I dag er dagen! Dagen jeg over flere år ikke har sett frem til, den dagen som kommer men som jeg prøver å la vandre forbi, men som kommer uansett. Jepp i dag er min bursdag! Happy Birthday to me.. Hele 24 år! WOW, jeg føler meg virkelig ikke som 24 år.. Jeg føler alderen stiger, men at jeg selv ikke er i 24 år i hode mitt. Til neste år er jeg fillen meg halvveis til 50, noe jeg synes selv er skremmende. Men på de 24 årene har jeg oppnådd mye, mye mer enn jeg hadde trodd. Jeg har et liv som jeg er stolt over! Jeg har oppnådd ting som jeg er stolt over, å ja jeg er rett å slett fornøyd.
Allerede i dag har det haglet inn med gratulasjoner. Telefonen gløder og facebook tikker som en bombe! Jeg må si jeg er virkelig takknemlig for alle gratulasjonene jeg har fått, og det gleder meg stort! Mange har ønsket meg en god dag, en strålende dag, osv. Det fikk meg til å tenke! Det er vanligvis noe som mange skriver fordi det er en “klassiker” under gratulasjons opplegget, men samtidig noe som mange faktisk mener. Noen skriver det som tomme ord, mens andre skriver det fordi di mener det, det er slik vi mennesker er. På bursdager viser vi som regel positivitet over for både folk som står oss nært, og bekjente og mindre bekjente. Det er slik hele opplegget har blitt, under teknologien som nå er i år 2015.
Som nevnt på facebook siden til bloggen på facebook, beskriver jeg min bursdags feiring i går som uforglemmelig, spesiel og fantastisk. Og det var den virkelig, samtidig som jeg er så glad for at feiringen ble som den ble. Jeg er takk nemlig for at de tårene som dessverre kom opp under besøket i går, faktisk oppsto.. Fordi det førte til noe positivt og godt.
// Se filmen under, for å høre mer ang bursdags feiringen i går og bursdags planene for dagen i dag //
Nå står middagen i ovnen, Mina Adeline ligger å sover sin dags lur, og jeg ligger godt plantet på sofaen. Tankene har kommer å godt, men samtidig er gleden størst! Jeg er så glad for at bursdags feiringen i går ble så spesiell, uforglemmelig og samtidig så fantastisk. Det er ingenting som kan gjøre dagen min i dag eller som kunne klare å ødelegge dagen min i går ved feiringen! I dag blir en koselig og avslappende dag, med koselig besøk og herlig middag!
En sekk av bly bæres på mine skuldre! En sekk som er full av både positive og negative opplevelser. Opplevelser jeg aldri ville vert for uten, ettersom jeg aldri hadde vert den jeg er i dag hvis det ikke hadde vert for mine opplevelser.
Jeg har ikke levd noe langt liv, faktisk snart bare 24 år. Men en ting er sikkert! Jeg har en livshistorie som ikke en jente på 24 år vanligvis har. Jeg bærer på mange opplevelser som har gjort meg til en rik person. Ikke rik i form av penger, men av erfaringer. Det har formet meg til den jeg er i dag, samt også formet meg til å være en sterkere jente enn hva jeg hadde vert uten dem.
Mine livs opplevelser som jeg har er jeg sikker på kunne faktisk reddet liv, om jeg hadde delt alt. Men samtidig har jeg holdt igjen mye av det. Grunnlaget er enkelt. Noen vil automatisk føle seg støtt av mine utalelser av følelsene å meningene mine. Andre vil automatisk føle seg støtt av hva jeg bærer på av opplevelser. Men lysten på å være stolt av det som de har gitt meg av styrke, har jeg fått stor lyst til å dele. Jeg har over lengre tid gått minst tusen runder med meg selv, for jeg setter meg selv opp i en setting der jeg gir meg selv et vanskelig valg. Stå for mine følelser, meninger å opplevelser, ego dele dem med det offentlige i håp om å hjelpe andre og også ha muligheten til å redde liv, eller ikke risikere å såre andre.
Valget høres lett ut. Selvfølgelig ønsker jeg å redde liv, men jeg ønsker heller ikke å såre andre, men samtidig må jeg spørre meg selv. Hvordan kan jeg passe på hele tiden at ingen blir såret av at jeg faktisk er meg, av at jeg står frem for mine tanker, meninger å følelser. Norge er et fritt land, og vi er alle hvert individ på denne jorden. Vi har alle våre opplevelser, erfaringer og hendelser som vi bærer på. Det betyr ikke at noen skal bli dømt til å være syk, for hvordan kan enn være syk av å faktisk ha en fortid? Da hadde jo alle på denne jorden vert syk. Alle der ute har opplevd noe som har preget dem, for vi blir alltid preget både av våre foreldre og samfunnet som vi beveger oss i. Det er automatisk slik. Selv er jeg en mamma og jeg har en stor oppgave, nemlig å oppdra min datter. Jeg gjør et grunnarbeid som har mye å si for fremtiden, men når min datter blir eldre vil også samfunnet som vi automatisk går oppi, også være med på å prege hun. Alle foreldre ønsker å skåne barna sine og gjøre det beste for dem, men samtidig er det begrenset med hvordan vi kan skåne våre barn for negativitet i samfunnet. Det går dessverre ikke! Vi må alle ut i den store verden, ut i et samfunn som hele tiden er under forandring men som også bærer både negativitet og positivitet. Derfor er det viktig å ha et grunnleggende oppdragelse med seg, slik at enn kan være sterk og se hva enn ønsker å ta med seg i sitt eget liv, og hva enn ikke ønsker å ta med seg. Vi har hele tiden et valg.
Noen opplever vanskeligere ting og har en større bagasje med seg, og der kommer jeg inn. Jeg har hatt et langt men samtidig ikke så langt liv. Men jeg har på de snart 24 årene mine, fått mange erfaringer og opplevelser som ikke alle jenter eller gutter på min alder har. Det er mange der ute som også opplever noe av det samme som jeg har opplevd, og mange kan ofte føle seg alene. Faktisk er det også noen av de som opplever noe av det samme som ikke blir trodd på, det har jeg opplevd selv også. Noen ser bare ting som et A4 ark, og ikke kan tenke på at er ark har en bakside også. En bakside som er full av ting som ikke alle andre kan se eller har lagt merke til. Og det er da enn ofte blir rakket ned på, dømt og får slengt negativitet imot seg. Jeg forstår ikke selv hvordan mennesker kan lavere å legge merke til at et ark har en bakside også, men det blir dessverre glemt bort.
Jeg har allerede valgt å dele en del her på bloggen, personlige hendelser som har gjort godt for min del å få sette ord på. Ord som har kommet med å sitte å skrive, men som ikke har kommet eller klart å blitt satt ord på før jeg har begynt å skrive. Skrivingen for meg har gjort godt, og fått meg til å klare å legge hendelser å opplevelser bak meg som min fortid og ikke nå tid. Jeg har fått slengt mye negativitet imot meg, og samtidig blitt dømt av andre mennesker, men hvorfor skal jeg bli dømt for å dele mine tanker å følelser? Vi har alle tanker å følelser, noe som ikke andre kan bestemme over. Vi er skapt slik at vi har det, det er bare ikke alle som velger å ha en offentlig dagbok og dele ting offentlig. Jeg har som nevnt valgt å ha en offentlig dagbok, som jeg ser på bloggen min som. Jeg har valgt å dele private hendelser, i håp om at det kan hjelpe andre på en eller annen måte. Jeg vet med meg selv etter tilbakemeldinger at faktisk det har hjulpet noen der ute, og da har jeg fått oppnådd det jeg ønsket. Nemlig at mine opplevelser, erfaringer, tanker og følelser, var til hjelp for noen. Det er jo selvfølgelig ikke til å legge skul på at jeg har fått mange negative tilbakemeldinger av andre også, samt også blitt dømt og såret mennesker. Men det er bedre å bli såret av sannheten enn av en løgn! Samtidig som jeg synes det er trist at andre skal ta seg nær av det jeg skriver og bli såret av MINE tanker å følelser, og at det skal gi andre rett til å dømme meg, å sette meg under at jeg er syk og trenger hjelp. Jeg trenger ikke hjelp på noen som helst måte, jeg er frisk! Eller nesten, jeg sitter nå her med en forkjølelse og snufser i det uendelige, men det er heldigvis ikke verre enn det. Hvis det finnes noen der ute som kan få bort min forkjølelse så tar jeg gjerne imot hjelp for det.
Med mitt liv har jeg tatt et valg, et valg som jeg er stolt over. Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker med å dele mine opplevelser å hendelser i livet. Jeg ønsker å stå frem og vise alle der ute at det er viktig å stå for hva enn selv mener, tenker og føler. Det er viktig å kunne være seg selv, stå for den enn er å samtidig være stolt av det. Det skal ikke være slik at vi skal måtte skule vår egen indre identitet! Det er ikke slik et liv skal være. Jeg vet at det er ikke siste gangen jeg kommer til å få noe negativitet imot meg eller å bli dømt, men hvis det får andre der ute til å føle seg bedre er det nokk de som trenger å sette seg ned å tenke igjennom deres valg i livet. Skal ikke rett være rett å at alle skal få stå stolt frem med hvem de er å deres liv som de har hatt og har? Ingen, faktisk INGEN har rett til å legge sin dom over andre mennesker, for igjennom en blogg kan enn lett tro at enn kjenner personen bak bloggen, kjenner hele livs historien, osv. Men sannheten til de som tror det om blant annet meg, så må jeg skuffe dere! Dere vet ikke en brøkdel en gang. Men en ting er sikkert, jeg vil stå for den jeg er, jeg vil stå for livet jeg har hatt, Jeg vil hjelpe andre mennesker! Det vet jeg at jeg kan klare å gjøre ved å dele mitt liv offentlig, samt også dele hvordan jeg har bearbeidet ting og gjort det om til å bli en styrke i meg.
Vi må alle stå for våre handlinger, og hvis du som sitter å leser har levd et liv du er stolt over og ikke har noe du føler en grøss over at andre skal få frem i lyset. Da har du gjort noe rett. Men hvis du som sitter å leser kjenner at det kommer en klump i magen, en nervøsitet og en grøss over dette, så har du kanskje noe du bør få ordnet opp i.
Mange episoder hende da jeg gikk på barneskolen å hver dag var jeg livrett for hva som kom til å skje, eller om jeg var heldig og slapp unna den dagen.
// 1 av 3 personlige mobbe hendelser, som jeg ønsker å dele //
Hver dag måtte min mamma kjøre meg til skolen og hente meg på skolen, for jeg kunne ikke gå til skolen alene for da ente det opp med å bli mobbet på vei til skolen også. Det var perioder der jeg prøvde å sykle til skolen, men det var ikke alltid like lett, og dermed ente det som regel opp igjen med at min mamma måtte fortsette å kjøre meg. Noen ganger kjørte vi tur med hesten min til skolen med kjerren som jeg hadde til han. Det var utrolig kjekt å få bruke tid sammen med hesten min før skolen startet, for hesten min var min fri plass. Hesten min var min beste venn og det som var det viktigste for meg. Han var det som lyste opp min grå og tunge hverdag.
Under mobbingen som pågikk på barneskolen, så var det ikke bare psykisk mobbing, det ble også fysisk. Jeg husker ikke så mye av hendelsen men jeg husker veldig godt slaget og at jeg var ikke langt borte ifra inngangen til toalettet som jeg pleide å hjemme meg på. Jeg sto alene og ble plutselig ropt på. Det neste som hente var jeg ble slått til i nesen min med knyttneve. Det var et slag helt uten noen forvarsel, uten noe grunn. Det kom ut av ingenting.
Liten som jeg var, brukte jeg allerede briller da. Så jeg husker den første tanken min var redselen for om brillene mine nå var ødelagt, men utrolig nokk klarte de seg igjennom det. Hva mer som skjedde etter slaget husker jeg ikke.
Vold, ja det å bli slott var noe som ikke var et engangstilfelle. Det var noe som fortsatte. Jeg slått til både på skolen og fritiden. Alle gangene ble jeg slått i ansiktet mitt. Jeg husker spesielt godt en hendelse som skjedde da jeg hadde begynt på ungdomsskolen. Det var på kvelden på fritiden min, da det var helg.
Mørket var kommet og kvelden var det som nå sto for tur. Ukedagene var over og endelig var det helg. Det var en fredags kveld og jeg var ute med to venninner av meg. Rundt på den lille Sokndal sentrum var vi å spaserte og pratet. Det var alltid litt små skummelt å være ute men jeg prøvde og ha et normalt liv og være med de få vennene mine som jeg hadde.
I Sokndal sentrum er det flere eldre huser som ligger langs veien i sentrum. Noen er gule andre er røde, så flerfarget sentrum er vell det rette å si at Sokndal sentrum er. Meg og mine to venninner gikk på et lite fortau og spaserte opp over mot parken for å komme oss opp til en uteplass for ungdommer, der vi kunne spille bord tennis og være sosiale. Det var ikke alltid jeg turte og gå inn der, men det å sitte på utsiden eller i gangen var like kjekt syntes jeg.
Da vi var på vei opp over og gikk på dette lille fortauet var det tre jenter som kom gående på andre siden imot oss. Plutselig kommer den ene jenten over veien og sier navnet mitt. Ikke hadde jeg noen ide om hva hun ville, men blåøyd som jeg er sier jeg ja å stopper opp. Ingenting mer ble sakt, men det som kom var et slag. Helt uten noe! Slaget smalt rett i ansiktet på meg. Alt stoppet opp for meg, og de to venninnene mine ble stående og stille av sjokk. Jenta som slo meg snudde bare ryggen til og gikk tilbake til de to andre venninnene sine og flirende gikk de videre.
Aldri slo jeg tilbake de gangen jeg ble slått til. Aldri hadde jeg gjort noe på forkant som forårsaket at noen skulle slå til meg. Og hva som lå til grunn for at jeg ble slått til den helge kvelden har jeg i senere tid fått hvite.
De tre jentene som kom gående på andre siden av veien hadde snakket og plutselig hadde de oppfordret hun ene av dem til å gå å slå til meg. Det var bare en oppfordring og en måte som ble sakt på at de andre trodde ikke at hun kom til å ture og gjøre det. Og den utvalgte var meg.
Det skal sies at i senere tid har den jenta kommet og beklaget seg til meg, men noen år trengte hun før hun var klar for å beklage seg. Jeg synes det er bra hun har klart og kommet frem til at hendelsen og grunnlaget bak hendelsen med å slå, var feil. Jeg godtok selvfølgelig beklagelsen ifra hun, men ukomfortabelt og en grusom hendelse er noe det alltid vil være.
Alle gangene jeg har blitt slått til, har det vert uten noe forvarsel. Det har bare skjedd helt uten videre i en situasjon som plutselig har blitt laget til med en start som har vert et slag. Jeg har aldri slått noen av dem som har slått meg tilbake. Jeg har blitt sjokkert og rast sammen i tårer hver gang. Jeg har ønsket og hjemme meg og komme meg lagt bort ifra hendelsen, de gangene jeg har blitt slått til.
Det å slå noen er såpass respekt løst og får den andre parten som blir slått til å føle seg så liten og så lite verdt at det er virkelig en vond følelse og hendelse og komme opp i. Jeg synes selv at vold løser ingenting og det til å slå noen er aldri noe som det kommer noe bra ut av.
// Stor takk til min god venninne Siri, som har tatt disse flotte og gode bildene for meg! //
? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil fremme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ? Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter mitt liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.
Reaksjoner ble det, hendelser og negative ord kom det daglig, uansett hva jeg enn prøvde og hvor lang tid jeg brukte på å gjøre meg klar før skolen startet. Klærne plukket jeg ut kvelden før hver skoledag. Min mamma måtte alltid se klærne mine på å se at alt så bra ut, før jeg turte å gå ut av huset. 2-3 timer før skolen startet, var jeg oppe og holdt på å sminke meg og fikse meg på håret. Alt måtte være perfekt, i håp om at den ene dagen kunne komme der jeg kunne få være i fred uten å bli mobbet. Fortvilede forsøk ble det gang på gang, men uansett hvor mye jeg gjorde fant de alltid noe nytt og si til meg og noe nytt å gjøre imot meg.
Årene som et mobbeoffer i hele 10 år preget meg sterkt og satte dype spor i meg. Det formet mitt liv og der formet meg. Det preget og satte spor som for alltid vil være en del av meg og som for alltid vil prege min hverdag. Men det betyr ikke at alle hendelser og de 10 årene som mobbe offer skal prege og forme meg til en negativ og bitter person. Det handler ikke om at jeg skal være nag over for den mobbe gjengen som forandret mitt liv eller noe. Det betyr ikke at jeg skal føle hat over for de og ønske de alt dårlig i deres liv. Langt der ifra!
Uansett hva vi opplever i hverdagen og livet våres, så har vi alltid et valg. Et valg om vi ønsker og basere våres liv på hendelser og tøffe situasjoner om til det negative eller om vi ønsker å snu det om til noe som kan være positivt. Du som leser, tenker nokk ?hvordan kan det være noe positivt i mobbing?. Det er ingenting positivt i mobbing og det er ingenting positivt i å påføre andre smerte. Men når uheldigvis mange der ute opplever mobbing og blir preget av det på de utenkelige og mest grusomme måtene, må vi huske på at vi alle har et valg. Vi har et valg om hvordan vi selv ønsker å la det prege oss, ettersom det er noe som preger oss og som forandrer våres liv uansett hvor mye vi prøver å ikke bli preget av det.
Som mobbeoffer i så mange år, måtte jeg ta et valg. Jeg kunne velge å hate de for resten av mitt liv, jeg kunne velge og være nag over for den gjengen og de menneskene for resten av mitt liv. Jeg kunne velge og bare se på de årene som masse negativt, men sannheten er den. Det kommer aldri noe positivt og bra ut av å være negativ!
Når jeg nå har blitt eldre og hatt flere år til å komme meg og jobbe med meg selv etter all den mobbingen jeg gikk igjennom, måtte jeg ta et valg. Et valg over mitt liv og hvordan jeg ønsket å se på de 10 årene som mobbeoffer.
Et stort og utfordrende valg var det som jeg bar på mine skuldre. En tung ryggsekk med ensomhet og kamp, var det jeg måtte ta overhånd på. Jeg snudde om de harde og utfordrende årene om til noe positivt! Jeg snudde mobbingen om til det positive. Ingenting er det i mobbing og mobbing er noe som aldri burde finne sted over for noen rundt oss.
Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg selv for den de var å sin livs situasjon.
Oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå i senere tid, at jeg kom meg igjennom det. jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det, så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter stor pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet med meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg nå har et fantastisk liv.
Jeg kommer til å dele noen av mine historier ifra når jeg ble mobbet, fordi jeg håper at mine historier å opplevelser kan være med på å hjelpe andre som dessverre opplever å bli mobbet (Det kommer i egne blogg innlegger, så følg med om du ønsker å lese dem!). Jeg håper at mobbing en dag kan ta slutt å med at jeg velger å stå åpent ut ang mine opplevelser å hvordan jeg har snudd rundt å bearbeidet mitt liv som mobbeoffer, kan være med på å redde liv å hjelpe andre.
DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE I HÅP OM AT DET KAN HJELPE ANDRE!
Kulden har virkelig kommet, og det med skikkelig kalde minus grader. I går hadde vi en koselig dag på Knaben! Tiden fløy avsted og vi ønsket virkelig å bare kunne sette klokken i pause modus, slik at vi kunne vert der enda lengre. Det var en fred og harmoni, som var helt annerledes enn hjemme og i bygda. Det å komme så høyt opp på fjellet å være så langt bore ifra en større flokk med mennesker var fantastisk! Naturen og historie var det som omringet oss. Uansett om det er historie som preger plassen som er grusom å forferdelig, har plassen i seg selv beholdt en enorm fred og harmoni.
Når vi var på vei opp til knaben kunne vi ikke forstå hvorfor andre mennesker kjørte i det uendelige bare for å komme opp på fjellet, til kaldere strøk nå om vinteren og til en så avsides plass. Det var helt til vi kom opp dit! Forståelsen kom som et slag i ansiktet, og vi ble selv fanget av ønsket om å få tilbringe tid der oppe. Det var som enn fikk ladet seg opp, at den freden og harmonien ga oss overskudd. Det var som kroppen fikk hentet seg inn i sammen med naturen, for plutselig sto vi der i et med naturen. Vi ble omringet av natur og historie automatisk når vi var der. Etter historie ifra andre verdenskrig og andre historier som preger Knaben, skulle enn raskt tro at det ikke kunne finnes noe ro og harmoni der, og lett tro at det var fult av negativitet og vonde følelser, men det var så langt ifra negativt som en kunne komme. Det var rett å slett fantastisk! Naturen var rene paradiset og det var rett å slett nydelig! Selv har jeg vert på knaben før, men det er såpass mange år siden at jeg var ikke i stand til å kjenne på den roen og harmonien som jeg nå er i stand til å kjenne på.
Mina Adeline storkoste seg hele dag, og aldri har hun vert så snill å ha med på besøk før. Hun var rett å slett helt fantastisk! Jeg tror hun også merket den godheten som var rundt der og at det var godt for hun å komme så langt opp på fjellet og kjenne på hvordan enn ble i et med naturen og det fantastiske huset som vår gode venn har der. Det var et nydelig hus med en flott fortid som nå er en vakker historie. Aldri har jeg noen gang hørt om et menneske med så stort hjerte som det den personen som bodde i huset før hadde. Det var ubeskrivelig, og virkelig noe til ettertanke til alle mennesker. Jeg ønsker ikke å fortelle historien siden jeg ikke har spurt om lov til det. Men om jeg en dag får lov til å fortelle den, vil jeg gjøre det. For det er virkelig et så stort og vakkert hjerte vi mennesker burde søke imot å ha. Da hadde mye av det vonde rundt om i verden forsvunnet. Det er jeg sikker på.
Vi hadde en uforglemmelig flott dag i går på besøk. Det var et besøk og en dag jeg aldri kommer til å glemme. Vi koste oss til tusen og var ute og gikk tur, der Mina Adeline fikk oppleve snø igjen. Jeg merket på hun at det er 1 år siden hun opplevde det sist, for det var som om hun opplevde det på ny. Det var som om det å kjenne den kulden i luften å den kalde snøen, var noe som måtte oppleves på ny. Hukommelsen ifra i fjord når hun var 1 år, er jo ikke noe som hun husker så godt nå som hun er 2. Hukommelsen utvikler seg jo og det er begrenset om hvor mye de klarer å huske ifra lenge tid tilbake, men jeg merker at hun har en sterk og god hukommelse nå med ting som skjer. Noe hun har hatt over lengre tid. Men vinteren i går, blir nokk for hun som å oppleve en vinter helt på ny. Heldigvis har jeg bilder og mange minner som jeg husker ifra i fjord som jeg kan vise og fortelle til hun.
Jeg håper vi får tatt flere turer opp til knaben, for det var en flott og herlig plass! Nå som snøen kommer der oppe er det jo rene vinter palasset for alle, og virkelig kjekt for Mina Adeline også å få renne på akebrett der. Jeg håper også vi får reist opp til Knaben når sommeren også kommer, for jeg velger å tro at det er like vakkert om sommeren så om vinteren. Det er virkelig noe spesielt å få være så tett oppi naturen som det er en når enn trekker opp i fjellene. Det tror jeg de fleste kan skrive under på gjør godt!
Søvn, ja i natt fikk vi mere søvn. Mina Adeline sov lengre før hun fikk hoste annfallene igjen og vi hadde bare en våken stund i natt. Det var helt fantastisk å få så mye søvn! Samt også var det veldig koselig å våkne med hun i sengen min i dag. Da klokken ringte hørte jeg en liten stemme sa “mamma, mobilen ringe, sku av” og så fort den var skrudd av, la hun seg opp på brystkassen min å sov videre. Jeg måtte flire i det stille, for det er virkelig “som mor, som datter” som trer frem her i hus. Vi er begge kjempe glad i å sove. Det er helt utrolig å se en så liten kropp være så bevist på hva hun vil og mener. Det er virkelig fasinerende!
Kulden har virkelig slått inn nå, og i dag tikket temperaturen over på minus siden. Vinteren viser at den har kommet. Det er litt koselig, men samtidig er jeg en person som er glad i varme.
I dag blir en spennende dag, en dag vi alle har gledet oss til. Vi står snart på trippende ben og skal ut på kjøretur opp til en plass som heter knaben. Det er en plass litt utenfor kvinesdal, som er opp i fjellende. Jeg som liker varme trekker plutselig opp i fjellende, der det er enda kallere.. Men fy søren så kjekt det blir! Der skal vi på koselig besøk til en kjempe god venn av oss. Vi skal få se mer på historien rundt denne plassen, for det er en plass som bærer mye historie! Jeg som elsker historie og spesielt ifra andre verdenskrig, er veldig spent. Men om det ikke blir så mye opplevelse rundt å få sett på all historien som plassen har får jeg bare ta som det kommer. Det kommer jo helt ann på hva Mina Adeline vil. Men en kjekk dag blir det uansett! Og det blir super kjekt å tilbringe god tid sammen med vår gode venn. Han er en person som betyr veldig mye for oss og som har en spesiel plass for alle oss.
Men må tikker klokken avsted og vi må springe videre å gjøre oss klar til avgang. Ha en strålende dag alle sammen! For det skal virkelig vi ha 🙂
Nå som vinteren har kommet å mørket kommer tidlig, er det ingenting som er kjekkere enn å friske opp garderoben med noen nye klær som har lyse og herlige farger. Når mørket sniker seg innpå tidligere og tidligere, å dagene blir kortere, er det mange som kjenner at de kan bli litt nedfor. Så da tenker jeg at hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, og piffe opp hverdagen med noen lyse og flotte farger i garderoben?
Jeg har merket meg mer å mer at det blir mindre å mindre klær mitt ny malt walkingcloset. Det gjorde så godt å få male det hvitt og gjøre rommet i seg selv lysere. Bare det merket jeg hjalp godt nå som dagene blir korte og mørket sniker på tidlig om ettermiddagen. Jeg synes det er så kjekt med litt farger på klærne og spesielt er jeg blitt glad i pastell farger. Nå som det minker på klær, ettersom jeg kunne få ned i str på klærne etter siste operasjon, hadde det virkelig gjort godt med noe nytt å fulle det med.
Vinter tiden er jo en kald årstid, men det betyr ikke at enn må pakke seg inn i de tykkeste klærne. Jeg merker selv at jeg er dårlig til å kle meg godt, men med god strømpebukse kan jeg lett bruke skjørt og kjoler, noe jeg er veldig glad i. Tynne genere går også fint an å bruke så lenge jeg har en god jakke. Så vinteren stopper ikke meg i å kle meg slik jeg ønsker!
Jeg merker at det er ikke bare min garderobe jeg ønsker å fulle opp med nye klær, men Mina Adeline sin også. Det er så sjeldent at jeg kjøper klær til meg selv, og hvis jeg kjøper noen klær til meg må jeg alltid fylle på med noen klær til Mina Adeline. Nå merker jeg faktisk at hun trenger nye klær, ettersom hun er på vei over i en ny str. det er jo kjempe kjekt å endelig kunne ha en god grunn til å måtte fulle opp hennes walkingcloset. Så ser ut som det snart blir klær på vei hjem i posten.
Jeg liker jo best å shoppe på nett! Og derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av klærne jeg har drømt meg litt bort om til meg selv.
Det er jo ikke til å legge skul på at Motehus.no er en nettbutikk som har masse flotte klær også! Så jeg har funnet noen klær som virkelig bare skriker etter å komme hjem til meg! Eller det er vell jeg som skriker etter å ønske å bare klikke dem hjem til postkassen min.
Men det kjekkeste av alt! klær for som jeg virkelig bare elsker å som hadde vert helt perfekte å fulle opp garderoben til Mina Adeline, er det mye av! Jeg kan se i det uendelige uten stopp. Det er så mye flotte klær til barn, og spesielt mye og stort utvalg på blant annet Miinto.no! Det er også mange andre nettbutikker som har utrolig mye fint. Barneklær synes jeg er så mye kjekkere å kjøpe, siden jeg vet at det passer uansett til Mina Adeline. Det er verre med mine klær, som det alltid er spennende å se om passer eller ikke. Jeg ønsker å vise dere noen av klærne som jeg har bare skriker etter å fylle opp garderoben til Mina Adeline. Det er mye mer enn dette som jeg viser her, men det er bedre å vise litt enn ingenting.
Nå håper jeg snart at jeg kan klare å sile ut, slik at korte mitt kan spille på lag med ønskene mine, og at jeg snart kan klare å få være litt hard mot meg selv og ønskene til fornye og fylle på garderoben til både meg og Mina Adeline! En ting er hvert fall sikkert, ull må hjem i posten til Mina Adeline sin garderobe. Ull er gull og et must!
Hva synes dere om klærne? Var det noen av klærne som dere likte? Er dere på utkikk etter påfyll til deres garderobe?
Det er ikke til å legge skul på at jeg kan av å til være min verste fiende når det kommer til å finne rette antrekket til anledninger jeg skal på. Jeg kan prøve klær i det uendelige og som oftes, ser det ut som en bombe har smelt av når jeg er ferdig. Jeg tviler sterkt på at jeg er den neste som har det slik!
Nå som julen sniker seg tettere å tettere på oss, er det mye som skal gjøres klart til selveste julaften og de andre høytidene som er i desember. Noen tar det veldig med ro, mens andre stresser. Jeg har som tidligere nevnt på bloggen min, vert veldig flink til å alltid gjøre klart alt i siste liten. Det har vert et uendelig kaos, som aldri er noe som helst kjekt. I år har jeg klart å være tidlig ute, og lettet er jeg for det!
Julegavene er i boks, planene for julaften er lagt, antrekket til Mina Adeline er bestemt, osv.. Men! jeg har ikke klart å finne antrekk til meg selv enda. Det å finne klær til meg selv etter jeg ble mamma har blitt det verste jeg gjør. Det er så kjedelig å handle til meg selv, og det er så kjedelig og gå i butikker å prøve klær. Det tar så lang tid føler jeg, og den tiden ønsker jeg mye mer å bruke til kjekke ting sammen med Mina Adeline. Så i snart 2,5 år har shopping blitt bund i bøtta, dønn kjedelig så lenge det ikke er shopping tur som er basert på ting til Mina Adeline og som går raskt. I juletidene er det umulig og klare å handle uten å bli rammet av stressnivået som inntar kjøpesentrene, så derfor er det egentlig ganske greit å finne ut av julekjole valget allerede.
Nå har kalenderen rullet godt inn i november måned, måneden før julemåneden og samtidig den måneden som har første søndag i advent. Så da er det på tide å klare å sette seg ned i ro og fred å kikke på kjoler til julehøytidene! Internett shopping har blitt min nye venn. Det er ro og fred, ingen stress, og jeg trenger ikke prøve klærne. Jeg kan måle meg og se hvilken str jeg trenger ved å bruke str guide, og samtidig har jeg retur muligheter om det plutselig ikke skulle passe. Så for min del som alene mamma, er det helt supert å shoppe på nettet!
// Ovenfor er det direkte linker til kjolene som er på kollasjen //
Som dere ser ovenfor så har jeg laget en kollasj med kjoler som jeg synes var flotte julekjoler til høytiden. Kjolene jeg har sett på er ifra Zalando.no og de har virkelig et sykt utvalg av kjoler og klær! Nå som jeg er blitt mamma har jeg litt flere krav til en kjole, noe jeg ikke hadde på disse måtene før. Jeg trenger en kjole som jeg kan føle meg komfortabel i. En kjole som ikke er for kort men heller ikke for lang. Jeg må ha mulighetene til å klare å få uten å måtte holde på kjolen, siden jeg må kunne ha mulighet til å bære Mina Adeline, om det skulle være behov. Jeg trenger en kjole som jeg kan sitte godt med, og ikke måtte sitte som den jålete damen, men som jeg kan være avslappet i (det er jo tross alt mange timer denne kjolen skal være på!). Når vi er avsted også på slike feiringer er det jo ikke stellebord å skifte bleie på, derfor trenger jeg en kjole som jeg kan kunne sitte på gulvet med eller i sofaen med å kunne skifte bleie på hun uten at jeg viser mine private deler til alle. Ikke nokk med det, men jeg ønsker ikke en kjole som jeg må gå å passe på at brystene mine ikke faller ut ifra kjolen. Jeg må jo kunne leke med Mina Adeline og kunne bevege meg fritt rundt i kjolen, uten å måtte både passe på barne mitt og at kjolen holder seg på plass.
Som dere ser, jeg har litt av noen krav til en kjole nå enn hva jeg hadde før. Før var det mer at kjolene kunne godt være utringet, korte og måtte ikke ha de behovene for å kunne sitte på gulvet for å skifte bleier osv. Litt morsomt å se hvor mye ting forandrer seg i tankegangen når enn får et barn. Hvilke behover og krav en stiller til f.eks blant annet klærne som enn skal gå med.
Kjolene jeg har laget kollasj av er kjoler som virkelig er varierte, både i farge og utseende. Det er kjoler som jeg syntes var kjempe flotte og som jeg føler kanskje holder til mine store krav. Noen av kjolene er jo tettsittende nede ved bena, å da kan det være delvis vanskelig å skifte bleier med å ha den på, men samtidig så kan det være greit å ha de tettsittende nede ved bena, fordi er det vinn ute, ja da blåser jo andre kjoler opp som ikke er tettsittende. Ikke har jeg enda klart å bestemme meg for eksakt hvilken julekjole jeg kommer til å ende opp med, men disse kjolene er kjoler jeg vurderer sterkt!
Jeg tenkte derfor det var greit å tipse dere om noen av kjolene, hvis det er flere der ute som er usikker på sin kommende julekjole eller om jeg skal kalle det desember kjole. Det er jo ikke bare julaften som folk samles på i desember, så en kjole kan jo godt passe til de andre høytidene som er i desember. Utseende på kjolene er veldig varierende, ifra “enkle” kjoler til mer “fest” kjoler. Det er jo kjekt å pynte seg opp å gjøre noe litt ekstra på slike feiringer!
Kall meg gjerne freak, kall meg gjerne hva du nå enn vil. Men jeg vet sannheten, og jeg er en av mange med min gave!
Dette er nokk det mest vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet. Vell har jeg delt mye av personlige ting om meg selv. Men en ting har jeg holdt skult lenge i redsel! Jeg vil kunne stå for den jeg er, jeg vil ikke måtte gjemme meg selv. Jeg vil være den jeg er, men mest av alt, jeg ønsker så gjerne og bli akseptert for den jeg er – ingen andre!
En lys skikkelse, en dame! Men ut ifra veggen min, på mitt soverom?!
Det hele startet når jeg var et lite barn. Jeg husker mitt første møte med min gave som om det var i går. Jeg liker å kalle det en gave, fordi alle har det i seg som barn, men mange velger det bort uten å være klar over det. Barn er veldig åpne mennesker og også de ærligste menneskene som går på denne jorden.
– Kanskje vi voksne bør begynne å se mer opp til barna våre, for å være den beste utgaven av oss selv?
Jeg satt alene på romme mitt, uvitende om at jeg snart skulle få merke at jeg ikke var alene. Plutselig ut ifra veggen min var det en lys skikkelse, en menneske fasong, en dame! Hun var en voksen dame, som hadde en indre ro som fikk meg til å ikke reagere på dette. Jeg følte trygghet, varme. Det var som om hun ønsket å vise meg at jeg ikke var alene, at hun passet på meg der jeg satt. Tryggheten rundt dette vil nokk mange reagere på, men jeg glemte det ut og det gikk noen uker før jeg kom så langt til å fortelle det til mine foreldre.
Jeg gikk på barneskolen og var mye alene, og mange foreldre vil nokk kalle slike hendelser for fantasi venner. Hva mine foreldre valgte å tro innerst inne er uvitende for min del, men realiteten traff oss i senere tid.
Vi hadde vert på hundeutstilling, noe vi var mye på. Det var det jeg vokste opp med, samt også at vi drev en kennel, kennel aquasam. Vi hadde oppdrett av samojed, og om jeg skal si det selv så avlet vi noen fantastiske hunder! Noe jeg tror flere som kjenner til oss også sier seg enig i. Men nokk om det! Vi satt i bilen og var på vei igjennom en lang tunnel. Bedre sakt, undervanns tunellen litt utenfor Stavanger. Det var mørkt ute og kveld. Bak satt jeg alene i bilen, og plutselig poppet det ut av meg. ?mamma jeg så en dame ut ifra veggen på romme mitt!?.
Hva som ble sakt, hva som ble responsen husker jeg ikke lengre. Men jeg husker det ble fortalt i en forbigående samtale.
Det viste seg at dette ikke ble en engangs opplevelse! Årene gikk og mer å mer opplevde jeg, eller bedre sakt så og hørte. Jeg kan vell egentlig skrive under på at fantasi venner fins, men de er virkelige! For jeg fikk meg en venninne som var dø!
Jeg gikk enda på barneskolen da jeg møtte henne for første gang. Det var et skremmende førstegangs møte, men utviklet seg til en trygghet.
Jeg sto på kjøkkenet en kveld. Vi hadde et stort kjøkken på to platåer, og en stor glass skyvedør. Jeg følte at jeg ble dratt imot denne skyvedøren, og den fikk min oppmerksomhet ved at jeg ble stående å se på den. Minuttene frøs til is, de stoppet. Der sto hun! I en hvit kjole, nesten til knærne, langt mørk blondt hår. Hun var skadet, hun var redd, i sjokk! Hun sto der å trengte trøst, hjelp! Foreldrene hadde forsvunnet, etter de hadde vert utsatt for en bil ulykke og hun hadde omkommet. Hvor foreldrene var, ble uvitende, men jenta var alene og trengte hjelp.
Skremmende var det å stå og se dette, høre hva hun fortalte meg. Men hun kom for å bli værende rundt meg. Etter litt tid så jeg henne flere ganger, men da var hun rolig og en vakker jente. Jeg tror det ga hun trygghet og merke at jeg ikke ble livredd og at jeg aksepterte at hun var der, snakket med hun, lekte med hun, osv. Merkelig nokk så fikk jeg meg en venninne, men venninnen min var død. Hun var en jente ingen andre kunne se, uten om de som selv kunne se mennesker som er døde.
En dag jeg satt og pratet med hun, fikk jeg hvite årstallet som hun døde i, hvor det var, osv. Med det århundre vi lever i og levde i da, skrev jeg det ned på mobilen min. Jeg hadde bestemt meg for å ønske å undersøke dette videre. Finne ut mer om dette, men så langt fikk jeg aldri komme!
Det var en kveld jeg lå med migrene. Jeg hadde spy bøtta nedenfor sengekanten min, med litt vann i. Jeg hadde vaskeklut på pannen og var totalt sengeliggende. Det var skoledag dagen etter, men den dagen våknet jeg ikke av vekkerklokken på mobilen min. Jeg våknet at mamma som sto og ropte på meg og kom inn på romme mitt, for å høre hvordan jeg var og i en fortvilelse over at jeg ikke hadde hørt vekkerklokken på mobilen min. Fortvilelsen tok meg også, og da jeg skulle ta frem mobilen var den borte. Jeg husket at jeg hadde lagt den til ladding kvelden før, og ente opp med å måtte lete etter den ved å finne mobil laderen og dra i den. Plutselig hørte jeg noe som dryppet, og der lå den! Mobilen hadde på en eller annen måte havnet oppi bøtta med litt vann i. Den var druknet i vannet og var helt dø! All informasjonen jeg skulle sjekke ut ang hun jenta, var borte.
Det var fortvilende, frustrerende og jeg var irritert lengre over dette. Men etter jeg hadde fått litt tid, fant jeg ut at det aldri var meningen at jeg skulle få sitte og huske på denne informasjonen og undersøke det nærmere. Noe hadde gjort at mobilen min havnet oppi der, og jeg måtte bare innfinne meg med at slik var det. Informasjonen var tapt, og det var bare slik at jeg ikke skulle grave noe i det.
I huset som vi bodde i var det enormt mye energier, eller som noen sier døde mennesker. Det var også blant annet en mann som hadde vert fisker som var i huset. Han bar på kjetting og jeg hørte ofte hvordan kjettingen ble dratt frem å tilbake i gangen hjemme. Han var en dominerende mann, som var av den eldre generasjonen som var før i tiden. Han var en mann som tappet meg for mye energi selv, og som preget både meg og min mor i huset. Vi ble rett å slett plaget av denne mannen, men i realiteten prøvde han nokk bare å få bli sett. Men ettersom han var av den eldre generasjonen ifra før i tiden, hadde han en helt annen holdning til oss kvinnfolk en hva århundret våres tilsier.
Han var en høy mann, kraftig men ikke tykk på noen måter. Bare kraftig benbygning. Han hadde tatovering på den ene armen av et anker. Og han hadde vert en arbeider på en båt. Ikke en arbeider i det mer høytidelige arbeidet, men mer underdanig arbeid som var utrolig tungt. Selv om han hadde jobbet slik som han hadde på båten, var han en dominerende mann. En mann som ikke hadde den mest positive energien. Jeg prøvde og ikke gi han så mye oppmerksomhet, men noen ganger var han ikke til å klare å unngå.
Det var mye som skjedde i huset som jeg vokste opp i, og det viste seg med årenes løp at jeg ikke ble den eneste som merket det.
Jeg ble ofte dømt på en ?feil? måte av andre rundt, med min gave. Mange trodde jeg var psykisk syk, og jeg havnet inn på psykiatrisk avdeling. Heldigvis et kortvarig opphold, der det ble konkludert med ifra flere leger at jeg ikke var syk. De kom endelig frem til etter mange sine undersøkelser, at noen mennesker kan se mer mellom himmel og gjort. Det var såpass nytt i den tiden og ingen pratet nesten om å være et medium. Det var vanskelig for alle i familien min og akseptere dette, og derfor ble det ikke et tema som så mange andre enn meg og mine foreldre snakket om.
Det var noen få av mine venninner som aksepterte meg for den jeg var, og aksepterte min gave. (Ikke at jeg påstår at jeg ikke ble akseptert av mine venner, men en slik gave som det er ikke alltid like lett for alle å akseptere.) Og det viste seg at jeg ikke ble den eneste som merket energiene ifra de som var på den andre siden. Flere episoder skjedde der venninner av meg ble preget av hendelser. Ikke at de så de som var der, men de merket dem. De merket at vi ikke var alene, når vi egentlig var alene hjemme. De merket kald vinn som kom på plasser i stuen der vi satt når varmepumpen sto på i en annen retning med varme på. Kald vinn som i realiteten ikke skulle oppstå. Det fantes ingen naturlig forklaring på denne vinden og jeg som så de som var der, var alltid klar over at det var dem.
Det var en av mine beste venninner som kunne se på meg når jeg så noen, og det var hun som fikk kjenne det tettest på kroppen ang hvordan det var i huset der jeg bodde. En hendelse ble så skremmende for oss, at vi sprang ut ifra huset, og kontaktet andre for å slippe å være alene. Det ble blant annet låste dører som smalt opp og igjen, skritt i gangen/trappen, kald vinn, stemmer, osv som vi opplevde under den hendelsen som skremte oss veldig mye.
Huset jeg vokste opp i som barn, var et hus med utrolig mye energi. Det var mange avdøde skjeler som var der, og vi prøvde og få renset huset med hjelp ifra en dyktig mann. Men med så mye energier som var der, klarte han ikke å få bort alt og jeg lærte meg til å leve med min gave.
Da årene gikk og jeg begynte å bli mer å mer vant til at jeg ikke var som alle andre, og ble tryggere på den gaven jeg hadde fått ble jeg mer glad i den. Jeg mistet min beste venn som var min første hest. Men jeg viste at en dag møtte jeg han igjen. Det viste seg at jeg den dag i dag har han rundt meg, og jeg kan enda se han. Han valgte å være igjen i den andre verden der jeg kan se han. Og det var da jeg klarte å akseptere gaven min bedre. Det var som om han ble en hjelper for meg på den andre siden, og min trygghet ved å akseptere meg selv.
Flere mennesker har jeg på en måte fått hjulpet med min gave, men en dag håper jeg på at jeg kan klare å få enda bedre kontroll over gaven min, slik at jeg kan hjelpe flere som trenger det. Jeg har fått klart å satt ord på ting som andre ikke har klart, ved energier som befinner seg i hus, jeg har klart å gi fred og ro til andre med beskjeder ifra de avdøde, osv. Det har vist seg etter mange år med ekstremt mye opplevelser og feildømming ifra andre, at jeg er glad for min gave. Jeg er en jente som har lenge holdt dette skult, men nå er tiden inne! Nå tørr jeg og stå for den jeg er! Jeg velger å se på det slik at gud har valgt å gi alle muligheten for å få den store gaven, men ikke alle er klar for å mota den og holde på den. Jeg ser på det som at jeg har klart å holde på min gave fra gud, og at jeg ikke er noe freak eller en gal person. Jeg er en levende person som bare har en liten ekstra mulighet, som mange flere enn meg også har. For det er mange der ute som også kan det samme som meg! Det er bare mange som lever med det som en hemmelighet.
Mange vil nokk kalle meg en freak, eller mange andre ord, men før dere kaller meg noe som helst så tenk over, får det deg til å føle deg bedre på noen måter? Eller er det på tide og åpne opp øynene for realiteten som vi lever i under dette århundre?
Bloggen min er MIN offentlige dagbok. Det er MIN plass, der jeg får være meg selv, får ordlegge meg ved ting som jeg ønsker å skrive om. Det er ikke en blogg som er til for å prøve å trokke noen på foten eller noe, men når det er mennesker som ikke kan lese eksakt hva som står på innleggene mine, blir det uheldigvis reaksjoner. Jeg synes selv det er trist og leit at det er noen av mine lesere og folk som titter innom som må omformulere mine innlegg, føle seg truffet osv. Men samtidig er det ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kan ikke sette på et filter for å passe på at ingen føler seg truffet eller tar noe opp på en annen måte enn hva som står. Det meste som mennesker sier og skriver kan enn oppfatte på en feil måte, men når ting skal bli omdannet til noe som ikke er skrevet på den måten som det er, og samt også at det blir reaksjoner, det synes jeg blir kjipt.
Realiteten er jo faktisk den at andre påfører seg selv å bli nedfor å triste ut av noe som faktisk ikke står, men som dem omdanner til hva de tror å føler ut ifra mine blogg innlegg. Det er spesielt blogginnlegg som har vert mer personlige for meg, som andre fanger opp på feil måte. Det er faktisk ikke hvordan ting har blitt skrevet, men hvordan andre gjør om å oppfatter ting på en annen måte enn hva som står. Om noen føler seg truffet av det jeg føler å skriver, kan jeg ikke gjøre noe med. Da må dessverre de som føler det gå i seg selv, tenke om det er noe de kanskje bør forandre på, for at de skal slippe å føle ting på den måten. Når jeg skriver er det ikke for å henge ut noen, trokke på noen eller noe. Det er MINE tanker å følelser, ikke andre sine. Jeg er såpass erlig at om det er noe som plager meg som jeller en spesifikk person, så skriver jeg ikke det på bloggen, jeg ut taler meg til den personen det gjelder. Har jeg noen tanker å følelser som jeg ønsker å ordlegge meg rundt, går det på mine følelser å tanker, ikke andre sine. Det er faktisk en vesentlig stor forskjell der!
Jeg håper det er mulighet å få en slutt på at andre skal omformulere mine blogginnlegg ang mine personlige tanker å følelser, og tro at det er mer mellom linjene enn hva som faktisk står. Hadde det skult seg mer mellom linjene, hadde det blitt skrevet med ord.
Jeg håper alle har hatt en flott helg! Det har vertfall vi. Vi har hatt en koselig helg som har vert full av solskinn og herlige minner som har blitt skapt. Det har vert en herlig helg som jeg virkelig har trengt.
