5 måneder er gått siden jeg hadde full bukplastikk. Det var en større operasjon som bydde på større utfordringer enn jeg hadde trodd. Som jeg har vist dere tidligere, fikk jeg komplikasjoner etter denne operasjonen. Såret ville ikke lukke seg og ente opp med et stort hull rett inn i magen. Et stort hull som var et sår.
Mange har nokk trodd det var smertefult med et slikt sår, som også var så dypt og stort. Men jeg kjente lite og har ikke enda skikkelig følelse i magen min. Det er jo selvfølgelig normalt og ikke ha normal følelse så kort tid etter operasjon.
Det var som jeg også har skrevet tidligere, en operasjon som var smertefull. Drenet som jeg hadde i de første dagene var noe som jeg aldri ønsker å ha igjen. Kvelden før jeg skulle fjerne det, rant tårene som en foss ifra øynene mine. Det var direkte vondt.
Jeg har vist dere hvordan såret var når det var på det verste, og jeg har vist dere hvordan såret kom seg mer å mer. Nå har endelig såret lukket seg! Men hvordan resultatet er, var ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg har et større arr på magen enn hva jeg skulle og jeg har en klump på den øvre delen av magen min. Selvfølgelig blir det bedre med tiden, men dette er hvordan det er nå. Jeg skal inn til sluttkontroll igjen i Desember å er spent på hvordan det blir ang magen min. Om det er noe som skal rettes på, eller om det vil bli bra av seg selv.
// OPS! ADVARER OM BILDE LENGRE NEDE SOM KAN VÆRE LITT STERKE FOR NOEN! //
// Her ser dere arret som er rundt magen min, helt nede ved buksekanten. Det er såpass langt nede at det er ikke noe som andre ser //
// Dette er den klumpen som jeg har på øvre del av magen etter operasjonen, så er spent på om noe skal gjøres med den eller om den vil forsvinne av seg selv //
// Bildet til venstre er hvordan såret så ut de ukene det var på det verste, der forandret seg men det er et av bildene av det. Bildet til høyre er hvordan såret nå har blitt etter det har lukket seg! Alt i alt, er det overraskende flott resulat av hvordan det har blitt etter et så stykt og ekkelt sår! //
Jeg har ingen smerter lengre, bare lite følelse. Jeg er lettet over at såret har lukket seg og at det ser så fint ut som det gjør nå, i for holdt til hvordan det så ut.
Jeg har valgt å vise dere hvordan det har vert for meg igjennom denne operasjonen, ettersom jeg selv ikke fant så mye om slike operasjoner på nett. Når det ble komplikasjoner etter operasjonen valgte jeg å være åpen om dette, fordi jeg ønsker å vise dere at det er ikke alt som går helt som planlagt alltid. Enn kan ikke bestemme over kroppen sin og hvordan det skal gå etter operasjoner. Noen går det helt strålende med uten noen komplikasjoner, mens noen er uheldige og får noen komplikasjoner.
Jeg håper dere som har følget meg igjennom operasjonene har følt at det har vert greit å få se at ikke alt alltid går som planlagt og er rosen rødt og flott. Samtidig som jeg har verdt åpen om mine operasjoner har jeg valgt å nå i senere tid stenge kommentar feltet ved disse innleggene. Dette fordi jeg har fått mange frekke og stygge kommentarer, men også flere fine kommentarer der dere også har hatt spørsmål. Men hvis noen har noen spørsmål ang operasjonene som jeg har hatt, så kan dere sende meg melding på blogg.no, mail eller skrive melding til meg på facebook siden til bloggen min.
Desember nermer seg med stormskritt, og julekaoset er snart i gang hos mange folk der ute. Selv er jeg glad for at jeg skal lage mange av julegavene selv og håper på å slippe mye av julekaoset.
Nå som julen nermer seg, følte jeg det var på tide og sy et juleantrekk til min datter, Mina Adeline. Jeg hadde planene klar for hvordan jeg ønsket skulle se ut, men spent var jeg på om jeg i det hele tatt kom til å få et resultat som var noe lunne likt planen min. Ingen mønster hadde jeg, men ideen var klar på både papir og i hode.
Jeg fant derfor ut at jeg skulle ta utgangspunktet i et mønster til en genser, slik at jeg fikk armene og overdelen i rett str. Jeg klippet ut, og klippet deretter bort et større stykke av lengden på genseren. Dette for å kunne lage til skjørtet og gjøre genseren om til en kjole/kåpe. Da jeg hadde sydd på delene, klippet jeg ut “pels” til å ha rundt armene og rundt kjolen. Jeg sydden den på og satte i trykk knapper, og så var den klar. Utrolig lett, raskt og vakkert antrekk å lage. Samtidig som det var utrolig kjekt.
Da kjolen/kåpen var klar, bestemte jeg meg for å lage til noen leggvarmere som passet til kjolen. Jeg brukte da “pelsen” som jeg hadde på kjolen. Klippet ut ønsket størrelse i leggvarmerne, sydde det til slik jeg ønsket å ha de.
Leggvarmerne og “pelsen” på kjolen er av gjenbruk, og det rosa stoffet til kjolen er nytt stoff (altså ikke gjenbruk). Det er så kjekt å kunne kombinere slike ting, og bruke av å til bare gjenbruk og av å til litt gjenbruk. Samtidig som enn kan lage ting om til sitt eget og designe det akuratt hvordan enn ønsker.
// Slutt resultatet av kjolen/kåpen og leggvarmerne //
Da min datter så kjolen sin og leggvarmerne ble hun helt i hundre. Hun kunne nesten ikke få det på seg raskt nokk. Hun sprang rundt på gulvet så elegant og flott. Hun virket så utrolig stolt av å ha på seg dette antrekket. Smilet var stort på hun hele tiden, og da jeg spurte om jeg kunne få ta bilde av hun, stilte hun seg ved den rosa stolen sin og smilte. Det var virkelig et antrekk som hun likte og som var behagelig for hun å ha på seg.
Både jeg og min datter ble kjempe fornøyd med resultatet! Det er de første juleantrekket jeg har sydd, men flere blir det for dette var kjempe kjekt! 🙂
For å se flere klær og antrekk som jeg har sydd og som jeg har ute for salg, kan dere klikke –>HER!
Håper dere alle får en flott dag!
– Hva synes du om kjolen/kåpen og leggvarmerne? – Har du sydd juleantrekk?
Er du en av de som blir rammet av mobbing? Da kan jeg låve deg en ting. Jeg vet hva du går igjennom. Ofte kan enn føle seg alene, forlatt og ensom. Enn sliter med og klare å se realiteten av livet og seg selv. Det å finne noe positivt og forståelsen av at noen kan elske deg er uvirkelig.
Ord blir like skarpe som kniv, og lager dype og usynlige sår som bare du selv kjenner på. Smerte som du selv får påført om det er fysisk eller psykisk, er det like grusomt uansett. Livet føles ikke verdt og holde på. Og alt føles grusomt.
En ser ikke ofte verdien i ting og enn blir lett stengt inne i en dyp tristhet i seg selv. En lever i en overvinnelig kamp der frykten styrer alt. Timer som en må tilbringe på de plassene som enn blir rammet av mobbing, føles som timer så er like lange som år. Det føles som en evighet.
Enn føler seg ofte alene og føler ofte at ingen forstår og er redd for å gjøre seg til kjenne. Enn er redd for å si ifra og få hjelp av andre rundt for enn frykter hva de som mobber da vil si og gjøre.
En lever ofte i en evig frykt, en evig kamp.
Mye mer skjuler seg inni de som blir mobbet. Og hverdagen er en levende kamp.
Dere som blir mobbet, dere har et valg. Et valg om å overvinne deres frykt. Bruke ord å bli hørt. Mine råd til både de som blir mobbet fortell til deres foreldre hvordan dere egentlig har det. Fortell hva som skjer og hvordan det er. Fortell og si ifra om andre er klar over dette og om noen andre prøver og hjelpe. Snakk og bruk ord. Kommer det tårer, så er det ikke tegn på svakhet men en styrke!
Det finnes instanser som er der og kan hjelpe de som blir rammet av mobbing. Noen av instansene som ble brukt og som prøvde å hjelpe meg når jeg ble mobbet var blant annet, Politi, barnevernet, rektor og lærere (ettersom mobbingen skjedde på skolen også), helsestasjonen, psykiatri tjeneste. Det finnes garantert flere instanser som er til hjelp for de som blir rammet av mobbing.
Det er også en lov som heter Opplæringsloven som har paragrafer som går litt inn under mobbing. Som har noen viktig paragrafer og huske på hvis mobbing finner sted på skolegang. Det er blant noen paragrafer som jeg ønsker å nevne, som kanskje noen ikke er klar over at det faktisk er lovpålagt at ansatte i skolen tar del i og hjelpe de som blir mobbet!
Opplæringsloven § 1-1 siste ledd, sier loven dette: ? Skolen og lærebedrifter skal møte elevene og lærlingene med tillit, respekt og krav og gi de utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeides.?
Opplæringsloven § 9a-1, sier loven dette:
? alle elever i grunnskolen og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring.?
Disse to paragrafene er noen paragrafer som er viktige og huske på. Det er to paragrafer som kommer inn under mobbing og som omhandler det. Disse to paragrafene betyr at det er ingen form for mobbing og trakassering som skal tolereres.
Opplæringsloven § 9a ? 3, sier love som følger:
? Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø, hvor den enkelte eleven kan oppleve trygghet og sosialt tilhør.
Dersom noen som er tilsetter ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at en elev utseesfor krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommende snares undersøke saken og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mulig, selv grepet direkte inn.
Dersom en elev eller forelder ber om tiltak som vedkommer det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkende adferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snares mulig behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Om skolen ikke innen rimelig tid har tatt stilling til saken, vil det likevel kunne klages etter føresegnene i forvaltningsloven som om det var gjort enkeltvedtak.?
Som dere kan se påpeker § 9a ? 3 at både ansatte og ledelser har ansvaret for at krenkelser og mobbing opphører straks. Rektorer ved skoler har ansvaret for at skolene som har slike tilfeller og hendelser skal jobbe kontinuerlig og systematisk med skolemiljøet. Dette er det også paragraf som tilsier i opplæringsloven.
Opplæringsloven §9a ? 4, sier som følge:
?Skolen skal aktivt drive et kontinuerlig og systematisk arbeid for å fremme halsbåndene, miljøet og tryggheten til elevene, slik at kravene i eller i med hald av dette kapitlet blir oppfylte. Skoleleiinga har ansvaret for den daglige gjennomføringen av dette. Arbeidet skal gjelde det fysiske så vel som det psykososiale miljøet.?
Som dere ser er det paragrafer i opplæringsloven som går inn under blant annet mobbing. Der det er lovpålagt og ta mobbing på alvor og gjøre alt for å få stopp på det. Men husk og snakk, og bruk ord og la deres foreldre få mulighet til å forstå. La dem få hvite hvordan hverdagen og situasjonene egentlig er, og la dem få kjempe og få gjøre det bedre for deg/dere! De kan få hjelp og få kontakte andre instanser som kan hjelpe og få mobbingen bort.
Foreldre og familie er det kjærest vi alle har, de står ved våres side og hjelper uansett. Uansett om du er foster barn, adoptert eller bor med dine ekte foreldre, så er familie og de som er dine foreldre uansett livs situasjon det kjæreste vi har. De elsker oss alle uansett hva og om du er adoptert eller foster barn. Kjærlighet er det største og det viktigste vi alle har.
Det å være på kjøkkene å lage mat er faktisk utrolig kjekt! Denne uken har både jeg, min datter og min mamma vert på kjøkkene å bakt sammen. Det var utrolig kjekt å ha med min datter, for hun var virkelig helt oppslukt. Aldri har jeg sett henne ha en oppmerksomhet på noe slikt over såpass lang tid. Den ene dagen bestemte vi oss for å lage pizza boller. Det er noe vi alle her i huset er utrolig glad i, og vi liker å variere med vanlig pizza, pizza boller og pizza snurrer.
Bakingen går relativt raskt og det er ikke mange ingredienser som vi trenger i bollene, men den fantastiske smaken og så myke og gode som de blir er virkelig helt fantastisk.
Det var et herlig måltid som vi alle var kjempe fornøyd med. Vi koste oss kjempe mye!
Dagen etter var det kake baking som sto for tur. Vi tok en lett variant denne gangen, og laget en 1-2-3 kake (kakemix blanding ifra butikken). Min datter satt fint i stolen sin og var helt oppslukt under kakebakingen. Det var så kjekt å se hvor mye hun kunne kose seg med å være med å lage mat. Både jeg og min datter hadde en fantastisk kake bake tid 🙂
Vi ble kjempe fornøyd med dette resultatet også! Ja det var en veldig lett variant med å ta en 1-2-3 kake, men det var det vi valgte å gjøre denne gangen. Vi hadde en kjempe koselig bake tid begge dagene. Det var så kjekt å se den bake gleden hos min datter også. Kaken vi bakte var en gullerot kake, og smaken var kjempe bra på den. Kaken ble raskt oppspist, så den falt godt i smak for alle 🙂
Gleder meg allerede til å bake mer med min datter, og til vi skal starte på julekakene. Det er mye baking som står i vente nå før jul!
Hvis ikke barna, jobb, venner eller hobby er viktig, hva er da viktig i livet?
For et par dager siden leste jeg en tekst som var skrevet av Morten Egtvedt og Dr. Cecilie Køste. Teksten går ut på at det er verken ditt eget barn, din egen jobb, dine venner, hobby og egentlig alt du liker og har i hverdagen din ikke er viktige lengre. De påpeker at det som er viktigst i livet ditt er din partner/ektefelle. Mitt store spørsmål er da hva med de som ikke har en partner eller ektefelle, hva med de som er alene med barne sitt?
Ditt eget kjøtt og blod som du selv har skapt og båret fremt til denne verden, skal det plutselig ikke være det viktigste i live ditt? Barn og baby er avhengig av sine foreldre 24/7. De blir født til denne verden uten mulighet til å ta vare på seg selv, og faktisk uten stand til å holde seg selv i livet alene. Vi foreldre er de som skal lære babyen som vi selv har både hva som er rett og galt, og har en hel liste med ting som vi skal lære dem. For et barn hadde ikke klart seg, uten den viktige lærdommen som vi lærer dem.
“Vi bruker så mye tid på å være ?perfekte foreldre?, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempler. Gode eksempler på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut”
Hvem har plutselig funnet en “fasit” på hva barn virkelig trenger? Hvem har bestemt at enn er et godt eksempel når enn kan vise hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut? Er plutselig de som er skilte, de som er alene med sitt barn, de som ikke har den andre parten i livet sammen med barne sitt, plutselig dårlige eksempler? Er det plutselig det som avgjør hvordan foreldre og mødre eller fedre vi er?
Mange bruker nokk tid på å ønske å være en god mamma eller en god pappa, for alle de fleste mødre og de fleste fedre ønsker somregel å være en god foreldre. Men det betyr ikke at enn glemmer verdiene i livet sammen med sitt barn. Det betyr i mine øyner at enn gjør foreldre rollen sin på den beste måten som enn klarer. Alle har sine dager som er litt mer utfordrende og som ikke alltid er på topp, men det betyr ikke at enn ikke tar vare på barne sitt.
“Foreldrenes oppgave er ikke å stå til tjeneste for barna 24 timer i døgnet og gi dem alt de ønsker seg akkurat når de ønsker det. Vår jobb er å elske dem ubetinget, holde dem trygge, friske og sunne etter beste evne, sørge for at de får en utdanning, gi dem noen funksjonelle verdier med på lasset og kort sakt sette dem i stand til å bli selvstendige, voksne mennesker”.
Ved alle oppgavene foreldre har og som blir nevnt i utdraget fra teksten som jeg leste, er oppgaver og ting som tar tid. Det er oppgaver som tilsier at enn faktisk skal være til tjeneste for barna 24 timer i døgnet. For det handler om verdier og uendelig kjærlighet. Det handler ikke om å kjøpe seg perfekt, ved å kjøpe alt som koster penger fordi barna vil ha det. Men mye må dessverre kjøpes nå for tiden fordi vi lever i et århundre der vi ikke er flinke nokk til å benytte oss av egne resurser.
Det å elske et barn er så langt unna det å elske en partner/ektefelle. Kjærligheten enn har over for sitt eget barn, sitt eget kjøtt å blod er ubeskrivelig og uendelig. Kjærlighet over for en partner/ektefelle, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn bærer over for sitt barn. Enn har ikke den spesielle tilknytningen heller, så hvordan skal enn plutselig velge noen som ikke er ditt eget kjøtt å blod til å være mer verdifullt og bli satt første i live ditt?
De som er alene med barne sitt, skal det plutselig bli sett på som feil? Skal det plutselig være galt å være alene med barnet, fordi enn i noen sine øyner gir feil og negative eksempler? Det er på langt nær rett for noen i det hele tatt til å gi en dom på. Alle har hver sine hendelser og ting som ligger til grunn for at livet er som det er. Enn skal i mine øyner ikke velge en annen person som er med på å lage et barn som blir født til denne verden før sitt eget kjøtt å blod. Hvorfor skal vi ?hedre? enn annen person på et annet nivå og et høyere nivå enn våre barn? Skal vi som er alene plutselig ikke få ha våre barns som det er alt for oss i våre liv?
Hvordan skal vi kunne gi barna våre gode eksempel og verdier hvis alt bare skal handle om forhold og ekteskap? Hvordan skal vi sa kunne gi barna våre et godt eksempel på en karriere og en fast og god inntekt? Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel på hvor viktig det er å ha en hobby. Ikke minst venner, Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel og lære dem hvor viktig det er å bevare sine venner, hvis enn ikke skal prioritere dem på den måte som enn føler selv er rett? Det er så mye mer et liv handler om enn å ha en partner eller et ekteskap. Det er så store verdier vi må huske på i livet våres, hvor skal vi overleve uten en inntekt, vi kan ikke være i stand til å klare å ta vare på verken vårt eget barn eller oss selv uten enn karriere og en inntekt, de vil si en jobb.
Barne mitt er alt er alt for meg! Hun er det viktigste i live mitt. Ja jeg er alene mamma, men det gjør verken meg eller andre i min situasjon til en dårlige mamma eller en dårlige pappa. Det gir meg like gode og viktige eksempler på å lære mitt barn viktige verdier i livet. Jeg kunne aldri klart å satt en partner som jeg skulle dele mitt liv med, foran min barn. Hva om min partner plutselig hadde vert voldelig over for mitt barn, skal jeg plutselig sette han først da også? Nei dette er for meg helt absurd. Barna har vi selv skapt og født ut i denne verden, ingenting er viktigere enn de. Ingen skal kunne sette en partner foran sitt barn, for et barn svikter aldri, men enn vet aldri om en partner eller ektefelle gjør det. Hva har du igjen da?
Om du ønsker å lese teksten jeg sitere til noen plasser og som jeg leste for et par dager siden, så finner du den HER.
Er barne ditt det viktigste i live ditt? Hadde du satt/setter du din partner/ektefelle foran ditt barn?
For ca 2 måneder siden, var det min 3. operasjon som sto for tur til å bli gjennomført. Det var silikon operasjon, og vell hadde jeg sett frem til den var overstått. Tiden etter hadde jeg ikke noen tanker rundt, men vell har jeg fått mine overraskelser. Jeg sier ikke at jeg angrer, for det er noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er veldig fornøyd! Men tiden etter har som sakt overrasket meg. Mange lurer nokk på hvorfor, og her får dere svaret.
Dagene etter operasjonen var smertefull. Det å ta et brustløft var ikke smerte fult, men ubehagelig. Det og ta silikon, var smertefullt. Jeg sier ikke at det er slikt for alle, men for meg var de det!
Jeg ønsket helst og ikke bruke armene mine. De var der egentlig bare for pynt de første dagene. Brystene mine var hovne og føltes som melkespreng x 1000 og det sto med store bokstaver på brystene mine “ligg unna”. For å si det lett, jeg var full av smerter på en helt annen måte enn jeg noen gang hadde kjent før.
Relativt kort tid etter operasjonen begynte jeg å kjenne stikninger i brystene mine. Stikningene kom av å til i løpet av dagene, og var det relativt kort tid, men samtidig lenge nokk. Noen ganger kraftigere stikninger, der jeg måtte ta meg til bryste og holde for å håpe jeg klarte og dempe stikningene de få sekundene de varte. Brystene mine var ømme og den første tiden var jeg uten noe som helst følelse i dem.
Nå ca 2 måneder senere har jeg fått en liten smule mer følelse i dem, enda veldig liten men litt mer enn ingenting. Følelsene i dem bryr jeg meg ikke noe om, jeg er fornøyd med resultatet og det er de som er det viktigste for meg. Men det mange nokk ikke tenker over og samtidig ikke er klar over, er de stikningene som kan komme. Det er ikke alle som har dem over litt tid, men noen har det. Selv har jeg enda stikninger, og til tider er det litt ubehagelig. Men det er noe som vil gi seg etter litt tid.
De siste dagene har det blitt så å si daglig at jeg har stikninger, spesielt når kvelden kommer. Jeg har vert aktiv om dagen, armene og kroppen har vert i mye bevegelse siden jeg har min datter som er både høyt og lavt til en hver tid. Og jeg kan enda kjenne ubehag som kommer i blant når jeg kjører bil, har gjort mye hus arbeid, gjort mye i stallen der jeg bruker armene mine mye eller andre små ting. Jeg har ikke enda prøvd ut hvordan det er å trene ang stikningene, men ønsker å begynne å trene etter litt tid, så det er i så fall noe jeg kan komme tilbake til.
For mange kan det å ta en silikon operasjon være en ?lett? avgjørelse. Mange tenker ikke over smertene og tiden etter operasjonen. For det er ikke “bare” å legge seg under kniven og ta en operasjon. Selv har jeg nå vert igjennom 3 operasjon, og det er virkelig noe som en både blir fysisk og psykisk sliten av. Det å gå med de smertene som enn får etter operasjonene er virkelig ikke en spøk. Det er tøft for kroppen å jobbe med å komme seg etter operasjoner, uansett om det er en liten eller en større operasjon. Mange tenker ikke over helheten og alt rundt det å ha silikon, hva som kan skje og hva en selv går igjennom, ja både før operasjonen og etter. Det er en tøff psykisk ting å legge seg frivillig i narkose. Uansett om det som sakt er frivillig, så betyr det ikke at det er noe lett og noe enn ikke gruer seg til. Jeg husker enda den første narkosen jeg skulle i av de 3 operasjonen mine. Jeg sa farvel til min mor og min datter, men da jeg kom inn til kirurgen ble det tårer som rant ned over kinnet mitt etterfølgt av sine søsken tårer. Så frivillig, betyr ikke at det er noe lett uansett.
// Bilde er lånt fra Google //
Enn kan faktisk få problemer etter enn har tatt silikon!
På den 2. Operasjonen min var jeg litt uheldig og fikk komplikasjoner, noe som enn ikke alltid tenker like mye over at kan forekomme. Selv med silikon er det flere ting som kan skje, men som jeg tror mange ikke tenker over. Selv skal jeg være ærlig og si at jeg ikke var den smarteste kniven i skuffen og tenkte over de problemene som kan komme, og heldig er jeg som ikke har fått noen problemer. Men noen av problemene som kan komme ønsker jeg og neven.
Enn må huske på at enn kan faktisk en sjelden gang være uheldig og få infeksjon ved operasjon, å ja med silikon operasjon også. Blødning kan også forekomme hos de som har lagt protesen under muskelen (enn kan legge protesen under og over muskelen). Den største komplikasjonen som enn kan oppleve er kapseldannelse. For de som ikke har hørt om det før så er det kroppens forsvarsmekanisme mot fremmedlegemet som en brystimplant er. Ved alvorlige typer kapseldannelse må enn faktisk operere det bort.
Noen andre komplikasjoner som kan og som en bør hvite om, så er det andre kvinner som har tatt silikon som har opplevd at brystene har sprukket. Det er spesielt den eldre typen av silikon, der noen har opplevd det. De som har saltvannsimplantat kan oppleve at det faktisk blir raskt borte. Dette er fordi saltvannet tas opp av kroppen, selv vil jeg si at det er sjokkerende men sant. Det er også noen som opplever stort ubehag ved at silikonen lekker ut i kroppen.
Hvis en tar for store bryster kan det også gjøre at kroppen ikke klarer å tilpasse seg den nye vekten som den får av silikonen, og at man har en stramming i huden som stadig verker.
Så som en ser, det er flere ting som kan oppstå ved silikon operasjon. Det er ikke bare som mange tror, bare å ta silikon. Det er noe som enn bør tenke seg godt om å være sikker på før enn utfører det.
Jeg ønsker ikke å være en person som skal fremstå som at det å operere kroppen sin er en ting enn bare gjør på 1-2-3. Det er noe som krever mye av selg selv og kroppen. Det er flere ting som kan oppstå og som en bør være klar over, når enn tar de valgene som det krever ved å ta operasjon. Det beste er å kunne være fornøyd med kroppen sin slik som den er, men når det er operasjoner som en virkelig føler et behov for så synes jeg andre burde respektere det valget. For det er som sakt ikke å ?bare? legge seg under kniven, enn må samtidig tenke og være klar for å utføre det selv.
Mange topp bloggere og andre mennesker har valgt selv å ta silikon, men det er et personlig valg som hver enkelt har tatt. Det betyr ikke at du som leser skal bli påvirket til å gjøre det samme, for hvis andre hopper i havet, skal du også da hoppe i havet?
Det er ingen fasit, men det er en stor rolle, et stort annsvar og ubetinget kjærlighet. Alt dette skal tas godt vare på!
For 1 år siden, skreve jeg et innlegg “Hva er en pappa?”. Dette innlegget var et innlegg som det var både delte meninger om og som jeg synes var et viktig innlegg. Samtidig som skrev om hva er en pappa, er det også viktig og huske på de som er mamma. Så her kommer etterfølgeren “Hva er en mamma?”.
Det er ikke til å stikke under en stol at det uheldigvis er blitt overaskende mange som er alene med et barn. Det vi hører mest om er de som er alene mødre, men en ting vi må huske! Det er vell så mange som også er alene fedre. Mange av dem er faktisk helt alene med et barn, oppdrar barnet alene å har hele ansvaret for barnet alene. Selvfølgelig er det også tilfeller der barnet også har kontakt med sin mamma, eller at mammaen også tar litt del i barnet sitt liv, men det er dessverre ikke slikt i alle situasjonene. Men hva er det som gjør at en mamma kan ?svikte? sitt barn, og ikke ta del i barnet sitt liv? Vi skal selvfølgelig huske på at i alle situasjoner finnes det selvfølgelig unntak rundt dette!
Alle er en mor, men kan alle bli en mamma?
Det å bli en mamma er ikke noe en blir over natten! Når enn går gravid, sier kvinner som oftest “Jeg skal bli mamma”. Men hvorfor sier de det? For allerede har de fått en tittel. De har alle allerede blitt en mor og en kommende mamma. Når graviditeten er i gang har de 9 måneder foran seg. 9 måneder til å bli klar både fysisk og psykisk til å bli en mamma. Allerede når graviditeten er i gang, er det et ansvar som følger med. Ikke et lite ansvar, men er stort ansvar! Allerede er det ikke alle kvinner og mødre som klarer å ta vare på det store ansvaret.
Det er som enn skal igjennom en test, en 9 måneder lang test for å se om enn er klar til å bli en mamma. Enn skal passe på barnet og bevare det på best mulig måte i magen. Noen kvinner går igjennom noen tøffe måneder med kvalme og ubehag i kroppen. Dette er på en måte en smakebit på å klargjøre smertegrensen, til den kommende fødselen. Enn skal hele tiden passe på at barnet har det best mulig i magen og at det ikke får noen påvirkninger ifra negative inntaks midler som kan skade barnet.
For å dra opp et viktig punkt! Alkohol og røyk! Mange røyker og samtidig er det også de som er veldig glad i alkohol. Dette er midler som kan skade fosteret og det kommende barnet. Det verste som flere mennesker ser er gravide som står med “kreftpinnen” i munnen og røyker mens de har den flotte gravid magen med barnet sitt i. Egoistisk og selvopptatt vil jeg kalle det! Det å utsette barnet sitt for nikotin sjokket som enn påfører det, hver gang enn tar seg en røyk er skadelig for barnet. Jeg sier ikke at barn dør av det, men det er ikke en behagelig opplevelse og utsette fosteret og barnet i mange for.
Det er også flere som er glade i alkohol og noen har kanskje noen problemer med alkohol inntaket. Men når enn har fått den gaven i å bære frem et barn, skal enn da virkelig skade barnet sitt med å innta alkohol i svangerskapet? Det kan føre til grusomme skader for kan prege barnet både fysisk og psykisk resten av livet. Samtidig kan det også ta livet at barnet som enn bærer frem. Er det virkelig det vi kan kalle en mor, og en kommende mamma?
Enn har et stort ansvar allerede som gravid, men når barnet blir født er ansvaret like stort om ikke større. Det er da det store spørsmålet kommer, er du klar til å gå ifra å være en mor til å bli en mamma? Er du klar og i stand til å ta vare på alle de pliktene du har og gi barnet den ubeskrivelig store kjærligheten som et barn fortjener og få og som det også trenger?
Mange kan kalle seg for en mor, og ja det er “lett” å gjøre, men det å kalle seg en mamma er det ikke alle som kan kalle seg! Det er plikter som enn mamma skal leve opp til et stort ansvar en har og skal ha for resten av sitt liv ved å være en mamma, og det er de dessverre ikke alle som klarer. Det er rett å slett ikke alle som ønsker å gjøre det heller. Det er forferdelig og tenke på at enn har båret frem et barn og knyttet et spesielt bånd til det i de 9 månedene som gravid, og deretter ikke fyller opp til de pliktene og ansvaret som en får. Det er dessverre noe som går ut over et uskyldig barn som ikke har bedt om å komme til denne verden, men som har blitt skapt til den.
Er det slik en skal ta vare på et barn, bare droppe ut av livet og overlate det til andre? Kan enn virkelig da kalle seg en mamma?
Jeg er selv en mamma, og en alene mamma. Men mine plikter og mitt liv som alene med mitt barn, er likt som de som er alene pappa. Våkne netter, som mange kjenner til har jeg hatt. Der mitt barn har hatt en tøff natt og trengt meg rundt seg hele tiden. Jeg har vert våken både dag og natt, bare for å passe på mitt barn. Jeg har gått å båret på min datter en hel natt, fordi hun har hatt netter som har vert vanskelige og trengt min nærhet og bevegelse, slik at hun har kunnet finne roen. Jeg har grenser tårer i ren fortvilelse pga min datter har hatt smerter pga kolikk og loft plager i mange. Ikke nokk med det, men også tenner. De store smertene hun har fått når hun har fått tenner og høy feber og slapphet. Jeg har sittet sovende med min datter i armene mine, fordi hun ikke har klart å finne roen til å sove i sin egen seng og trengt nærhet og trygghet. Jeg har kjørt på legevakten langt ut på natten opp til flere ganger, fordi min datter har vert syk og trengt hjelp.
Uansett om jeg har vert trøtt, sulten eller noe som helst så har jeg alltid prioritert mitt barn først. Flere tårer har jeg felt i ren fortvilelse over for min datter, fordi hun har hatt store smerter og jeg ikke har kunnet gjøre noe for å få bort smertene. Dette fordi jeg har fått vondt inni meg av å se mitt kjære barn ha disse smertene som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har ønsket å ta alle smertene som min datter har hatt med kolikk, tenner, sykdom osv, men tårene har tatt meg fordi jeg ikke har kunnet ta smertene for hun.
Uansett om det er morgen, dag, kveld eller natt så stopper aldri mine plikter. Det stopper meg aldri uansett når på døgnet med å gjøre alt for min datter. Og slik er det for de som er alene pappa også! De gjør like mye for sitt barn fordi de er plutselig både en mamma og en pappa i et.
Men er det virkelig slik at en mor bare skal kunne velge bort slike plikter? Er det lik at en mor bare skal kunne velge bort livet som en mamma over et dyrebart barn? Barnet skal alltid komme først uansett. Og om enn er sammen med sitt barn som en mor av å til, skal enn virkelig bevare sine plikter som det er den dyreste skatten enn noen gang har. For det er de faktisk!
En mamma i mine øyner burde gjøre alt for sitt barn, uansett hvor mye enn er med barnet. En mor og en mamma har tross alt båret frem barnet og født det ut til denne verden. En mor kan selvfølgelig velge bort å ta del i livet til barnet og enn må virkelig ønske å ta det i livet og ta de store pliktene og oppgavene som det er med å være en mamma. En mamma i mine øyner har en ubetinget kjærlighet over for sitt barn. En beskyttelse evne som er i stand til å ta liv. En mamma skal alltid tenke på hva som er barnet beste, og virkelig gjøre alt for å kunne ta del i barnets liv uansett hvordan situasjonen er mellom foreldrene. Barnet kommer alltid først og ingen unnskyldninger er gode nokk unnskyldninger når det er over for sitt barn. Selvfølgelig om det er situasjoner der det ikke er barnet sitt beste der en mor/mamma tar del i barnet sitt liv og ikke kan gi barnet trygghet og gode omgivelser, så er situasjonen annerledes.
Om en mor/mamma velger bort sitt barn og ikke ønsker å ta del i barnet sitt liv og hverdag, der hun kan gjøre alt for sitt barn der det er trygge, faste og stabile omgivelser. Da synes jeg heller ikke at enn skal kalle seg for en mor. For det er en ting ha båret frem barnet og født det, men det er mye mer som kommer som plikter etter barnet er født!
Det er mange som ofte ser ned på de som er alene med et barn, om det er alene fedre eller om det er alene mødre. Mange snakker negativt å har ikke den beste tanken å meningene rundt de som er alene med et barn. Det mange ikke vet er helheten rundt det, grunnlaget for at situasjonene har blitt slik som de er. Men må alle ha et grunnlag, må alle hvite hva som er årsaken til at situasjoner er slik de er uten å ha noe forståelse? Kan ikke bare andre mennesker respektere situasjoner til andre mennesker uten å måtte hvite alt som ligger til grunn for at det er som det er? En viktig ting å huske på, er å kunne akseptere andre sin situasjon uten å måtte hvite alt som står bak den når det ikke gjelder seg selv. Men som jeg har sakt tidligere det er vell heller et spørsmål om hvor mange som faktisk klarer det!
Selv som alene mamma vet jeg hvor mye ansvar og alt som følger med, og jeg beundrer virkelig de som er alene fedre også som har hele dette ansvaret. Jeg synes det står respekt av dem som tar både mamma og pappa rollen, og gir barnet alt det trenger uten å ha en mor/mamma til stede. Jeg synes andre også burde ha litt mer respekt over for de som er alene med et barn, mødre og fedre generelt. Det er så mye unødvendig pes som flere går, og som enn ikke fortjener!
Ops! Denne bloggen er skrevet ut ifra mine personlige synspunkter å meninger. Den omhandler ingen på noe vis. Rene meninger å tanker ifra meg som mamma!
Hva er en mamma og en mor for dere? Ser dere på det forskjellig med å kalle seg for mor og det å være en mamma? Klarer dere å respektere at enn trenger ikke å vite grunnlaget til hvorfor andre er alene med et barn?
Latter, glede, ansvar og plikter. Er noe av det som følger en mamma hverdag. En uendelig stor kjærlighet som en har over for sitt barn, som er så sterk at enn kan ta liv for å beskytte barne sitt. Ekstreme hendelser som en vanlig person aldri hadde klart og kommet seg igjennom, er vi mødre pliktet til å kjempe oss igjennom. Det å gi opp er aldri et alternativ, for en mammas rolle er den viktigste rollen en mor har, for resten av sitt liv!
“Bak lukkede dører, og mørke rom, skjuler det seg tomme rom. Tomme rom uten ord, men hvem kan ha en kropp uten ord”
tomhet, tomhet og atter tomhet ? Det er den beste måten å svare på mitt store spørsmål, hvem er jeg? Hvem er jeg som bare Xtine Michelle. Ja, jeg er mamma til Adeline, men bak det igjen, så er jeg bare en person også. Jeg er en jente på 22 år, og jeg kan fint si de overfladiske svarene som alle kan si. Men samtidig forklarer det ikke hvem jeg er!
Jeg føler ofte på en tomhet over på meg som person, jeg føler jeg har glemt meg selv og det er vanskelig og finne bare meg igjen. Jeg har gått igjennom noen år som virkelig har vert vanskelige. Jeg har lagt meg selv til side og prioritert andre. Jeg har gått igjennom både en skilsmisse og at min mor fikk brystkreft i samme tidsperspektiv. Men da jeg prøvde å være sterk og være der for min mor og min far, og samtidig prøvde og innfinne meg i skilsmissen som pågikk, følte jeg at jeg mistet med selv. Jeg ble først full av sorg og ble trist og var helt på bunden, men jeg prøvde snakket lite om hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg mistet på en måte meg selv og ble helt tom. Ikke fant jeg ord som kunne forklare hvordan jeg hadde det, og når andre spurte meg ?hvordan har du det, hvordan går det med deg? var det samme reglen hver gang ?jo det går?. Mer eksakt svar var der aldri noen som fikk.
Igjennom skilsmissen ble det vanskelig for meg, jeg ble ikke lengre sett på som et barn, men som en voksen person. Men sannheten er den, uansett hvor gammel enn er så vil enn alltid være barnet til sine egne foreldre. Enn skal alltid bli tatt hensyn til! Jeg ser ikke på skilsmissen som at jeg er heldig og har to hjem nå, jeg ser på det som at jeg har en barndomshjem som jeg samtidig er i ferd med å miste. Noe som er ubeskrivelig trist for meg. Alle de minnene jeg har alle de minnene som er skapt der, er plutselig fått en tynn tråd nå.
Jeg har ikke den dag i dag, hele 2,5 år siden ikke klart å sette ord på noen av mine følelser rundt skilsmissen av foreldrene mine og heller ikke klart å sette ord på mine følelser og redsel som var så stor da min mor hadde brystkreft.
Nå 2,5 år senere sitter jeg og tenker ofte. Hvem er jeg, hvem er Xtine Michelle egentlig. Men jeg har ingen svar. Jeg kjenner bare på en stor tomhet og føler jeg har mistet meg selv. Jeg vet hvem jeg er som mamma, jeg vet jeg er en kjempe flink mor over for min datter. Jeg kjenner ikke på noe usikkerhet der, men når jeg som sakt prøver å finne ut hvem bare jeg er, så sier det stopp.
I mitt liv har jeg oppnådd mye, og jeg er utrolig stolt over det. Jeg har en god utdannelse, jeg har både moped og bil lappen, jeg har min egen bil, mitt eget småbruk som jeg eier, jeg har min egen hest, og mine egne dyr, jeg har en vakker og helt fantastisk datter som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg har oppnådd mye mer, men dette var litt av det. Men samtidig så klarer jeg ikke å finne tilbake til meg og bare meg som person uten å dra inn meg som mamma.
Alt handler ikke om å bare være mamma. Det har selvfølgelig en stor del i mitt liv, men samtidig når min datter er i barnehagen eller når hun har lagt seg, så klarer jeg ikke å bare være Xtine Michelle. Jeg klarer ikke å si eller finne det store svaret enda på hvem bare jeg er.
Jeg føler selv på at jeg hele tiden må tenke over hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan andre tenker om meg, osv, både når jeg snakker, og er blant andre mennesker. Jeg føler jeg hele tiden må tenke og helst tenke 3-4 ganger igjennom noe før jeg utaler det. Når noen spør hvordan jeg har det, klarer jeg ikke å gå inn i meg selv og svare. Jeg svarer alltid kort og drar inn somregel hvordan det går med min datter. Automatisk tror jeg at jeg gjør det, fordi det er min datter som er mitt lyspunkt i livet og jeg tror jeg gjør det fordi jeg ikke vet hvordan jeg har det selv inni meg som bare meg. Jeg vet hvordan jeg har det når jeg ikke bare er meg men når jeg er mamma til Adeline.
Samtidig som ting er på denne måten for meg, er det flere ting som byr på sine utfordringer. Jeg er ikke den tøffe jenta hele tiden, som mange tror. Jeg har mine dager der jeg feller tårer og er fortvilet å noen ganger redd. Jeg er ikke den jenta som liker å gå å åpne opp døren, når noen ringer på. Jeg er ikke den jenta som tar telefoner som ringer med skult nummer, eller hvis telefonen ringer og jeg ikke har nummeret lagret på min tlf. Da er jeg faktisk den lille jenta igjen som springer til min mamma å får hun til å ta telefonen for meg. Sykt og teit høres det nokk ut, men tror faktisk det er flere enn meg som har det slikt. Jeg har ikke alltid vært slik, men etter noen opplevelser og hendelser som har skjedd, har det blitt slik for meg.
Uansett om jeg føler jeg ikke enda har funnet meg selv igjen, så jobber jeg med det. Jeg vet at med tiden vil jeg klare å finne meg selv igjen enda bedre. Jeg er i alle fall stolt og fornøyd med livet mitt, og jeg vet det viktigste. Jeg vet hvem jeg er som mamma, og jeg vet jeg er en kjempe god mamma over for min datter.
I år er det ikke 12 måneder, men det er 11! November har dessverre blitt skipet bort dette året, og vi starter nå på desember. VELKOMMEN DESEMBER!
Ja jeg kan vell egentlig bare leve i den lille troen min, om at det er tilfelle.. Sannheten er at november en den måneden der jeg har bursdag.
Vanligvis er bursdag noe de fleste barn og for å si de fint, de litt eldre barn gleder seg til. Det er en tid som feires med venner og familie. En dag som nesten aldri kan komme fort nokk, og som er full av spenning og glede. Men dette er faktisk ikke tilfelle og en stor glede for alle. Der iblant for meg.
Som lite barn begynte dårlige minner rundt bursdag og komme. Som et mobbeoffer hadde jeg lite venner, noe som ga resultat i at det ikke ble så store og mange barneselskap. Mine foreldre prøvde virkelig å få til barneselskap, men det gikk ikke mange år før jeg ikke ønsket det lengre selv. Bursdagene med barneselskap, ble ikke en glede som de vanligvis skulle være. Jeg husker jeg trivdes godt når familien min var samlet og det var mer familie selskap.
Da jeg ble eldre og november meldte sin ankomst, var det ikke lengre en stor glede for at bursdagen nærmet seg. Det ble mer å mer, at jeg ønsket at november aldri kom. Jeg gledet meg til å bli 16 år og 18 år, men ikke for noe feiring. Jeg gledet meg til å kunne ta moped og bil lappen, det å kunne bli mer selvstendig ved å komme seg ifra A til B selv. Det var de jeg så frem til.
Bursdagene mine ble mindre å mindre feiret, fordi jeg ikke ønsket å feire dem. Dette fordi jeg satt med vonde minner ifra barndoms feiring, og følte meg mer alene enn omringet av venner og folk som ønsket å feire min dag. Ja den dagen jeg ble født om kom til verden. Jeg satt alene og hadde veldig få venner. Jeg var aldri opptatt av at jeg måtte ha mange venner, fordi jeg satte pris på de få jeg hadde ettersom de var gode venner.
Mine foreldre har alltid vert flinke til å prøve å gjøre då godt de har kunnet for at mine bursdager skulle og enda skal bli bra. Så de fortjener en stor klapp på skulderen for det, ettersom de har klart det i alle år.
De siste årene når november har nærmet seg og faktisk måneden har begynt, har jeg ønsket mer å gå i dvale hele måneden. Jeg har ønsket at måneden skulle fare forbi, og ikke bli merket. For hvem har lust å feire sin bursdag når så å si ingen kommer, verken av venner eller familie. Det har hvert fall jeg kjent på at jeg har mistet lysten til. Så i år, har jeg bestemt i min egen verden at november er blitt skipet, og sier heller VELKOMMEN DESEMBER!
Tidligere på sensommeren kjente jeg at jeg virkelig hadde lust å feire min bursdag. Men redselen nå når det nærmer seg, ved at ingen eventuelt har anledning har blitt stor inni meg. Jeg har de siste 2 årene kjent på en skuffelse å sittet med tårefylte øyner på bursdagen min, og i år kjenner jeg at det er ikke noe jeg ønsker å gjøre igjen.
Jeg har hatt stor lyst å ha noen venner og gå ut med, men samtidig kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer og være sterk nokk til å ikke felle tårer igjen, hvis de ikke hadde hatt anledning.
Jeg kjenner presset og redselen for skuffelse har inntruffet meg og blitt stor. Jeg kjenner ikke den store gleden i meg ved at bursdagen min nærmer seg. Jeg kjenner mer på at jeg vil flykte. Reise langt bort med min datter, bort ifra alt som heter bursdag å bare ha en vanlig dag å gjøre noe kjekt. Jeg har lust å reise til syden, danmark eller noen annen plass enn å være hjemme. Men realiteten kikker inn, og når det er så nært til jul, blir det vanskelig og virkelig kunne gjøre det. Håper på bedre lykke neste år, ved å ha spart opp penger for å kunne reise på en ferie når jeg har bursdag.
Usikker er jeg på hvordan jeg skal få bursdagen min overstått i år, om jeg skal invitere noen venner med ut på feiring eller om jeg skal droppe det. Jeg er redd for å bli skuffet og lei meg, og derfor er jeg redd for å i det hele tatt prøve å invitere noen. Men får nokk bare ta det som det kommer, uansett hvor mye jeg egentlig bare vil flykte bort ifra den dagen.
Vurderingen står enda åpen på hvordan jeg skal få dagen til å forsvinne. Jeg vurderer om jeg skal pakke sekken full med noe god mat og flykte til fjels og gå en koselig tur sammen med min datter og min mor. Der vi kan være borte i noen timer, for å få dagen til å fly bort. Men planene er enda uklare og bare tanken på at bursdagen min nærmer seg er mer skremmende i seg selv.. Så hvordan det egentlig bli, vår jeg nokk vente med å finne ut av til det nærmer seg. For hvis noen i min familie ønsker å komme bort å tilbringe dagen min sammen med meg, da kan jeg ikke flykte til fjels.
Usikkerhet, redsel, mye følelser er det som kommer frem i meg bare ved at denne måneden nå har startet. Så jeg får vell bare ta hver dag som kommer å se hvordan selve dagen min blir, når den melder sin ankomst en dag i november.
// KOMMENTAR FELTET ER STENGT PÅ DETTE INNLEGGET, ETTERSOM JEG IKKE ØNSKER Å RISIKERE NOEN NEGATIVE KOMMENTARER PÅ DETTE. DET ER ET SÅRBART TEMA/INNLEGG, SOM JEG TRENGER Å FÅ PRØVE Å SETTE ORD PÅ. FOR Å LETTE LITT PÅ DET SOM SKULER SEG INNI MEG! //
Jeg elsker å ta bilder, som sikker mange av dere allerede har forstått. Det å ta bilder og fikse bildene slik enn ønsker med farge osv, er så uendelig kjekt. Et bilde er ikke bare et bilde for mange, fordi et bilde kan fortelle så mye i seg selv.
Bilder for meg er så mye. Det er blant annet både minner men samtidig viktige ting som enn har klart å forevige ved et syn som enn alltid kan se tilbake på. Nå som jeg har min vakre datter er det ikke noe mindre fotografering, det er vell nesten mer. Mer rare bilder som jeg aldri trodde jeg kom til å ta og samtidig mer studio bilder, osv. Nå denne uken har jeg brukt annledningen ved det nye sette som jeg laget til Mina Adeline, og tok noen bilder.
Jeg har ikke brukt studioet mitt denne gangen, men ønsket å prøve en ny type bilder. Der jeg brukte faktisk sengen min som bakgrunn. Jeg likte bildene overraskende godt og ønsker å vise noen av dem til dere.
Det var utrolig kjekt å fotografere hun ved å bruke denne bakgrunnen, og Mina Adeline hadde det virkelig kjekt under fotograferingen. Kjenner det blir ikke lenge før det blir en liten fotoshot igjen.
