“MAMMA, KAN JEG FÅR PONI?”

“Mamma, kan jeg få poni? Pliiis..” Spør en vakker liten barnestemme, som smelter mitt hjerte helt!

Woow! For en vakker dag det har vert i dag. Det har vert tårer, latter å glede under denne vakre solrike dagen som vi har hatt i dag. En fullpakket dag, men du så fin den har vert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi valgte å ta turen til et distanseritt som var relativt nært til her som vi bor. Det skal sies at det ble sakt at det var i kvinesdal, men gud da må kvinesdal være større enn realiteten i noen sine øyner. Men som den tilflyttende uvitende personen som jeg er, ang hvor stort eller lite kvinesdal egentlig er, så bør jeg nokk ikke utale meg så stort rundt det!

Vell etter en lengre kjøretur kom vi frem til stevne plassen med en spent liten jente i baksete. På den lengre kjøreturen for å komme frem hadde hun sovnet som en prinsesse i bilsete sitt, men da motoren stoppet var det første ordet i bilen “hest”. Det var en mynter og håpefull vakker barnestemme, som virkelig viste hva vi skulle. Heldigvis kunne jeg svare med en stor glede “ja, nå er vi fremme”.

Jubelen var stor og gleden størst! Tenk endelig var vi på rittet som var fult med mange hester, nydelige hester i alle de forskjellige flotte fargene å høydene. Det var rett å slett skikkelig koselig å endelig være tilbake på et distanseritt. Det var som å være hjemme igjen i min store interesse ang heste sporten igjen. Ikke nokk med det, men endelig første gang Mina Adeline fikk være med. Flere ganger har hun jo vert med, men da lå hun trykt og godt i magen min. Nå fikk hun endelig oppleve det fysisk, ved både inntrykker, stemmer, lukter, lyder å fikk kose med mange herlige hester.

Da ryttere å hester kom inn til etapper å mål, kom det fortvilet noen tårer frem hos min datter. “Mina ri” var de ordene som gikk fortvilet på repeet. Jeg prøvde fortvilet å forklare hun at det var ikke våres hester å derfor måtte hun vente til vi kom hjem. Men den gang ei!

Etter en stund å ver lengre tid ved å nyte synet av en vakker hvit skinnende ponny, kom tider der Mina Adeline la sin store kjærlighet hos en hest. Den søte barnestemmen tryllet frem ord som var som vakker sang hos en hestegal mamma. “Mamma, kan jeg få poni? Pliiis pliiis pliiis..” Mamma hjete mitt smeltet helt, men fornuften tok delvis over. Jeg klarte å samle meg inn etter å nesten bli overtalt med barne noen små vakre spørrende ord.

Tiden tikket å gikk, og plutselig sto vi der. Ved siden av den vakre hvite drømme ponnyen, som Mina Adeline hadde blitt totalt forelsket i. Det ente med at vi ble værende rundt denne flotte prinsesse ponnien med den skinnende hvite pelsen, og det vakre rosa dekkendet. Mina Adeline var betatt, hun var oppslukt å umulig å få bort. Hun ente opp med å få strigle denne flotte ponnyen, kose med den å leke rundt den med to herlige jenter. Alt det gikk i var hest. Men hva annet kan enn tenke seg til at det går i når 3 hestegalne ungjenter plutselig koser sammen rundt og ved sin store interesse.

Det var et vakker å herlig syn. Aldri har jeg opplevd en snillere ponny enn denne flotte hoppa. Hun godtok alt, å enn kunne lett se at det var ikke bare de 3 jentene som koste seg, men hesten også!

Etter lengre tid klarte jeg til slutt å få hun med meg hjen. Men det skal sies at hun klarte å lure seg opp på ryggen hennes før vi kunne kjøre hjem. Jeg ble raskt lile forelsket i denne vakre ponnyen, og hvet godt med meg selv at det var virkelig den perfekte ponnyen for Mina Adeline.

Tårene forsvant når hu var rundt denne flotte ponnyen. Jeg merket raskt at dette var den perfekte ponnyen for Mina Adeline. Vell at jeg klate å være bestemt i dag på at jeg ikke skulle kjøre ponny til hun enda, men når den dagen kommer at vi kan få muligheten, ja da skal Mina Adeline sin drøm bli realitet.