2016 Archives

Livet som mamma til Mina Adeline11.01.2016

LITEN STALLJENTE MED KREATIVITET

Kvelden har nå senket seg, og det er stille og rolig i huset. Tven er satt på lydløs og jeg nyter stillheten. Det er egentlig merkelig at jeg i det hele tatt har den på, når jeg verken har på lyden eller følger med på programmet som surrer i bilde på den lysende boken. Det er vell bare noe med å ha noe bilde der, enn å bare ha en mørk skjerm. Snøen ligger så flott ute i dag også, og lyser opp tunet. Det er så flott å se hvor hvitt og fint alt ting blir med en gang snøen legger seg på bakken. De mørke kveldene som følger med vinteren, blir plutselig mer koselige så fort snøen ligger på bakken eller daler ned ifra himmelen og skaper hvitmalte ute områder. Det gir litt kos og harmoni av å se snø faktisk. Jeg kjenner det gir meg glede inni meg. Det er som det lille barne i meg selv ikke har forsvunnet når snøen kommer. Jeg vil ut å renne på akebrett, lage snømann, legge meg ned i snøen og bare kose meg. haha, ja jeg på hele 24 år blir som et lite barn med en gang snøen kommer. Jeg er verken flau eller skammer meg over det, for jeg synes det er viktig og være litt barnslig iblant og ha den yngre versjonen av seg selv i hverdagen også. Uansett om en er voksen, trenger enn ikke å være kjedelig og ikke kunne leke og ha det moro. Heldigvis er jeg jo mamma, og da er det supert å kunne være barnslig iblant. Eller om noen hadde sett meg hver dag, både offentlig og hjemme tror jeg de fleste hadde sett hvor barnslig jeg faktisk er hver dag. Jeg synes det er viktig, for når jeg bare har et barn så blir det jo bånd i bøtta å ha en mamma som bare skal være voksen 24/7.. Jeg tror faktisk ikke noen mammaer der ute er 100% voksne hele tiden, jeg tror alle finner frem den lekne og morsomme barne versjonen av seg selv og har det super kjekt sammen med barne sitt. Det er jo det som er glede og moro, og som skaper mye latter å glede hos både et barn og foreldre.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag har vi vert ute og storkost oss i snøen. Leking i snøen både på formiddagen og ettermiddagen. Mina Adeline fant også ut under formiddags luren at det var oppskrytt å sove, og jeg ente opp med å finne henne på toppen av sprinkel sengen, som en apekatt med et stort smil rundt munnen. Jeg skal love dere at hjerte mitt hamret raskt da jeg så dette, men samtidig ble alt bare humoristisk og morsomt. Skulle nesten trodd at hun hadde fått suge propper i hendene, for hun holdt seg godt fast og hadde god kontroll på toppen av sprinkel sengen sin. Så da forsvant den sovingen ut i luften og forduftet bort.

Det ble litt lek og moro inne, før vi fant frem uteklærne og kom oss ut for å kose oss i snøen og jobbe litt i stallen. Jeg kjenner jeg føler meg utrolig heldig som har en jente som er en ekte heste jente og har en så stor og brennende interesse for hest, når jeg selv har så stor interesse for hest. Men med en formiddags lur som forsvant ut i løse luften, og masse lek både ute og inne ville det vise seg og bli en hard ettermiddag for lille Mina Adeline. Jeg hadde fått rengjort halve boksen til hesten min, og skulle ut og tømme trillebåren. Jeg hadde loft Mina Adeline at jeg skulle dra hun først på ake brette litt før jeg tømte trillebåren. Hun satt tålmodig og dypt konsentrert da vi gikk bort over veien med hun på ake brette og jeg som motoren. Da vi kom tilbake til stallen merket jeg forandringen. Hun viste tydelig at hun begynte å bli temmelig trett, men så fort det gikk ifra å være våken til å bli trett!

Vi kom halv veis bort over til plassen vi skulle tømme trillebåren med møkk oppi, der Mina Adeline ville opp i armene mine. Så fort hun kom opp i armene mine, la hun hode på skulderen min og tiden bare stoppet helt. Vi satt begge der med lukkede øyner å hadde en liten stund der vi trengte å ha litt kos. Men plutselig slo det meg.. Jeg hørte en tyngre pust i øre mitt, og realiteten slo meg. Hun var trett og var på god vei til å sovne i armene mine. Hvis hun sovnet slik, ble jeg stuck med trillebåren langs veien våres, min datter i armene og hvordan skulle jeg da få trillebåren på plass igjen. Jeg skulle plutselig hatt to ekstra armer! Fæl som jeg følte meg måtte jeg avbryte den magiske stunden og prøve å få Mina Adeline til å være med å gå på bena sine, så vi kunne få tømt trillebåren og kommet oss tilbake til stallen. Som belønning fikk hun sitte i trillebåren på veien tilbake til stallen. Hun la seg raskt ned i trillebåren og lukket øynene. Jeg tenkte bare at hun koste seg og at det var herlig for hun å slappe av litt mens jeg trillet hun tilbake i trillebåren. Men det viste seg noe helt annet!

Da jeg kom tilbake til stallen med Mina Adeline godt plassert oppi trillebåren med lukkede øyner, slo realiteten meg. Det tok bare noen få sekunder å trille tilbake til stallen, men det var ikke mer enn de få sekundene som skulle til. Mina Adeline hadde sovnet i trillebåren! Snorkende lå hun der og var virkelig inntatt drømmeland. Med et stort sovehjerte var det direkte umulig å få vekke hun, og jeg så ingen andre muligheter enn å finne frem vognen å la hun sove litt. Ikke kunne jeg la hun ligge i trillebåren å sove, for den måtte jeg bruke videre for å gjøre ferdig stall arbeidet. Jeg fikk flyttet Mina Adeline over i vognen og hun sov virkelig godt. Det eneste som kom frem var at hun snakket i søvne da jeg flyttet hun over, men det var ikke snakk om at hun var våken.

Etter 30 min måtte jeg gjøre alt jeg kunne for å få vekke hun. For hvis ikke kunne jeg vinte godt farvel til å få kveld. Jeg har aldri sett en jente som kan sitte sovende i fanget, men sannelig fikk jeg se det i dag. Jeg brukte lang tid på å klare å vekke hun, men heldigvis gikk det til slutt. Jeg fikk virkelig merke at hun har like godt sovehjerte som det jeg har. Men det er vell som de sier “Som mor, som datter”.

Det er merkelig og se, men det er som hestene og stall lukten er beroligende og herlig for hun. Hun sovnet i bæreselen når hun var liten og lå i den når jeg gjorde rent i boksene. Og den eneste måten å få roet hun ned på når hun hadde kolikk som baby, var å ta hun med ut til hestene. Hester har hele tiden vert den store interessen hennes, og hun har allerede vert med på 1,5 times ridetur, som hun viste tydelig at hun syntes var alt for kort.

Det er ingen tvil om at jeg har en ekte hestejente her i hus, men jeg er samtidig så utrolig glad for det. Det at hun har så stor heste interesse synes jeg er bra, for å være bare 2 år og kunne så mye som hun allerede kan om hest, og samtidig er med å møkker i boksene, bærer vann til hestene, stapper høy netter med grov for, leier hestene, er med på ride turer, osv, ja det er det nokk ikke alle 2 åringer som gjør. Men heldigvis er det ingen aldersgrense på interesser, å hvertfall er det ingen aldersgrense for å være en ekte hestejente!

Jeg ønsker også å minne dere på SaleDuck sin mom & dad blogger awards som jeg er nominert til. Vi trenger alle stemmene vi kan få, og hver å en stemme er vi evig takknemlig for! 🙂

Vil du være snill å stemme på oss?
Klikk deg gjerne inn på linken under og bla ned til dere ser bilde av meg å Mina Adeline, også klikker du på stem knappen.

Direktelink for å avgi stemme her! –> http://www.saleduck.no/awards/mom-dad

1 kommentar

Tanker i hverdagen10.01.2016

KJÆRE KVINESDAL KOMMUNE – DERE ER VIRKELIG VÅGAL!

Kjære Kvinesdal Kommune – vakker, vennlig og vågal, som er deres ordtak for kommune. Dere skal ha klapp på skulderen for å leve opp etter deres tre ord for å beskrive bygden. Eller for å sette det i et annet perspektiv som jeg tror kan stemme litt mer, beskriver dere egentlig bygda eller dere som sitter i kommune styre med disse tre ordene som en beskrivelse?

Jeg er bare en jente på 24 år, men samtidig er jeg en av deres innbyggere. Jeg har ikke bodd her hele liv mitt, bedre sakt jeg er tilflytter hertil og har bodd her i ca 1,5 år. På bare 1,5 år har jeg allerede lagt merke til hendelser, valg, handlinger og andre ting som kommunen har gjort i denne bygda. Jeg er en alene mamma og jeg har barne mitt i barnehagen som faktisk er en kommunal barnehage ergo, som dere til syvende og sist kan styre og bestemme over slik dere ønsker. Dere kan gjøre vedtak når det passer dere uten å faktisk informere oss foreldre som har barn i barnehagen om forandringer og endringer som blir gjort. Dere gjør endringer i form av penger og pengesummer, fordi det er det største dere kan gjøre, slik at dere får inn større resurser som dere kan bruke der dere ønsker og bestemmer. Men husker dere at det faktisk er vi som er innbyggere og foreldre som merker disse endringene? Det er vi som sitter og får regning i posten som plutselig er forandret og over i nytt tall med tre siffer bak seg. Deres valg og beslutninger gagner oss foreldre og innbyggere ikke alltid i den mest positive retningen.

Uansett om jeg bare er 24 år, ikke er den mest voksne personen som går i denne bygda og som har bodd her lengst, har jeg bosatt meg her og kjenner godt på når deres avgjørelser blir forandret. Vell gjør dere positive valg og tar positive avgjørelser iblant, for de fleste kommunene gjør jo det, men dessverre er det nå slik at når det blir småting på småting av negativitet, blir det til slutt en del.

Snøen faller vakkert ned, fyller de vakre engene på øyesletta med hvit dekkende snø. De mørklagte små gatene med hus i, som faktisk er små byggefelt, får endelig litt mer lys i seg, for snøen er hvit og skaper en lysere vei. Det er små veier som til vanlig er mørke og skumle. Du er av hengi av å ha en lomme lykt for å kunne se veien, men når du går med f.eks en barnevogn, skal du da gå med hodelykt og blende barne ditt for å være sikker på at du klarer å holde deg, vognen og barne ditt på veien? Tenk på de eldre som sitter hjemme og venter i det uendelige på at lysere tider med lysere kvelder skal komme. De eldre som kanskje ikke kan gå ut og gå tur nå, fordi de kanskje ikke har en lommelykt som lyser opp veien godt nokk. For det er jo ikke til å legge skul på at når enn blir eldre tåler benmassen mindre, og tråkker en da over eller støter overraskende på et hull i veien, da kan faktisk bein bli brukne. Det er faktisk ikke mer en det som skal til! Men like vell vandrer vi og ser ut av vinduet rett i en mørk byggefelts gate uten noe lys langs veien. Er det faktisk slik at hver byggefelt er privat vei slik at dere ikke trenger å føle noe skyld for eldre folk, foreldre, barn og alle som befinner seg i et byggefelt som har mørkt belagte veier? Eller er det bare en smart løsning på å ha privat veier slik at vi som bor i slike byggefelt må betale dere for å kunne få lys langs veien? Slik at vi kan vandre ute uten å måtte lete etter lommelykt, hodelykt og passe på at vi har mulighet til å lyse opp veien selv?

Men heldigvis nå har som sakt snøen kommet! Da slipper dere jo å tenke så mye på det emne ang lys langs veien i små byggefelt, for det fikser snøen for dere i dette øyeblikk. Men når jeg er inne på snø temaet! Dere har en flott valgfri ordning for oss som bor i byggefelt med privat vei. Dere tilbyr oss brøyting mot at dere får betaling. Vell er den rettferdig, for i det århundre vi lever i nå handler jo alt om penger og så å si ingen ønsker lengre å jobbe gratis for å glede andre. Spør du meg er det litt dramatisk at alt skal måtte handle om penger, og at den gleden som enn kan gi andre mennesker med å hjelpe i form av jobber som trenger å bli gjort forskjellige steder ikke er en god nokk betaling. Glede er plutselig ikke noe alternativ til god nokk betaling, men penger må til for å få noe gjort nå i århundre vi lever i. Det er faktisk ikke merkelig at det finnes så mye negativitet i verden. Penger i seg selv, skaper så mye negativitet og sorg.

Men tilbake til det jeg ønsket å si. Snøen har dalt ned i en større mengde og som nevnt har dere en “frivillig” ordning for oss innbyggere som bor på privat vei. Dere gir oss brøyte tilbud der alle husstander i byggefeltet må betale OVER 2000 kr pr.hus! Men for ca 2 år siden måtte alle husstander i byggefeltet betale ca 900-1000 kr pr.hus. Dere valgte å øke prisen, og gjorde et nytt vedtak om dette. Men når fikk vi brev i posten med beskjed om disse endringene? ALDRI! Er det slik det skal være? Skal dere kunne styre over deres egne innbyggere på den måten, vi som er grunnen for at selveste bygda faktisk eksisterer med innbyggere i?

Selv ønsker jeg faktisk ikke å benytte meg selv av brøyte tilbudet, men når jeg prøvde å si det opp gikk ikke det. Jeg selv måtte da klare å få alle i byggefeltet med på at ingen ønsket brøyting, men jeg kan ikke forvente at de som er i den eldre garden skal ønske å gi slipp på slike tilbud, når kanskje ikke helsen deres holder til å klare å brøyte. På den vest kanten vi holder til, har vi biler som klarer å komme oss ferm. Vi har biler som klarer å kjøre over en del snø, og jeg vil påstå å si de meste av snø mengdene som kommer med slik som klimaet er nå. Det er ikke realistisk at det kommer til å komme 2 meter med snø i dette området, og at vi kommer til å måtte ha mange brøytinger. Så la meg si det slik, i fjord hadde vi en brøyting, der dere fikk over 2000 kr for godt under 30 min arbeid på en liten byggefelts vei. Hvis det virkelig er så godt times betalt med å være brøyter, vil jeg personlig bli ansatt på dagen! Men dere kan vell godt si at det ikke går i times betaling. Dere påstår at dere måtte øke prisen for å få dekket alle de utgiftene som er med å brøyte, men dekker vi da utgiftene som kommer på offentlig vei også da, ettersom prisen ble justert opp såpass mye?

I skrivende stund vil jeg gratulere dere så mye! Veien i byggefeltet er dekket med snø, det er lyst å vakkert men brøytingen er tydeligvis usynlig. Det har vert snø to ganger nå i år, men ingen brøyting har funnet sted her. Jeg ser dere kjører vakkert omkring å både brøyter og strør langs veien, men har dere glemt at det er en vei som går inn i et byggefelt med navn klevemonen? Vi kan jo teknisk sett ta de pengene vi betaler dere for brøyting å trekke dem ned i do, det har jo like mye effekt! For vell at jeg personlig ikke ønsker brøytingen, så ønsker jeg ikke å betale for den da heller når den ikke finner sted. Når det blir frivillig tvang til å beholde det brøyte tilbudet, ønsker jeg faktisk å se at det fysisk blir brøytet å at vi har bar vei her også da.

Videre har vi den vakre og vell kjente industri området som vekker den store oppmerksomheten på øye. Den er ikke til unngå å legge merke til, samt også den fantastiske forurensningen som den også skaper. Skal vi ikke bevare miljøet? Sortere søppel, bruke produkter og metoder for å bevare miljøet? Hvorfor setter dere da opp en bedrift i starten av sletta og en søppel plass på andre siden av den store bedriften, ikke nokk med det men dere ønsker å kjøpe opp flere landbruks områder som bønner benytter seg av, for å skape større industri område. Hva med dyrene som trenger mat, hva med de vakre store slettene som vi har her på øye? Hva med graset, jorden og oss mennesker som bor på øye. Skal dere bare la det gå ut over oss med å skape mer forurensing? La dyrene som er de mest uskyldige oppi dette få mat med partikler oppi pga dere ønsker å ha større industri område for å få større kapasitet i kommunen? Hva med den gamle tradisjonen av hvordan vi mennesker levde før? Vi dyrket og levde av landbruk og dyr. Skal dere gjøre det vanskelig for dem som ønsker å benytte seg av dette i nå tid? Bare for å utvide og direkte ødelegge den vakre Øyesletta? Vi som bor på øye trenger også å få være stolte av plassen våres. For godt skult bak industri området, befinner det seg faktisk vakre områder der folk bor. Det finnes gårder med dyr på, vakre natur stier og mange jorder som trenger sine gjøremål, for at bønnene skal få kunne fortsette å leve av sitt jords mål. Skal dere ta ifra oss dette?

Jeg vet at det med industri området ikke er et tema som noen i kommunen liker å snakke om med oss innbyggere. Blant annet var det en av deres arbeids kollega som ble direkte forbanna på meg, bare for noen enkle spørsmål ang industriområdet som tema. Jeg tror dere bør ta et lynkurs i kundebehandling på noen av deres kollega.

Men fortvil ikke kjøre vakre, vennlige og vågale Kvinesdal Kommune. Jeg vet dere har forskjellige stillinger, politikere som sitter over noen av dere og at alle dere som sitter i jobb i kommune huset ikke har like mye å kunne si. Jeg er ikke ute etter å ta noen av dere under samme kam, men jeg merker bare valgene og handlingene som blir gjort og vedtak som blir endret uten at vi innbyggere får beskjed, og samtidig har noe å få uttale oss om.

Jeg så dessverre ikke noe annen utvei enn å få skrive dette offentlige brevet som dere kanskje aldri en gang kommer over. Men om det faktisk skulle skje at dere kommer over dette og leser det, la det være en tankevekker og vær så snill å gjør noen drastiske forandringer. For uten oss innbyggere hva er kommunen da? Spill på lag med oss, ikke imot oss.

Takk for meg,
Xtine Michelle!

// DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE //

0 kommentarer

Blogg08.01.2016

PUPPER, SEX, OG ET KLIKK

Overskriften sier vell sitt, eller kanskje ikke denne gangen. For tidligere har jeg skrevet om det meste, jeg har nesten blottlagt meg selv helt på bloggen. Men denne gangen og i dette blogginnlegget så er det verken pupper, sex eller operasjoner. Ikke noe snakk om trass alderen, ikke noe snakk om drittbleier eller knuste klass. Det er heller ikke et blogginnlegg der det blir snakk om hva jeg hadde til middag, hva jeg har gjort i dag, osv. Nei, dette er et blogginnlegg uten om alt som er blitt skrevet mye om her på bloggen. er du klar for å lese noe nytt? noe som nesten ingen andre vet?

TRALALA!.. What a day! Klokken har tikket over 12.00 i dag, og kalenderen har falt over på kalender dato 8. Jepp, vi er 8 dager inn i et nye året, 8 dager har fløyet forbi oss i en rekord fart. Men det er ikke bare alt det med denne datoen.. Det er nemlig som jeg offentliggjorde i går, dagen som jeg har ventet en stund på. I dag kl 12.00 ble stemmene knappen offentliggjort og den er klar for å gløde av varme av dere flotte lesere sine klikk. Klikk som kan utgjør så uendelig mye, og som betyr enormt for meg.

Som jeg nevnte i går, er bloggen min nominert til SaleDuck.no sin Mom & Dad blogger awards, sammen med kjempe flotte mamma bloggere. Jeg føler selv at det er stort å bli nominert til noe slikt og synes det er helt fantastisk at min blogg faktisk har blitt lagt merke til og blitt nominert til dette. Men under slike avstemninger har jeg som blogger ingenting jeg kan gjøre for å vinne, det er faktisk dere lesere som avgjør det. Stemmene som jeg får på min blogg ligger rett å slett i deres hender. Dere er de som avgjør alt nå, og jeg krysser armer og ben for at lykken kan være på våres vei.

Jeg synes alt i alt at det å bli nominert til en slik blogger awards er en stor seier i seg selv, uansett om det er frem til 11.februar stemme knappen står åpen og tar imot stemmer. Det er over 1 mnd før vinneren blir offentliggjort, men tiden flyr og spenningen stiger.

Jeg vil derfor informere dere alle flotte lesere om at jeg hadde blitt kjempe glad om dere kunne tatt dere 1 min å to klikk, på å stemme på meg og min blogg? Det vil si at dere klikker dere inn på linken under, blar ned over til dere ser bilde av meg og min datter (Bilde er vist under her), og deretter bruker det andre klikke til å stemme på oss 🙂 Ergo, 1 min av deres tid og to tastetrykk/klikk.

KLIKK HER FOR Å STEMME –> http://www.saleduck.no/awards/mom-dad

UNDER HER SER DERE HVORDAN DET SER UT! PÅ STEMME SIDEN, NÅR DERE KOMMER NED TIL MEG OG MIN BLOGG 🙂
// OPS! DET ER BARE ET BILDE SOM VISER, MEN IKKE NOE STEMME KNAPP SOM FUNKER PÅ BLOGGEN. DERE MÅ FYSISK INN PÅ SIDEN SOM ER LINKET TIL OVENFOR, OG STEMME. KLIKKER DERE PÅ BILDET, KOMMER DERE OGSÅ INN PÅ STEMME SIDEN, MEN DERE MÅ BLA NED OVER PÅ SIDEN OG FINNE BILDET AV MEG OG MIN DATTER, OG DERETTER TRYKKE STEM! //

Jeg håper det er mange av dere som ønsker å stemme på oss, og dere skal vite at hver å en stemme er gull verdt for oss og betyr uendelig mye.

På forhånd, tusen takk alle sammen!

Ha en strålende flott dag og kommende helg.

6 kommentarer

Blogg07.01.2016

ENDELIG, NÅ ER DET OFFENTLIG!

Endelig kan jeg offentlig gjøre det! Jeg har ventet på at det skal nærme seg 8.Januar! Og i morgen er datoen endelig kommet, og dagen er da her. For i morgen er dagen der den store spenningen starter, og jeg trenger dere lesere sin hjelp.

I november-desember i fjord fikk jeg en mail ang at SaleDuck.no skulle ha en Mom & Dad blogger awards, og at de hadde plukket ut blant annet meg som de ønsket å ha med. Jeg ble helt i hundre og svarte selvfølgelig ja til dette. Det å bli lagt merke til av andre og få muligheten til å bli nominert til blogger awards er for meg veldig stort. Jeg er bare en jente som lever en tilværelse som alene mamma. Jeg lever et normalt liv, bare kanskje et liv som er litt mer hektisk og som har en litt større ryggsekk med seg enn kanskje alle andre på min alder har. Det er mange i den tilflyttende bygda som jeg bor i, som ikke kjenner til meg. Kanskje de kjenner til meg, men jeg går isåfall i min egen verden og tror at ingen nesten kjenner til meg. Jeg tok et valg for noen år siden, som har skapt mye reaksjoner, mange negative og positive hendelser og utalelser. Jeg valgte å dele livet og hverdagen min offentlig på nett, ja jeg valgte rett å slett å starte denne bloggen som jeg den dag i dag sitter å skriver på.

Bloggen har for meg vert og er en plass jeg trenger. Det er min offentlige dagbok, pleier jeg å se på den som. Jeg skriver å klarer å sette ord på tanker, følelser og hverdagen på en helt annen måte enn hva jeg klarer å si i form av ord. Det å skrive og formulere meg med et tastatur, har vert min terapi i vanskelige situasjoner. Jeg har ikke alltid delt alle hendelser som har vert vanskelig, men jeg har uansett fått muligheten til å sette ord på ting som jeg går å bærer på. Jeg har fått hjulpet andre med å dele personlige hendelser og opplevelser i live mitt, samtidig som jeg har fått uendelig mye negativitet også. Men det å kunne hjelpe hvert fall en person ut av å stå offentlig frem og være en offentlig person, er mer enn nokk for meg.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er jo ikke til å hjemme seg bak at det å bli nominert til en blogger awards er stort. Det viser litt hvor bloggen min har tatt retning mot et større stadie, der andre legger merke til den. Det er jo kjempe koselig, fordi jeg ønsker at bloggen min skal først å fremt være min plass til å være bare meg, men samtidig har jeg et større ønske å det er at bloggen min og alt jeg deler offentlig kan være til hjelp for andre. Det trenger ikke være i store mengder av mennesker, og som jeg nevnte om det bare er en person jeg kan hjelpe med bloggen min å det å være en offentlig person, er mer en godt nokk for meg.

Det å være en alene mamma å hjemmeværende mamma er for mange bare en lek. Realiteten har de ikke fått kjenne på nært hold selv eller fått tatt del i en alene mamma sin hverdag. Det er jo to helt forskjellige ting i å lese om en alene mamma sin hverdag å fysisk leve i den, men samtidig kan det gi et større perspektiv i hvordan en slik hverdag er. Jeg har skrevet om mange ting, både vonde å vanskelige ting og gode ting. For slik er livet, det er som en berg og dalbane med opp å nedturer.

Nå som jeg føler meg så heldig å få ha blitt nominert til SaleDuck.no sin Mom & Dad blogger awards, hadde det vert utrolig kjekt om dere flotte lesere kunne tenkt dere å stemt på meg. Det å bli lagt merke til på en slik måte og få en så flott mulighet til å få en kåring på bloggen min, som jeg bruker så uendelig mye tid på, hadde vert stort. Det hadde betydd uendelig mye. Det hadde vert som at jeg fikk igjen for all det arbeidet jeg legger ned på bloggen min. Belønninger for mye arbeid er godt å få, samtidig som det gir så mye. Jeg har prøvd å gi av meg selv til dere flotte lesere, så jeg håper dere ønsker å gi meg/bloggen min din stemme. Det er ingen tvang, men et stor ønske som hadde blitt oppfylt hvis dere lesere kunne gitt stemmen deres i morgen og frem til den 11.februar, slik at det er mulighet for å få en slik kåring. Men alt ligger i deres hender nå, og jeg kan ikke annet enn å være takknemlig uansett for at jeg har fått bli nominert til denne blogger awardsen.

Det er mange flotte bloggere som er nominert til denne blogger awardsen, og det er tøff konkurranse. Samtidig som jeg synes at vi alle som er nominerte er vinnere. Vi deler alle mange personlige ting i hverdagen våres offentlig og legger ned mange timers arbeid på bloggen som vi har. Vi tørr alle sammen å være en offentlig person som flere rundt vet hvem er, bare vi lever i troen på at nesten ingen kjenner til oss. Noe som jeg tror de fleste lever i troen på, til den dagen kommer at vi fysisk merker at vi er offentlig person. Noe som jeg tror de fleste kanskje er glad for å ikke kjenne så tett på seg når vi som er nominerte har barn. Jeg synes derfor at alle som er nominerte er vinnere i seg selv.

Som sakt så starter nomineringen i morgen, der dere kan gi deres stemme. Dere kan stemme ferm til 11.februar. Jeg håper som sakt at dere lesere ønsker å stemme på bloggen min og at dere ønsker å gi meg muligheten til å vinne en offisiell kåring av bloggen.
// KLIKK HER // FOR Å KOMME DIREKTE TIL SALEDUCK.NO SIN BLOGGER AWARDS SIDE, FOR Å AVGI DIN STEMME!

Videre vil jeg ønske dere alle som er nominerte til SaleDuck sin Mom & Dad blogger awards masse lykke til, og husk vi er alle vinnere uansett!

Ha en strålende vakker dag.

0 kommentarer

Min hverdag05.01.2016

STOR OG DRASTISK FORANDRING! -Har jeg lært nå?

Det sies at forandring fryder, men forandring kan også trenges tid til å bli vant til. Det var nå hvert fall den Store forandringen som ble gjort i helgen.

I mange år har jeg spart håret mitt, og ønsker å få så langt hår som mulig. Jeg har vert dårlig på å klippe meg, fordi jeg har vert av den tankegang at det da ikke blir så langt. Sannheten er jo at enn må stusse på håret for å holde der friskt å fint, slik at lengden på håret som kommer kan bevares. Farge forandring på håret er noe jeg er litt for glad i. Jeg sparer etter langt hår men farger det alt for mye (egentlig! Men vil ikke innse det selv).. Håret mitt har jeg faktisk ikke behandlet så fint med tanke på all fargingen å så dårlig som jeg har vert til å Kure det. Og nå fikk jeg igjen for det.. Å det på den harde måten.

I helgen var dagen kommet, tiden var inne.. Etter jeg bleket å farget håret mitt rosa, ble det en litt hard prosess på lengden på håret mitt. Lengden ble flisete, veldig tynn, samt også knakk håret mitt noen plasser. Jeg hadde eg kortere parti på den ene siden av håret mitt, å jeg innså sannheten ang håret mitt. Tiden var inne der jeg måtte klippe bort alle årene med sparing etter langt hår. Jeg måtte få håret mitt friskere, med å få klippet bort det dårlige av håret mitt. Jeg var så heldig å fikk hjelp av en god venninne, som jeg vil kalle hobby frisør med skjulte talenter. Hun klippet bort det dårlige av håret mitt, fikk samme lengde på det, farget det å krøllet det etterpå.

Sjokket med realiteten av hvor kort håret mitt ble, må jeg venne meg til. Samtidig ble jeg veldig fornøyd! Jeg synes hun var kjempe flink å gjorde en god jobb. Jeg hadde aldri klart å gjort det så bra, hvis jeg hadde prøvd selv. Så er kjempe takknemlig for at hun ville hjelpe meg. Nå er det bare godt noen dager der jeg har hatt kort hår, og jeg holder enda på å venne meg til at det er så kort. Alt i alt er jeg fornøyd, å det var kjekt med en forandring på håret. Nå blir det bare å begynne å spare ut håret på ny, og håpe på at jeg klarer å passe litt bedre på det.

4 kommentarer

Min hverdag02.01.2016

2016 – ÅRET MED STORE FORANDRINGER!

Alle sier nytt år, nye muligheter. Det har blitt en setning som hele tiden går igjen hos de fleste munnene elle tastaturene. Jeg kan fint si den klassiske setningen men samtidig blir det bare ord.

Velkommen år 2016, og takk for alt år 2015! Et nytt år er allerede kommet igang. Tiden flyr forbi i en rekord fart, en skremmende fart! Jeg har plutselig en 2 åring i hus, ja snart en 2,5 åring i hus. En prinsesse som er aktiv og full av liv. En spennende og utfordrende tid der både jeg og min datter lærer mye. Vi er igang med den vanlige trass alderen som de fleste foreldre kjenner til. En tid der jeg lærer enormt mye, både om meg selv og min datter. Ikke mist, mamma rollen blir plutselig utsatt for noe nytt og en stadige som byr på både små og store utfordringer. Og det er under slike stadier jeg merker hvor viktig hvert trinn av alle stadier er viktige og gull verdt. For hvordan skulle jeg klart å være klar får å f.eks ha en tenåring i hus med alle de typiske tenårings trass opplegget. Det hadde jeg faktisk ikke vert klar for hvis jeg ikke nå får oppleve hver tid som er hele livet med å ha et barn. Det er så viktig å samtidig så bygger alt på hverandre som byggeklosser i lego. Alt henger i sammen og må passe, for at enn kan bygge tårnet høyere.

Men på et helt år er det mye som skjer! Både opp å nedturer, positivitet og negativitet. Alt i en pakke av alle følelser å alt får enn kjenne på igjennom et år. Det er slik livet er! Vi har fått skapt mange flotte å uforglemmelig øyeblikk og minner i året som nå er forbi. Vi har knyttet sterke bånd til livet og menneske rundt oss. Vi har fått kjent tett på hvor fort livet kan by på store forandringer å bringe med en redsel å sorg. Jeg har blitt et år eldre, men samtidig føles det ikke slik. Alderen går opp i høyere tall, men det forblir bare et tall av hvor mange år med livs erfaring jeg har.

Jeg har lært så uendelig mye dette året, samtidig som jeg har fått kjent på mye nytt som samtidig har vert skremmende. Jeg har fått kjent på ukjente følelser som har bygget på andre følelser. Følelser som jeg har skjøvet bort og ikke ønsket eller vert klar for å kjenne på. Året har vert et år som jeg er takknemlig for og et år som jeg ikke ønsker å forandre på noen måter. Til å med negativiteten som har blitt opplevd å kjent på, på nært holdt. Jeg ville faktisk ikke forandre på noe av det heller, for alt skjer med en mening. Jeg føler at alt er med på å gjøre enn sterkere og at det former meg til å bli og være en person som kan klare mer å mer med de erfaringene jeg får og har fått. Selvfølgelig bydde desember på sine utfordringer og tristhet. Men samtidig ga det en tankevekker som er viktig å få iblant. En vondt opplevelse med uendelig stor redsel og tristhet, men samtidig noe som førte til en større kjærlighet å en høytid med mange følelser som bygget på et sterkere bånd og samhold. F.eks jeg kan ikke huske sist jul jeg kjente på så stor kjærlighet i et rom som det jeg gjorde på selveste julaften.

Men selvfølgelig alt har sine konsekvenser. Med en måned som desember ble, budde det på sine utfordringer. Mange tårer har falt ut ifra mine øyner, tristhet og ensomhet har jeg kjent tett på kroppen. Men smilet har vert på lur og kommer hver dag. Smil å latter går jeg aldri en dag uten, uansett hvor mange tårer som også kan fulle noen dager. Dette fordi jeg er så begavet og har min vakre datter. Hun gir så mye glede og morsomme øyeblikk, at hver dag blir en god dag. Det er når kvelden kommer og jeg faller til ro i mitt eget selskap. Da kommer tankene og sorgen etter en måned som har vert utfordrende. Samtidig har desember måned satt meg til et stort spr ang meg selv. For jeg vet hvem jeg er i mamma rollen og i hverdagen som mamma. Jeg kan forklare overfladisk hvem JEG er som person, men jeg kan ikke gå i dybden å si hvem Xtine Michelle er som person. Jeg har kommet til en plass i livet der jeg er på leting etter å finne svar, finne meg selv på hvem bare jeg er også. Samtidig er det store forandringer i livet og hverdagen min som skjer. Personlige ting som jeg ikke ønsker å utlevere offentlig, men jeg ønsker å prøve å finne ord på det ukjente som skuler seg inni meg. For hvis jeg skal klare å finne meg selv uten å bare hvite hvem jeg er i mamma hverdagen min, trenger jeg å prøve å finne ord på det ukjente som er inni meg også.

Livet er som naturen. Mange veier å gå, men noen veier er mer igjen grodd. Der føler jeg mer at jeg er ang å finne meg selv skikkelig med hvem bare jeg også er. For at jeg skal klare å trives i mitt eget selskap på en skikkelig måte, føler jeg at det er viktig å klare å finne meg selv. Derfor må jeg bane meg vei igjennom den igjen grodde veien, og finne mine svar. Alle trenger forandring ibalnt, men noen forandringer kan by på større utfordringer enn andre. Så etter en måned med mange hendelser med mye følelser på en gang, ble bare min skogsvei slik for øyeblikket. Lykken i livet har jeg og positiviteten men samtidig skal den vare i mitt eget selskap også. Forandringer er ikke alltid like lette, men kanskje det er forandring som egentlig er svaret på at tiden nå var inne for at jeg må gå i dybden hos meg selv. Face realiteten og det jeg liker minst, nemlig og kjenne etter på ukjente følelser.

Så velkommen år 2016, men jeg kan ikke si “nytt år, nye muligheter” for det blir tomme ord. Det blir heller et nytt år med en tydelig forandring på det forje. Kanskje det er det som var rett nå, det vil vell tiden vise når den er klar. Eller så er det kanskje jeg som må bli klar!

0 kommentarer