best mulig. Det er en midlertidig lett og billig løsning, som gir raskt resultat. Jeg må spare og jeg må gjøre ting litt etter litt. Så med et malings spann x flere malings spann, har det blitt store forandringer i huset allerede. Jeg har gjort alt selv, men jeg har også fodt god hjelp og veiliedning av andre fantastiske venner og familie. Selvfølgelig har vi hatt noen få fagfolk i hus, på de tingene som har trengs fagfolk til, f.eks elektriker. Det å bytte sikrings skap og legge opp med strøm i huset, var ikke noe jeg kunne gjøre. Så på slike jobber så det, og jobber som en må ha fagfolk til å se på eller gjøre, har vi hatt det. Ellers er alt blitt gjort selv, med flott hjelp og veiledning av somsakt fantastiske venner og familie.
Det første som ble gjort når vi flyttet inn her var å male over en sterk blåfarge i vindfanget. Der malte vi over med grå på lister, fører og vindu, som var dekket av den sterke blåfargen. Bare med litt maling på de plassene der, ble det lille rommet et mer behagelig rom som ikke ga det sjokk av sterk farge når enn kom inn. Veggene har ikke enda blitt malt ettersom det er hvite vegger, noe som jeg ønsket å ha på et så lite rom. Gulvet er også fremdelses det belegget som var, som der igjen vil si ikke det mest ønskelige belegget. Men det er noe som vil bli byttet ut etterhvert. Etter en kveld var vindfanget ferdig, og da var det Mina Adeline sitt rom som sto for tur. Det var det rommet som sto først på listen min. Jeg ønsket at hun skulle få ha et rom som hun kunne trives på og like. Et rom som var innbydende. Jeg følte seg at det var viktig for hun å ha det, slik at det å sove og leke der var kjekt. Veggene på rommet hennes var også hvite, men jeg malte en vegg der rosa, samt også vinduet og døren hennes. Jeg lagte til oppbevaring av leker, osv på best mulig måte, ettersom hun har en side som er veldig preget av en bratt skråtak. Jeg var planer lengre frem at den siden kan benyttes til å gi hun en innebygd seng, for å benytte rommet på best mulig måte. Hun har også en liten kles garderobe.
Da dette var gjort og min mamma ente opp med prolaps, måtte jeg finne min egen måte til å slappe av oppi mye som opptok hverdagen. Jeg som har ADHD klarte ikke å sitte stille, når jeg var klar over at det var mye som måtte gjøres. Så da begynte jeg og pusse opp gangen i huset. Det ble min måte å slappe av på, for da gjorde jeg noe, men samtidig klarte jeg og bruke dette som en avslapning. Hode mitt jobbet ikke på spreng og ga meg et enormt tankekjør, fordi jeg gjor noe. Så da brukte jeg ca 1 uke, på å rive tapet i hele gangen (gangen går ifra første etasje til andre etasje), renske veggene for alle tapet rester, og male det. Jeg har også fått revet ut teppene nå i gangen og trappen, og nå er det bare meling som gjenstår der. Det er et flott tregulv som skulte seg under teppene, og jeg elsker tregulv så dette skal bevares for en stund! Jeg har fått satt inn ny taglampe, og er veldig fornøyd med forandringen som har skjedd der.
Videre har stuen blitt malt. Det var en tapet som nokk var veldig på mote i sin tid, men jeg klarte aldri å få den til å bli godt likt hos meg. Det å rive denne tapeten var ikke noe jeg så syn på, og derfor valgte vi og male over tapeten. Det er en plan om å ha plater på veggen etterhvert, og derfor er somsakt dette bare en lettvindt og billigere måte å gjøre det på i første omgang. Vi har også tapensert en vegg i stuen, og nå mangler det bare å få lagt nytt gulv. Det var teppe på gulvet tidligere, men det har også blitt revet ut. Lys i stuen var noe vi var uten lenge! og sommeren 2015, etter 1 år uten lys i taket fikk jeg satt inn taklamper. Det var herlig og få stuen over i en mer moderne stil som jeg selv liker.
I ettertid har jeg også fått malt soveromme mitt egge hvit, har malt toalettet eggehvit, lekerommet som også er mitt sy rom er blitt malt hvitt og rosa, soverommet til min mamma er også malt eggehvit, les romme mitt er malt egge hvit, og kjelleren + vaskerommet er også malt grått og eggehvit. Jeg har valgt å ha alle rommene lyse, for i eldre hus er rommene små og jeg føler derfor at lyse farger på veggene gjør at rommene virker større. Somsakt er dette en lett løsning nå i første omgang og det kommer til å bli lagt plater på veggene når tiden er inne og jeg har fått spart opp nokk penger til der. Jeg ønsker og bytte ut gulvene i så å si alle rom, og jeg ønsker å isolere etasjene i huset! Det har også blitt byttet kjøkken og sikringsskap + lagt inn mer strøm i huset. Så store endringer har blitt gjort på kort tid. Jeg synes det er kort tid, men andre hadde nokk fått gjort enda mer på de 1,5 året som vi har bodd her.
Vi har også fått bygget opp stall i loven, og det er takket være min fantastiske moffar som har hjulpet oss med det. Flere ting har blitt gjort ute også. Men det for komme senere i eget innlegg.
Så jeg ønsker å vise dere noen av bildene ifra huset før og hvordan det er nå. Bildene ifra nå, er ikke de nyeste og flere ting har blitt gjort etter disse bildene ble tatt men det kommer senere i del 2 innlegg. Her er hvertfall bildene som virkelig viser stor forandring og som enn trykt kan si ” Fra gammelt til nytt med enkle seg!”
STUEN – FØR OG ETTER
GANGEN – FØR OG ETTER
BARNEROM – FØR OG ETTER
Rommene har nå i dag blitt forandret mer enn hva de er på disse bildene, men jeg hadde ikke annledning til å få tatt nyere bilder nå. Så det kommer jeg også til å vise dere mer etterhvert. Her ser dere hvertfall før og etter bilder av stuen, gangen og Mina Adeline sitt barnerom. Barnerommet hennes er nå blitt om til et koselig junior barnerom. Det bærer virkelig preg av hva som er av hennes interesse nå, og og mine ønsker om hvordan barnerommet skulle være har blitt lagt til side. Det viktigste er at hun liker soverommet sitt, og liker å være der. Det er ikke jeg som skal sove der og så lenge Mina Adeline er fornøyd, så er jeg fornøyd. I gangen som dere ser på bildene er enda teppene på gulvet, nå er de fjernet og julepynten er selvsalgt borte og byttet ut til hel årsitd pynt. Stuen har vi fått ny sofa i og det er blitt omublert. Men flere bilder av det kommer somsakt etterhvert i eget innlegg som er under oppusings del innleggene.
Jeg kommer også til å legge ut før og etterbilder av lekerommet som også er mitt sy rom, kjøkkene, soverom, klesrom, bad, osv. Så bilder og oppdatering på oppussingen kommer litt etter litt. Men til slutt skal dere få se noen bilder av hvordan noen av disse rommene så ut når vi var på visning av huset.
Jeg har hvertfall lært en ting etter å vert å sett på småbruk og kjøpt min egen plass å bo. Det er ikke hvordan det ser ut enn skal se etter, det er mulighetene som er der og hvordan plass og helheten i seg selv er. Er det muligheter der for dine ønsker og behov, ja da er det rette plassen! Hvordan det ser ut inni huset og hvor gammelt eller nytt det er, er noe enn skaper om på selv. Og som dere nå har sitt, det er ikke alltid så mye som skal til for at det skal bli et helt nytt rom. Bare litt maling gjør mye i seg selv.
Jeg håper dere alle får en flott dag. Nå må jeg springe å få rensket veggene på kjøkkene for tapet rester. For jeg er pent sakt ekstremt lei av den gamle mindre pene veggen i mine øyner. Det er nokk mange der ute som har en slik smak på tapet, men det er ikke en slik stil og smak jeg har. Så nå skal det snart males! Jeg har rett å slett ikke klart legge ut noen bilder av kjøkkene enda, ettersom jeg ikke liker veggene. Jeg er super fornøyd med hvordan innredningen på det nye kjøkkene våres er, men veggene trenger en oppgradering før helheten blir bra.
Håper dette kunne gi dere litt inspirasjon og at dere likte et litt annerledes innlegg om de store forandringene så langt i huset våres. Jeg fikk tips av noen av dere lesere om at dere ønsket noen slike blogginnlegg, så håper det falt i smak. Jeg vil også takke dere så mye for tips og inspirasjon om hva dere ønsker å lese mer av. Det er alltid koselig å få slike ønsker og som gir meg god inpirasjon. Så tusen takk.
