Det å velge å ta operasjoner kan for mange virke som enn er ute etter å få den “perfekte” kroppen. Jeg skrev om dette i det tidligere blogginnlegget, og ønsker en gang for alle og få satt ord på akkurat dette. Det har ikke vert snakk som jeg har hørt ved mine ører nå etter denne operasjonen ang det, men jeg vet det har vert spekulasjoner rundt det tidligere. Jeg synes det har vert trist å se andre jenter som hele tiden søker etter å ha den “perfekte” kroppen, for det er direkte farlig å søke etter noe som har med ordet perfekt å gjøre. Enn kan selvfølgelig føle at en dag har vert perfekt, men det blir på en helt annen måte. Når det kommer til å bruke ordet “perfekt” i sammenheng med kropps fokuset, er det som jeg synes mennesker bør vokte seg vell for!
Jeg har som tidligere nevnt og som også blir nevnt i filmen her, jeg har valgt å ta disse operasjonene fordi jeg ønsker å føle meg vell med meg selv. Jeg ønsker bare å få føle meg komfortabel med min egen kropp. Jeg vil ikke på noen måter være perfekt, og jeg søker ikke etter å være det heller. Fordi jeg vil bare få være meg selv, jeg vil bare få bli akseptert for å være meg selv. Jeg ønsker at det å være seg selv kan være godt nokk for andre rundt. Fordi det er de som er viktig! At andre skal i det hele tatt bruke tid på å dømme noen, er direkte vas av tid. Det er tid som ikke fører til noe positivt.
Så min oppfordring til alle dere der ute, vær dere selv! Vær fornøyd med deg selv, og for den du er. Alle er unike på hver sin måte. Er det noe du ikke er fornøyd med, så gjør noe med det for din egen del. Aldri prøv å forandre på noe for at andre skal like deg bedre, fordi det kommer aldri til å skape den lykken som du selv innerst inne ønsker. Den ekte lykken og gleden kommer når du selv klarer å trives med deg selv, i ditt eget selskap og samtidig klarer å akseptere deg selv for den du er! Samtidig er det også da det kommer en vakker utstråling av styrke og selvtillit, som gjør noe med deg selv. Det fører til positivitet, som der igjen styrker deg selv.
// Filmen ble laget tidligere i ettermiddag, men siden dagen har vert preget med mye smerter har jeg ikke fått lagt den ut før nå. //
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
I går var dagen kommet der korrigerings operasjon etter full bukplastikk skulle gjennomføres. Jeg var utrolig nervøs, og hadde mange tanker, følelser og alt enn kan tenke seg, som svev i hode og kroppen min. Flash back ifra komplikasjonene som oppsto sist, svev i hode mitt som en film som gikk om og om igjen. Jeg var klar over hva som ventet meg, hvert fall litt hva som ventet meg. Samtidig som jeg ikke kunne hvite 100% hva som var i vente.
Jeg kom fastende til Teres, uten sminke, lette klær.. Ja bedre sakt jeg kom til Teres og så ut som et takras, samt også følte meg som et også. Jeg hadde dusjet kvelden før, og samme dagen før vi reiste med en såpe som jeg skulle bruke før operasjonen. Med bløtt som ikke var fikset, satte jeg meg i bilen og reiste inn. Sminke kunne jeg ikke ha på eller noe, siden jeg skulle operere. Men jeg tror egentlig bare det var jeg som hang meg opp i at jeg følte meg som et dass, siden jeg ikke kunne få sminket meg noe før operasjonen. Jeg er jo en person som ikke liker å gå ut ifra huset ustelt, men noen ganger må det til.
Da jeg ann kom Teres, ble jeg tatt kjempe godt imot. Jeg tror egentlig de fleste der kjente meg igjen, etter alle operasjonen jeg har hatt der. Samt også den lange og fantastisk gode oppfølgingen jeg har hatt der, etter operasjonene. Jeg har virkelig ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt der det siste 1,5 året. Men liten tid er det hvert fall ikke. De er noen fantastiske folk, med et ekte smil rundt munnen og hyggelige mennesker. Enn føler seg virkelig velkommen og blir tatt godt imot der. Kirurgen som jeg har hatt der, og som har vert den kirurgen som jeg har forholdt meg til, er jeg strålende fornøyd med. Han er en kjempe dyktig kirurg som er grundig med arbeidet sitt, og gjør en fantastisk jobb! Jeg er så glad for at jeg har fått han som kirurg og at det er han som har tatt alle operasjonene mine. Jeg har bare masse positivt og si om kirurgen min og Teres. At komplikasjonen oppsto, er ingen sin feil. Det er slik som kan oppstå ved operasjon, enn kan aldri hvite om det kommer til å skje eller ikke. Nå hadde jo ikke jeg den letteste kroppen og jobbe med. Prosessen med at kroppen min skulle komme seg, ble mer omfattende enn det i utgangspunktet skulle være. Jeg hadde en vanskelig hud og få til å jobbe på lag med oss. Så at komplikasjonen oppsto i fjord var et uhell som oppsto, uten at noen hadde gjort noe som helst galt. Men nå er det fortid og nå er det blitt rettet opp i.
Først etter jeg hadde kommet på Teres fikk jeg en tablett, som var en fast rutine som alle operasjons pasienter fikk før de skulle inn på operasjons salen. Deretter var det inn og bli tegnet på, og klargjort til selve operasjonen. Kirurgen brukte god tid på å tegne og gjøre et grundig forarbeid med planleggingen av hva som skulle gjøres. Jeg ble spurt om hva som plaget meg mest med magen min etter sist operasjon, og det ble lagt stort vekt på, slik at jeg skulle få føle meg komfortabel med meg selv. Samt også ble korrigerings operasjonen utvidet, og større enn planlagt. Kirurgen min ønsket å gi meg et helt og flott resultat, og valgte derfor å utvide korrigeringen. Jeg kjente jeg ble så lykkelig og kjempe takknemlig da han fortalte meg at han ønsket å fettsuge ned på hoftene/ utsiden av lårene mine også. Det er en plass som har plaget meg, men som ikke inngikk i den type operasjon. Men nå for å få en flott helhets resultat, ønsket han å fettsuge der også, slik at jeg kunne få bli godt fornøyd med sluttresultatet. Jeg viste en stor glede (for den var ikke lett å skule), og fortalte han hvor mye det betydde for meg at han ønsket å gjøre det. Dette på grunn av hoftene mine ble større etter graviditeten, og jeg fikk mer fett rundt der også. Jeg har vert nøye på hva jeg har spist etter graviditeten, samt også vert veldig aktiv og begynt å trene. Men jeg har ikke klart å fått det bort.. Så da han ga meg beskjed om at han ønsket å gjøre dette for meg, og for å få en flott slutt resultat med jevne og fine overganger, ble jeg så lykkelig!
Mange kan nokk tro at jeg er ute etter å få den “perfekte kroppen” med tanke på operasjonene jeg har tatt og nå korrigerings operasjonen. Men nei jeg er ikke ute etter den “perfekte” kroppen. Jeg er ute etter å føle meg vell med meg selv. Jeg har valgt å ta operasjonene for min egen del, for å slippe smerter hver dag og åpne sår. Det har vert tårer, svette og blod, i lengre tid for å prøve å få kroppen min slik at jeg kunne klare å føle meg vell og komfortabel i min egen kropp, før jeg valgte å legge meg under kniven! Det er ikke den “lette” løsningen jeg tok, noe flere burde se nå i senere tid. Det har kostet meg mye, og samtidig har jeg gått igjennom komplikasjon som ga meg en mage som ikke var det sluttresultatet som det skulle bli. Derfor var jeg heldig og fikk rettet opp i dette nå, med denne korrigerings operasjonen. Med at jeg skriver nå å forklarer dette, er ikke for jeg prøver å lette på min samvittighet osv, det er bare for å gi en forklaring slik at dere andre skal kunne forstå dette, enn å prøve å snu det over til at jeg søker etter en perfekt kropp. Ordet perfekt er et skremmende ord, som har en definisjon som er skremmende. Det er et ord med mange forskjellige meninger ut ifra hvem som bruker det, men helheten av ordet er skremmende.
Men tilbake til operasjonen.. Jeg gikk som de andre gangene inn på operasjons stuen selv. La meg opp på operasjons bordet og fikk veneflonen i armen, sjekket blodtrykket, og satte på andre ting som var til hjelp for å passe på meg hele tiden under operasjonen. De begynte å gi med litt beroligende, mens de også begynte å vaske magen og sidene mine, samt også utsiden av lårene. Da jeg fikk mer å mer inn i veneflonen av narkosen og slikt, ble jeg bare mer å mer til å prate. Jeg tror jeg snakket i ett uten stopp, og det gikk for det meste i bare min datter som jeg snakket om. Grunnen for at jeg ikke fikk hele narkosen med en gang, var for jeg måte snu meg litt, da de vasket meg og gjorde meg klar til operasjonen. Dette fordi korrigerings operasjonen var blitt utvidet og litt større. Når det var gjort var det sovetid for min del, mens de andre skulle jobbe med operasjonen. Da hun ga meg mer å mer av narkosen husker jeg at jeg lå å telte. Jeg fikk en merkelig humor å tenkte med meg selv, at det kunne være spennende å se hvor langt jeg klarte å telle. Andre har klart å telle til 3, mens jeg husker at jeg klarte å telle til 10 (ja vell å merke telte jeg nokk litt raskt)..
Plutselig våknet jeg. En rolig stemme sa navne mitt, og tilbydde meg mat. Jeg så på klokken og det var godt ut på ettermiddagen. Jeg var godt pakket inn og operasjonen var ferdig. Det føltes ikke så galt med smertene, men jeg var fult klar over at jeg hadde fått en dose med smertestillende hos de etter operasjonen. Jeg ble tilbudt mat og vann. Jeg hev i meg maten, og kan ikke huske sist mat smakte så godt før. Jeg var virkelig sulten etter så mange timer uten mat og drikke. Noen herlige og forfriskende druer fikk jeg også, og jeg følte meg virkelig klar for å få reise hjem. Øynene mine gik i kryss og jeg var super trett, men hjem ville jeg virkelig. Etter kort tid, hørte jeg den vakreste stemmen som jeg noen gang kan høre, nemlig min datter. Hun pratet og virket som å virkelig ha fått nokk. Jeg hørte hun pratet om meg så å si hele tiden. Det virket som hun var mer enn klar til å endelig få se meg igjen.
Når jeg kom støttende ut i gangen med en koselig sykepleier, var det et vakkert syn som møte meg. Min mamma og min datter, satt på huk i gangen og tok meg godt i mot. Mina Adeline var helt i hundre for å endelig få se sin mamma igjen, og jeg var lettet for å endelig få se min vakre datter igjen. Jeg klarte å gå veldig greit ut ifra Teres, og hadde ikke de største smertene da egentlig. Jeg var super trett og falt raskt tilbake til drømmeland. Turen hjem føltes som en evighet, men når enn er ny operert og har smerter (uansett om di ikke føles så intense akkurat da), så vil en egentlig raskt hjem for å få slappe godt av. Men alt i alt så gikk kjøreturen hjem veldig bra. Mina Adeline ble litt dårlig på hjem turen, så noen stopper måtte til, så hun kunne få strekke på bena og få kjøpe seg en ny bok og dvd til å se på i bilen. Etter det ble humøret hennes i hundre og ti, og vi kunne kjøre hjem med en pratende og glad jente i barnesete bak i bilen.
På vei hjem imens min mamma og Mina Adeline var innom på en butikk, benyttet jeg anledningen til å lage en liten film. Jeg hadde sterke smertestillende i kroppen, og var super trett. Jeg hadde ikke så veldig mye smerter akkurat da, i forholdt til hva jeg hadde forventet. Men kirurgen hadde gitt meg klar beskjed og nesten beklaget seg litt for at jeg kom til å ha store smerter de første 4-5 dagene pga fettsugingen. Han hadde klart å fått suget ut mer fett enn hva han hadde trodd i utgangspunktet, og etter noen timer var jeg 0,5 kg lettere igjen. Og på ca 1 år har jeg blitt 2,5 kg lettere, takket være fettsuging. Ja det høres virkelig merkelig ut og nesten litt feil. Men jeg er veldig fornøyd! Og det er jo i bunn og grunn det som er viktig.
// Her er filmen som jeg laget på vei hjem etter operasjonen //
I dag er det dag nr 2, etter operasjonen. Jeg har virkelig hatt noen sterke drømmer i natt, som virket totalt virkelige, men samtidig var det noen koselige drømmer, og ingen mareritt som jeg har hatt i natt. Jeg våknet tidlig i dag tidlig, med STERKE smerter. Tårene mine sil rant ifra øynene mine pga smertene. Alt jeg måtte var å gå på do.. Men jeg var totalt maktesløs og full av smerter. Jeg var stuck i sengen og kom meg ikke opp. Heldigvis hadde jeg mobilen min lett tilgjengelig og fikk kontaktet min mamma, slik at hun kunne komme og hjelpe meg. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, finne smertestillende til meg, og hjelpe meg ut av rommet mitt, ned trappen, slik at jeg kunne få kommet meg på do. Tårene mine rant og rant, og det var rene smerte helvete som var igang. I går kan ikke sammenlignes med i dag! Det er som natt og dag. Kirurgen hadde virkelig rett når det hjalt smertene som jeg kom til å få. Videre etter jeg hadde klart å vært på do, var det bare rett opp i sengen igjen, og der har jeg vert hele tiden. Jeg klarer ikke å gjøre noe! Jeg føler meg helt hjelpesløs og alene. Vell har jeg mamma der, men å ligge alene i sengen hele tiden, er ikke akkurat en stor glede.
// en oppdatering på engelsk, som jeg laget i dag tidlig og la ut på facebook siden til bloggen. Dette for at de som ikke snakker norsk også kan få en oppdatering //
Nå prøver jeg å ta en dag om gangen, og har nedtelling ifra dag til dag, om når smertene kan lindre. Jeg håper og tror at smertene vil bli mindre å mindre for hver dag som går, men samtidig er jeg totalt uvitende om realiteten som oppstår for hver dag ang smertene. Jeg føler jeg tar mye smertestillende, men det er bare fordi jeg ikke er vant til å ta slike smertestillende som enn må ta etter slike operasjoner. Samtidig som jeg tar smertestillende har de også vert føre var med å sette meg på antibiotika kur, for å forhindre betennelse som jeg fikk sist. Dette også fordi jeg bor på et småbruk og siden vi har dyr, så ønsker de og være på den sikre siden for å forhindre at jeg skal få komplikasjoner igjen. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb, som gjør slikt for å være på den sikre siden og forhindre komplikasjoner igjen. De gjør en flott jobb, og jeg føler virkelig jeg er i trygge hender, med slike folk som passer på og som jeg kan kontakte når som helst.
Videre i dag blir det nokk ikke så mye annet å gjøre enn å bare ligge her på rommet mitt alene. Jeg håper virkelig jeg får besøk senere i dag eller i uken, så jeg kan få være litt sosial med andre rundt meg. men det får jeg bare vente å se om jeg er så heldig. Jeg er hvert fall evig takknemlig for all støtten ifra familie, venner og andre rundt som følger meg igjennom dette. Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg nå med Mina Adeline, ettersom jeg ikke kan gjøre så mye de neste 5 ukene. Jeg får tilbringe all tiden med henne uansett, men samtidig har jeg god hjelp ifra min mamma som tar løftene for meg, og gjør all stellet, osv. Jeg kan ikke løfte eller være i aktivitet på 5 uker. Så jeg føler meg heldig som har så god hjelp rundt meg. Flotte og fantastiske naboer og venner stille også opp å hjelper med både dyrene og Mina Adeline, jeg kunne ikke vert mer heldig enn hva jeg faktisk er. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det kom til å være andre enn min mamma som kom til å stille opp å hjelpe, men sannelig er det flere. En kjempe god venninne, som jeg egentlig ser mer på som en av mine beste venninner, har fått låne hesten min nå i de neste 5 ukene, samt også hun har tilbudt seg å hjelpe med det jeg trenger hjelp til. Vi har de beste og mest fantastiske naboene som også stiller opp å har tilbydd seg å hjelpe både med dyrene, Mina Adeline og ellers ting som jeg trenger hjelp til. Mina Adeline har det virkelig helt supert uansett om jeg er operert nå. Hun har meg rundt seg hele tiden, samtidig som hun også er i barnehagen og har det kjempe kjekt. De som hjelper meg med hun når hun ikke er i barnehagen er mennesker som hun virkelig bryr seg om og som virkelig også bryr seg om hun, samt også mennesker som hun kjenner kjempe godt. Det er folk som er rundt hun til vanlig og som har sittet barnevakt før. Det er mennesker som står henne nært uansett om det ikke er familie i kjøt og blod, så er det som en ekstra familie som vi er vert heldige og få.
Jeg føler virkelig jeg har flere rundt meg denne gangen som stiller opp å hjelper meg, noe jeg er de alle evig takknemlig for. samt også venner og familie som støtter meg igjennom denne operasjonen, og dere flotte lesere! At jeg føler meg alene er jeg ligger på rommet, har ikke noe med helheten å gjøre, men det har noe med når du er vant til en hverdag som er aktiv og sosial, og plutselig er det en hindring som gjør at enn ikke er i stand til å være så sosial og ikke er i stand til å være aktiv på en liten stund. Da merker enn det godt på seg selv, og enn kan bli litt nedfor. Men heldigvis er det bare for en kort periode og jeg kommer ut ifra dette med et flott resultat og en kropp som jeg endelig kan føle meg komfortabel og vell i.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Drite seg ut, ja det er noe jeg er flink til.. Ikke at det på noen måter er bevist, men det bare blir slik. Jeg klarer ofte å domme meg ut på den ene eller den andre måten, uansett situasjon. Til å med i de situasjonene enn bare absolutt ikke skal drite seg ut i, så ender det ofte opp med en stk flau Xtine Michelle.
For en uke siden, opplevde jeg noe som var min første gang. Jeg er ikke en jente som har en lang kø med gutter som står der, og bare dør etter å få halt meg inn.. Det skal vell egentlig sies at jeg er litt glad for det også. Ikke har jeg tid til slikt tull, og ikke høres det kjekt ut å ha det slikt. Jeg er mer den personen som først har funnet den gutten jeg ønsker å ha, så er det bare han. Det er ingen andre, og jeg bryr meg ingenting om andre gutter da. Hvorfor skal jeg egentlig det? Det hadde jo hvert fall blitt snålt om andre gutter vekket min oppmerksomhet når jeg hadde en jeg virkelig brydde meg om. Men ferdig med den saken, det var ikke det som var temaet og poenget med dette innlegget. Det som faktisk er temaet er det jeg opplevde som min første gang!
Som sakt, sist fredag. Starten på sist helg, var helt fantastisk. Jeg ble totalt overrasket, men ente opp med å klare å drite meg totalt ut. Jeg tror ikke jeg gjorde hele situasjonen så utrolig koselig ved den starten det hele fikk. Det å stå på døren til noen å oppleve det som skjedde, er ingen drømme situasjon å klare å utføre. Jeg stokk og ble veldig flau, men ente opp med en stor glede som tok over for hele flauheten som var inni meg. Det var en stor glede som bare fylte seg opp, og ja.. Det var kjempe koselig!
Dere lurer nokk på nå hva jeg egentlig opplevde, hva som egentlig skjedde, osv.. Men i filmen under får dere svare på deres undrende spørsmål.
Jeg er definitivt ikke den eneste som er flink til å klare å drite meg ut i slike situasjoner som angår andre mennesker. Så det hadde vert veldig kjekt å fått høre deres morsomme historier om hva dere har klart å drite dere ut med? Så fyr løs, og legg igjen kommentar med din morsomme historie! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Et nytt år har begynt for de fleste, med barnehage start, skolestart, osv. Det mange som startet på sitt første barnehage år, første skoleår, og det er en tid som er utrolig spennende både for barn og foreldre. Det er mange forskjellige følelser som sviver rundt hos de fleste når det er en så stor og ny epoke som starter. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle være så mange følelser og tanker rundt det å ha barne sitt i barnehage for første gang, men der igjen fikk jeg et kraftig slag i hode. Jeg var full av mange forskjellige følelser, bekymringer og tanker. Tenk jeg skulle plutselig levere min datter på en plass der jeg skulle stole på noen helt fremmede folk med at de kunne passe på barne mitt. Jeg skulle plutselig levere mitt hjerte over i noen timer til noen vilt fremmede, som hadde kompetanse og jobb erfaring innen barnehage. Det skal jeg love dere var en stor prøvelse for min del. Jeg tror det er flere foreldre som kjenner seg igjen i det.
Nå har Mina Adeline gått i barnehagen i 1 år. Hun har begynt på sitt andre år i barnehage og jeg må si jeg er super fornøyd! Men når barn begynner i barnehage eller på skole, osv, er det ofte en problematikk som starter. Klær og andre gjenstander forsvinner. De forsvinner fordi vi foreldre ikke merker klærne og tingene av barna våre godt nokk. Noen glemmer bort og merke det, og det får vi igjen for på den sure måten. Ting forsvinner og kommer ofte ikke tilbake igjen.
Da Mina Adeline startet i barnehage var det mye nytt som jeg opplevde, der iblant merking av klær. Jeg hadde ingen ide om hvilken merke lapper som var gode og hvilken merkelapper jeg skulle bruke. Derfor bestilte jeg bare noen som jeg kom over. Jeg opplevde det første barnehage året med merking som en stor problematikk. Merkelappene holt ikke i vask, de datt av, løsnet og holt ikke til forventningene. Jeg hadde et år med ren flaks, fordi jeg klarte ikke å fylle med på hvilken klær som fremdeles hadde merkelappen i god behold på seg og hvilken klær som ikke hadde det. Mye av flaksen gikk vel også på at det er en liten og koselig barnehage som hun går i, der det ikke er så mange barn. De voksne har god oversikt over barna og er fantastiske med å klare å holde styr på hva som er de forskjellige barn sitt. Noen få ting forsvant, men heldigvis dukket de opp igjen i glemt boksen.
Nå som jeg har begynt å bruke MyTag.no sine merkelapper er jeg superfornøyd så langt. De er lette og raske å bruke. De er søte og små med godt klister bakpå. De er glatte og gode, så de plager ikke Mina Adeline på noen måter i klærne. Noen barn har en ømfintlig hud, noe som Mina Adeline har, men heldigvis har hun ikke blitt plaget av disse lappene.
Nå med et nytt barnehage år, var jeg bevist på at jeg ikke ønsket å ha de samme merkelappene. Jeg var derfor så heldig og ble kontaktet av MyTag.no som har flotte merkelapper. Merkelappene deres kan brukes på alt ifra matboks – til klær, osv. Du kan selv bestemme hva som skal stå på merkelappene og hvilken design de skal ha. Du har fritt valg på det meste. De er små og søte, lette og bruke, og ikke minst! De har rask leveringstid. Noe som for mange kan være en super fordel. Finner en ut at det er noe enn mangler, så er det verste å sitte å vente på at pakken skal komme ferm, slik at enn kan få starte og benytte seg av produktet som en helst skulle hatt i går.
MyTag merkelappene skal være slitesterke og skal sitte godt på. De skal tåle klesvask og oppvask, noe som virkelig er et must når det gjelder små barn! Jeg har selv ikke fått testet ut enda om MyTag merkelappene med navn på holder i både klesvask og oppvask, men er spent på å finne det ut! Så jeg kommer tilbake til det så fort jeg har fått prøvd det, med en ærlig tilbakemelding og bilder av hvordan det så ut før og etter.
MyTag har også nå en verdensnyhet. De er de eneste som leverer navnelapper / merkelapper med refleks trykk. Noe som er virkelig helt supert nå når sommeren er over, og høsten å vinteren står for tur. Jeg har selv ikke prøvd ut de med refleks, men kjenner det hadde vert supert og hatt det nå når høsten å vinteren sniker seg med stormskritt innpå oss.
Merkelappene med navn er klistremerker. De fester enn enkelt på som sakt matbokser – til kler, osv. Når enn skal merke klær med klistremerker anbefaler de at enn klistrer det på selve “vaskelappen”, slik at det sitter best mulig. Det er jo ikke alt som har “vaske lapp” eller lapp i seg, så selv har jeg f.eks på smokkesnorer festet det bak på båndet (som jeg viser i videoen nedenfor!). Merkelappene kan også brukes til mye annet enn bare til barn. Vi voksne kan merke våre ting også med dem. F.eks treningsklær, jobbklær, persnlige eiendeler når vi skal ut å reise, verktøy, eller utstyr til dyr. Det kan brukes til det meste og er virkelig helt genialt!
Merkelappene kan enn som sakt designe selv. Enn velger selv hva som skal stå på dem, om enn ønsker eget bilde på dem eller om enn ønsker å benytte seg av en av de søte figurene som MyTag.no selv har som enn kan velge imellom. Alt er opp til deg, og din egen kreativitet.
Jeg har også vert så heldig og få dele ut en rabatt kode til dere flotte lesere. Der dere får hele 35% på alt hos MyTag.no! Rabattkoden dere da bruker er : Friends<3
Så klikk dere inn i dag og benytt dere av den gode rabattkoden og få hele 35% avslag på alt hos MyTag.no
// Dette innlegget er sponset, men skrevet med egne og ærlige meninger! Det er skrevet i sammarbeid med www.MyTag.no //
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
WOW! Jeg er målløs, eller ord løs er vell mer rette ordet. I dag har Mina Adeline hatt sin første time hos tannlegen. Det gikk strålende, og jeg hadde aldri trodd at det kom til å gå så bra. Jeg trudde det kom til å by på noen utfordringer, men jeg må si jeg er evig stolt av Mina Adeline. Hun åpnet munnen, viste tennene sine, hjalp tannlegen med å holde speilet (slik at hun skulle synes at det var enda mer kjekt), og oppførte seg eksemplarisk. Etter en liten stund ble hun litt lei, og var rask med å si “ferdig”, og da ble det noen få tårer og grining i et par sekunder, før hun var helt opptatt igjen av hva tannlegen gjorde med tennene hennes.
Jeg ble skikkelig imponert av Mina Adeline, men samtidig ble jeg også positivt overrasket over hvor flink tannlegen også var. Hun tok seg god tid til Mina Adeline, la fokuset på hun og pratet med hun med en gang vi kom inn. Mina Adeline fikk en kjempe god opplevelse hos tannlegen, og vi gikk der ifra med et stort smil, belønning av tannlegen som var en liten leke og en strålende beskjed om at det var ingen hull i tennene til Mina Adeline. Jeg er skikkelig lettet og glad for at det var ingen hull og at hun fikk en så god opplevelse.
Siden hun hadde vert så flink, fikk hun også en større belønning etterpå. Jeg hadde lovet hun at hvis hun var flink hos tannlegen skulle vi gå på lekebutikken. Løfter må jo holdes, så rett etter vi var ferdige gikk vi på lekebutikken og hun fikk plukke ut en leke.
Den første gangen hos tannlegen må jo selvfølgelig dokumenteres med bilder og film, så her er en liten film ifra første gang hos tannlegen.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
” Puss puss, så får du en suss, puss så får du en suss! ” – Slik går tannpuss sangen her i hus.
Det å pusse tennene på et lite barn, kan by på sine utfordringer. Det er ikke alltid like lett, for noen ganger finner de små ut at det absolutt ikke er noe kult å pusse tennene, og hva gjør enn da? Mina Adeline fikk tenner ganske tidlig synes jeg, men samtidig er det forskjellige meninger om hva som er tidlig og ikke. Tannpussen på kvelden startet derfor så fort tennene begynte å komme. Raskt fant jeg ut at det var mye kjekkere å pusse tennene når vi hadde en egen tannpuss sang! Noen kjenner nokk til sangen og for andre er den nokk ny. Det er ifra barnetv som gikk for mange år siden, der de sang “puss puss, så får du en suss, puss så får du en suss. Hver eneste tann med børste og vann, puss så får du en suss..”
Nå har Mina Adeline allerede blitt 2 år, ja jeg synes virkelig tiden flyt avsted. Den har fått vinger som flakser i en hastighet som jeg aldri har opplevd før. Men tilbake til tannpussen.. Tennene er jo viktige å passe på. Selv om det er melketenner som skal ut etter noen år, og erstattes med nye som kommer, er det viktig og lære å ta vare på tennene tidlig. Det er jo en rutine som skal læres og det å pusse tennene er ikke noe som ligger i våres natur. Så det er også noe som må læres. Hadde ikke vi voksne lært det når vi var små, hadde vi virkelig klusset noe veldig med å få det til. Fordi det er faktisk noe som må læres, slik alle ting som vi gjør må. Vi er ikke født utlært, vi er født uten å kunne noe og må gå igjennom mange stadier i livet og lære. Alt må læres!
Barn pleier som regel å være 3 år før de skal ha sitt første møte med tannlege. Jeg hadde sitt for meg at det var enda 1 år igjen før Mina Adeline skulle til tannlege for første gang, men der kan jeg bare sette en strek og glemme det. For i dag, jepp dere hørte rett! I dag… skal hun til tannlegen for første gang. Bare 2 år og skal til tannlegen.. Jeg kjenner jeg gruer meg litt, fordi det må skje noen store under og de må ha noen gode lokke metoder for å få hun til å åpne munnen sin for å vise de små flotte tennene sine frem. Jeg håper så inderlig at de er flinke og at hun får en god opplevelse med å gå der for første gang. Jeg skal hvert fall gjøre så godt jeg kan for at den opplevelsen skal bli så god som den kan. Derfor har jeg loft hun at så lenge hun er flink, skal hun få lov til å gå på lekebutikken etterpå og få en liten ting. For vell er hun liten, men sannelig forstår hun alt. Hun er en bestemt liten jente med sterke meninger, noe jeg synes er veldig flott å se. Det viser så godt hvem hun er, og hva hun vil og ikke vil. Det å se et lite barn vise så stor personlighet, liker jeg godt å se. Fordi det er viktig og huske på at barn er like mye et menneske som oss alle andre. De har tanker, følelser, meninger, osv. De er små men vi voksne kan ikke styre over dem, vi bør faktisk jobbe på lag med dem samtidig som det er vi som er foreldre som bestemmer og setter grenser. Grenser er jo veldig viktig, men det viktigste synes jeg er å vise kjærlighet. Mange delte meninger er det nokk rundt alt, men det er de som er så flott. Det er de som viser at vi er ikke like, vi er alle unike og flotte mennesker på hver våres måte.
Nå tikker klokken, og i ettermiddag er tiden inne for første møte med tannlegen. Jeg håper virkelig på det beste, men kjenner jeg blir overrasket om det ikke er noe hull i tennene. Jeg valgte selv og kontakte tannlegen ettersom jeg synes det ser ut som det kanskje er hull i en av tennene hennes. Jeg synes det er så viktig og passe på tennene, og valgte derfor å kontakte tannlegen og høre med dem. Det resulterte jo som dere har skjønt at de ønsket å undersøke tennene og se om det er hull der eller om alt er i tipp topp stand. Jeg ønsker jo ikke at Mina Adeline skal få noen plager med tennene, så bedre å være føre var enn å bare utsette det pga alderen hennes. For alt jeg hvet, kan det være at det går strålende i dag. Det får jeg bare vente å se. Krysser alt jeg kan, for at det skal gå bra! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Ja hun er liten, bare 2 år! Men hun er virkelig en ekte hestejente!
Mange vil nokk si “det er jo ikke rart hun er så glad i hester. Hun fikk det jo inn med morsmelken!”.. Og vell kan jeg flire av den kommentaren som jeg har hørt mange ganger. Jeg tok graviditets bilder sammen med hesten til min mamma. jeg var i stallen og rundt hester igjennom hele graviditeten min. Jeg var med å reiste rundt på distanse ritt helt frem til bare noen dager før jeg havnet inn på sykehuset (der fødselen ble satt igang pga jeg var alvorlig syk!).
Det sies at barn hører lyder, stemmer, sanger, osv, når de ligger i magen. Så hestelyder var jo noe Mina Adeline støtt og stadig hørte når hun lå godt inni magen min. Jeg hadde et utfordrende svangerskap, så det å være i stallen var den tiden av døgnet jeg klarte å være på bena. Det var takket være hesten min så gjorde at jeg klarte å holde meg på bena.
Etter flere uker på sykehuset, fikk vi endelig komme hjem. Mina Adeline ble født for tidlig, som mange av dere allerede kjenner til. Men når vi kom hjem ifra sykehuset kunne ikke mine plikter som hestejente og stall jente stoppe. Mina Adeline var derfor tidlig med i stallen, sov i bæreselen på magen min da jeg gjorde rent i boksen, og gjorde andre plikter som enn har når enn har hest. Det var som lukten ifra stallen og hestene fikk hun til å roe seg, fordi hun sovnet så godt å sov veldig tungt når vi var i stallen og rundt hestene. Det var som en beroligende plass for hun å være. Jeg merket tidlig at stallen og hestene var noe hun virkelig likte. Hun var bare en liten baby første gang hun fikk sitte på en hest, og da var det allerede gjort. Hesteinteressen er som en interesse som hun er født med. Hun brenner virkelig for den interessen og nyter å få være rundt hestene og i stallen.
Det er nesten skremmende å se hvordan en liten jente på 2 år klarer å gjøre alt hun allerede gjør med hestene. Hun er med å forer dem, både høy og kraftfor. Hun er med å møkker i boksene, steller hestene, rir og leier tur på dem. Hun gjør alt med dem uansett om hun er liten og bare 2 år. Hestene har også en enorm stor respekt for hun, noe som er spøtt å se. Allerede som 2 år har hun vert med på 1,5 times lang ridetur, der hun både skritter, traver og galoperer. Det skulle nesten ikke kunne gå ann, men det er realitet. Min lille prinsesse er en ekte hestejente. Og hun har et stort hjerte av gull som virkelig viser hvor mye hun fanger opp av hvilken plikter enn må gjøre når enn har hest, og hun gjør det av seg selv.
Jeg har aldri opplevd en jente i så ung alder ha en så stor og brennende interesse for noe, sånn som hun har. Alt er hest! Hun snakker til å med i søvne om hest. Så tiden ferm igjennom er jeg veldig spent på å se hvordan blir. Men ut ifra hvordan den er nå, vil det nokk forbli en stor heste interesse hos hun. Jeg er veldig glad for at hun har en så stor interesse for det, fordi jeg synes det er en super flott interesse og ha. Så jeg er evig stolt mamma av Mina Adeline! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Alle mennesker har gode verdier. Alle gjør feil. Alle har en fortid. Alle har en historie og fortelle. Men! Alle har gode verdier på den ene eller den andre måten, samtidig som alle har en fortid, en fermtid! Hele livet er det som former oss, bygger oss opp som små bygge klosser. Se for deg at livet er som et stort tårn av byggeklosser. Hver klosse har hver sin farge. Det symboliserer de forskjellige stadier i livet vårt. Vi kan velge å bygge opp et stort flott torn av livet vårt, men vi kan også velge å rase det ned. Synke i sammen og la vår indre styrke forsvinne. Vi er alle vår egen sjef over oss selv, og vi har alle hver våres valg. Det handler om hva du seg ønsker, hva du selv vil, og hva du selv bestemmer deg for. Men en ting er sikkert, alle fortjener det beste! Alle fortjener og ha det godt i sitt liv, og finne sin lykke i hverdagen.
Det å se andre ha det vondt, være triste eller ha en dårlig tid som de går igjennom i livet, er noe jeg synes er veldig trist. Jeg ønsker hele tiden alle rundt meg alt det beste. Når jeg ser eller hører noen rundt meg som har det mindre bra, prøver jeg å vri hode mitt for å klare å finne en løsning, fordi jeg ønsker så gjerne å hjelpe. Jeg ønsker så gjerne å kunne hjelpe andre å bygge opp den indre styrken som skuler seg i hvert et menneske. Mange tror de ikke har den lengre, mange føler seg tom og har mange negative følelser og tanker. Men det betyr ikke at livet stopper, det betyr ikke at enn skal gi opp. Jeg synes selv det børe være en tankevekker, for at vi skal kjempe om å finne vår styrke. At vi alle skal hjelpe andre rundt oss til å få bygge opp styrken sin, finne styrken og få det livet som alle fortjener. Det gode livet, med glede og kjærlighet.
Kjærlighet er et ord som mange forbinner med at to personer finner hverandre og gir kjærlighet over for hverandre, men kjærlighet er ikke bare det. Kjærlighet er så mye mer. Kjærlighet er faktisk å bry seg om andre rundt seg, si til noen at de er glad i hverandre, gi noen en klem. Alt positivt er kjærlighet, og kjærlighet gir positivitet og styrke. Kjærlighet kan enn oppleve som negativt, men realiteten er ikke at den er negativ. Om noen kjenner og tenker på kjærlighet som kjærlighets sorg, så stopp opp! Tenk! Kjærlighets sorg er ikke kjærligheten i seg selv, det er sorgen etter å mistet noen som enn var glad i, det er følelsen av å være menneske. Det å ha kjærlighets sorg er en menneskelig ting, som kan være helt grusom. Men samtidig er ikke det den virkelige kjærligheten, fordi ekte kjærlighet sårer ingen!
Ekte kjærlighet kan enn finne i så mangt. Det er rundt oss hele tiden, fordi det er somsakt positiviteten. Det å bare gi noen et smil, gir noen positivitet. Det gir noen noe bra, og en god følelse. Det å kunne gi noen et smil kan faktisk redde noen sin dag. Det er ikke så mye som skal til, men en liten ting som mange glemmer. En liten ting som egentlig er en stor ting. Det er små øyeblikker som ofte blir glemt, gode episoder i livet som blir lagt på hyllen og får støv på seg, fordi negativiteten tar over. Den er så sterk at den bygger seg opp over det positive. Men når det skjer, stopp opp. Tenk igjen. Er det den negative retningen enn vil kjenne på, er det de en vil basere sin hverdag på? Jeg tror ingen ønsker det, jeg tror ingen ønsker å være negativt ladet og ha det vondt. Alle ønsker jo å ha det bra, alle ønsker å kunne se de rundt seg smile av glede og ikke av tvang.
Jeg har selv godt igjennom et liv med mange farts humper. Jeg har delt mye av mine opplevelser i livet, fordi jeg har et håp om at det kan gi noe styrke til andre som kanskje opplever noe av det samme. Jeg har klart og kjempe meg igjennom det, og nå i dag lever et liv der jeg ikke bærer noe negative følelser på de som har påført meg smerte i mitt liv. Jeg bærer på en takknemlighet! Rett å slett fordi det har formet meg til den jeg er i dag, for hvem jeg hadde vert uten de erfaringene og livs opplevelsenne som jeg har, er ikke godt å si.
Jeg tror ikke en eneste av de rundt meg ikke har godt igjennom en farts hump. Jeg tror faktisk alle mine venner og kjære rundt meg har opplevd hver sin vanskelige epoke i livet, men samtidig har de klart å bygge videre på slotte. De har et slott fult av farger, men de har valgt og ikke stoppe opp. De har funnet sin styrke, noen ved litt hjelp av andre og noen ved å forandre sin tankegang selv. Men poenget mitt er, de har kommet seg igjennom det. De har en rak rygg og ser ferm over. Det er nemlig det jeg ønsker alle andre også skal kunne få ha. Jeg ønsker alle skal kunne få legge fortiden bak, fordi fortiden er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det går ikke ann å gå tilbake i tid å forandre på noe, men vi har alle vår styrke til og gjøre noe med fortiden. Vi har alle valg som vi må ta, som er valg ang vår fortid. Ingen kan bestemme noe for andre, vi må ta valg selv. Vi er vår egen sjef og vår egen styrke. Vi kan få tips og råd av andre, støtte på veien, osv, men til slutt er det ditt liv, og du er din egen sjef.
Tenk hvordan det hadde vert om du plutselig ikke hadde valg muligheter for deg selv, om andre skulle bestemt ditt liv, tatt valg ang deg, og du ikke lengre levde det livet du ønsket. Det hadde ikke gitt deg den positiviteten som vi alle mennesker ønsker. Det hadde såret hver enkelt ved å levd slik. Tenk om du plutselig ikke skulle få bestemme selv hvem som skulle være din fremtidige mann, finne mannen i ditt liv selv, velge hvem du skal gifte deg med fordi det er ekte kjærlighet der. Tenk om du plutselig ikke skulle fått bestemme selv hva du ville gjort hver dag, om andre skulle stå over deg og bestemme hver å en dag av ditt liv. Det hadde ikke gitt noe god følelse, det hadde ikke ført til lykke og glede. For faktisk, noen har det slikt! Og det er forferdelig.
Så ta kontroll over ditt liv, og finn din indre lykke, positivitet og styrke.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Hode går i surr, tankene sviver i en enorm storm inni hode mitt. Jeg har noen sponsede innlegg som jeg skal få skrevet og mye mer på skrive planen min, men ikke i dag. I dag trenger jeg bare en time out. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen!
