Kategori: Min hverdag

Et smil, en glede er det jeg ser, på et bilde i en album der alt er glemt. Jenta på bilde er en glad jente, som er uvitende om fremtidens kommende arr. Arr som blir til livserfaringer som vil prege hennes liv. Når jeg ser nærmere på bildet, er jenta på bildet meg. Albumet jeg har bladd flere ganger igjennom, er albumet ifra min barndom. En barndom som er borte fra min hukommelse!

Realiteten slår meg, store deler av barndommen min er borte! Borte fra hukommelsen, omdannet til store hull, som en fillete oppbrukt klut. Det skremmer meg, men dypere inn i meg selv går jeg om jeg ønsker eller ei. Dette kan ikke være realitet!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg blir skremt av mine følelser, følelser jeg ikke har åpnet meg opp til å kjenne på tidligere. Det er som jeg uvitende har lukket en dør. En dør der både gode og vanskelige tider i barndommen min har blitt uteblitt ifra min hukommelse.

Jeg sitter som et spørsmåltegn, uvitende om hva som har skjedd. Jeg forstår mindre og mindre. Hvordan er dette mulig, hvordan kan det skje?

Jeg blir skremt av meg selv, skremt av at flere år i min barndom er borte ifra mitt hode, ifra min hjerne. Jeg ser på bildene at jeg er i en alder der hjerne kapasiteten er utviklet til at jeg i realiteten skal huske det jeg ser på i albumene.

Det er blant annet et bilde som skiller seg ut, nemlig min 6 års dag (bursdag feiring). Det var min første feiring med jentene i klassen min. Skolen jeg gikk på hadde en regel ang bursdager og feiringer av den. En regel som i senere tid viste sin realitet. Jeg ser på bildet at jeg selv sitter der, med krone på hode og feirer min egen bursdag. Men det er en feiring jeg ikke drar noe bekjentskap til, det er en feiring som er borte ifra min hukommelse. Jeg husker ikke noen ting! Jeg ser jeg sitter der selv, men jeg kjenner ikke igjen noe av det. Jeg ser det er i huset som jeg vokste opp i, men jeg husker ikke noe av det. Ikke nokk med det, men jeg husker ikke noe av noen av mine bursdager.

Bordet er fult med delvis smilende barn, og viser på bilde en skikkelig barnebursdag. Realiteten har med årene vist seg å være en annen enn hva enn kan tro når enn ser på dette bilde. Realiteten bak alt er den at de stakkers barna som sitter der, over halvparten av dem ble tvunget til å gå i bursdagen. Dette pga den regelen som skolen hadde ang feiring av bursdag. Når årene gikk ente jeg opp med å være den som satt alene på bursdagen min og til slutt ikke ønsket å feire den. Jeg turte ikke feire den, fordi det var såpass sårende å sitte alene å se realiteten ved at ingen kom.

Jeg bærer ingen nag over det, men jeg synes det er trist at skolene skal blande seg inn ved å lage slike regler som angår hverdagen. Jeg kan selvfølgelig forstå regelen også, fordi ingen ønsker at noen skal føle seg utenfor og ikke bli involvert i slike ting. Men samtidig er det ikke godt å være den jenta som sitter og ikke husker noe ifra bursdager og ifra store deler av sin barndom. Det er ikke godt å være den jenta som sitter igjen å hater bursdag, og ikke ønsker å feire sin egen bursdag. Andre sin bursdag er jeg veldig oppslukt i, fordi andre sin bursdag er viktig. Men min bursdag, ja den vil jeg bare tenke som at det var den dagen jeg var heldig og kom til denne verden, men ikke noe annet.

Jeg er en person som liker å gjøre bursdag feiring til noe ekstra, som f.eks Mina Adeline sin bursdag, den er super viktig synes jeg. Mamma sin bursdag, ja den husker jeg alltid på. Og videre fortsetter det slik! Andre sin bursdag er viktig for meg, og viktig og huske på og gjøre noe litt ekstra ut av.

Videre når jeg blar i albumene kjenner jeg bare at jeg synker mer å mer sammen. Jeg føler meg mer å mer tom. Jeg ser at jeg sitter å holder to albumer med bilder ifra min barndom, der jeg ikke husker noen ting. Det skremmer meg, og det sårer meg. Mange følelser flyver rundt inni meg, men jeg klarer ikke å gripe skikkelig fatt i dem og sette ord på dem. Det er følelser jeg har ubevist prøvd å lukker meg for. Det er som jeg har lukket meg for å kjenne etter på mine følelser, og fokuserer heller på andre rundt meg. Jeg lytter til andre og prøver å stille opp for min familie og venner. Jeg prøver å hjelpe dem når de trenger det, eller ber om det. Men meg selv, der er jeg lukket. Jeg ønsker å trosse mine følelser, åpne meg opp for dem. Men kanskje det skjer av seg selv, når tiden er inne. Kanskje tiden begynner å komme, siden jeg har åpnet mine barndoms foto albumer.

Jeg sitter hvert fall her, og føler meg som en raring. I en alder av 23 år, trodde jeg ikke det skulle være relevant og plutselig oppleve at store deler av barndommen er borte ifra hukommelsen. Vell kunne det vert okei om det bare var noen få bilder som jeg ikke husket, men når det er snakk om flere år, da føler jeg selv at det er merkelig hendelse.

Blodet renner i sine vanlige strømmer. Den fyller kroppen ifra hode til bunden. Den har sin jobb, for å drive din kropp! Men når giften tar over, og fyller blodet i din kropp. Da sier ting plutselig stopp!

Woow! Jaa, vi er vell så å si tilbake (Håper jeg).. Jeg har så uendelig mye på hjerte som jeg ønsker å få ned i ord, etter et lite opphold ifra bloggverden. Jeg skal innrømme at jeg kjente jeg virkelig trengte den tiden til å legge alt som har med bloggen til sides. Jeg var knapt nokk inne og sjekket bloggen, ettersom jeg fikk det meste av informasjon på mail. Helsen har ikke vert helt på topp i det siste, og heller ikke helt på topp over enn viss tid. Derfor kjente jeg at det gjorde veldig godt å bare konsentrere seg om min datter, og hverdagen våres. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når enn kommer til det punktet i hverdagen, der enn føler at du selv sliter deg selv ut, bare med den du er. Da kjenner enn virkelig at enn trenger å stoppe opp litt, og eliminere ut litt noen av de tingene som enn bruker tid på, for en stund. Derfor valgte jeg å eliminere ut så å si alt rundt meg, og bare bruke tiden min på min datter og våres hverdag. Så fort jeg bestemte meg for å ta den blogg pausen, for å kalle de det. Så ble plutselig hverdagen mer hektisk. Operasjons såret begynte plutselig og åpne seg, og jeg måtte starte med å reise to ganger inn til teres i kristiansand, for å sjekke såret. Det føltes som det hele skjedde på ny, ifra sist gang når det oppsto komplikasjoner etter operasjonen. Heldigvis, har jeg vert utrolig påpasselig med alt, og reagerte fort på utviklingen når såret åpnet seg i t-snittet. Derfor er alt under kontroll og jeg går på penselin kur nr.2 nå etter operasjonen, for å være på den sikre siden med det hele. (mer om operasjons såret, kommer i eget innlegg!)

Vi har alle en helse, og er av hengi av at den spiller på samme lag som oss. Vi ønsker somregel å kunne fungere i hverdagen og ha en jobb, som gjør at vi føler oss resurs sterke og som enn nytte i hverdagen og for vårt samfunn.

Flere mennesker der ute som er 23 år, er ute i fast jobb og har fagbrev, osv. Men her sitter jeg uten fagbrev, uten jobb, med en helse som føles som har kommet i feil kropp. Jeg har skolegang som er fulført, og jeg har en drøm om å klare å finne min helse tilbake. Helsen som passer til den alderen jeg er i, men det er virkelig en lengre vei og gå enn jeg hadde trodd. Når blodet mitt plutselig har blitt sykt, og som påvirker kroppen min. Da har det sine utfordringer som kommer på veien ved å bli frisk.

Det er ingen hemmelighet at helsen min ikke er den beste helsen og kunne skryte opp i skyene. Bedre sakt, jeg har en helse som ikke svarer til forventningene til enn jente på min alder. Jeg føler nesten som jeg har enn helse som tilsvarer det å være i 50+ årene, og slik skal det ikke være når jeg er 23 år!

Jeg har over lengre tid kjempet for å klare å klare å finne ut av hva som gjør at helsen min ikke er på topp. Hva som gjør at jeg føler helsen min er eldre enn meg selv. Og endelig har jeg fått meg en lege som forstår meg, hjelper meg og som klarer å finne ut av hva som kan være grunnlaget for alt! For noen uker siden var jeg og tok flere blodprøver og er under utredning (utredningen kommer jeg mer innpå når jeg har et mer fast holdepunkt, enn bare nå står oppi en uvitende salat, som jeg ikke vet hva innebærer av innhold).

Jeg våknet i sist uke, mer eksakt på fredag! til en melding med innhold av svar ifra blod prøvene som ble tatt. Da jeg åpnet meldingen følte jeg nesten jeg hadde fått et slag i hode. Øynene mine ble store, og jeg måtte lese meldingen opptil flere ganger. Jeg prøve å ta meg i sammen, der min vakre solstråle satt på siden av meg, men jeg kjente at alt inni meg bare sank i sammen. Ikke hadde jeg trodd det skulle plutselig bli en realitet i min hverdag, ikke hadde jeg trodd jeg skulle få kjenne det så nært. Men plutselig sto jeg der. Jeg fikk plutselig et navn og hilse på, for jeg fikk en beskjed som ga meg et skritt nærmere målet om å finne ut av grunnlaget for min helse. Jeg har borrelia! 

Uvitende men samtidig vitende om hva borrelia faktisk er, satt jeg der og følte jeg hadde fått tidenes slag i hode. Jeg hadde ikke sett den komme i det hele tatt! Men prøven om borrelia hadde vi valgt å ta bare for å være på den sikre siden. Og plutselig der jeg satt med mobilen i handa, og et kraftig slag i trynet, hadde jeg plutselig en beskjed om at jeg har borrelia. Et kort ord, men samtidig et navn som symboliserer mye av hva som skjer inni kroppen min. Hva som skjer med blodet inni kroppen min. Det er jo sykt! Det svever mye grums og dritt ifra en infeksjon som har begynt å feste vilt i blodet mitt og i min kropp.

Jeg kjente jeg ble overrasket, paff og flere følelser fløy inni meg på en gang. Jeg kunne plutselig forstå litt mer av hvorfor helsen og kroppen min ikke er på topp, men samtidig føler jeg at satt der som et stort spr tegn. Borrelia er liksom bare slik som jeg har hørt at en kan få ifra flott bitt, men aldri hadde jeg trodd at det skulle komme så nært meg at det faktisk florerer rundt i blode mitt. 

Helsen min har jeg ikke bare hilst på, men jeg møter den hver dag og lever med den. Plutselig nå fikk noe av grunnlaget for forandringene i helsen min et navn, men samtidig forandrer det ikke noe. Men det sette i gang mange tanker, følelser og samtidig usikkerhet rundt noe som enn plutselig feiler selv, som enn bare har hørt mye om som andre har hatt, og som enn må passe seg for å få.

Mange tar lett på realiteten ved å ha borrelia, men en ting kan jeg skrive under på! Å være den personen som faktisk har det, er ikke så lett som mange skal ha det til. Ja enn skal på penselin kur, og ta knekken på alle de basseluskene som flyver rundt i blodet mitt. Men det er ikke bare så lett! Fordi kroppen og helsen forandrer seg så uendelig mye. Dagene er så opp å ned, og enn vet aldri om enn våkner dagen etterpå og føler at enn har stått ute i den store snøstormen, og plutselig blitt syk. Ikke syk i realiteten, men helsen er så på bærtur at den blir syk i hytt og gevær. Det er ikke en rød trå igjennom hverdagen på den måten lengre. For verker enn i musklene og leddene i bena om morgenene, så har det plutselig forandret seg før enn får tenkt tanken på hvor verket egentlig sitter hen.

Tretthet og sengen har jeg inntatt på lik linje som min datter. Når hun sover, sover jeg. Når hun er våken, ja da er jeg også våken og leker og har det kjempe moro. Jeg yter 100% av meg selv, når jeg er rundt min datter, men har et sove hjerte og avslapnings modus som jeg må innta når hun sover.

Jeg er en 23 år gammel jente, men jeg føler helsen min har blitt eldre enn meg selv. Jeg føler jeg har en helse som er mer i alderen 50+, enn en helse som en 23 år gammel person skal ha. Noe er på villspor her, og jeg trenger å finne tilbake til min helse. Finne veien og grunnlaget som gjør at helsen min byr på utfordringer. Jeg vet jeg skal komme til bunns i dette, men jeg merker det er en lengre vei å gå enn jeg hadde i utgangspunktet trodd. 

Heldigvis har jeg kommet et skritt videre på veien. Jeg har fått et navn på en av grunnlagene som gjør helsen min dårlig. Jeg har nå fått startet på den lange penselin kuren, som jeg merker tar på for kroppen min. For hver dag har jeg nedtelling til kuren er over, og til jeg forhåpentligvis er frisk ifra borrelia.

Jeg er en av mange som opplever å få beskjeden om å ha borrelia, så jeg er fult klar over at det er en ?vanlig# sykdom/infeksjon, som mange kjenner til. Men de som ikke opplever borrelia på nert holdt, ergo på sin egen kropp! Vet dessverre ikke helt hvordan det påvirker kroppen og hvordan det i realiteten er. Mange tar veldig lett på det, og det skal jeg ikke si er en negativ ting, men samtidig er det ikke noe som enn bare skal fjase bort. Det er en infeksjon i kroppen som påvirker store deler av kroppen i hverdagen. Selvfølgelig er det forskjellige grader og forskjellig ifra person til person, osv. Men uansett så vet ikke andre hvordan hver enkelt person blir påvirket i helse tilstanden med å ha borrelia.

Det er mange der ute som har borrelia, men som dessverre ikke finner det ut. Det kan ta lang tid før noen finner ut av det, men heldigvis er det hjelp å få.

Nå er det heldigvis lys i enden av tunnelene, og jeg har stor tro på at om litt kommer helsen min til å bli bedre. Noe jeg ser veldig frem til! Kanskje jeg snart kan få kjenne på å ha det uendelig store aktivitets nivået igjen, som en ADHD person egentlig har, og som jeg egentlig har. I så fall gleder jeg meg faktisk til det!

Da jeg satt å ryddet i lekene til min vakre solstråle i dag, kom jeg over et puslespill. Det var som puslespillet fikk meg til å få de tomme hullene i meg en forklaring, og fikk meg til å finne noen ord på det ukjente som jeg har godt å kjent på. Det var som jeg fikk budskapet ut ifra dette puslespillet, fordi kjærlighet er som et puslespill. Noen klør seg nokk i hode av denne filosofien min, men det er faktisk logikk i det. 

Kjærlighet er som et puslespill. Du hvet aldri hvilket brett du får, hvor mange brikker du får, og om alle passer. Ofte er det en brikke som forsvinner, og da prøver mange og erstatte den med en midlertidig brikke, for å se om den kan passe. Som de fleste vet så passer aldri en annen brikke inn i et puslespill som den ikke hører til. Enn kan prøve å feile så mange ganger enn klarer, men uansett hvor hardt enn prøver så er det bare en midlertidig brikke som en fortvilet prøver å få til å passe i spillet. En spiller som blir byttet ut med et tomt hul, frem til den savnede brikken kommer ferm i dagens lys igjen. Slik er det faktisk ofte i kjærligheten også. 

Se for deg at kjærligheten er et puslespill. Brikke etter brikke på spillet faller på plass, men tomrom dukker opp. Noen brikker finner ikke sin plass, og da funker det ikke hvor mye enn prøver å få den til å passe inn. Enn prøver ofte fortvilet å kunne ha den der på den tomme plassen midlertidig, men samtidig blir en frustrert over å ikke ha den rette brikken. Enn leter hele tiden etter den forsvunnede brikken, som har klart å finne den smarte og gode hjemme plassen. Men av å til kan det ta lengre tid før brikken kommer til rette igjen og puslespillet kan bli helt. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har som tidligere nevnt at jeg valgte å prøve å åpne meg selv opp igjen for kjærligheten, for å prøve å kunne gi det en mulighet til å prøve å la meg selv være åpen for å kanskje en dag finne den rette. Det skaper mye følelser og enn utsetter seg selv for en hel del. Det er faktisk ganske skummelt for noen å utsette seg selv for slike ting, og jeg er en av de som synes det er veldig skummelt. Jeg føler ofte at jeg bare har vert den midlertidige brikken i andre sitt puslespill, men at jeg ikke har passet inn der. Jeg har kjent opp til flere ganger hvordan enn er god nokk for andre for en kort periode, men når den manglede brikken for andre dukker opp, blir jeg bare kastet bort på vandring etter det rette puslespillet. Jeg er direkte lei av å føle meg som en brikke i andre sitt spill, og det er ikke slik en jente eller en gutt skal føle det. Jeg har blitt fortvilet over lengre tid og virkelig lurt på hva som er galt med meg, siden jeg bare er god nokk for andre en liten periode og deretter blir skuttet bort ifra dem igjen. 

Jeg er den dag i dag enda usikker på hva som er galt med meg, om det er noe galt i det hele tatt, osv. Jeg har prøvd så mange ganger og bare følt at jeg det har blitt feil. Jeg føler jeg gir andre så mye av meg selv, åpner meg opp, gir dem tillit, men føler samtidig jeg bare er godtruende om alt og alle, og brenner meg gang på gang på den. 

Jeg lever i en livs situasjon som for mange kan være skremmende. Det er en livs situasjon som flere der ute bør tenke seg om, fordi min livs situasjon er ikke skremmende den er fantastisk! Det å ha et barn er det beste som noen gang har skjedd meg. Jeg vet ikke hvor enn i verden jeg hadde vert om jeg ikke hadde hatt barne mitt, jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vert da, men samtidig vet jeg at mitt liv hadde ikke hatt alle de store verdiene som det har nå etter jeg fikk min datter. Ved en slik livs situasjon som jeg lever i, har det jo selvfølgelig sine ting som føler meg. Fordi jeg ønsker ikke å bare føle meg som en brikke som er god nokk i perioder for andre. Jeg ønsker å få føle meg god nokk og bli satt pris på, jeg ønsker å få mitt puslespill komplett med å finne den rette som virkelig verdsetter meg og som verdsetter min datter. Jeg har store krav som kan gjøre at jeg er kresen og vanskelig for andre til å komme inn i mitt liv, men slik er det når jeg har en liten familie. Jeg har en datter som er mitt liv, og ingen andre kommer noen gang til å klare å kommer over hun innen min prioritering og kjærlighet. Kjærligheten som enn har over sitt barn, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn får over den rette mannen som enn en dag får i sitt liv. Men noen ganger klør jeg meg virkelig i hode å lurer på om den rette for meg har blitt truffet av en buss eller gravd ned under jorden. 

Jeg har ikke bare meg selv å tenke på lengre, og derfor blir jeg direkte oppgitt av å føle at andre bare kan bruke meg som en midlertidig brikke på andre sitt puslespill.. Hva med mitt puslespill, hva med mine følelser? Vell har jeg en datter som jeg også må tenke på i slike situasjoner men derfor ønsker jeg ikke å involvere andre rundt hun før jeg kan se at de virkelig setter pris på meg og virkelig ønsker å være der. Jeg kan ikke ha et liv der jeg bare er god nokk for perioder for andre. Jeg er ikke en dukke som andre kan leke med, jeg er lei av å føle at andre bare skal leke med mine følelser og såre meg. Samtidig som jeg ikke klarer å forstå at andre virkelig klarer å gjøre slik over for andre mennesker. 

Kjærlighet er virkelig ikke en dans på toppen av rosen. Det er så mange torner som en går igjennom for å komme seg på toppen av rosen, at enn kan virkelig føle seg som den hullete ballongen til slutt, så hele luften har godt ut ifra. 

Jeg kjenner at slik jeg virkelig må jobbe mye med meg selv for å klare å fortsette å ha tro på kjærligheten. Jeg kjenner jeg må jobbe uendelig mye med meg selv for å klare å fortsette å klare å holde meg åpen for kjærligheten ved å kunne møte den rette en dag. Jeg trodde jeg var på vei ved å kunne klare å ha en mulighet på å treffe han, men den gang ei. Jeg er ikke en jente som føler at det er okei å bli kastet i søpla når en annen midlertidig brikke som kanskje kan passe i andres puslespill dukker opp. Jeg føler ikke at det er okei å bare kaste meg bort da, fordi jeg er ikke bare en bruk og kast metode. Jeg er ikke bare noe som enn kan kaste i søpla og si ting som sårer og tro at jeg ikke bryr meg. Men det er vell kanskje det som er problemet, jeg bryr meg om andre og ønsker alle rundt meg bare godt. Jeg godtar mye og prøver å smile og virkelig ønske andre godt uansett hvor mye dritt jeg har fått servert. Jeg prøver å vise andre at jeg setter pris på dem og at jeg er glad i dem, for jeg skjønner ikke hvordan ærlighet og godhet kan føre til at enn får negativitet tilbake. Det er virkelig et fareskilt som dukker opp og som gjør at det skaper usikkerhet fordi det er ikke logikk i det. Vell kan andre mennesker forandre seg når de møter eller omgås andre mennesker igjen, men respekt er noe som alle burde klarer å ha uansett. Respekt og det å snakke fint til andre rundt er viktig.

Jeg kjenner jeg har en lang vei og gå. Jeg føler meg alene og kjenner jeg har flere brikker som mangler på det store puslespillet mitt. Dette fordi jeg kjenner på usikkerheten ved å klare å gi det en mulighet ved å slippe andre inni i live mitt. Derfor har jeg valgt å bruke tiden min på å nye live mitt, sammen med min datter! Det er de som har store og gode verdier for min del. Der blir jeg hvert fall satt stor pris på, og jeg er god nokk ved å bare være meg selv over for hun. Hun kaster meg hvert fall aldri bort og hun viser meg ekte kjærlighet og respekt. Når tiden er inne og jeg en dag møter den rette eller om jeg allerede kjenner han, bare tiden må bli rett for at vi skal få bli ett, det er aldri godt å si. Men jeg legger ting på hyllen, så får fremtiden styre det selv når tiden er inne. Jeg orker hvert fall ikke å føle meg lengre som en brikke som bare er god nokk for korte perioder. Jeg er lei og sliten av å gi så mye av meg selv til andre, men samtidig er det bare slik jeg er. Men om andre ønsker å ha noe med meg å gjøre, for de vise det over for meg, jeg klarer ikke å kjempe for å beholde mennesker i live mitt. Det skal ikke være en kamp, der skal være en selvfølge. Ekte venner og ekte mennesker er der uansett og bryr seg. Så nå får jeg bare gi alt tid og se hvem som er skikkelige mennesker som virkelig er der for meg, og hvem som ikke er det. For jeg har det som er viktigst for meg, nemlig min fantastiske datter! 

// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE MEG TIL VIXEN BLOGAWARDS //

Kjærlighet skal være det mest fantastiske og beste enn kan føle på. Det skal være så rosenrødt og flott, men i bunn og grunn er det ikke alltid det. Nå snakker jeg om kjærlighet blant to mennesker, romantikk osv. Jeg snakker ikke om mamma kjærligheten som enn har over sitt barn, fordi den er det som alle forklarer å snakker om ang kjærligheten. Den kjærligheten er det mest fantastiske og beste enn kan føle på! Der igjen den andre kjærligheten for et annet menneske som ikke er ditt barn, ikke er din familie, den kjærligheten for en person som du ønsker en fremtid med, den kjærligheten er utfordrende og kan by på litt av noen opp å nedturer. Bedre sakt, en real karusell tur med krappe sviner og bratte bakker! 

I en lengre periode på noen år har jeg lukket meg helt. Jeg ønsket ikke å åpne meg opp følelsesmessig for andre mennesker, spesielt ikke andre gutter. Jeg viet og enda vier hele live mitt til min datter. Jeg brukte bare min tid på min datter, familie, venner og dyrene våre. Kjærlighet og det å møte andre gutter å prøve å finne min drømmemann. Ja det forble i drømmeland! Jeg hadde opplevd så mange ganger og bli såret, bli nedtrykt av det motsatte kjønn ved ufine ord og handlinger og klarte ikke å utsette meg selv for å prøve å åpne meg igjen på ny for noen. Jeg forble ved mine trygge og gode holdepunkter, som aldri sviktet meg, som aldri såret meg, eller noe. Selvfølgelig ble jeg såret og skuffet av venner og familie noen ganger, men slik er det å være et menneske!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg låste meg helt på kjærlighet og romantikk fronten, at jeg klarte ikke å kjenne på glede ved at andre fant den rette. Jeg hadde så stor tvil på ekte romantikk og ekte kjærlighet at jeg bare levde i troen på at det var for godt til å være realitet. Jeg viste glede, jeg viste at jeg var glad på andre sine vegne, men jeg hadde en stor frykt om at skulderen min kom til å bli den neste gråte skulderen som de snart kom springende etter for å gråte på. Jeg låste meg så mye at jeg begynte å ikke tro på at det var realitet at et ekteskap kunne vare, at eg frieri kunne være noe som virkelig utviklet seg til ekteskap som varte livet ut. Jeg låste meg så mye at jeg var ikke i stand til å klare å prøve en gang å finne den rette for meg selv. Det eneste jeg brukte tiden min på var å bare være hjemme sammen med min datter og familie. Jeg var ute med venner, men langt ifra så mye som jeg burde. 

Etter lengre tid hadde godt valgte jeg å prøve å åpne meg på ny. Jeg valgte å prøve å ha tro på kjærlighet, romantikk og hele den pakken der. Jeg valgte å virkelig tro på at ekteskap kunne vare livet ut, at et frieri vare frem til et giftemål og livet ut, men om det virkelig gjør det, ja det vil tiden vise om hvor mange som holder sammen når vi ender på gamlehjemmet. Da får jeg vell det virkelige svaret på det, men jeg har uansett tatt et valg om å tro på det. Så lenge jeg har kommet så langt, har jeg kommet et godt stykke på veien. Men der igjen så valgte jeg å åpne meg selv opp. Jeg viste jeg utsatte meg selv for å bli såret, jeg viste jeg satte meg selv i en sårbar situasjon om jeg faktisk møtte på en gutt som fikk min store interesse. men jeg valgte å gi alt en liten mulighet, jeg valgte å prøve. 

Jeg opplevde å plutselig få komplimang av andre rundt meg, noe som for meg var noe helt nytt. Jeg kjente jeg begynte å trykke meg selv ned, ved gamle ord og setninger som andre hadde trykket meg ned med før, det dukket plutselig opp i hode mitt igjen. Jeg måtte gå mange runder med meg selv, for å klare å prøve å ta til meg komplimange, men jeg klarte å hvertfall svare de andre et takk. Videre møtte jeg på en gutt, en gutt som vekket min oppmerksomhet. Han var en fantastisk gutt, som virket som å ha et stort hjerte. Han var omtenksom, hadde en fortid som hadde skapt han til den han er i dag, nemlig en flott gutt som har lært den harde veien men som har fått et hjerte av gull, og en omtenksomhet større enn noe annet. Han er en som tørr å vise følelser, en som tenker og snakker, en som lytter men som svarer ærlig. Jeg ble kjent med han som en ærlig gutt som tar vare på de han har rundt seg, en som tar seg tid og som viser at du er verdt noe i denne verden. Jeg ble utrolig overrasket raskt når jeg ble kjent med han, men jeg skjønte også fort at en som han er det få av i denne verden. En som han er ikke en gutt som enn finner bak hvert hjørne ved en butikk. Aldri hadde jeg møtt en person før som var som han, og sannelig ble jeg glad i han. 

Jeg utsatte meg selv med å åpne hjerte mitt. Jeg ga ikke meg selv lov til å bli glad i han, men jeg ble det automatisk. Jeg lot ikke meg selv utsette meg for sårbare situasjoner, men jeg ente der uansett. En person som han klarte jeg ikke å lukke meg til, uansett om jeg hadde valgt å åpne meg, så hadde jeg ikke ønsket å åpne meg så raskt til en gutt som vekket min oppmerksomhet, men det var som jeg hadde kjent han i evigheter. Jeg fikk raskt tillit til han og jeg kunne være meg selv. Jeg ble plutselig akseptert med å være meg selv, ikke at jeg prøvde å være noe andre. Jeg er bare vant til å bli trykket ned med ord å negative setninger, fordi andre finner feil med meg. Jeg sier ikke at jeg på noen måter ønsker å være feilfri, men jeg ønsker å bli akseptert for den jeg er. Noe han faktisk gjorde. 

Men som jeg startet med kjærlighet er ikke rosen rødt og super flott. Etter å prøve å åpne meg på ny, ente jeg igjen i tårer. Isen ble min beste venn, eller skal jeg kalde det sjokolade med litt is? uansett, den typiske jente trøsten med grine film, masse is i en stor skål og dynene godt rundt. Jepp der hadde du meg igjen. Jeg sier ikke at det var verken hans feil eller min feil, men jeg sier at det ble slik nå. Hvordan ting en dag i fremtiden blir, nei du det vet nå ikke jeg. 

Jeg håper bare at nå som jeg endelig har turt å prøve å åpne meg på ny til kjærligheten at den ikke skulle slå meg hardt i ansiktet igjen. Jeg håper at jeg en dag skal få være god nokk for en gutt. Jeg er heldigvis mer enn god nokk for min fantastiske datter, min flotte familie og mine søte venner. Men samtidig ønsker enn å kunne ha en mann og dele livet sitt med, skape en hel familie. Jeg elsker den lille flotte familien vi er nå, med meg og min datter, samtidig som jeg har hele familien min. Men i den alderen jeg er og alle der ute ønsker å finne sin bedre halvdel som enn skal få ha resten av sitt liv. 

Jeg kjenner at kjærlighet er mer komplisert enn hva jeg føler at jeg klarer å utsette meg for. Jeg ønsker ikke å lukke meg igjen, men samtidig ønsker jeg ikke å bli utsatt for å bli såret. Jeg ønsker ikke å få hører flere ganger av andre at jeg maser, og at jeg selv skal sitte igjen med en følelse av at det er galt at jeg viser at jeg bryr meg og er glad i de rundt meg. Jeg ønsker ikke at jeg bare skal være den masete jenta som ingen ønsker å snakke med. Jeg vil bare kunne få være meg og samtidig være god nokk for noen, eller for en person hvert fall. Bare tanken på alt jeg har fått hørt kjenner jeg tårene presser på og jeg bare synker lengre ned her jeg sitter i en sorg. Jeg kan virke som en hard og sterk person, som snakker rett ifra leveren og har ingen filter. Men det er bare min måte og beskytte meg selv på, det er min måte og holde meg selv oppe. Jeg er ikke den harde og sterke jenta, som alle andre tror. Jeg er en sårbar jente med følelser, følelser som andre trykker i sammen og tuller med. Jeg vil ikke være et valg alternativ, jeg vil bare få være meg og være god nokk med det. bare at noen kan sende en melding og spør om hvordan jeg har det, gi meg en klem eller si jeg beklager. Ikke bare tro at jeg ikke bryr meg om alt som blir sakt til meg, og at jeg er som en gås, der alt bare preller av meg som vannet på gåsen. Jeg er ikke slik, så langt ifra også.. 

Jeg ønsker aldri å oppleve å være et alternativ, eller et tall, jeg ønsker at noen skal kunne være i glad i meg og vise det. Kjempe for meg enn at jeg hele tiden skal kjempe for andre. Jeg er lei og sliten av å kjempe for andre, jeg klarer det ikke. Jeg kjenner jeg mer eller mindre bare ønsker å låse meg inne igjen, gå i dvale og sluke isen min, men samtidig prøver jeg å snu det om til at det ikke skal få trykke meg ned. At jeg skal stå på videre, gå med rak rygg og håper på at fermtiden bringer lykke. Jeg håper at ting kan forandre slik situasjonen rundt med nå er, at alt med kjærlighet og romantikk kan få en lysere sti. Jeg håper at denne flotte gutten som jeg nevnte en dag tar kontakt med meg, enn at jeg skal måtte ta kontakt med han. Jeg vet vi er venner, men jeg håper fremtiden kan bringe en lysere sti enn den jeg nå går på. Jeg føler stien min har fått mange blader som dekker den til, som symboliserer vanskeligheten. Jeg ønsker ikke vanskeligheter, jeg ønsker ikke noe eller noen noe negativt jeg ønsker at alle skal ha det bra og at denne gutten også skal ha det bra. Men jeg håper også at en dag kan ønske bli en realitet, jeg håper en dag at det ikke skal være komplisert kjærlighet men kjærlighet som jeg kan møte på. Jeg håper at det en dag kan bli satt pris på den kontakten jeg tar med andre rundt meg, for det viser bare at jeg bryr meg og er glad i dem. 

Ingen vet hva ferm tiden bringer, men jeg velger å håper at det er lys i enden av tunellen på min skogs sti. 

Tiden flyr avsted og det er allerede noen uker siden. Men som jeg pleier å si, bedre sent enn aldri! 

Som mange av dere nokk allerede har sett og fått med dere, så var jeg hos frisøren for noen få uker siden. Det ble en drastisk forandring, men forandring gjør virkelig godt! Det var lengre tid siden jeg hadde vert hos frisøren, så det var virkelig på tide at jeg endelig kom meg dit. Håret mitt var falmet og etterveksten hadde virkelig fått kommet frem i tydelig dagslys. Håret mitt var godt slitt, men siden jeg sparer til langt hår, så jeg meg bare blind på at håret ble lengre å lengre. Fornuften forsvant med å se realiteten av hvor slitt det var. Hva som skjedde med at jeg endelig fikk kommet meg til frisøren igjen, er ikke godt å si. Men en ting som er sikkert, det var sannelig på tide! 

Det var helt fantastisk å endelig være tilbake i frisørstolen, sitte der å se håret bli jobbet med å forandret. Det var en lengre prosess som håret mitt skulle igjennom for å få det resultatet som jeg var ute etter. Håret måtte først bleikes ned, og det var et stort spørsmål om håret mitt egentlig kom til å jobbe på lag med oss, eller om det ikke kom til å gjøre det. Heldigvis valgte håret mitt å være snill denne dagen, og ble faktisk ganske så lyst. Jeg var ganske overrasket over å se hvor lyst det ble, men samtidig også veldig glad. Det som var slitt på håret ble ikke mindre slitt, men slik er det når tuppene av håret blir slitt og har sett bedre dager før. Da er det på tide og få dem bort. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter håret var lysere var det på tide og hive i den store forandringen i håret! Nemlig lilla og turkis. Jepp du hørte rett.. Og plutselig var det ikke lyst lengre, ikke lang og stygg ettervekst eller falmet hår. Det var plutselig forandret til en kjempe kul, samt også en annerledes farge som ikke alle har. Jeg synes det blir kjedelig i lengden å ha en farge på håret som alle andre har, jeg liker forandring, og jeg liker å prøve nye farger med håret. Jeg synes det er kjekt med noe som ikke bare er helt vanlig hele tiden. 

Fargen som jeg nå har i håret er en farge som ikke holder så bra som vanlige farger. Den vasker seg mer å mer ut av håret, og det er hele tiden et stort spørsmål eter hver gang jeg vasker håret om hvordan fargen nå er. Det er litt kjipt at fargen vasker seg mer å mer ut av håret, men samtidig har fargen holdt lengre enn jeg hadde trodd. Så jeg er kjempe fornøyd så langt. Jeg fikk klippet bort det som var slitt av tuppene på håret, samt også klippet det opp. Så det ble mye bedre nå enn hva det var. Selvfølgelig ble håret litt kortere, men det måtte til. 

Nå får jeg bare se hvor lenge fargen holder før jeg må gå å friske den opp igjen. Det var hvert fall en farge som jeg likte veldig godt. Jeg ble kjempe fornøyd med resultatet og fargene. 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG!

Drite seg ut, ja det er noe jeg er flink til.. Ikke at det på noen måter er bevist, men det bare blir slik. Jeg klarer ofte å domme meg ut på den ene eller den andre måten, uansett situasjon. Til å med i de situasjonene enn bare absolutt ikke skal drite seg ut i, så ender det ofte opp med en stk flau Xtine Michelle. 

For en uke siden, opplevde jeg noe som var min første gang. Jeg er ikke en jente som har en lang kø med gutter som står der, og bare dør etter å få halt meg inn.. Det skal vell egentlig sies at jeg er litt glad for det også. Ikke har jeg tid til slikt tull, og ikke høres det kjekt ut å ha det slikt. Jeg er mer den personen som først har funnet den gutten jeg ønsker å ha, så er det bare han. Det er ingen andre, og jeg bryr meg ingenting om andre gutter da. Hvorfor skal jeg egentlig det? Det hadde jo hvert fall blitt snålt om andre gutter vekket min oppmerksomhet når jeg hadde en jeg virkelig brydde meg om. Men ferdig med den saken, det var ikke det som var temaet og poenget med dette innlegget. Det som faktisk er temaet er det jeg opplevde som min første gang! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som sakt, sist fredag. Starten på sist helg, var helt fantastisk. Jeg ble totalt overrasket, men ente opp med å klare å drite meg totalt ut. Jeg tror ikke jeg gjorde hele situasjonen så utrolig koselig ved den starten det hele fikk. Det å stå på døren til noen å oppleve det som skjedde, er ingen drømme situasjon å klare å utføre. Jeg stokk og ble veldig flau, men ente opp med en stor glede som tok over for hele flauheten som var inni meg. Det var en stor glede som bare fylte seg opp, og ja.. Det var kjempe koselig!

Dere lurer nokk på nå hva jeg egentlig opplevde, hva som egentlig skjedde, osv.. Men i filmen under får dere svare på deres undrende spørsmål. 
 

Alle mennesker har gode verdier. Alle gjør feil. Alle har en fortid. Alle har en historie og fortelle. Men! Alle har gode verdier på den ene eller den andre måten, samtidig som alle har en fortid, en fermtid! Hele livet er det som former oss, bygger oss opp som små bygge klosser. Se for deg at livet er som et stort tårn av byggeklosser. Hver klosse har hver sin farge. Det symboliserer de forskjellige stadier i livet vårt. Vi kan velge å bygge opp et stort flott torn av livet vårt, men vi kan også velge å rase det ned. Synke i sammen og la vår indre styrke forsvinne. Vi er alle vår egen sjef over oss selv, og vi har alle hver våres valg. Det handler om hva du seg ønsker, hva du selv vil, og hva du selv bestemmer deg for. Men en ting er sikkert, alle fortjener det beste! Alle fortjener og ha det godt i sitt liv, og finne sin lykke i hverdagen. 

Det å se andre ha det vondt, være triste eller ha en dårlig tid som de går igjennom i livet, er noe jeg synes er veldig trist. Jeg ønsker hele tiden alle rundt meg alt det beste. Når jeg ser eller hører noen rundt meg som har det mindre bra, prøver jeg å vri hode mitt for å klare å finne en løsning, fordi jeg ønsker så gjerne å hjelpe. Jeg ønsker så gjerne å kunne hjelpe andre å bygge opp den indre styrken som skuler seg i hvert et menneske. Mange tror de ikke har den lengre, mange føler seg tom og har mange negative følelser og tanker. Men det betyr ikke at livet stopper, det betyr ikke at enn skal gi opp. Jeg synes selv det børe være en tankevekker, for at vi skal kjempe om å finne vår styrke. At vi alle skal hjelpe andre rundt oss til å få bygge opp styrken sin, finne styrken og få det livet som alle fortjener. Det gode livet, med glede og kjærlighet. 

Kjærlighet er et ord som mange forbinner med at to personer finner hverandre og gir kjærlighet over for hverandre, men kjærlighet er ikke bare det. Kjærlighet er så mye mer. Kjærlighet er faktisk å bry seg om andre rundt seg, si til noen at de er glad i hverandre, gi noen en klem. Alt positivt er kjærlighet, og kjærlighet gir positivitet og styrke. Kjærlighet kan enn oppleve som negativt, men realiteten er ikke at den er negativ. Om noen kjenner og tenker på kjærlighet som kjærlighets sorg, så stopp opp! Tenk! Kjærlighets sorg er ikke kjærligheten i seg selv, det er sorgen etter å mistet noen som enn var glad i, det er følelsen av å være menneske. Det å ha kjærlighets sorg er en menneskelig ting, som kan være helt grusom. Men samtidig er ikke det den virkelige kjærligheten, fordi ekte kjærlighet sårer ingen! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ekte kjærlighet kan enn finne i så mangt. Det er rundt oss hele tiden, fordi det er somsakt positiviteten. Det å bare gi noen et smil, gir noen positivitet. Det gir noen noe bra, og en god følelse. Det å kunne gi noen et smil kan faktisk redde noen sin dag. Det er ikke så mye som skal til, men en liten ting som mange glemmer. En liten ting som egentlig er en stor ting. Det er små øyeblikker som ofte blir glemt, gode episoder i livet som blir lagt på hyllen og får støv på seg, fordi negativiteten tar over. Den er så sterk at den bygger seg opp over det positive. Men når det skjer, stopp opp. Tenk igjen. Er det den negative retningen enn vil kjenne på, er det de en vil basere sin hverdag på? Jeg tror ingen ønsker det, jeg tror ingen ønsker å være negativt ladet og ha det vondt. Alle ønsker jo å ha det bra, alle ønsker å kunne se de rundt seg smile av glede og ikke av tvang. 

Jeg har selv godt igjennom et liv med mange farts humper. Jeg har delt mye av mine opplevelser i livet, fordi jeg har et håp om at det kan gi noe styrke til andre som kanskje opplever noe av det samme. Jeg har klart og kjempe meg igjennom det, og nå i dag lever et liv der jeg ikke bærer noe negative følelser på de som har påført meg smerte i mitt liv. Jeg bærer på en takknemlighet! Rett å slett fordi det har formet meg til den jeg er i dag, for hvem jeg hadde vert uten de erfaringene og livs opplevelsenne som jeg har, er ikke godt å si. 

Jeg tror ikke en eneste av de rundt meg ikke har godt igjennom en farts hump. Jeg tror faktisk alle mine venner og kjære rundt meg har opplevd hver sin vanskelige epoke i livet, men samtidig har de klart å bygge videre på slotte. De har et slott fult av farger, men de har valgt og ikke stoppe opp. De har funnet sin styrke, noen ved litt hjelp av andre og noen ved å forandre sin tankegang selv. Men poenget mitt er, de har kommet seg igjennom det. De har en rak rygg og ser ferm over. Det er nemlig det jeg ønsker alle andre også skal kunne få ha. Jeg ønsker alle skal kunne få legge fortiden bak, fordi fortiden er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det går ikke ann å gå tilbake i tid å forandre på noe, men vi har alle vår styrke til og gjøre noe med fortiden. Vi har alle valg  som vi må ta, som er valg ang vår fortid. Ingen kan bestemme noe for andre, vi må ta valg selv. Vi er vår egen sjef og vår egen styrke. Vi kan få tips og råd av andre, støtte på veien, osv, men til slutt er det ditt liv, og du er din egen sjef. 

Tenk hvordan det hadde vert om du plutselig ikke hadde valg muligheter for deg selv, om andre skulle bestemt ditt liv, tatt valg ang deg, og du ikke lengre levde det livet du ønsket. Det hadde ikke gitt deg den positiviteten som vi alle mennesker ønsker. Det hadde såret hver enkelt ved å levd slik. Tenk om du plutselig ikke skulle få bestemme selv hvem som skulle være din fremtidige mann, finne mannen i ditt liv selv, velge hvem du skal gifte deg med fordi det er ekte kjærlighet der. Tenk om du plutselig ikke skulle fått bestemme selv hva du ville gjort hver dag, om andre skulle stå over deg og bestemme hver å en dag av ditt liv. Det hadde ikke gitt noe god følelse, det hadde ikke ført til lykke og glede. For faktisk, noen har det slikt! Og det er forferdelig. 

Så ta kontroll over ditt liv, og finn din indre lykke, positivitet og styrke.

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 

Hode går i surr, tankene sviver i en enorm storm inni hode mitt. Jeg har noen sponsede innlegg som jeg skal få skrevet og mye mer på skrive planen min, men ikke i dag. I dag trenger jeg bare en time out. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mobbing er noe som dessverre mange opplever. Det er noe som har og enda er i stor fokus for mange. Jeg er virkelig glad for at mobbing har fått sin fokus nå, og at det er noe som de prøver å gjøre noe med. Så andre slipper å oppleve det. Mobbing finnes jo som alle vet i forskjellige grader, men det å bli mobbet er forferdelig uansett hvilken grad en opplever mobbing! 

For 2 år siden valgte jeg å dele min histore ved å ha vert mobbeoffer i hele 10 år. Det var et innlegg som var utfordrende og hardt for meg å skrive. Jeg har ikke angret noe for at jeg valgte å skrive det og dele det med så mange mennesker rundt om i norge. Jeg er faktisk glad for at jeg gjorde det, fordi jeg håper det kan være til hjelp for noen å lese at de ikke er alene. Ar de kan få lese om hvordan det har formet meg. Jeg håper min historie var og enda kan være til hjelp for andre. Så derfor har jeg valgt å re-poste innlegget mitt. Jeg vil også oppfordre alle til å dele det videre, slik at det forhåpentligvis kan være til hjelp for andre og slik at kanskje det kan være en tankevekker for de som mobber. 

MOBBEOFFER I 10 ÅR – SANNHETENS ØYEBLIKK

Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I  hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid? 

” Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ” Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.

Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.

Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.

Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.

Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget. 

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.

Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!

Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.

Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.

Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.

Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.

// RE-POST IFRA EGET BLOGGINNLEGG //

Trykk på den blå “Liker” knappen rett under, hvis du er imot mobbing!

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her!