Kategori: Min hverdag

For en herlig helg og ikke minst været! Det å endelig våkne til skinnende sol, grader som stiger på gradestokken, gir enn virkelig masse positivitet og glede. Endelig kan jeg si go home ME, jeg tok kontrollen.. men må samtidig si, takk for den smellen etterpå! Jeg prøver hele tiden og finne en balansegang, men merker det enda er vanskelig. Trenger nokk bare litt tid for å lære mer om kroppen min, og lære meg å jobbe på lag med den. 

I går skinte solen og gradene steg hele tiden når jeg kastet blikket over for å sjekke hvor mye varme som hadde tenkt å komme. Det var en herlig glede å endelig se at varmen begynte å komme, og sannelig tok vi frokosten ute både i dag og i går. Vi hadde en heidundrende effektiv dag i går, en så effektiv dag er det lenge siden jeg har hatt. Og sannelig var det godt å føle at jeg hadde klart å gjøre endel ut av dagen i går. På formiddagen koste vi oss ute i flere timer. Meg og M.A møkket ut av boksen til hesten min, børstet han og til å med fikk trent han litt. Vi labbet litt rundt ute og kjente på hvor godt det gjorde da solen skinte og varmet opp kroppen. Frokosten tok vi ute, bedre sakt i stallen sammen med hestene. Det var mynter og glad stemning og jeg merket at det fine været, fule kvitringen, varmen og alt jekket opp humøret til oss alle. Det var helt fantastisk! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

M.A hadde ingen planer i går om å ta kvilen sin lengre, og etter bare en liten time var hun i full vigør igjen! Det er som folk sier “jula varer helt til påske”, og i dette tilfelle til å med over påsken. Jeg stelte i stand og begynte å lage ribbe middag! Som er en av mine favoritt middager. Men den sto i ovnen fikk min mamma passe på den, for meg og M.A forsvant ut på sykkel tur og kjøpte inn resten av ingrediensene som vi manglet. Jeg var fult klar over at å sykle tur var noe som kom til å ta knekken på kroppen min, men jeg trosset den delen for vi skulle ut å gjøre noe kjekt sammen! Og hva er ikke mer koselig enn en herlig sykkeltur i finværet, der både kroppen får trent seg litt, og M.A får kose seg bak i sykkel vognen og samtidig få seg en liten tur og være ute i frisk og god luft. 

Vi fikk handlet det vi trengte og samtidig fikk vi gitt oss selv en god belønning, det var jo nemlig lørdag! Is ble derfor kosen som vi spiste på vei hjem på sykkelturen våres. Og det var hele tiden en mynter klang av en herlig barnestemme som trallet og pratet bak i vognen. Skikkelig koselig og samtidig hardt for en kropp med ME. Men i går var det min tur å ta litt styring. Jeg fikk laget ferdig middagen, og kroppen lyste stert opp med varsel trekant. Men ikke minst, tiden fløy og plutselig var det kveld. Jeg tror kroppen min var veldig glad for at kvelden var kommet, men jeg trosset den igjen og M.A fikk leke og kose seg masse i badekaret før det var leggetid. 

Når kvelden hadde senket seg og jeg lå strekk ut på sofaen, var det herlig å tenke igjennom hvordan dagen hadde vert. Jeg hadde klart å fått gjort så mye på en dag, og var kjempe glad for det. M.A hadde storkost seg hele dagen og kroppen min fikk bare vandre sin egen vei, for alt i alt var jeg kjempe glad. Jeg følte meg totalt mørbanket, men det fikk nå være. Jeg klarte å utføre masse på en dag, og jeg var stolt. 

I dag merker jeg at nivået er mindre, og jeg har fått min straff ifra ME.. Men solen skinner og vi tok sannelig frokosten ute i dag også, bedre sakt i stallen. Jeg fikk møkket ut boksene, med go hjelp av M.A, og nå ligger hun å hviler og lader opp til mer kjekke ting. Jeg prøver så godt jeg kan å holde kroppen i gang i dag, men merker det krever utrolig mye energi og styrke for å klare det. Men får nyte finværet mens det er her, for så varierende som det er kan det plutselig være drittvær igjen.. 

Jeg har fått filmet litt ifra da M.A var så fink å hjalp meg å møkke ut av boksene, og ønsker å dele dette med dere. Jeg håper dere har hatt en flott helg, og at dere liker filmen. Beklager også for at skrivingen min nokk ikke er helt på topp i dag, men jeg har en liten kamp inni kroppen min, og derfor er ikke hode helt med. Skrivingen kommer sterkere tilbake på bedre måter så fort hode klarer å fokusere bedre. 
 

Det å være en blogger er ikke alltid så fint å flott som alle skal ha det til. Det byr på mange ting, og samtidig får det virkelig satt følelsene dine på prøve. Det er mange negative kommentarer som strømmer inn, men også positive. Det er mange som gir gode tilbakemeldinger og som er en av de store grunnene som gir meg pågangsmot. For når enn ligger på f.eks sykehuset og skal føde, der enn er alvorlig syk og får kommentar på bloggen med at noen håper at enn dør.. Da kan enn virkelig begynne å lure på hva som skjer med verden! Hvem kan klare å skrive slikt til noen? Det fatter jeg ikke..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har nå drevet denne bloggen i ca 4 år, om ikke lengre og har jobber hardt for å komme dit jeg er i dag. Jeg har felt mange tårer på veien, smelt pcen i sammen på bordet, bannet for meg selv, men også jublet av glede, fått mange sponsede pakker med spennende produkter i posten, mange motiverende Mail og kommentarer, vunnet andreplass ved en blogg pris, vert i media, vert på topplistene uendelig mange ganger, osv. Jeg har jobbet og fått igjen så mye flott for det.

Men bak “glansbildet” som mange ser og tror at det å være en blogger er, så finnes det en mørkere side.. Jeg har møtt på sjalusi og mennesker som ikke har klart å glede seg på mine vegne, mennesker som sto meg nært. Det har virket som de har sett seg blind på “godbitene” som jeg er heldig og får, men glemmer strever og all den jobben jeg har gjort for å oppnå den. Der er som et lite ord med stor betydning forsvinner, og gratulerer blir plutselig et ukjent og defust ord. Hvorfor skal andre rundt meg være mer opptatt av om jeg har fått utbetaling, hvor stor verdi det sponsede produktet har, osv. Det er jo egentlig ikke noe noen andre enn meg så har noe med det. Og når det blir sure miner, oppgulp og vanskelige situasjoner der folk virkelig skriver for å trykke meg ned å slenger negative kommentarer til meg, da ser jeg ingenting til mine venner.. Det er ingen som støtter meg eller gir meg positive kommentarer som oppmuntring. Jeg har en venninne som ringer meg og snakker med meg når hun ser det blir mye negativt. En venninne som ikke ser seg blind på det jeg får igjen for alt de arbeidet jeg har og enda legger ned i bloggen min. Hun har aldri spurt meg om å prøve å få lurt til seg noe sponset produkt ifra bloggen min, aldri prøvd å få produkter billigere pga min blogg eller noe. Hun ta meg for den personen jeg er å hun kjenner meg for den jeg er. For hun vet jeg at jeg alltid kommer til å være den jenta hun alltid har kjent, og ikke bli sett på som den bloggeren flere snakker om.

Det er når slike ting skjer og i lengre perioder jeg ofte føler meg alene, og jeg begynner å lure på hva som gjør at andre trekker seg bort på en slik måte. Det at jeg er en offentlig person skal ikke ha noe å si, jeg er jo den samme jenta som jeg alltid har vert. Sjalusi for hva jeg har oppnådd synes jeg blir trist om noen har, for jobber enn hardt nokk for å nå sine mål og ønsker så klarer di fleste å nå dem.

Det mange ikke vet er at det er ikke få ganger min mamma har fått telefoner der jeg har grått, eller sittet med meg å prate der jeg sitter med tåre fulle øyner og er nedfor. Det er ikke få ganger jeg skråler igjennom listen på vennene mine og ikke finner noen å ringte til for å få prate om ting, uansett om det er små eller store negative eller positive ting.. Men ender opp å bare legge mobilen til sides for det ikke var noen der så jeg kunne dele det med.

Jeg har venner men samtidig føler jeg meg så alene.. Jeg føler meg alene når det kommer til bloggen min, for det er ingen av dem som ønsker å lytte, støtte, motivere eller gleder seg sammen med meg. Er det slik det egentlig skal være?! Skal vi ikke være mot andre, slik vi ønsker at andre skal være over for oss selv?

… er å gjøre andre glad! ❤ 

Det stemmer! det ordtaket er en realitet som jeg virkelig har fått se at det ikke bare er jeg som lever etter og som husker på. Det har seg slik at min fantastiske og kjøre mamma dessverre ente opp med en pc som tok totalt natten i sist måned. Vi fikk beskjeden om at det ikke var håp for hennes pc, og det kom som lyn ifra klar himmel da dette skjedde. 

Dette medført vanskeligheter, ettersom i dagens samfunn er enn av hengi av å ha en pc. Mange kan se på det å ha pc som en luksus vare, og vell kan det også være det. Men om vi tenker bedre etter må vi faktisk ha en pc for å betale regninger, mota og svare på viktige mail, osv. Det er jo ingen hemmelighet at min kjære mamma også elsker å ta bilder, jobbe med bilder, blogger, osv (Hennes flotte blogg heter benteslilleverden *Direkte link*, og er en blogg som anbefales på det sterkeste å klikke seg inn å lese) . Men det er ikke de tingene som er i fokus, det er behovet som enn har i hverdagen med å kunne klare å opp følge alle viktige gjøremål med betalinger, osv.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Siden min kjære mamma har alltid vert der for meg, støttet meg, og gjort en hel stor del for meg som jeg er henne evig takknemlig for, samt også opplevd mye vanskelig og mange fartshumper som hun har måttet jobbe seg over, ønsket jeg så gjerne å glede hun. Jeg så hvordan hun ble trist og jeg så hvordan fortvilelsen kom frem i øynene hennes, når beskjeden ang pc en hennes kom. Jeg ønsket derfor så gjerne å prøve å få til å kjøpe en ny pc til hun.

Det er ingen hemmelighet at hun er ufør, og at de som dessverre er ufør i dagens århundre ikke har den beste inntekten. De lever i en hverdag der de føler seg ubrukelige for dagens samfunn, og ikke har muligheter til å gjøre inntekten sin bedre på de store måtene. Derfor ønsket jeg gjerne å hjelpe min mamma i hemmelighet, ved å spare opp penger å få kjøpe en ny pc til hun. Jeg laget til en hemmelig gruppe og la til venner, familie og nære kjente, og starter å samle inn penger. Jeg sparte også, samtidig som dem som ønsket også kunne delta. Dette gikk over all forventning og gud så herlige og flotte venner og familier vi har! ❤ på under 1 måned klarte jeg å få nokk penger takket være de fantastiske menneskene som vi er heldige og har rundt oss, og i går hadde jeg samlet opp nokk penger og fikk kjøpt PC til min kjære mamma. Hun var ikke klar over noe, og hennes reaksjon fikk jeg på film.

Regnet faller ned ifra en hvit belagt himmel, og andre dag i April ble ikke en dag fullt av solskinn. Huset er fult av flotte barn som springer og leker, en vill jubel og glede er noe av det vakreste jeg hører. Det er som musikk i mine ører! Etter en herlig natt var det flott å våkne til barn som lekte, koste seg og ikke sprang og måtte ha fulle oppmerksomheten ifra de voksne. Ja i dag er vi faktisk 3 voksne i hus. Meg og M.A tok bilen fatt og reiste til min kjære pappa og hans herlige dame. Der har vi nå sovet over å uansett om regnet faller ned ute, er det virkelig solskinn inne blant barna. De lyser med sang, lek og herlige smil, noe som varmer mitt hjerte og bringer solskinn inn i min dag. Trenger ikke en skinnende sol som lyser opp ute når enn har flotte barn som! De er bedre enn selve solen på vår himmel. 

Men til det jeg egentlig ønsker å ta opp. Jeg må vell først å fremt si, at flere kommer nok til å reagere nå. Hvor mye forståelse er jeg usikker på om det er så mange som klarer å ha i dag for mine handlinger, men samtidig er jeg ikke ute etter den fulle forståelse. Jeg er egentlig mer ute etter at jeg håper mennesker der ute får en liten tankevekker, og tenker litt mer igjennom sine reaksjoner og handlinger uansett hvilken dag det er på kalenderen!

I går var det første april. Det var den kjente dagen der alt er lov, morsomheter blir hentet frem langt bak i hode og ingen tror på noen. Jeg som flere andre fant på tull, der iblant her på bloggen også. Det er nemlig det som jeg skrev og la ut her på bloggen som jeg vil ta opp, og reaksjoner/tilbakemeldinger som jeg fikk ifra andre. Det fikk meg til å tenke litt igjennom ting på et litt annet perspektiv og som jeg ønsker å ta opp. Først må jeg vel si beklager for mitt påfunn om tull, og at jeg lot dere alle tro at jeg faktisk var gravid. Jeg vet det ble skrevet på en måte som fikk flere til å tro på det, og at jeg nok dro det litt for langt denne gangen. Det er nemlig det som jeg ønsker å beklage, og at jeg ikke fikk avslørt dette i går nå dagen var omme at det faktisk ikke var realitet. 

Det har seg slik at i første omgang tenkte jeg å skrive dette offentlig for å se hvor mange jeg klarte å lure, men under tanken med å gjøre det ble den litt forandret. Det ble slik at jeg fikk mer å mer lyst til å klare å lure min pappa, etter flere år der han har klart å lure meg på første april. Jeg var klar over at jeg måtte skrive det så troverdig som jeg kunne og få flere med meg på dette, for å ha mulighet til å klare å lure han. Jeg fikk derfor min kjære mamma og min pappa sin tøffe dame til og delta på dette. Alt var bare tull og jeg fikk dem begge to til å delta på å hjelpe meg med å prøve å få dette så troverdig som mulig. Det gikk ut over mange, og jeg ser nå i ettertid at det faktisk førte med seg mer enn bare å lure min kjære pappa. For sannheten er den han gikk fem på, og vi avslørte at det var aprilsnarr når vi kom hjem til dem, der M.A ga et ark som vi sa var en tegning ifra hun. På arket sto det “Gratulerer du har blitt lurt, happy aprilsnarr”. Jeg tror det ble en liten lettelse som vokste opp i han, ettersom han bare ønsker meg det beste og selvfølgelig hadde gledet seg sammen med meg, som andregangs morfar. Jeg velger å tro han ble litt lettet ettersom han selvfølgelig ønsker at jeg skal finne meg en mann og få et stabilt og godt forhold, før jeg blir andregangs mamma. Noe jeg selv også ønsker! Jeg synes det hadde vert koselig med et barn til, men jeg ønsker ikke å vær alene mor til to. Det krever mye og er en hard hverdag som alene mor til et barn, samtidig som det også er en fantastisk hverdag med alle de gode stundene som også er i løpet av en dag. Så ikke misforstå, jeg elsker å være mamma, men jeg har alltid ønsket å ha en mann og ha et stabilt forhold slik at vi var to og slik at M.A hadde hatt en fars figur i hverdagen. 

Når jeg la ut dette kom det selvfølgelig reaksjoner og spørsmål. Jeg ventet nesten på at det kom til å komme! Men samtidig ble jeg veldig overrasket! Jeg fikk meldinger ifra venner og mennesker som sto meg nær som fikk meg til å tenke. Ikke tenke på mine handlinger, men de valgene dem tok om deres reaksjon over for meg. Vel var det første april, og mange tror ikke på andre denne dagen, men hvorfor skal en dag og en dato bestemme at alt som blir sakt denne dagen er tull. Tenk om det faktisk hadde vert realitet at jeg var gravid! Det hadde ikke vert noe kjekt å fått de tilbakemeldingene ifra venner og mennesker som står meg nært med å ikke tro meg, sende meg spr om hvorfor jeg gadd å skrive at jeg var gravid, osv. Det kom så mange forskjellige tilbakemeldinger at jeg faktisk er glad jeg ikke var gravid! Jeg hadde blir så såret og lei meg, og ikke minst skuffet av hvordan andre hadde valgt å skrive til meg bare pga datoen som var i går. Tenk om det hadde vert dagen der det hadde vert akkurat tre måneder og jeg ikke klarte å vente lengre med å skrive det, og håpet så inderlig at jeg hadde nokk tillit ifra de rundt meg med at jeg trodde dem hadde trodd på meg uansett dato på kalenderen. Det er jo ikke verdens undergang om enn blir lurt en dag, det gir enn jo ikke større IQ prosent på noe som helst måte. Det kan faktisk skape veldig stor skuffelse og tristhet hos andre, hvis dem faktisk prøver å fortelle noe som er realitet. Vell når var dette bare tull, men det fikk meg til å se at det er mange mennesker der ute som faktisk bør tenke seg om deres valg med handlinger. Det skal ikke bety noe hvilken som helst dato og måned det er i. Tenk på dem som føder på denne dagen, skal ikke de heller bli trodd på? Tenk på de som vinner noe, skal ikke de helle bli trodd på? Det er så mange skuffelser, tristhet, uønskede situasjoner som kan bli skapt bare pga alle henger seg opp i at dem ikke vil tro på noen denne dagen. Det er bedre å vise glede, og at enn bryr seg om dem rundt en gang for mye, og om enn blir lurt har enn hvert fall alt på sin samvittighet på det rene. Er ikke det mye bedre? 

Det var faktisk bare en venninne av meg som ringte meg i går. Hun hoppet i det, brydde seg ikke om hun ble lurt eller ikke. Hun var den eneste som valgte å ringe meg og lot de første ordene som ble sakt være “gratulerer så mye”. Hun valgte å se bort ifra om det var første april, og ville heller vise glede og positive tilbakemeldinger. Hun var den eneste som faktisk viste at hun ikke lot en dato bestemme om hun hadde tillit til meg, og hun var den enste som viste at vi hadde tillit og stoler like mye på hverandre og samtidig kan vise glede over for hverandre! 

Jeg ble overrasket! Det kom senere noen få gratulasjoner på FB og jeg fikk en meling ifra en ifra familien min. Er det slik det skal være, bare pga en dato? Er virkelig mennesker så redde for å bli lurt at de ikke tørr og stole på noen eller å vise glede i tilfelle det er tull? Det synes jeg flere der ute bør tenke igjennom uansett om dette faktisk viste seg å være tull. 
 

Jeg har gledet meg så uendelig mye til at tiden skulle være inne. At 3 mnd skulle gå, slik at jeg endelig kunne få skrike ut min store glede, få juble litt høyt og fortelle den store hemmeligheten min. Jeg har godt å holt det inne lenge, og det har bare vert to som har fått vite om det på forhånd. Det er nesten litt dårlig av meg og ikke ha fortalt det på forhånd til noen, men jeg har rett å slett ikke turt før de 3 mnd var godt. De som har fått vite dette, slik at jeg hadde noen jeg kunne glede meg sammen med var min kjære mamma og min pappa sin dame. Jeg har selvfølgelig fortalt barnefaren om det, men han tar jeg som en selvfølge som fikk vite om det først. Jeg har også tenkt meg nøye igjennom at jeg velger å dele dette her, og la de andre rundt meg få beskjed her på bloggen om dette. Det er et bevist valg, slik at jeg slipper å skrive til hver enkelt og måtte fortelle det samme hundre ganger. Jeg blir veldig sliten av bare tanken på å måtte skrive det samme om og om igjen til de forskjellige. Så håper de kan glede seg over det sammen med oss, isteden for å slenge med leppa over at overraskelsen ble delt slik. 

Dette kommer nokk til å skape litt reaksjoner, ettersom jeg ikke har noe kjæreste. Men det har seg slik at jeg har truffet en fantastisk gutt, som jeg har hatt god kontakt med. Vi har blitt veldig glad i hverandre, men valgt å ta ting rolig. Det å ta det rolig var planen, men plutselig ble ting litt annerledes, eller ikke bare litt.. For ca 2 mnd siden fikk jeg en positiv graviditets test, og det viste seg at det var et lite lykketroll som befant seg i magen min. Etter snart 3 år som mamma til Mina Adeline, blir vi plutselig en til i familien. Det kom selvfølgelig virkelig som et sjokk med en gang, men jeg ble også veldig glad når jeg bare hadde fått samlet tankene litt mer. Det er stort å få bli mamma for andre gang, men mange tanker og bekymringer kom også strømmende på. Det å ikke være inni et fast forhold nå som andre gangs gravid, er ikke slik jeg så for meg at ting skulle bli. Jeg ønsker veldig gjerne å få en familie der vi er to voksne sammen med barna, og ut ifra hvordan ting har utviklet seg så ser det lyst ut. Men jeg tar ingen gleder på forskudd, og lar tiden vise hva som er ment for fremtiden. Nå gleder jeg meg veldig over at vi 2 skal bli til 3 og at det er et lite lykketroll inni magen min som jobber med å vokse seg stor og sterk. 

Jeg var nå i uken på den første ultalyden, og fikk noen koselige bilder med meg. Det å få se den lille som skuler seg inni der var helt magisk. Det vekket mange minner ifra første gang jeg fikk se Mina Adeline på ultralyd, og tårene trillet ifra øynene mine når vi både fikk høre hjertelyd og så den lille skapningen. Mina Adeline fikk være med på ultalyden, for jeg synes det er viktig og la hun få være med under svangerskapet, slik at hun ser at det vokser en liten baby og at hun skal bli storesøster. Det er jo litt av en omveltning for hun og gå ifra å være enebarn til å nå bli storesøster og samtidig at jeg må dele meg. Jeg gruer meg litt til å føle at jeg må dele meg, for jeg er vant til å bruke hele tiden min bare på Mina Adeline, og er veldig redd og har mange tanker rundt hvordan jeg kan gjøre det på best mulig måte. Slik at det ikke blir noen kjipe følelser og reaksjoner for hennes del. Det er nokk mange tanker og bekymringer som jeg skal igjennom nå, men satser på det beste og at både jeg og Mina Adeline er klar for den nye hverdagen med en liten til i hus når dagen kommer der lykketrollet kommer til verden. Spenningen stiger hvertfall og vi snakker mye om det sammen. Hun skal få ta del i det meste, og være med på å kikke på ting til babyen og få bestemme hvordan det kommende babyrommet skal være. Ønsker å gjøre det kjekkest mulig for hun også, og la hun få kjenne på den at hun er stor jente og at hun skal få bli noe så stort som store søster. Det er ikke hver dag enn skal bli det, men nå var tiden inne for at vår lille familie skulle øke. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er så herlig og endelig få skrive dette ned ved mine ord, utrykke mine følelser og samtidig få glede meg skikkelig, enn å måtte skule det. Har virkelig vert vanskelig og få Mina Adeline til og ikke si det til noen, så skal bli godt å la hun få vise gleden sin også til andre rundt seg. 

Jeg vil også informere om at vinneren av Giveawayen vil bli trukket og publisert i dag, så følg med! 🙂 
Skulle egentlig ha trukket den i går, men tiden gikk uheldigvis ifra meg. Så håper dere har forståelse for det. 

OPS! Ja jeg har lagt merke til datoen som er i dag, og det er veldig kjipt at det er i dag som er dagen der det har godt 12 uker. Jeg har gledet meg så mye til å dele denne store hemmeligheten, og derfor ikke har klart å vente lengre. Jeg forstår om mange ikke tror meg i dag, men hadde aldri delt dette offentlig om det ikke hadde vert sant! Så setter stor pris på om dere kan spare dere for slik oppgulp med at dette liksom skal være en april snar, når det faktisk er realitet! Jeg hadde aldri hatt ultralyd bilde og delt slike bilder, og skriv om det ikke hadde vert realitet! Så håper dere kan vise respekt og glede enn oppgulp. 

// INNEHOLDER ANONSELINK // 

Nå som våren har kommet, og sommeren nærmer seg mer å mer begynner jeg det å klø i fingrene etter å klikk hjem noen nye klær. Jeg gleder meg til å pakke bort de tykke vinter klærne, og få frem de lette og luftige vår/sommer klærne. Det store med å gjøre dette er jo den at jeg merker mer å mer at det er lite klær som passer og som er hele i år. Det er ikke at jeg har lagt på meg, men det er de kjente hoftene mine som har lagt ut og blitt noen hatt bredere enn hva de var før jeg fikk M.A. Jeg har også gått igjennom operasjoner de siste årene og ent opp med mindre kjekke sommere, der jeg ikke har hatt anledning til å springe rundt i klær som dekker de viktigste delene på kroppen. Jeg har måttet dekke til både mage og bryster på best mulig måte, og ikke kunnet ligge ute i solen og kose meg. Etter jeg fikk silikon har jeg heller ikke hatt den skikkelige shopping turen for å klare å finne en bikini som kan passe skikkelig. Det er nesten skammelig og si det, men faktisk har jeg bare en. Det var en bikini som ble kjøpt i all hast for 1 år siden, ettersom vi skulle i badeland. Den har fått mange vask i maskinen etter den ble kjøpt, ettersom M.A var aktiv med å ville bade i fjord sommer. Jeg der imot merket godt i fjord sommer at sommerklær var det minimalt i mitt skap. 

Det å kjøpe klær til meg selv har blitt en veldig kjedelig ting å gjøre. Jeg vil så mye heller kjøpe kjør og kjekke ting til M.A enn å bruke penger på meg selv. Derfor har jeg hele tiden utsatt og kjøpe inn vår og sommerklær. Nå som det endelig blir en sommer der det verken er operasjoner eller noe som skal gjennomføres, er det på tide at jeg tvinger meg selv til å få klikket hjem noen vår/sommerklær. Det blir virkelig en prøvelse, som jeg undres følt på om jeg klarer å gjennomføre, men må prøve så godt jeg kan. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå som jeg faktisk må få satt meg ned å kjøpe inn noen klær til meg selv, har jeg valgt å se på sider som faktisk ikke har barneklær. Ser jeg på sider som har barneklær, ender jeg opp med masse til M.A og er jeg heldig ender jeg opp med 1-2 plagg til meg selv. Jeg vil derfor dele noen av klærne som jeg har sett på og som de har på Rut&Circle. Det er en svensk nettside, men som har norske priser og som har gratis frakt, som jeg igjen synes er super praktisk.

Alle disse klærne finner du ved å trykke her –> Rut&Circle (Direktelink)  Dere finner også masse andre flotte klær der. Herlige farger og klær som passer for de fleste. 

Hva synes dere om klærne?
Hva synes dere om klærne som de har på Rut&Circle?

Jeg vil ta dere med flere år tilbake i tid. Tilbake til den tiden der jeg hadde det som verst økonomisk, ved å være under nav. Mer eksakt, under sosialen og med en helse på bunnen!

La oss spole tiden tilbake! Vi snakker nokk ca om hvert fall 4 år tilbake i min fortid. Det var en tid der solen skinte, mens sorgen blomstret i en fortvilelse og sult. Sulten ble min beste venn, og penger ble min fiende. Metthetsfølelse ble mer å mer ukjent, og sulten ble en større realitet. Tårene ble min faste nattasang, som ufrivillig kom hver natt. Matbutikk ble mer å mer til en ukjent plass, for når møllen var det eneste som fantes i både lommebok å kjøleskap, blir sengen å sofaen det største opphold steder i hverdagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøvde å være sosial. Jeg prøvde å skule realiteten, men bak de vasstrukne øynene som ble mer å mer fult av tomhet, så de nærmeste realiteten bedre enn meg selv. Tabu i samfunnet å det jeg ble sett på var en snylter ifra systemet NAV! Som en jente på rundt 20 årene, skulle jeg være ute i arbeid. Ha fast lønn og være selvhjulpen og sterk for samfunnet i jobb sammenheng. Men den gang ei.. Ting er ikke så A4 som vi vil ha de til. Realiteten i samfunnet og landet vårt er ikke topp. Noen mennesker har ikke valgt selv, noen har bare vert mer uheldig enn andre og ent opp uten de største valgene.

Vi i Norge skal vell juble, hoppe og danse. Vi har jo et penge system som passer på at vi ikke havner på gata. Ja vell fikk jeg tak over hode som ble dekket, og varme i leiligheten.. Men mat på bordet? Den ble til luft og kjærlighet, eller skal jeg si luft og sult?.. Penger fikk jeg inn på konto ved å sende meldekort, som er de klassiske tingene en “naver” må gjøre. Og ja, jeg prøvde meg i jobb yrket, men ente opp sengeliggende og måtte ha hjelp av min beste venninne for å klare meg i hverdagen. Hadde det ikke vert for hun, hadde jeg ikke hatt rene klær, ikke klart å vaske leiligheten, ikke klart og lage mat av de få restene som lå i kjøleskapet i nye og ne, etter tårevåte Tlf samtaler med mine foreldre som overrasket meg med å sette over uventede penger så jeg hadde til litt mat. Jeg hadde vert ingenting uten henne, og hennes fantastiske hjelp. Og jeg hadde vert totalt ødelagt inni meg, hadde det ikke vert for mine foreldre som leser meg som en åpen bok, og valgte å overraske meg med penger når det var på det verste. Ikke forventet jeg overraskende mat penger, eller noe hjelp. Ja di er mine foreldre, men de hadde sin hverdag som også skulle gå rundt økonomisk. Jeg har aldri hatt forventninger til andre ved hjelp for min del. Jeg har alltid satt høye krav til meg selv om å klare meg selv. Men nå så vi hvordan det gikk..

Hullene på klærne ble større å større. Toppene ble dratt lengre å lengre ned når jeg klarte å vie stroppene på toppene lange nokk til å dekke nye hull. Skoene ble brukt med poser oppi, i håp om å holde meg tørr på bena, til tross for hullene som stadig dukket opp i de fillene som var på bena mine. Og sulten, ja den ble mer å mer realitet enn hva den burde ha vert.

“NAV FORVERRET EN SPISEFORSTYRRELSE”

Jeg var den jenta som slet med kroppen min. Ønsket om å bli tynn ble plutselig en uønsket realitet som jeg ikke jobbet for selv. Jeg fikk inn penger, men på sosialen lever du ut ifra satser som er faste og bestemt ut ifra de laveste satsene som en person trenger. I den tiden tror jeg det var på ca rundt 5000 kr (+/-). 5000 kr er mye penger, men hvor mye penger det er når enn skal betalte regninger, husholdnings ting, mat, klær, og alt til livsopphold, da flyr plutselig pengene. Jeg levde på totalt lavbudsjett på det strammeste måtene som var mulig. Men som vi alle er fult klar over, er regninger noe som stjeler mye av pengene som enn har. Med de 5000 kr (+/-) skulle jeg betale som sakt det som har med et livsopphold å gjøre, uten om leiligheten å strøm. Heldig var jeg som fikk det dekket, men satsene som var satt var for lave.

Jeg hadde ikke penger til nye klær, matpenger holdt ikke til neste utbetaling, betaling av alle regningene gikk opp i opp når jeg var heldig.. Det var ikke et liv!

“Uteliggerne har det bedre enn navere!”

Kjære du på nav, du som har jobben fordi vi er flere som trenger penger for å leve, men har en helse som vi har vert uheldig med. Vi er ikke under nav fordi vi ønsker, men fordi vi ikke har et valg. Vi er jo faktisk bare noen brikker som dere spiller med, og glemmer når dere går hjem ifra jobb. Når dere sitter å spiser middag, satt jeg å telte kronestykker å håpte å få mulighet til å få meg et måltid den dagen. Når dere la dere om kvelden, gode og Mette med et smil rundt munnen, lå jeg i sengen med tårefylte øyner, og en sulten mage. Når dere kjørte til jobb, gode å varme. Satt jeg å klemte på magen som nærmest gikk inn over av sult. Lette fortvilet etter klær for å holde varmen, og ikke bli latterliggjort på gaten når jeg endelig klarte å komme meg ut av leiligheten. Når dere fikk lønning, og jeg fikk lønning satt jeg å skrev budsjett, telte på regninger og penger. Satt med eg håp om at ting skulle gå rundt. Er det slik et liv skal være? Når jeg til slutt klarte å komme meg ned til deres kontor, ble jeg satt på vent i evigheter, og når det endelig var min tur fikk jeg ut noen ord om hvor tomt kjøleskapet mitt var. Et resultat som ble hele 100 kr ekstra pr.dag til lønningen kom på ny. Aldri har jeg satt så stor pris på 100 kr, muligheten til å gå sulten i en butikk å få med meg et brød og noe billig pålegg.

Nå når jeg ser tilbake på dette i ettertid, så har jeg noe jeg vil si! SKAM DERE! Vell er jeg enda under nav, men ikke under sosialen. Jeg kjemper enda for mine rettigheter å muligheten til få å en helse som kan yte bedre. Men det livet jeg hadde for ca 4 år tilbake eller litt mer, det var ikke noe liv! Til å med de stakkaren som bor ute å tigger etter penger har det bedre. De har en dusj å gå til, de har organisasjoner som gir dem mat, de har hjelpeorganisasjoner som de kan komme i kontakt med når de er klar. De kjemper for sitt liv, men det livet jeg hadde tilbake i tid var totalt sulting på et høyt nivå. Vi er ikke alle i samme båt, og flere der ute klarer ikke å forstå hvordan det var, men en ting vil jeg dere alle skal tenke over.

Nå som påsken har kommet, en av flere høytider som vi har, er det mange som sitter å sulter i stillhet. Mange har ikke penger til å kjøpe inn mat for flere dager, fylle opp kjøleskapet for å klare seg i en uke. Det er mange “navere” som er på sosialen og andre tiltak som blir totalt knust av nav systemet. Mens de som jobber der sitter hjemme og koser seg, sitter flere “navere” å griner, burer seg inne, og har nedtelling til lønningen kommer igjen for da er det muligheter til å få mat. Flere sitter å fryster, fordi de ikke har hele klær lengre som varmer. De som virker til å ha det bra rundt oss og som smilet og hjelper andre, kan faktisk være de som trenger hjelp selv. Så tenk over hva du sier om de som er under nav, de såkalte “naverne” som blir latterliggjort, for de fortjener respekt for at de klarer kampen om livet og overlevelses instinktet som de har i seg. Det er de menneskene som virkelig vet hva livet vil si. Det er ikke de som sitter med lommeboken fulle av penger som har mest å si, for hva vet de om å kjempe og hvordan det er å leve et slikt liv?!

Jeg er heldigvis ikke lengre der som jeg var da. Jeg bor ikke i samme kommune lengre, og har kommet lengre i livet mitt nå. Jeg har en mye bedre økonomi nå, og har et godt liv. Men jeg ønsket å dele dette ifra flere år tilbake, i håp om at det kan vekke realiteten litt i flere sine øyner. Jeg håper det en dag kan bli en endring på at de som er under sosialen og lever slik som jeg gjorde før, kan få skikkelig hjelp. At de som jobber på nav, skam få kjenne hvordan de under nav systemet har det for å ha en forståelse som er skikkelig og ikke tillaget.

// DET ER FULT LÅV Å DELE DETTE INNLEGGET VIDERE!//

Solen skinner, dagen har nesten akkurat startet for mange. Her i hus var dagen startet for lengst, og det ble en temmelig fuktig morgen..

På kjøkkenet av alle ting, der sto jeg! En søt saft, rant og dryppet, og det så ut som jeg hadde tisset i buksen. Fortvilelsen tok over å håndkle måtte raskt frem! Tenk å stå i nesten en dam under seg selv på selveste kjøkkenet. Jeg kjente den friske vår lukta som strømmet inn gjennom kjøkken vinduet og solen som skinte. Plutselig kunne jeg nesten forstå hvorfor de påstår at enn blir vår kåt når våren strømmer på.

Jeg tok meg i å stoppe å drømme å innta den friske luften av vår, jeg kunne ikke stå her i en våt dam under meg selv. Jeg så rundt meg, lettet for at ingen så meg. Heldigvis lå min mamma enda å sov, å M.A var inne i stuen. Hvordan kunne dette skje, og selvfølgelig her av alle ting.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tittet opp, og pustet lettet ut. Skjærebrett var totalt fullpakket av appelsin saften og jeg hadde endelig fått nokk kluter rundt for å redde gulvet i å få mer av den søte, vitamin fylte saften på seg. Endelig kunne jeg få fortsette å lave frukt salaten ferdig! Plutselig fløy det unna og M.A kom ut å hjalp meg med siste resten, og spiste godt av frukten som ble skjært opp. Usikker er jeg på om hu skar opp mest frukt, eller spist mest. Men smilet, ja det var godt festet rundt både mor å datter sin munn.

For en flott dag, men fy så mye som har skjedd på en dag! Vi våknet til en heidundrende morgen, med et syn som lignet på en real kjøleskap tyv som hadde invadert kjøkkenet og kjøleskapet. Plutselig var store deler av kjøleskapet strødd ut over kjøkkengulvet, og en eggerøre av rå knekket egg rekvirerte gulvet.

En liten jente sto der så overrasket av synet som måtte oss, men var ikke klar for å innrømme skylden for dette. Den som fikk skylden og som fortvilet ikke kunne forsvare seg, var en av våre flotte hunder.. Meg og min mamma ble deretter liggende på alle fire å både rydde og vaske.

Klokken fløy videre å hadde ingen planer om å roe seg, og når klokken tikker over til sen formiddag ventet avtale med intervju for både avis og radio. Det var stort å bli intervjuet for hele to ting på en dag, og er virkelig ikke hverdags kost for min del. Det er første gangen i år at vi er å se i avisen igjen, og jeg er spent på å lese resultatet av intervjuet. Selv sitter jeg igjen med en god følelse etter intervjuet og tror det blir veldig bra.

Skal holde dere oppdatert ang når intervjuet kommer på trykk i avisen. Det kommer i Agder avisen, men bilder av selve intervjuet på trykk kommer på bloggen når det er ute i butikken.

Det var første gang jeg ble intervjuet for radio, og det sier seg vell da selv at det blir første gang jeg er å høre på radioen. Det blir spennende, samtidig som jeg også er nervøs. Håper på det beste, og håper virkelig at jeg ikke legger merke til noe jeg sa som ikke burde sies. Nesten som jeg blir nervøs for resultatet, men heldigvis eg det ikke lenge jeg trenger å vente. Allerede i morgen mellom kl. 08.00 – 10.00 en gang er jeg å høre på radio Kvinesdal. Dere som ikke bor i området kan høre intervjuet på radiokvinesdal.no sin nettside.

Videre i dag har vi storkost oss ute i finværet. Vi har vert i sentrum og labber litt rundt, matet endene og storkost oss. Vi har brukt store deler av dagen ute, og for første gang i år ble jakken kastet bort! Varmen fikk vi endelig en liten smakebit på, og det ga en skikkelig vår følelse.

Håper dere alle har hatt en flott dag, og husk å få med deg intervjuet på radio Kvinesdal i morgen! Som sakt kommer det på en gang imellom kl. 08.00 – 10.00! Og det kan også høres på radio Kvinesdal sin nettside www.radiokvinesdal.no

En ny uke har startet og er allerede over i andre dagen i uka, og det er nå 1 uke siden vi var i Oslo. Det har vert en uke som har vert utfordrende og samtidig bydd på endel som skulle tas inn og aksepteres. Jeg vil ikke påstå på noen måter at alt som plutselig ble realitet på bare noen få min, har blitt akseptert helt. Jeg har innsett at jeg trenger tid før jeg klarer å akseptere det, og godta det. Slik at jeg klarer å ikke jobbe imot det, men sammen med det. Det er bare en diagnose, samtidig som det ikke er bare to bokstaver og heller ikke bare en diagnose. Uansett hvor mye jeg vil påstå at det BARE er en diagnose, får jeg hver gang et kraftig slag i hode. 

Hver gang jeg ikke klarer å jobbe på lag, får jeg slag og en straff. Nå vet jeg endelig hva som er grunnlaget for det, men samtidig klarer jeg ikke å akseptere det helt enda. Jeg vet jeg trenger tid, men samtidig er den tiden noe jeg egentlig ønsker så mye mer å bruke på noe annet enn å lære meg å akseptere min kropp og helse pr.dags dato. Jeg vil heller leve livet som en normal 24 åring, eller kanskje jeg ikke kan bruke ordet normal. For hva er egentlig normalt for forskjellige aldere i det århundre vi lever i. Jeg merker at det er uendelig mye som har forandret seg til jeg var liten, og siden mine foreldre var små. Det er jo ikke noe er en a-fire normalitet lengre. Det som er normalt er så forskjellig ifra folk til folk. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg prøver å være positiv til den store forandringen som ble rett å slett kastet i hode på meg. Jeg prøver å holde motet oppe til å klare å vise det som teknisk sett ble sakt i mitt tilfelle var umulig. Jeg lever med et håp, et håp om at jeg med min viljestyrke skal klare å motbevise andre sin «dåm» om min helse. Jeg vil så gjerne bevise at jeg klarer så mye mer enn jeg gjør den dag i dag, og så mye mer enn hva jeg har klart de siste ca 4-5 årene. Jeg prøver hele tiden å nå mine mål, men jeg må jo snart bare innse at tiden for å nå mine mål er ikke inne enda. Jeg har en lengre sti og fare på, før tiden er inne. Jeg har mange steiner som jeg skal lære meg og komme over, med å håndtere måten jeg opper over den på eller klatrer over den. Vell kan jeg tenke hvordan jeg skal utføre det, men handlingen i seg selv er en annen. 

Jeg er stolt over at jeg klarer min hverdag, og aldri har det vert et tema om å ikke klare den. Men jeg merker hvordan jeg sliter meg selv ut og trykker meg selv ned med å hele tiden søke etter det jeg ikke klarer nå. Jeg setter høyere hverdags mål enn hva jeg kan klare, i håp om at i dag er dagen der jeg klarer det umulige og litt til. Jeg ser andre på min alder, og hva de klarer. Dermed vil jeg også klare det, men ender opp i å gråte inni meg av å se hvordan jeg ikke klarer det samme som andre på min alder. Jeg klarer det viktigste av alt, være en mamma og ikke nokk med det men en god mamma. Jeg er stolt over den jobben og det livet jeg har og klarer å at jeg samtidig klarer å leve det i en stor glede. men jeg er trist og lei meg for at jeg ikke klarer å være til nytte for samfunnet rundt. Jeg blir trist når jeg merker at jeg kan ende opp med å være senge liggende når min datter er i barnehagen bare pga jeg selv har gått over min grense av hva kroppen min klarer. Jeg blir trist når jeg ikke klarer å gå tur hver dag, ut å ri, støvsuge hver dag, osv. Ikke nokk med det, men den største byrden som henger over meg, jeg blir trist når jeg ser hvordan jeg ikke klarer å ha en jobb å gå til i hverdagen. Jeg ønsker så gjerne å ha en jobb, klare å yte nokk og ha nokk overskudd til å klare å gå på jobb og ha en fast jobb, samt også få fagbrevet. Jeg føler meg som en latter blant andre, og en person som er så lite verdt enn de som klarer å få inntekt ved å jobbe. Jeg har en jobb å det er min hverdag, jeg elsker så mye med min hverdag, men samtidig er jeg så skuffet over at jeg som bare 24 år, skal føle at jeg er en burde for samfunnet. 

Det er mange tanker som sviver rundt i hode mitt, og mye som skal tas inn. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg vet at for å bli bedre og komme meg som jeg nå har fått muligheten til, ettersom jeg har et navn som forklarer min helse, må jeg ta fatt i den og jobbe på lag. Jeg vet jeg må sette pris på at jeg klarer å stå opp, leke, være en god mamma, lage mat og servere middag hver dag, rydde og gjøre de hverdagslige tingene. Jeg må være stolt! For det er ikke alle i mitt tilfelle som klare det en gang. Ingen er like og dermed er ME diagnosen også forskjellig ifra person til person. Jeg vet at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere målet mitt. 

Noe som jeg er veldig glad for å det er at jeg klarer å sette pris på de små tingene, og gjøre dem store i hverdagen. Jeg klare å mestre min hverdag og mitt liv på en god og flott måte. Jeg vet mange der ute har gjort seg opp sine tanker og meninger om min hele situasjon og hverdag, men samtidig vet jeg at det er ingen andre eg jeg som kan klare mitt liv på den gode måten som jeg klarer, for ingen andre har det helt likt meg. Mange kan ha store deler som kan minnes om min hverdag og det jeg deler her, men samtidig er det ingenting som er på prikken det samme og helt likt. Derfor er jeg unik på lik linje som andre er unike for hver sin hverdag og liv. 

Jeg holder enda på å komme meg etter Oslo turen, og merker at det går rette veien hvert fall. I går hadde vi en flott dag og vi fikk tapetsert ferdig lekerommet til M.A. Hun har fått heste tapet på leke rommet sitt, og det var en fryd å se hvor glad hun ble av å endelig se heste tapeten på veggen. Ikke nokk med det men vi var også i sentrum og ga endene mat, noe som M.A synes er utrolig kjekt. Det var veldig koselig å komme seg ut litt, og se den store gleden som det ga av å sitte ved vannet og hive ut mat til endene sammen med M.A. Hun er jo så flink til å mate dem, samt også tror jeg det var godt for både meg og hun, og får et lite avbrekk ifra oppussingen hjemme på lekerommet. 

I dag har vi ikke store planer, ettersom M.A er i barnehagen. Jeg har valgt å ta dagen som den kommer, men ønsker å gjøre den så fin som over hode mulig. 
 

Jeg har også tenkt i løpet av dagen eller noe, å hive ut en spørsmålsrunde. Jeg tenker der kanskje kan være greit for dere lesere og ha mulighet til å stille spørsmål som jeg svarer på i eget innlegg, men mer om det kommer om litt. 

// Ønsker også å takke så mye for alle flotte og motiverende kommentarer, meldinger, pm, osv, som har kommet den siste uken. Jeg skal svare dere, det tar bare litt tid, desverre. Håper dere har forståelse for det, og dere skal vite at jeg setter uendelig stor pris på alle deres kommentarer, meldinger, pm, osv! // 

Håper dere alle får en flott dag!