2014 Archives

Operasjon04.09.2014

RESTYLANE – Ga meg selvtilliten tilbake!

I mange år har jeg hatt et stort ønske. Et ønske jeg har følt et stort behov for å en dag kunne oppfylle. Jeg har siden jeg var ganske tidlig i ungdomstiden min snakket om at jeg ønsket og få fyldigere lepper og få mine lepper litt større.

I familien min har de alltid hatt fyldige lepper og ikke vert de som har hatt små lepper som ikke har vert fyldige. Jeg der imot fikk ikke dette. Av alle ting som jeg virkelig ønsket meg, så fikk jeg ikke de fyldige leppene som ligger i familien min. I mange år har det vert noe som virkelig har plaget meg. Jeg har prøvd mange måter å sminke meg på for å få leppene mine til å virke mer fyldigere og større, men uten noe godt resultat.

Ønsket om å ta restylane begynte som sakt da jeg var ganske tidlig i ungdomstiden min, og jeg husker som det var i går da jeg fortalte det til min mamma og mormor for første gang at jeg ønsket å fikse leppene mine. Vi var på shopping og satt og hadde en liten pause med kaffi og kake. Det var en stander rutine som vi alltid gjorde da vi var ute og shoppet i sammen. Da jeg forsiktig prøvde å få frem mitt store ønske om leppene mine, skulle enn virkelig trodd at kjøpesenteret holdt på å falle i hode på dem. Du kan si det på en fin måte, de ble litt overrasket og trengte litt tid for å ta dette inn over seg. Det å være så ung og ha et så stort ønske om å fikse på noe, er nokk ikke hverdags kost.

Årene gikk og min mamma respekterte mitt store ønske, hun hadde full forståelse for meg og mitt ønske om fyldigere og større lepper. Hun så hvordan det gnaget på meg og hvordan det faktisk påvirket min hverdag. Det å gå rundt og ikke være fornøyd med noe som er så fremtredende i ansiktet er virkelig ikke det kjekkeste. Det å prøve på alle måter å få leppene fyldigere og større med sminke, osv er ikke alltid det letteste.

Årene gikk og ønsket mitt forsvant ikke! Sprøyteskrekk hadde jeg og jeg var fult klar over at hvis jeg skulle ta restylane, måtte jeg igjennom nåle stikk ifra sprøyte. Men ønsket mitt var for stort, og sprøyteskrekken ble litt satt på vendt og frykten for stikkene var det på tide og komme seg igjennom!

Jeg var lei av og ikke få ha de leppene jeg ønsket, jeg var lei av å føle meg så missfornøyd med noe på min kropp som jeg kunne få slik jeg ønsket på en rask måte. Jeg var lei av at sprøyteskrekken skulle spille noe rolle, for om jeg skulle ta restylane eller ikke. Jeg hoppet like så greit bare rett i det.

Etter mange mange år, ja godt over 5-7 år har jeg gått og ønsket å ta Restylane og fikse leppene mine. I en alder av 22 år har jeg endelig fått oppfylt mitt store ønske! Jeg har nå tatt restylane, og jeg er super fornøyd! Stikkene ifra sprøyten var ikke noe å grue seg til, for gleden med å endelig få leppene slik jeg ønsket de var så mye større at skrekken ble satt på sidelinjen.

Jeg tok ikke restylane for å få noen kjempe store lepper, jeg tok restylane for å få leppene mine litt større og fyldigere. Jeg tok restylane for å få oppfylle mitt store ønske ifra mine tidligere ungdomsår. Jeg var ikke ute etter å overdrive med leppene mine, jeg var bare ute etter å få det ønskede resultatet som jeg følte for selv. Og det har jeg fått nå!

Endelig føler jeg meg vell med leppene mine, endelig har jeg lepper som jeg virkelig liker og som jeg ønsker å fremheve! Endelig har jeg fått drømmen min oppfylt, jeg har lepper som er lik familien min enn hva jeg noen gang har hatt. Jeg har fyldigere lepper! Jeg er strålende fornøyd.

Jeg har tatt et før og etter bilde, slik at dere kan få se hvordan leppene mine var før jeg tok restylane og hvordan de nå har blitt i ettertid.

Restylane og bruken av restylane er så forskjellige ifra folk til folk, men jeg har selv vert på Teres i Kristiansand og tatt restylane og jeg er super fornøyd. Hun gjør er fantastisk jobb, og hun er rolig og flink til å forklare hva hun skal gjøre og setter restylanen fort og effektivt. Enn får ikke tid til å bli mer redd i mens hun gjør det eller noe. Selv var jeg avslappet (i alle fall så godt som jeg kunne klare å være) og jeg kunne virkelig ikke vert mer fornøyd etter timen for å sette i restylane. Jeg gikk ut ifra Teres med et stort smil rundt munnen og strålte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vert så glad og strålt så mye noen gang, men det å få oppfylle min drøm og leppene mine, gjorde så uendelig mye for meg!

Restylane er noe jeg kommer til å fortsette å ta, men dette er fordi jeg har personlige grunner som gjør at det å ha leppene mine slik jeg nå har de betyr uendelig mye for meg. Jeg ønsker ikke å gå i noen mer detaljer nå om hvorfor dette har virket så mye inn på selvtilliten min og utstrålingen min med å få være fornøyd med leppene mine, men det har gjort mer med meg enn jeg hadde trodd.

8 kommentarer

Operasjon03.09.2014

5 Måneder, 3 Operasjoner også deprimert!

Jeg er bare en 22 år gammel jente. De siste 5 månedene har dere fått følge meg igjennom 2 operasjoner som jeg nå har hatt. Ikke nokk med det, men jeg har nå hatt 3 operasjoner! Jeg hadde for 2 dager siden den siste operasjonen som jeg hadde planlagt at jeg skulle ha (et konkret blogginnlegg om den siste operasjonen kommer).

På bare 5 måneder har jeg gått igjennom hele 3 operasjoner, kroppen min har vert igjennom store smerter, 3 narkoser og 3 penselinkurer, og mye mer. Mange vil si at jeg har meg selv og takke, og jeg skal ikke benekte det. Operasjonene har jeg fult og helt valgt selv! Men tanken slo meg aldri at det kom til å bli tøft for kroppen min å gå igjennom alt dette.

Tanken slo meg aldri med å gå igjennom 3 narkoser, 3 forskjellige operasjoner, og i tillegg risikere å få komplikasjoner, skulle være utfordrende å ta på for kroppen min. Jeg trodde aldri jeg skulle være den som nå etter siste operasjonen og skulle sitte å felle tårer pga jeg ser nedfor og deprimert. Men jo, jeg er den personen!

Jeg er ikke deprimert eller nedfor pga selve operasjonen og resultatet, nei langt der ifra! Jeg er så strålende fornøyd med resultatene og at jeg har klart å gå igjennom disse operasjonene som jeg selv har valgt. At jeg har klart alle de smertene som spesielt de to siste operasjonene har medført rett etter jeg var ny operert. Jeg vil faktisk si at jeg er stolt av meg selv og min kropp som har klart all den påkjenningen som det faktisk er med å gå igjennom slike operasjoner. Uansett om vi mennesker velger slike operasjoner selv, så vet vi aldri hvordan kroppen våres reagerer på narkose osv.

De siste 5 månedene har det blitt gjort mye! Det har vert hektiske måneder for meg og ikke minst for kroppen min. Jeg har gått igjennom 3 operasjoner, brust løft, full buk plastikk og tatt silikon. Samtidig har jeg valgt å ta restylane og vippe extensions, ja jeg har fått oppfølgt mine store ønsker om utseende mitt. Ikke har jeg gjort det for andre sin del eller for at jeg skal prøve å være ?perfekt? i andre sine øyner, men jeg har gjort det for min egne del! Jeg ønsker å føle meg vell og komfortabel i min egen kropp.

Samtidig som jeg har gått igjennom alle disse operasjonene har jeg også stått oppi flytting, og bare kort tid etter den andre operasjonen var det i gang med flytting.

Hardt? Ja, helt ærlig så var det sin sykt hardt! Jeg er så takknemlig for at en uendelig god kompis av meg, stilte opp å hjalp oss når vi virkelig trengte hjelp igjennom flytte perioden. Uten den store og fantastiske hjelpen han ga oss da, vet jeg faktisk ikke hvordan vi skulle klart det. Han er fult klar over at jeg er han evig takknemlig for den hjelpen han ga oss da og har gitt meg i ettertid!

Men alt har ikke bare vert tøft di siste 5 månedene, mye fantastisk og helt magiske ting har skjedd i løpet av denne tiden også. Men når enn sitter ny operert for 2 dager siden, med store smerter og en kropp som er sliten og trenger å komme seg etter 3. Operasjonen, har enn lov å kjenne at enn faktisk er nedfor og deprimert. Det er ikke at det er noe galt med meg, men kroppen min har gått igjennom store forandringer og mye smerter på relativt kort tid. Jeg har meg selv og takke, men jeg tenkte aldri så langt at det kom til å ta slik på.

Smilet mitt kommer på om dagen, og min datter muntrer meg opp. Får latteren min frem og gjør dagen lys og fin, men når kvelden kommer å hun sover, da presser tårene på og små ting blir plutselig store, ute av ingenting. Det blir som min kropp og smerter blir min verste fiende og en stor kamp. Sier noen ?Bø? til meg da, ja da blir det også plutselig galt. Tårene kan trille ut av ingenting og tidlig kveld har det blitt etter siste operasjon, om jeg ikke får sove med en gang så er det å bare hvile og slappe av godt nokk i seg selv.

Alle har sine dager og små tider der de har gått igjennom en del og noen dager er tøffere og enn kan være litt nedfor å deprimert, men snart er jeg tilbake på toppen og snart er hverdagen og alt tilbake slik som før. Ingenting blir mer fantastisk enn det. Og endelig kan jeg si med et stort smil rundt munnen og stor fornøyd med resultatene: jeg er ferdig med de 3 planlagte operasjonene som jeg skulle ha, jeg er ferdig operert!

0 kommentarer

Min hverdag02.09.2014

DEAR HATERS!

Over en lengre periode har jeg virkelig blitt overrasket og oppgitt av flere mennesker sin oppførsel som de viser og utfører over for andre mennesker. Ord kan bli like skarpe som kniv og de kan lage like dype psykiske hull i et menneske som en kniv kan gjøre bare med en fysisk handling. Om det er hull som andre kan se eller ikke, spiller ingen rolle! Det er faktisk den menneskelige respekten og menneskeligheten over for andre mennesker som har mye å si.

Har folk virkelig glemt å tenke igjennom handlinger som de gjør og ord som blir sakt og brukt over for andre, kan raskt speile igjen i hvordan andre mennesker gjør tilbake mot de. Det er noe som heter ?Du får som du gir!?, og det er noe som kalles ?karma?. Kanskje noe som virkelig noen mennesker der ute bak tastaturet burde tenke over.

En ting er i alle fall sikkert! INGEN kommer til meg og prøver å bestemme over meg, ingen kommer å påstår hva jeg tenker når de ikke har den villeste ideen engang om hva jeg virkelig tenker. Hvis andre mennesker tror de kjenner meg så mye bedre enn jeg kjenner meg selv, så må de virkelig sette seg ned å tenke igjennom noen få ting en gang til. Har ikke andre mennesker nokk med å passe på seg selv, eller har de virkelig så lite å gjøre at de må prøve å leve et annet sitt menneske sitt liv også, med å komme å påstå tankegang, handlinger osv. Vi alle er hvert enkelt individ. Vi gjør forskjellige handlinger, og handlinger som vi selv står for. Hvorfor skal andre da komme å tro de kan dømme andre om det er rett eller galt ut ifra et annet menneske sin handling? INGEN kan gjøre det, fordi de lever ikke det livet til det andre menneske. Hvorfor ikke heller konsentrere seg om seg selv og sine handlinger?

Jeg har virkelig fått en del pes og peke fingere med ord over tastaturet etter jeg bestemte meg for å ta de operasjonene jeg har tatt. Jeg står for hver enkelt operasjon som jeg SELV har valgt. Jeg har selv brukt lengre tid på å bestemme meg for hver enkelt operasjon, og jeg har gjort det for min egen del. Etter å ha gått igjennom et tøft svangerskap og et tøft liv, som har bydd på sine utfordringer syntes jeg at jeg kunne være såpass egoistisk om andre ønsker å kalle det de, og ta de operasjonene som jeg nå har gjort.

Mange kan påstå forskjellige ting, men det er jeg som kjenner min kropp, det er jeg som ser hvor store forandringer min kropp har fått etter svangerskapet jeg gikk igjennom, det er jeg som skal leve å kunne føle meg vell i min kropp resten av mitt liv. Om jeg vil bruke penger på å operere for å få min livs situasjon bedre over med hvordan jeg føler ang min kropp, så er det mitt valg. Andre har faktisk ingen rett til å komme å tro de er så mye bedre enn meg fordi de ikke har tatt operasjon, eller kanskje ikke har muligheten til det. At jeg hadde muligheten til å ta de operasjonen jeg nå har tatt, har virkelig vert en lang sparings prosess for meg, jeg har gått flere runder med meg selv før jeg valgte å legge meg under kniven og få fikse på de tingene på min kropp som jeg følte behov for å rette på etter store forandringer. Og ikke minst, den største grunnen for at jeg har tatt disse operasjonene var for å slippe å gå med konstante smerter, åpne sår, fukt, osv under overflødig hud, bruster som hang osv. Er ikke det rett at jeg skal få ta det valget selv uten at andre skal måtte bruke noe energi på å prøve å trykke meg ned å fortelle meg at jeg hadde det å det, og ikke hadde behov for noen av operasjonene. Er ikke det opp til meg å bedømme?

For å være helt erlig, jeg er dritt lei av å føle jeg må forsvare meg selv over for hvorfor jeg har tatt disse operasjonene. Jeg er lei av mennesker som må si og gjøre ting imot andre over et helsikkens tastatur for å føle seg så mye bedre etterpå. Hvorfor? Hva er galt med denne verden som resulterer i at andre mennesker virkelig må gjøre slikt. Hvorfor kan ikke andre passe på seg selv og sitt liv, tenke over sin egen karma å hvordan de ønsker andre mennesker skal behandle de. Kan de ikke bare respektere at noen tar slike valg og hvis de ikke kan respektere det, så kan de klikke seg bort å ikke la fingrene gå løpsk på tastaturet og påføre andre til tider sårende ord. Hvilken positiv ting kommer det ut av slikt? INGEN TING BRA!

Jeg er virkelig lei av dette, jeg er lei av at andre skal ?angripe? meg over både blogg og facebook. Jeg er lei av at andre skal tro de har så mye mer å stille opp med å at andre skal måtte utrykke seg med ord på nettet for å tro at de fremstiller seg så mye bedre enn meg. Kan ikke jeg bare få være meg, å om andre ikke kan respektere det, så la meg være. Ja jeg har en offentlig blogg, ja jeg har facebook å er på slike nettsider, men jeg sier ikke at det er okei at andre skal ha rett til å prøve å trykke meg ned uansett. Det står ingen plass at det er okei å slenge med upassende kommentarer og sårende ord, der jeg blir fermstilt som jeg må forsvare meg selv og mine valg. Hvorfor skal jeg forsvare meg som person, kan jeg ikke bare få være meg selv uten at andre skal ha en lang forklaring på alt og ingenting.

Dette er mitt liv, mine valg, mine tanker, mine handlinger og min kropp! Aksepter det eller still deg nøytral å la meg være. Jeg er lei og ferdig med å forklare meg selv og mine operasjoner osv. Har du som sitter å leser dette ikke noe positivt eller okei å skrive, men negativiteten eller sjalusien tar over for at jeg har hatt muligheten til å ta restilane, silikon, full bukplastikk og brustløft. Så sett deg heller på fingrene dine og la tastaturet få hvile, for du gjør ikke noe godt for andre med å skrive negative ord og setninger.

Ja kjære haters, dere får deres oppmerksomhet som dere mest sansynlig ønsket. Men jeg skriver ikke dette innlegget for dere, jeg skriver det fordi jeg er lei av all den dritten. Jeg er lei av å måtte forklare meg selv veldig ofte. At jeg skriver offentlig, gir dere dessverre ikke noe mer rett på å skrive upassende ting. For hvordan hadde du følt deg om du satt som meg å fikk slengt mye negativt og upassende ord og setninger imot deg, hvordan hadde du følt om du satt å hørte andre bestemte hva du selv tenkte og mente, når andre ikke hadde noen ide på hva du egentlig tenkte osv? Hvordan hadde du følt om andre skulle fremlegge det som at dine valg var feil og ikke klarte å respektere deg for den du er, eller i så fall stille seg nøytral til deg å la deg være? Du hadde mest sannsynlig ikke følt det så bra.

6 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline02.09.2014

FØRSTE DAG I BARNEHAGEN

Lite har blitt oppdatert og skrevet her på en liten stund. Dette har en så enkel grunn som at vi alle har ligge syke over en lengre periode. Ikke har jeg hatt overskudd og tid til å klare å samle hode og få ordene ned. Jeg har hatt en så enkel hverdag som å passe på min datter og deretter når hun sov har jeg ligger på sofaen å sovet eller ligget i sengen min og sovet for å komme meg. Jeg har virkelig tatt det rolig den siste tiden ettersom jeg ble syk selv også, fordi jeg skulle ha min siste operasjon.

Som mange av dere vet har min herlige datter nå begynt i barnehagen og jeg har skrevet på facebook siden til bloggen at jeg skulle oppdatere der på hvordan det gikk. Dette har virkelig dratt ut siden sykdom meldte sin ankomst i huset og rammet oss alle. Men bedre sent enn aldri.

Spenningen steg, og den store dagen var endelig kommet. Nervøsiteten hadde inntruffet meg for noen dager siden og jeg følte meg virkelig som den verste mammaen i hele Norge, som skulle sende min lille datter i barnehagen allerede. Jeg viste det var bra for hun og at hun var klar, men bare den påkjennelsen med å gå ifra å ha hun rundt meg 24/7 til å plutselig ha hun noen timer i uken i barnehagen, var virkelig en hard overgang for meg.

Jeg passet godt på at min datter ikke skulle bli rammet av min nervøsitet og snakket bare positivt og var glad rundt hun ang barnehagen. Jeg hadde jo vert så bestemt på at mitt barn skulle begynne i barnehagen når hun var 1 år lenge før jeg faktisk ble gravid. Selvfølgelig ser enn det jo ann med sitt barn og ser at det er klar for å begynne, før enn sender de i barnehage men for min datter var dette det rette. De har det jo så godt å kjekt i barnehage og lærer så mye, ikke nokk med det men de får utvikle den sosiale tingen blant andre barn og mennesker, noe som ikke kan bli gjort på samme måte hvis de bare er hjemme tenker hvert fall jeg. Men delte meninger er det rundt alt!

Morgenen startet tidlig og mye skulle gjøres klart før vi begge var klar for å gå bort til barnehagen. Solen skinte og humøret var på det beste! Barnehage sekken var pakket og morgen rutinene var det som stod for tur.

Da alt var gjort og vi begge var klar til å ta en koselig gå tur til barnehagen, måtte vi selvfølgelig ta noen bilder først. Det var en stor dag for oss begge, og nervøsiteten var der hos meg, men samtidig ble den gjemt litt fordi det var så mye som skulle gjøres og jeg var såpass opptatt med min datter, at jeg glemte jo helt bort å være nervøs når alt kom til alt.

Etter en herlig spaser tur til barnehagen, med flere nye inntrykk for min datter. Ettersom vi selvfølgelig så noen dyr langs den koselige veien som vi gikk ( Min datter elsker dyr, så hun var helt i hundre ), kom vi frem til barnehagen. Det var en ny oppbygget barnehage som jeg var super fornøyd med at min søte datter hadde fått plass i, ettersom det var den barnehagen jeg virkelig hadde størst ønske om at hun skulle få gå i. Da vi kom å fikk se barnehagen for første gang, var jeg enda mer fornøyd. Det var en lys og liten men kjempe koselig barnehage. Den var i mine øyner helt perfekt å kjempe bra til å bli bygget opp på såpass kort tid, og til å være helt ny. Ingenting savnet jeg da jeg kom der. Barnehagen er en brakke barnehagen nå, men måten den er bygget på så er den kjempe fin! Barna har det helt fantastisk der!

Det skal sies at jeg er ikke den som er mest opptatt av om alt er helt på stell og klart, men det jeg er mest opptatt av er menneskene som er der og som skal passe på mitt barn. Og de menneskene som jeg traff der, var virkelig fantastiske.

Da vi kom inn i barnehagen ble vi tatt godt imot og fikk hilse på de smilende og glade menneskene som tok oss imot. Mina Adeline fikk oppmerksomheten ifra første stund og mer glad kunne ikke jeg bli for det. Mina Adeline var litt sjenert i starten av, men da vi fikk tatt av oss yttertøyet kviknet hun relativt fort til. Etter kort tid da vi kom inn på avdelingen begynte hun å gå mer å mer bort ifra meg for å leke mer med alle de kjekke lekene som var der. Hun hilste litt på de andre barna og viste tydelig at hun allerede kunne trivest godt i den nye barnehagen hennes.

Jeg var der sammen med hun den første dagen og det var utrolig koselig. Mina Adeline sov ingenting mens hun var i barnehagen, ettersom det var så mange nye inntrykk. Hun var helt i hundre hele tiden når vi var der og nervøsiteten min forsvant helt. Stoltheten min tok over å jeg var så lykkelig og glad for at både jeg og min datter hadde fått en så god opplevelse med den første dagen i barnehagen.

Da vi skulle spasere hjem, tok det ikke lang tid før Mina Adeline sovnet. Vell å merke sovnet hun sittende i vognen. Hun var helt utslitt etter å ha kost og lekt så mye i barnehagen som hun hadde og smilet gikk rundt på meg. Den første dagen i barnehagen kunne virkelig ikke bli bedre!

Nå har hun vert i barnehagen over noen ganger, og det går virkelig kjempe bra! Hun stortrives og har det helt topp. Hun har hatt en rolig og mild overgang med å begynne i barnehagen og ut ifra hva jeg ser på min datter kan jeg trykt si at vi begge to er strålende fornøyde. De som jobber i barnehagen er helt fantastiske mennesker og de har virkelig gitt meg en god trygghet på at de kan ta godt vare på min datter de timene hun er i barnehagen, og jeg ser at de også er fantastiske mennesker som min datter også liker utrolig godt. Jeg tror nesten alle mødre hadde vert strålende fornøyd med et så godt resultat etter en så stor overgang med å ha sitt barn rundt seg 24/7 til å plutselig ha barnet sitt i noen timer i uken i barnehage.

1 kommentar

Livet som mamma til Mina Adeline18.08.2014

LA BARN VÆRE BARN!

Jeg blir litt oppgitt av noen mennesker som reagerer på alt og ingenting! Jeg vet jeg er ikke den eneste som opplever dette, men samtidig synes jeg det er horibelt at andre mødre også skal oppleve dette. Det å få høre at det tydeligvis skal være galt å farlig og hoppe i sofaen med min datter, tulle, danse rundt og ha det kjekt sammen med hun som barn flest burde få oppleve gjør meg litt oppgitt. At noen reagerer fordi det kanskje ikke er normalt for alle der ute i den store verden å være barnslig selv og ha et høyt aktivitets nivå, men hærregud hvorfor skal enn uansett reagere på slike små ting. Tror virkelig ikke mennesker at hver enkelt mor kjenner sitt barn best og tenker på sikkerheten og alt det der?

La barn være barn! La barn få bruke kroppen sin, oppleve ting og være i aktivitet! Noen klager på at barn nå for tiden er så late, og at de sitter inne og spiller spill på pc eller sitter klistret forann en stor flatskjerm og ser på tv hele dagen, men så plutselig klager de også på at de får oppleve kjekke ting og får være i aktivitet. Det er for søren meg hardt og hoppe i sofa, men fillen så kjekt! Har du som sitter bak tastaturet egentlig prøvd det før du klaget?! Det tviler jeg faktisk på. Når min datter ler og storkoser seg fordi jeg er i aktivitet sammen med hun og f.eks hopper i sofaen, så tenker jeg jo på sikkerheten. Jeg hopper ikke vilt rundt som en kenguru uten å passe på at jeg faktisk har balansen. For når andre mennesker klager over slike ting som og hoppe i sofaen med barne mitt, danse rundt og ha det kjekt, er det plutselig bedre å bra for barn å heller sitter forran den store stygge flatsjerm boksen som snakker og viser filmer på tven? NEI!

Det å la barn få være barn som innebærer at de kan få bruke kroppen sin og hoppe i sofaen, i sengen, på gulvet, danse rundt, springe og leke osv, ja at barn kan få være i aktivitet det er det som er bra for barn. Ikke å sitte inne hele dagen og bare glo på en boks eller å spille tv spill, pc spill osv. Først å fremst så sover barn da dårlig, maten som de får i seg får de ikke brukt på den måten som de burde og dermed blir maten tatt opp og brukt annerledes i kroppen enn hva som faktisk er bra for de små og de store barnekorppene og voksen kroppene. Det er faktisk viktig med aktivitet osv for oss alle!

Kjære mennesker der ute i den store verden, FACE IT! noen mødre tørr og være barnslig og la barna få være barn og ha det KJEKT med AKTIVITET i livet og hverdagen. Noen mødre tørr og stå for å la barn få bruke kroppen sin og engasjerer seg sammen med de, helt ifra når de er små. For når et barn er ene barn, skal det bare sitte på gulvet og leke stille med seg selv. Ikke få springe rundt og le og leke, men sitte på gulvet med noen leker å leke stille, nei! Et barn som er ene barn og de som er flere gjør ikke det. kanskje de gjør det en kort tid iløpet av en hel dag, men her i hus er det sjeldent min datter sitter på gulvet og leker stille. Her legger jeg meg ned på alle fire å kryper etter hun og later som jeg skal ta hun, hjemmer oss for hverandre, osv. Vi leker og hører musikk, håpper over alt, danser over alt, synger, ler og har det super kjekt. Vi går turer i hele huset, både opp å ned trapper og over alt, til å med om det er ute eller inne (Uansett vær!). Jeg tørr og være barnslig sammen med min datter, jeg tørr og sitte og synge høyt slik at naboene hørrer det om de ønsker, med den falskeste stemmen som til tider kommer. Jeg driter vell i om jeg ikke har den vakreste sangstemmen som har vunnet idol og x faktor. Jeg har det kjekt og synger med min datter. Jeg hopper i sofaen og i sengen sammen med min datter, jeg hopper på gulvet og over alt om jeg vil sammen med hun, fordi min datter har det kjekt og hun liker det. Å høre den herlige latteren hennes le og se det ekte og fantastiske smilet hennes gjør meg glad, og hvorfor skal jeg da stoppe å gjøre slike ting når det ikke er farlig. Jeg har kontråll! Jeg er faktisk mamma jeg også! Hvorfor skal ikke jeg kunne springe rundt i huset og ute rundt huset med min datter, når vi liker det og har det kjekt? Hvorfor skal ikke hun få gå i trapper allerede når hun ønsker å få utvikle seg og øve på dette? Hvorfor skal ikke min datter få være et skikkelig barn, slik barn bør få være. Hvorfor skal plutselig ikke mitt mamma instikt være godt nokk, der andre skal bedømme om det jeg gjør er rett eller galt, når det faktisk ikke er en fasitt og bruksanvisning med hver enkelt barn? Det er hver enkelt mor som kjenner sitt barn best og vet hva deres barn liker gjøre.

Jeg er en mamma som har ADHD, jeg har aktivitets nivå til 1000 å storkoser meg med å faktisk ha denne fantastiske muligheten til å få ha ADHD og dette aktivitets nivået og få bruke det sammen med min datter. Kunne aktivisere meg på mye sammen med hun og gjør hennes dager kjekke. Tenk så kjedelig det hadde vert for hun om jeg ikke aktiviserte meg med hun og bare satt opp å ned i sofaen å var sur og bestemt. Nei fy så kjedelig. Tenk vis hun ikke skulle få låv til ting som hun syntes er kjekt, fordi enn hele tiden tenkte “tenkt vis det skjer”, enn kan ikke tenke slikt. For tenker enn slikt hele tiden, må enn nesten bare stoppe å leve. Alt er jo plutselig farlig da. Tenk når den dagen kommer der min datter skal få klatre i trær? hva da?! Skal jeg bli dømt som den dårligste mammaen som fins i norges befolkning? Nei! Andre mennesker har ikke noe grunnlag for å dømme andre mødre og meg på den måten der. De har ingenting med å si at barn må ikke få klatre i trær, ikke få hoppe i sofaen, ikke få springe rundt og danse og høre på musikk osv. La barn få være barn. La barn få være ute og bruke kroppen sin og få en god natt søvn fordi de har brukt kroppen sin og fått ut endel av det høye aktivitets nivået som barn flest har. La barn få være barn, og ha tro på at mødre faktisk gjør det som er best for sitt barn.

Så du bak sjermen så leser dette, før du prøver å bedømme min mamma egenskap, så tenk over ditt eget liv og dine handlinger. Tenk over om du har barn og hvet hva du snakker om, tenk over om du kjenner mitt barn og vet hva hun liker og ikke liker og hva som får latteren og smilet frem på mitt barn, før du prøver å bedømme om jeg gjør noe galt eller er en dårlig mamma over for mitt barn. For du har ingen rett til å være tøff bak tastaturet eller noe når det kommer til dette, for jeg kjenner mitt barn best. Jeg har et mamma instinkt som er det sterkeste enn noen gang kan ha og kjenne. Jeg gjør alt det beste for mitt barn! Jeg er å forblir en god mamma, jeg lar mitt barn få være barn og får vær i aktivitet og jeg engasjerer meg sammen med hun.

6 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline17.08.2014

VIDEO – NORMAL ADHD MAMMA MORGEN

Ikke alle har like morgener som andre, ikke alle er like kative og finner på like påfunn om morgenen. Mange er litt trøtte og trenger litt tid før de starter dagen, men her i hus er det ikke slik! Selv har jeg ADHD og et høyt aktivitets nivå. Aktivitets nivået er på topp hele tiden, det er ikke noe pause eller noe stopp, det er på topp uansett. Nå som formen min har vert litt dårlig de siste dagene har uansett ikke dette vert noe hindrer i aktivitets nivået og de gøyale påfunnene våres, for ADHD tar aldri ferie og heller ikke kjekke påfunn.

I går filmet jeg et godt eksempel på hvordan morgenene til meg og min datter er. Vi har ikke tv en stort på her i hus, og hørrer derfor mye på musikk. Vi hopper i sofaen, danser rundt på en merkelig måte, hopper på gulvet og synger og har det kjempe morro. Det er nesten som en trenings økt bare med kjekke påfunn og dans og morro. Men humøret har aldri en mulighet til å bli dårlig med slike morgener og slike påfunn. Smilet og godt humør er det som fyller det meste av dagene våres og med en slik start på dagen som dere nå skal få se, er det ingen mulighet for å ha noe slags dårlig humør.

Kanskje ikke den mest normale morgenen for andre, men her i hus er det helt normalt. Vi storkoser oss, og humøret er virkelig på topp.
Filmen er ifra i går, og jeg skulle egnetlig legge ut dette innlegget i går, men jeg kom aldri så langt ettersom det ble så mye annet og gjøre. Derfor tenkte jeg at jeg kunne like så greit legge den ut i dag, siden vi har slike morgener.

Håper dere alle får en flott dag!

Hvordan er en normal morgen for deg og ditt barn?
Hva synes du om filmen?
Har du slike morgener?

4 kommentarer

Min hverdag16.08.2014

THE SECRET

// Det du føler til enhver tid, er viktigere enn noe annet, for det du føler akkuratt nå, skaper ditt liv! //
– Skriv fra “The secret – Kraften”

Positiv tenkning er noe små barn er utrolig flinke til, men noe som vi voksne ofte må bli litt mer påminte om. Noen er flinkere enn andre, og noen er mer opptatt av det enn andre. Alle er forskjellige men en ting vi har til felles, ingen liker når andre er negative eller i dårlig humør.

Når vi ser på små barn som kommer til verden, glade og fornøyde. De har ingen negative tanker, de vet hva de vil og de smiler og er takknemlige for alt og ingenting. Når de griner er det deres måte og gi beskjed på at det er noe som de ønsker, osv. Ja vi alle kjenner til hvordan små barn er.

Over lengre tid har jeg vert veldig opptatt av positiv tenking, jeg har lest og jobbet mye med meg selv for å bli enda mer positiv. Jeg har blitt helt oppslukt i The Secret, som har film og bøker. Dette er noe som virkelig har hjulpet meg og fått meg til å klare å oppnå utrolig ting i min hverdag og mitt liv. Og dette bare med positiv tenkning. Umulig vil nokk mange si, men ikke døm det før du selv har prøvd. For det skader ikke å prøve, positivitet kan aldri skade, de kan bare gjør godt.

// Hvis det har skjedd noe negativt i livet ditt, kan du forandre det. Det er aldri for sent, for du kan alltid forandre måten du føler på! //
– Skriv fra “The secret – Kraften”

Etter jeg ble mamma begynte jeg og tenke enda mer igjennom det. Jeg så hvor glad og fornøyd min datter var, og jeg så hvor positiv hun var. Ikke vet hun hva negativitet er, fordi hun kjenner ikke til følelses spekteret slik som vi andre som er eldre gjør. Dette utgjør faktisk at vi voksne er de som lærer og former barna våres som igjen gir resultat av hvordan barnet våres kommer til å bli når det blir litt eldre.

Du får som du gir!
Det er noe som vi alle burde tenke meg igjennom. Gir vi masse kjærlighet, positivitet osv til barna våres, ja da får vi det tilbake. Dette gjelder også uansett hvilken situasjon og mennesker som enn er rundt. Er vi positive får vi noe positivt tilbake. Men det mange tror er at om enn føler seg i dårlig humør og går på butikken og smiler og sier hei til h*n i kassen, så får enn alltid et stort smil og hyggelig hei tilbake. Men når enn ikke får det så blir en irritert og påstår at det er dårlig kundebehandling. Men er det egentlig det? Spør deg selv heller, hvordan føler du deg inni deg, er du glad og fornøyd inni deg når du smiler til den personen som sitter i kassen eller føler du deg nedfor å bare tar på deg et smil og hyggelig hei? For det er hvordan du føler deg inni deg som er resultatet med om du er positiv eller ikke, og som igjen gir resultat med hva du får igjen.

Dette gjelder også barna våres! Som jeg nevnte litt ovenfor så former vi barna våres ut ifra hvordan vi selv er. Og hvem ønsker å være negativ og forme barnet sitt til å være negativ, uansett om det mest sannsynlig er ubevist handling og forming. Det er jo på ingen måte noe godt for verken deg selv eller for barnet ditt å bli formet og ha et resultat som utgir negativitet senere i livet.

// Alle gode følelser kommer fra kjærlighet! Alle negative følelser kommer fra mangel på kjærlighet. //
– Skriv fra “The secret – Kraften”

Positivitet er nøkkelen til alt!
Er du positiv og jobber med deg selv til å være positiv, får du masse godt igjen for det. Du får en god fremtid og barnet ditt får en god fremtid, enn skaper mye godt fordi enn er positiv. Ikke nokk med det, men omstendighetene rundt deg og barnet ditt blir også positivt og godt når enn velger å jobbe med positiv tenkning. Så holder du barnet ditt positivt?

Ingen ønsker å være negative, ingen ønsker dritt i livet sitt, og alle ønsker barnet sitt det beste. Men samtidig hvor mye enn jobber med positiv tenkning hjemme er det også en veden ute. Den verdenen som vi har utenfor døren og uten for huset, det sosiale rundt oss er fult av både positivitet og negativitet. Det påvirker både oss selv og barna våres. Vi plaserer barna våres i barnehage, skole og de ytre sosiale omstendighetene, dette vil i senere tid også ha en innflytelse og påvirkning på barna, og det er da det store skjer. Negativiteten kommer fort inn i livet!

// Du er nødt til først å gi gode følelser. For å kunne motta det som er godt, er du nødt til å først å være lykkelig og gi lykke! Uansett hva du ønsker å motta i livet, må du først gi! //
– Skriv fra “The secret – Kraften”

Så hva velger du, og hvordan vil du velge å forme ditt barn? Vil du la det negative som enn til tider møte på påvirke deg og barne ditt, eller vil du være positiv og forme barne ditt etter positivitet og positive omstendigheter? Valget er ditt, men husk på! Det er også snakk om et liv som ligger i dine hender, og som du selv har skapt til denne gjorden.

2 kommentarer

Produkttesting/Samarbeid15.08.2014

PRETTY LITTLE LOTUS

SPONSET INNLEGG OG PRODUKTER!

Regn, regn øsende regn, pøsende regn. Zik zak, vi drypper på tag, tik tak, det regner i dag.

Det er helt utrolig hvor mye du kan sitte og se på klokken, når du venter en pakke. En spennende pakke var de vi ventet på, og klokken kunne bare ikke gå fort nokk slik at det kunne være tid for at post bilen kom. Tiden gikk og plutselig tikket klokken over i de tidene der posten skulle komme. Jeg hoppet, jeg var så glad. Ble de pakke i dag?

Den røde bilen kom kjørende inn og spenningen steg og håpet var stort. PAKKE, ja pakke! Ikke hadde vi ventet lengre, men så ivrige som jeg blir når jeg venter en pakke i posten håper jeg jo helst at den kommer kjempe fort. Noe denne pakke gjorde!

En stor rød eske med noen utrolig spennende varer var det vi fikk levert på døren. Jeg kunne virkelig ikke få den raskt nokk i hendene mine, slik at jeg kunne åpne den. Gleden med en så stor og gøy pakke var en selvfølge å dele sammen med min datter, så tålmodigheten min ble satt litt på prøve ettersom min datter kan det med å bruke lang tid på å kose seg med slike spennende esker og pakker før hun finner ut at vi nå kan åpne de.

Denne spennende pakken er en pakke ifra Kidnplay, med utrolig spennende og flotte sponset produkter som jeg hadde gledet meg kjempe mye til å åpne. Så når endelig min herlige datter var ferdig med å sjekk ut den spennende esken, kunne vi åpne pakken.

I pakken gjemte det seg en nydelig paraly, lekre gummi støvler og en kjempe flott regn kåpe/jakke!

Spenningen var ikke bare hos meg, men også hos min herlige datter. Vi gledet oss stort over disse flotte produktene og raske var vi med å måtte prøve dette! Litt stor størrelse var det, men det var jeg fult klar over ettersom det er noe som min datter skal få vokse inn i, så hun ikke blir for stor til det så fort. Men uansett om det var litt stort, var det ikke for stort til å kunne brukes. Det handler om å finne kreative måter for å kunne bruke noe som er litt for stort, slik at de ikke vokser ut av det med en gang, og det var jeg raskt med å gjøre. Planen hadde jeg egentlig allerede klar før pakken kom. Vi brettet bare opp armene, og så var det klart for bruk!

En regnfull dag hadde det vert så perfekt var det at min herlige datter hadde fått sitt første regntøy og paraply. Den flotte regn kåpen/jakken, gummi støvlene og paraplyen er av merket Kidorable. Det er et populært merke ifra USA og kidorable-klesmerke har etter hvert blitt svært ettertraktet i mange land. Og heldige som vi er har vi en nettbutikk som nå fører dette flotte merke i norge, nemlig Kidnplay. Det er utrolig mange og kjempe flotte design som enn kan velge i regntøyet, og vanskelig var det da jeg skulle velge ut det settet som jeg ønsket til min datter.

Etter å ha brukt god til å sett godt på alle de flotte designene som de har på regntøy og sett, falt valget mitt på Lotus settet. Flotte og herlige farger som virkelig får meg kjempe glad av å bare se på det. Settet synes jeg har en flott helhet og alt passer kjempe god i sammen.

Raske var vi med å komme oss ut, men regnværet hadde akkurat bestemt seg for å holde opp når vi skulle ut å ta bilder av de flotte produktene. Men en vanndam var det og kjekt var det å komme seg ut å prøve dette for første gang. Jeg smeltet jo helt når jeg så Mina Adeline med det flotte Lotus settet fra Kidorable. Lett var det å ta på og hun kunne bevege seg godt i det. Det var et tynt regntøy som ikke var stivt og ekkelt. Det var behagelig og ta på regntøyet og det var veldig behagelig og ta på hun. Da jeg så hvor godt hun kunne bevege seg med det og så godt som hun aksepterte det, ble jeg utrolig glad. For en liten og bestemt datter har jeg virkelig.

Første inntrykket mitt og hva jeg synes om dette settet til nå, er veldig bra. Jeg har ikke fått testet det ut skikkelig enda, siden vi fikk denne flotte pakken i går. Men jeg er utrolig spent og gleder meg masse til å få test det ut og jeg kommer selvfølgelig til å skrive mer om dette flotte regn settet. Frem til nå å første inntrykket mitt er veldig bra, og dette er ikke noe jeg skriver fordi det er sponset. Som jeg har skrevet tidligere, så skriver jeg ærlige meninger uansett om ting er sponset eller om det ikke er sponset. Jeg får ingenting igjen for å sitte å skrive uærlig om ting, så ærlig er jeg uansett og om det er noe jeg ikke liker med noe så skriver jeg det. Men når noe er bra og det er noe jeg liker og er fornøyd med så fortjener det positiv omtale!

Jeg har ikke prøvd så mye regntøy på min datter før, men jeg har selv hatt regntøy og da har jeg ofte følt at noe har vert tykt og stivt å ha på. Så når jeg kjente på hvor tynt og mykt det var og hvor godt og lett det var å ta på min datter, ble jeg veldig glad. Hun stortrivdes med å ha det på selv, og hun kunne bevege seg kjempe godt med det uten at det var til noen plager for hun. Lekre og behagelige farger var det på dette Lotus sette, og fargene får fint igjen og passer til hele sette. Ikke minst så hadde det noen spennende og flotte detaljer som min datter fort la merke til å som fikk stor interesse for hun også. En annen ting som jeg likte godt med tanke på at det er såpass tynt som det er, er at enn da kan regulere og bruke regn kåpen/ jakken uansett om det er regnvær og varmt ute eller om der er regnvær og kalt ute. Dette fordi en da kan regulere med hvor mye klær enn skal ha under regntøyet uten at det skal bli for varmt eller for kalt.

Nå håper jeg bare på at det blir regn vær flere dager, slik at vi nå kan gå ut og kose oss og prøve ut dette flotte regntøyet.

For å se flere spennende produkter og lekre design, kan du gå inn på Kidnplay sin hjemmeside, som dere finner à HER! Og for å holde dere oppdatert på en lett måte, har de også facebook side der de legger ut spennende oppdateringer om produktene som de har og til å med konkurranser. Facebook siden deres finner dere –> HER!

Håper dere alle får en flott dag!

– Har du hørt om Kidorable før?
– Har du sett på de flotte produktene som Kidnplay har?
– Hva synes du om det nye Lotus settet som Mina Adeline har fått?

2 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline14.08.2014

MAMMA MONSTER

Usikkerheten har ikke funnet sted på noen tidspunkt! Hele tiden har jeg vert fast bestemt på at det har vert det rette, men nå.. Ja nå føler jeg meg som et grusomt mamma monster..

Tiden flyr og min søte lille prinsesse er plutselig ikke så liten lengre. Hun har passert 1 år. Sommeren er snart over og den vanlige hverdagen for de fleste begynner igjen. Barn skal i barnehagen, andre skal på skolen, voksne skal på jobb og ja alt blir som den vanlige hverdagen som mange har lengtet etter. Selv har jeg ikke lengtet så mye etter den, og skulle ønsket at sommeren kunne vart litt lengre, bare litt hadde gjort så godt!

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Barnehage start, ja barnehage start. Første barnehage dag, osv. Jeg sier bare en ting, GRUSOMT!

Fast bestemt har jeg vert hele tiden på at min herlige datter skulle begynne i barnehage med en gang hun var 1 år. Dette fordi jeg har selv sett hvor bra det er for barn og gå i en barnehage. Jeg har også jobbet litt i barnehage selv og ifra da av har jeg hele tiden sakt at når jeg får et barn, skal mitt barn i barnehage med en gang hun er 1 år. Delte meninger har vi alle rundt dette men for meg har det hele tiden føltes rett. Jeg ønsket at min datter skulle få treffe flere barn, bli kjent med flere, få den gode lærdommen, det sosiale og alt som de har og får i barnehage. Det er så mye som jeg synes er bra og positivt med en barnehage. Derfor brukte jeg lang tid på å lete og finne den barnehagen jeg håpet kunne være den rette barnehagen for min lille prinsesse.

Tiden gikk og barnehage plass fikk hun, og gleden var stor for at jeg nå viste at hun skulle få gå i barnehage. Selv skal jeg også ut i jobb igjen å derfor var det viktig at hun fikk barnehage plass.

Dette var tidligere, men en annen ting er nå tiden! Dette er virkelig grusomt. Jeg føler meg som et vandrende og grusomt mamma monster. Hvordan kan jeg sende min lille engel på jord i barnehage, hvordan kan jeg la hun være uten meg i flere timer. Hvordan kan jeg stole på at andre mennesker som ikke elsker hun like mye som meg, kan passe like godt på hun?! Hvordan kan jeg hvite at hun hele tiden har tørre klær, rene bleier, får nokk mat i seg, og får god behandling av de andre og ikke får kjeft for alt og ingenting? Jeg kan selvfølgelig se det på min datter om noe skulle skje men ingen mødre ønsker å risikere å oppleve noe slikt.

Jeg vet innerst inne at hun får det bra i barnehagen, jeg vet at det er bra for hun og at hun kommer til å lære utrolig mye. Hun får oppleve mye og være rundt andre barn på hennes egen alder. Og selvfølgelig mye mer! Men det er meg, det er meg som mamma som gruer meg! Det er jeg som føler meg grusom oppi alt dette. Noen tenker kanskje at jeg er egoistisk som gruer meg, men for meg kalles det morsinstinkt og alt er av ren kjærlighet. Det er jo ikke naturlig for en mamma og plutselig gå ifra å ha barnet sitt rundt seg 24/7 til å plutselig ikke ha det hos seg hele tiden, men noen timer i uken i barnehagen.

Tenk om jeg går glipp av noe, tenk om hu sier et nytt ord eller gjør noe nytt, og jeg ikke er der til å være en av de første til å se og oppleve det? Tenk om hun slår seg og jeg ikke er der og kan trøste hun, tenk om de andre ikke trøster hun på den måten hun trenger. Ja jeg føler meg virkelig som et vandrende mamma monster, hvordan kan jeg gjøre dette? Hvordan kan jeg gå ifra barnet mitt og stole på at andre mennesker plutselig skal gjøre en god nokk jobb over for mitt barn?

Mange tanker slår meg og kikker inn i hode mitt, mange er helt absurd men andre er realistiske også. Den følelsen av å gå å føle seg forferdelig men samtidig være klar over at jeg gjør der rette er vanskelig. Jeg prøver å legge bort alle bekymringene og tankene som kommer når jeg tenker på barnehage starten, når jeg er rundt min datter. Jeg prøver å tenke positivt å holde fast på at dette går bra. Jeg snakker positivt om barnehagen til min datter, jeg snakker om hvor spennende det blir for hun og hvor mange nye venner hun kommer til å få, osv.

Jeg vet som sakt at dette går bra, men samtidig føler jeg at det er naturlig at en mors bekymringer for noe som er så nytt og en så stor forandring kan bli slikt. Det er tross alt mitt barn, mitt hjerte på utsiden av kroppen min. Jeg prøver å gjøre det som er best for hun, men ingen fasit er det. Enn må bare stole på seg selv og sitt eget mors instinkt, så pleier det å være det som er rett for barnet.

Barnehage start nærmer seg, og dagen den kommer. Jeg kan ikke stoppe tiden, jeg kan bare prøve å finne det positive og stole på at jeg gjør det som er rett for min datter. Jeg vet jeg er ingen mamma monster, jeg vet jeg er en god og flink mamma. Men skummelt er det, med en så stor forandring.

– Hvordan var tiden før barnehage start for deg?
– Hvordan var den første dagen i barnehagen for deg og barne ditt?

2 kommentarer

Operasjon13.08.2014

FULL BUKPLASTIKK – Fra belte til maskin

En uendelig stor glede for å slippe magebeltet, men å ende opp med en maskin på magen istedenfor, er jeg ikke helt sikker på om var noe kjekkere og bedre. Fri ifra alt tull på magen min, og bare få ha den nye magen alene er vell egentlig det jeg ønsker mest!

Tiden har gått og det begynner å bli en liten stund siden jeg tok operasjon nr to, full bukplastikk. Magebeltet er jeg endelig kvitt, og en stor lettelse var det virkelig! Det å slippe magebeltet var som sakt en stor lettelse, men samtidig følte jeg virkelig ikke det var min mage jeg hadde lengre. Mindre følelse rundt på magen og det meste føltes bare rart ut. Men samtidig ble jeg fort vant til å kunne slippe beltet!

Gleden for å slippe magebeltet ble kort kuttet litt, fordi jeg var ikke mer fri, jeg ente opp med en ny venn på magen min. Jo en liten maskin som skal være på magen min 24/7. Det er en maskin som laget vakum på magen min, der operasjons såret er.

Ledning, maskin og et gigantisk plaster var det som skulle stå på listen for den neste uken som kom. Ja en overgang var det, men samtidig en behandling som virkelig fungerer!

Etter en uke med denne maskinen nå har jeg fått sett hvordan såret nå har blitt. Det var utrolig stykt og grusomt i starten av, men det har nå blitt kjempe fint! På de siste ukene har såret blitt et fint sår og det har bare på den siste uken blitt helt fantastisk. Nå håper jeg det er kort tid til såret har lukket seg helt og at jeg er fri for alt dette ekstra arbeidet som det har vert den siste tiden etter det ble komplikasjon med operasjons såret.

// Et av bildene av når såret var noe lunne på den veste tiden // // Bilde av hvordan såret nå ser ut! //

Såret har virkelig kommet seg og jeg ser somsakt frem til det har lukket seg helt.

2 kommentarer