Et smil, en glede er det jeg ser, på et bilde i en album der alt er glemt. Jenta på bilde er en glad jente, som er uvitende om fremtidens kommende arr. Arr som blir til livserfaringer som vil prege hennes liv. Når jeg ser nærmere på bildet, er jenta på bildet meg. Albumet jeg har bladd flere ganger igjennom, er albumet ifra min barndom. En barndom som er borte fra min hukommelse!
Realiteten slår meg, store deler av barndommen min er borte! Borte fra hukommelsen, omdannet til store hull, som en fillete oppbrukt klut. Det skremmer meg, men dypere inn i meg selv går jeg om jeg ønsker eller ei. Dette kan ikke være realitet!
Jeg blir skremt av mine følelser, følelser jeg ikke har åpnet meg opp til å kjenne på tidligere. Det er som jeg uvitende har lukket en dør. En dør der både gode og vanskelige tider i barndommen min har blitt uteblitt ifra min hukommelse.
Jeg sitter som et spørsmåltegn, uvitende om hva som har skjedd. Jeg forstår mindre og mindre. Hvordan er dette mulig, hvordan kan det skje?
Jeg blir skremt av meg selv, skremt av at flere år i min barndom er borte ifra mitt hode, ifra min hjerne. Jeg ser på bildene at jeg er i en alder der hjerne kapasiteten er utviklet til at jeg i realiteten skal huske det jeg ser på i albumene.
Det er blant annet et bilde som skiller seg ut, nemlig min 6 års dag (bursdag feiring). Det var min første feiring med jentene i klassen min. Skolen jeg gikk på hadde en regel ang bursdager og feiringer av den. En regel som i senere tid viste sin realitet. Jeg ser på bildet at jeg selv sitter der, med krone på hode og feirer min egen bursdag. Men det er en feiring jeg ikke drar noe bekjentskap til, det er en feiring som er borte ifra min hukommelse. Jeg husker ikke noen ting! Jeg ser jeg sitter der selv, men jeg kjenner ikke igjen noe av det. Jeg ser det er i huset som jeg vokste opp i, men jeg husker ikke noe av det. Ikke nokk med det, men jeg husker ikke noe av noen av mine bursdager.
Bordet er fult med delvis smilende barn, og viser på bilde en skikkelig barnebursdag. Realiteten har med årene vist seg å være en annen enn hva enn kan tro når enn ser på dette bilde. Realiteten bak alt er den at de stakkers barna som sitter der, over halvparten av dem ble tvunget til å gå i bursdagen. Dette pga den regelen som skolen hadde ang feiring av bursdag. Når årene gikk ente jeg opp med å være den som satt alene på bursdagen min og til slutt ikke ønsket å feire den. Jeg turte ikke feire den, fordi det var såpass sårende å sitte alene å se realiteten ved at ingen kom.
Jeg bærer ingen nag over det, men jeg synes det er trist at skolene skal blande seg inn ved å lage slike regler som angår hverdagen. Jeg kan selvfølgelig forstå regelen også, fordi ingen ønsker at noen skal føle seg utenfor og ikke bli involvert i slike ting. Men samtidig er det ikke godt å være den jenta som sitter og ikke husker noe ifra bursdager og ifra store deler av sin barndom. Det er ikke godt å være den jenta som sitter igjen å hater bursdag, og ikke ønsker å feire sin egen bursdag. Andre sin bursdag er jeg veldig oppslukt i, fordi andre sin bursdag er viktig. Men min bursdag, ja den vil jeg bare tenke som at det var den dagen jeg var heldig og kom til denne verden, men ikke noe annet.
Jeg er en person som liker å gjøre bursdag feiring til noe ekstra, som f.eks Mina Adeline sin bursdag, den er super viktig synes jeg. Mamma sin bursdag, ja den husker jeg alltid på. Og videre fortsetter det slik! Andre sin bursdag er viktig for meg, og viktig og huske på og gjøre noe litt ekstra ut av.
Videre når jeg blar i albumene kjenner jeg bare at jeg synker mer å mer sammen. Jeg føler meg mer å mer tom. Jeg ser at jeg sitter å holder to albumer med bilder ifra min barndom, der jeg ikke husker noen ting. Det skremmer meg, og det sårer meg. Mange følelser flyver rundt inni meg, men jeg klarer ikke å gripe skikkelig fatt i dem og sette ord på dem. Det er følelser jeg har ubevist prøvd å lukker meg for. Det er som jeg har lukket meg for å kjenne etter på mine følelser, og fokuserer heller på andre rundt meg. Jeg lytter til andre og prøver å stille opp for min familie og venner. Jeg prøver å hjelpe dem når de trenger det, eller ber om det. Men meg selv, der er jeg lukket. Jeg ønsker å trosse mine følelser, åpne meg opp for dem. Men kanskje det skjer av seg selv, når tiden er inne. Kanskje tiden begynner å komme, siden jeg har åpnet mine barndoms foto albumer.
Jeg sitter hvert fall her, og føler meg som en raring. I en alder av 23 år, trodde jeg ikke det skulle være relevant og plutselig oppleve at store deler av barndommen er borte ifra hukommelsen. Vell kunne det vert okei om det bare var noen få bilder som jeg ikke husket, men når det er snakk om flere år, da føler jeg selv at det er merkelig hendelse.
Det er vanskelig og sette ord på disse følelsene, og få alt dette om til ord, fordi jeg finner ikke de skikkelige ordene selv for å forstå det. Så om det er andre som leser dette som har opplevd det samme, hadde jeg blitt glad for å høre hvordan det var for dere. Hvordan dere klarte å dra frem igjen hukommelsen. Eller hva som var årsaken til at dere opplevde dette.
