År: 2015

Jeg kryper stille og rolig under dynen. Jeg synker i sammen, og tillater meg selv å kjenne på hvor sliten jeg er. Mina Adeline er i barnehagen og morrer seg, og jeg ligger i sengen å samler tilbake kreftene etter en hektisk uke. Tårene strømmer på, ikke i tristhet men i glede over hva jeg har klart å prestere denne uken. Legebesøk etter legebesøk, sykehus besøk og et hav av telefoner, samt også våkne netter og opphakket med søvn. Hele døgnet har vert snudd på hode!

Fortvilelsen tar meg og jeg gir meg selv lov til å være bare Xtine Michelle for noen få timer. Kjenne på mine følelser, redsel og fortvilelse over for at Mina Adeline uheldigvis opplever å ha disse plagene som påvirker hennes hverdag. Det påvirker hennes hverdag nå, siden det er en dårligere periode som vi går igjennom nå med plagene av astma og allergi anfallene.

Vi var på sykehuset i går, og fikk tatt bilder av lungene. De små søte lungene til min vakre og fantastiske datter, som uheldigvis har veldig mye slim i seg. Jeg må virkelig si at jeg var så stolt mamma da vi var og tok rønken bildene, for Mina Adeline oppførste seg eksemplarisk. Det var over alle forventninger og mer til. Tårene trillet ned over kinne hennes, men hun sto som en prinsesse og lot dem få ta de bildene de skulle. Det sies at fra gråt til latter er kort, og det stemmer! Da bildene var tatt og vi hadde sett etter mange hester over alt i det romme, fikk hun velge ut en premie. Smilet kom frem og gleden ble stor, og tårene.. ja de forsvant helt. Hun gikk så fint ut ifra rommet med et smil rundt munnen, og stoltheten min boblet over.

Dessverre er vente tiden lengre enn jeg hadde håpet på, og det kan ta opp til så mye som nesten 14 dager, før svaret kommer. Selv synes jeg at det er helt horribelt at små barn ikke kan få en større og raskere prioritering. De er små barn som ikke kan forklare alt i ord, de opplever og gå med plager som de ikke selv forstår, og som påvirker hverdagen deres. Som mamma er det grusomt å se på, samt også føle seg så hjelpes løs. Ved tanken på at det kan gå opp til hele 14 dager før vi får svar, og før hun kan få mulighet til å få enda bedre hjelp, er forferdelig.

Når vi var ferdig på sykehuset, måtte vi rett ned til legen. Dette fordi hver kveld byr på utfordringer og ødelegger den viktige søvnen for Mina Adeline. Hoste på hoste, slim, røde små øyner, rennende snue, osv, er bare litt av det som skjer spesielt når kvelden kommer. Det skjer også på dagen, men det er skremmende å når kvelden kommer og hun blir tett. Jeg følte vi fikk litt flere svar da vi var hos legen igjen, ettersom flere opplevelser hadde skjedd si lege besøket i starten av uken. CRP en hadde steget litt, men samtidig er hun ikke syk. Det ga oss et litt mer svar, og legen forklarte meg hva jeg skulle gjøre hvis forskjellige hendelser skjedde igjen. Det ble mer fastslått at astma og allergi er noe som Mina Adeline har. Det er jo ikke ukjent siden hun har måttet få slike medisiner for det over lengre tid. Men endelig ble det mer bekreftet. Falsk krupp kom også frem i lyset, ved at det nokk er slike anfall som skjer når kvelden kommer og hun skal sove. Det er jo noe som er nytt for meg, så der kan jeg ikke det meste. Men natt til i går var det ingen tvil, ettersom hun ble tett men samtidig løsnet det mer når vi fikk tatt Mina Adeline med ut i kald og frisk luft.

Å være en mamma å gå igjennom og måtte oppleve sitt barn slite med sånne plager er hjerte skjærende, det er skremmende men samtidig må jeg ikke la meg skremme når jeg står oppi det. Jeg må være sterk og holde roen hele tiden, slik at det ikke skal bli fanget opp av Mina Adeline. Det å ha et barn som uheldigvis opplever slike anfall og har de plagene, er blitt vår hverdag. Jeg vet ikke hva det vil si å ha et barn uten disse plagene og disse hendelsene som skjer. Jeg har stått på og kjempet om å få skikkelig hjelp, utredninger, osv helt siden Mina Adeline var rundt ca et halvt år. Jeg har en rutine ved å sjekke at hun puster hele tiden, og har hatt den rutinene helt tilbake til hun var rundt et halvt år.

Jeg er glad for at jeg har stått på, kjempet og stått på mitt. Jeg har hele tiden sett at det er noe som ikke er slik det skal være. At det er noe som ligger til grunn for det. Og heldigvis fikk vi svar og hjelp hos spesialist i fjord. Jeg kjempet mot den tidligere fast legen i nesten et halvt år, før jeg fikk igjennom at hun måtte til spesialist. Og en lettelse var det når vi endelig fikk komme til spesialisten i fjord og fikk svar, samt også hjelp og medisiner. Vi har helt siden da fått god oppfølging, og det er dit vi skal igjen i slutten av november. Jeg er også så glad for at jeg har byttet fast lege for litt siden, og har fått en kjempe flink fast lege som ser Mina Adeline og meg. Han forstår, og han hjelper oss. Jeg kunne ikke vert mer heldig ang de legene og spesialistene som vi har rundt oss nå, og som hjelper oss til å komme til bunns i dette.

Noen ganger sånn så i dag når Mina Adeline er i barnehagen, tillater jeg meg selv til å slappe av litt. Gir meg selv lov til å bare være meg litt og synke i sammen under dynen. Det gjør godt, for det hjelper å få mine følelser ut og la mine tårer trille litt. For styrken kommer enda bedre frem igjen når jeg får ut mine bekymringer og følelser.

Jeg er mamma på fulltid, og nå når det er dårligere perioder krever det enda mer enn når det er bedre perioder. Men samtidig er det så godt å kjenne på alt jeg klarer å gjøre. Jeg er bare 23 år, men jeg kjemper for min datter og hennes helse. Jeg kjemper for å komme til bunns i hva som er grunnlaget for det, og jeg er heldig som klarer å stå på slikt. Jeg er heldig for at vi har så gode leger og spesialist rundt oss som gir Mina Adeline den hjelpen hun trenger. Jeg er stolt over de kreftene og den styrken som jeg har, for før jeg ble mamma hadde jeg ikke den. Det er noe helt magisk som skjer inni kroppen og med selg selv når enn får et barn.

Det er tøft og utfordrende når det er dårligere perioder, men slik er livet. Det er som en berg og dalbane, men samtidig lærer vi alltid så mye av det. Slik som nå, meg og Mina Adeline blir sterke av dette og vi får virkelig vist våres kamp vilje og styrke. Jeg er så uendelig stolt over min datter som er så sterk og flink. Og jeg gleder meg til den dagen kommer der vi har alle kortene på bordet og at alle grunnlagene for plagene som Mina Adeline har, får en stopper. Det blir fantastisk!

En mamma ønsker alltid barne sitt det beste, det er de kjæreste og det mest verdifulle enn har i livet. Det å se barne sitt sykt eller å ha noen plager som enn ikke kan fikse på null komma niks er forferdelig. Enn ønsker hele tiden å kunne ta over smerter å plager som barne sitt har, over til seg selv. Enn ønsker alltid barne sitt det beste!

Refluks, astma eller allergi er ikke ukjente navn i vår hverdag! Jeg vet ikke om jeg skal kalle det sykdommer eller hvilket ord jeg skal bruke på det, men det får gå under definisjonen plager. For det er en pest å en plage for min datter! Samt også det er hjerte skjærende for meg som mamma å høre og se hvor mye det plager min datter, og hvor mye det påvirker hennes hverdag! Dagene går i bølger, og noen dager er bedre enn andre. Bedre å dårligere perioder! Når periodene og dagene er bedre, er det ikke så mye annet enn medisinen som gjør at vi husker på disse sykdommene/plagene. MEN! Når periodene og dagene er verre og det blir en allergisk reaksjon og det jeg vil si et anfall, er det rene marerittet i levende tilværelse! 

Og det er den verre perioden vi er inni nå! 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er ikke rosenrødt og flott alle dagene, perioder er vanskeligere, byr på utfordringer og ikke alle dager er like. Det er jo ikke et ukjent fakta for noen. Jeg har tidligere skrevet om plagene som Mina Adeline har, samt også skrevet litt mer utfyllende ang refluks. Vi kjempet over lengre periode før vi klarte å få et svar på alt som vi opplevde, men vi er virkelig takknemlige for at svarene en dag kom og vi endelig fikk hjelp. Som jeg også har skrevet tidligere er puste stoppene som Mina Adeline hadde når hun var mindre. Det var mitt verste mareritt, og det verste jeg noen gang har opplevd. Jeg har aldri vert så redd noen gang før! Det å sitte langt oppi skogen på et småbruk, nesten uten dekning på mobilen, ingen fast telefon, osv, og plutselig oppleve sitt eget barn stoppe å puste flere ganger, da handler enn raskt og redselen kommer! Da jeg opplevde dette var Mina Adeline veldig liten, og hun kunne ikke snakke og fortelle, men hun kjente mine følelser og alt! Jeg klarte og holde meg så rolig som enn kan i en slik situasjon, og heldigvis var jeg ikke alene når det skjedde. Jeg bodde da også sammen med min mamma, og er uendelig glad for at jeg ikke bodde alene når dette skjedde. 

Meg og Mina Adeline måtte være over en natt på sykehuset da dette skjedde, men ente opp med utskrivelse uten noen svar. Det bygget seg opp en frykt og redsel inni meg, og etter det har jeg sovet på nåler. Jeg sjekker at hun puster flere ganger om kvelden og natten, og det har blitt en fast rutine for å være på den sikre siden. Nå i år fikk vi endelig svar, og det viste seg at det er refluks som ligger til grunn for den hendelsen. Det er refluks som har plaget hun over lengre tid, samt også at hun enten har astma eller allergi. Det er enda under arbeid for å komme til bunn ang det, men noe er det! 

Som nevnt ovenfor er det opp å nedturer med disse plagene eller om jeg skal kalle det sykdommene. Og det er ikke til å legge skjul på at vi er i en verre periode nå. På tirsdag var vi en tur hos legen, ettersom Mina Adeline hoster uten stopp. Øynene er små og røde, renner ifra nesen, feber varme kommer av å på, hoster i det uendelige og til tider hoster til hun kaster opp slim. Vell er det bra slimet kommer opp, men at mitt barn skal måtte oppleve slike perioder er grusomme! Mamma hjerte mitt blør og blir revet i tusen biter. Små røde prikker/ut slett kommer, men heldigvis klør de ikke. Vell venter jeg på vannkoppene, men samtidig er det godt de ikke har kommet enda når hun er i denne perioden som er verre. 

I slike verre perioder er det vanskelig, det er grusomt. Jeg ønsker så mye heller å ta over for Mina Adeline, slik at hun kan slippe å plages med det. Jeg ønsker aldri å se min datter være syk eller ha plager, jeg vil heller ta det for hun, men dessverre er ikke realiteten så lett. Mange telefoner er tatt, legebesøk er tatt, og sykehus besøk står for tur i morgen for å ta bilde av lungene hennes. Det å se Mina Adeline måtte gjøre så mye å hvor mange tårer som blir felt under disse undersøkelsene er hjerteskjærende for min del. Jeg prøver å trøste og gjøre så godt jeg kan for hun, og det hjelper for hun men det hjelper ikke mitt mamma hjerte. Jeg tror ikke det hadde hjulpet noen andre sitt mamma hjerte i en slik situasjon, jeg tror alle mødre der ute hadde hatt det like grusomt i sitt hjerte under slike omstendigheter og perioder. Jeg prøver hele tiden å holde fast på at det er lys i enden av tunnelen, og en dag vil de dårlige periodene bli visnet ut og de gode periodene er de som vil forbli. Jeg vet at vi må igjennom dette sammen, og det er en selvfølge! Og jeg vet at det vil bli bedre. Vi har heldigvis en fantastisk lege som ser å forstår oss, en super flink spesialist som gjør en fantastisk jobb og forstår Mina Adeline og hennes plager. Samt også får vi gode undersøkelser for å komme til bunns i dette, for å at hun skal få best mulig hjelp for å bli bedre. 

November ble en måned som det har skjedd og skjer mye i, lege besøk på legebesøk, sykehus besøk for undersøkelse av lungene, spesialist besøk, osv. Det er virkelig en måned som har bydd på en dårligere periode for de plagene Mina Adeline har, men heldigvis er det lys i enden av tunellen og det vil heldigvis bli bedre snart. Jeg kjenner at det kommer glede inni meg ved tanke på den gode hjelpen Mina Adeline får og jeg kjenner glede inni meg ved tanke på hun snart skal forhåpentligvis slippe disse dårlige periodene og få den gode søvnene og alt tilbake. Kveldene den siste uken har blitt lange og vert preget med lite søvn, men som mamma er det ingen problem med perioder med lite søvn, men det er grusomt å se sitt eget barn ha slike plager som påvirker hennes hverdag. 

Det er skremmende når det blir slike perioder, det er skremmende og grusomt å se barne sitt hoste til det kommer opp oppkast/slim, men samtidig vet jeg at det må opp for at det skal bli bedre. Men at det skal måtte bli slike perioder og allergiske reaksjoner osv, det er grusomt å se mitt eget barn oppleve. Samt også er det veldig skremmende og vondt å høre den grusomme hosten som holer på i nesten det uendelige. 

Det er dessverre ikke det mest positive og gode følelser som jeg deler med dere i dag, men ikke alle dager er topp, og da går det ikke ann å bare dele gode ting. Slik er det å leve.

Nå ser jeg bare frem til i morgen når vi skal på sykehuset og få sjekket lungene hennes, ettersom legen hørte det var veldig mye slim i dem. Jeg ser frem til å få flere svar, så Mina Adeline kan få det bedre uten å bli så preget i slike perioder med sine sykdommer/plager. Det er godt å ha gode og flinke mennesker rundt som hjelper, men jeg skulle ønske det fantes en bryter der jeg kunne skrue av plagene for hun, slik at hun hadde sluppet det. 

Tanker om at Mina Adeline ble født som prematur har også kommet, jeg har kjent på følelsen over at det er min feil at hun ble født prematur og at det er min feil at hun har disse plagene. Men jeg tror alle mødre har lett til å legge på seg slike ting, uansett om realiteten er noe annet. Jeg vet at det er ikke min feil. Jeg vet at det er ingenting jeg kunne gjort for at Mina Adeline ikke skulle bli født som prematur. Jeg kunne ikke styre at jeg ikke skulle bli alvorlig syk og ende opp på fødestuen i uke 35. Jeg gjorde så godt jeg bare kunne, og gjør så godt jeg bare kan hver eneste dag. Slik som alle mødre og foreldre gjør for sine barn. Enn kan ikke styre hva som skjer, det eneste enn kan gjøre er å prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg vet ikke om grunnen for at Mina Adeline har Refluks, astma/ allergi er pga hun ble født prematur og for tidlig, men jeg vet at jeg kan ikke tillate meg selv og falle tilbake i slike tanker og legge en skyld over på meg selv som ikke er min skyld. Jeg kan ikke se tilbake på fortid som jeg ikke kan gjøre noe med, jeg må se frem over å gjøre det beste jeg kan, slik som jeg gjør. For sammen er vi sterke! 

En dag kan vekke så mange minner! En dag kan få mange tanker til å gå ut til mange mennesker, både kjente å ukjente. En felles opplevelse! 

17.November, er en dag som for mange kan vekke store minner. Vell er det mange andre anledninger som også vekker samme minner, men noen ganger er det på et annet plan. Det er kanskje mange rundt om i Norge og i verden som ikke vet om hvilken spesiell dag denne dagen er for mange. 17.November er Verdens Prematurdag!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På verdens basis er ett av ti barn født for tidlig, og tanken bak å være en av de som sitter i den situasjonen ved å føde og bli foreldre til et for tidlig født barn er ikke alltid så lett å forstå. Det er faktisk ikke alltid så lett for de som står oppi den situasjonen heller og forstå hva som blir lagt under ordene at det er risikabelt, det er mye ekstra arbeid, osv. For mange som opplever det vet ikke hva som ligger i de ordene, fordi de har kanskje ikke opplevd en slik situasjon før. Det å føde et prematur barn og være foreldre til et prematur barn kan by på mange følelser og utfordringer. Når et barn blir beregnet som et prematur barn, er når det blir født før svangerskap uke 37. Det å få et barn for tidlig og det å få et prematur barn, kan være veldig forskjellig ifra opplevelse og situasjon. Alt kommer jo selvfølgelig an på hvor mye barnet er utviklet seg og hvor nærme den fullgåtte svangerskaps uken en er. Men her er det ikke direkte fakta, men opplevelse ifra person til person som alt går på. Ingen kan sette frem pekefingeren og si at slik å slik er det, det er ingen direkte fasit på hvordan foreldre opplever det og hvor tøft det er for barnet. For barnets vekt og utvikling kan variere, for ingen er like men vi alle er kommet til jorden på samme måte.

Selv opplevde jeg å få prematur barn, som førstegangs fødende. Jeg merker at denne dagen går tankene virkelig tilbake på sykehus tiden og opplevelsen ved å få et prematur barn, redselen og alt som følte med. Det var ikke noe jubel dans, fordi barne mitt ble trillet raskt bort ifra meg. Jeg vet mange der ute har opplevd slike hendelser på forskjellige plan og alle har hver sin fødsel historie og historie om starten på sitt barns liv. Men sammen har vi alle en felles opplevelse, det å få et for tidlig født barn og et prematur barn.

Det er underlig hvordan en helt tilfeldig dag med en spesiell dato kan få så mange tanker og følelser i sving. Hvordan mange tanker og følelser går ut til alle de som har samme opplevelse, nemlig de som har fått for tidlig født og prematur barn. Jeg kjenner jeg føler så med alle å en hver i dag å synes alle fortjener en stor klapp på skulderen for at vi har klart å få et sterkt barn som har klart kampen om å utvikle seg ferdig utenfor sin mors mage. Der vi foreldre har stått ved siden og helst foran barnet for å beskytte og hjelpe barnet på best mulig måte. Vi foreldre føler oss lett hjelpes løse i en slik situasjon, og føler at plutselig er hjerte våres på utsiden og trenger profesjonell hjelp å hjelpemidler for å klare kampen. Barnet klarer ikke alltid kampen alene, og trenger den gode hjelpen som de flinke sykepleierne som jobber på prematur avdelingene gjør. De redder faktisk liv med den fantastiske jobben som de har! 

Jeg husker og kommer nokk alltid til å føle at fødselen og den siste sykehus tiden før fødselen var i går. Jeg kommer aldri til å glemme den store og samtidig skremmende dagen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var lettet over at dagen endelig var der over at jeg skulle få treffe min datter, holde hun i mine armer og beskytte hun som gull. Plutselig skulle jeg få holde mitt hjerte i armene mine, samtidig som jeg var klar over at det var usikkert om hvordan hele situasjonen kom til å bli når min datter var født. Men jeg hadde hele tiden håpet om å få hun opp på brystkassen min når hun var født. Få kjenne min datters godhet og få gi hun min kjærlighet og beskyttelse med en gang hun hadde kommet til verden. 

Sliten og alvorlig syk lå jeg på fødestuen i bare 6 timer og 45 min, med 3 press så var hun ute. Men å ligge på fødestuen med feber, alvorlig syk (uten å hvite hva som feilte meg, og som gjorde at jeg var så syk og måtte få behandling som om det var blod forgiftning, osv), sliten og mangel på søvn, osv, var en stor prøvelse på styrken som jeg hadde i meg uten å være klar over det. Hele tiden var det under vurdering om det måtte bli keisersnitt eller ikke, men heldigvis slapp jeg det! Jeg hadde fått så mye smertestillende der jeg lå, men epiduralen fungerte uheldigvis ikke slik den skulle. Jeg var så sliten og utmattet, og hadde flere dager uten søvn og store smerter bak meg. Jeg hadde hatt falsk rie uten stopp dagen to dager før fødselen, som varte i 1 time. Kroppen var på spare pluss med uventede krefter. 

Da tiden endelig var inne og min datter kom til verden var det et helt team som stormet inn. Med bena i været og åpen inngang med et barn på vei ut, lå jeg der og viste meg til en hel flokk. Det merkeligste av alt var at jeg brydde meg ikke! Jeg var så i min egen boble og samtidig var jeg fult klar over at disse menneskene var der for å hjelpe å for å støtte opp med den hjelpen som Mina Adeline trengte. Da tiden var inne og Mina Adeline ikke lengre var en mage boer, men en verdens boer var jeg så glad for at jeg fikk hun opp på brystkassen min. Jeg fikk endelig hilse på det kjæreste jeg har, jeg fikk endelig holde hun i armene mine og passe på hun. Kortvarig ble det, for som vanlig skal alltid vekt og lengde måles. Jeg håpte jo på å få hun tilbake igjen etterpå, men som sakt kortvarig ble det. Så fort lengde og vekt var tatt, stormet de ut med Mina Adeline, bort ifra fødestuen og inn på nyfødt intensiv avdeling. Uten min datter, liggende å skreve med bena i været for å bli sydd, lå jeg der. Uvitende om hva som skjedde med min datter, uten å få være tilstede og passe på hun, beskytte hun, osv. I hele 2 timer satt jeg uvitende på fødestuen, trippende med bena. Jeg hadde vert oppe å gått kort tid etter fødselen for å prøve å overbevise de som jobbet der at jeg var i god stang og for å kunne få mulighet til å få lov til å gå ifra fødestuen bort til min datter. 

Tiden hadde aldri godt så sent før! Det føltes som de timene under fødselen gikk raskere enn ventetiden på å få komme meg bort til min datter. Etter ca 1,5 time klarte jeg å få lov til å komme meg bort til min datter. Det merkeligste av alt var at jeg følte meg så teit der jeg lå i sengen, ble trillet over gangen og over til nyfødt intensiv avdeling for premature barn. Jeg følte selv jeg var i god stand til å gå bort der selv, men måtte ligge der og bli trillet. Nå i senere tid forstår jeg hvorfor jeg måtte ligge og ikke anstrenge kroppen for mye, men der å da følte jeg det var veldig teit og kleint.. Men hvor rart er det ikke at jeg følte det var kleint å bli liggende i en seng for å bli trillet, samtidig som jeg hadde klærne på meg, men ikke følte noe upassende når en flokk med mennesker stormet inn når Mina Adeline ble født. Logikk, hvor er du?! 

Det å gå ifra å holde barne sitt på brystkassen og se det som et friskt lite barn (men vell å merke stort å presse ut), til å nå se hun liggende der i sengen med masse pledd, varme element, lue, og slanger, var en skremmende opplevelse. Det var så sårt og vondt å se sitt eget barn ligge der å være helt hjelpesløs. Være så liten og legge sitt liv i andre sine hender, det er skremmende og vondt for en mor å se. En mamma ønsker alltid barne sitt det beste og ønsker å beskytte det for alt. Men plutselig var både min datter og jeg i en sårbar situasjon der vi var av hengi av de andre sin kompetanse til å hjelpe mitt barn. Jeg husker enda hvor redd jeg var når jeg fikk holde hun. Jeg var redd for å gjøre noe galt der noen av maskinene ikke skulle få fungere slik det skulle, jeg var redd for at hun ikke skulle få nokk varme, at jeg skulle holde hun galt sien hun var så liten (må bare merke meg igjen, hun var liten men å få ut ifra den private kvinne plassen var hun stor! Noe jeg tror alle kvinner sier). Jeg var førstegangs mamma, førstegangs fødende, alene mamma, og alvorlig syk selv. Det var ikke en slik fødsel og start på mamma livet og start på livet for min datter skulle bli, men noen ting har vi bare ikke kontroll over. 

Heldigvis gikk alt etter forventingene og bedre enn det. Mina Adeline sine lunger kolapset ikke, noe de bekymret for da hun ble født. Hun klarte på kort tid å puste selv. Hun var ikke tilkoblet ledninger lenge, men klarte ikke å spise selv i starten av. Hun trengte ekstra hjelp og hadde ikke suge refleksen utviklet skikkelig. Derfor fikk hun mat i sonde og etterhvert i kopp. Jeg der imot pumpet meg veldig ofte, og prøvde hele tiden å amme hun. Etter uendelig mye arbeid med dette klarte hun til slutt å drikke selv og jeg kunne få amme hun skikkelig. Det å jobbe så mye for å klare å få sitt eget barn til å klare å drikke selv og bli ammet, var en lettelse og en føltes som en stor seier som vi hadde klart sammen. Det var så uendelig god følelse. Det dukket opp noen andre ting som bydde på utfordringer underveis men etter en stund på sykehuset og litt frem og tilbake, gikk alt bra. Hun var og er den dag i dag en sterk jente, med en viljestyrke til tusen. Og nå kan jeg klare å forstå de ordene som ble sakt med det ekstra arbeidet og den redselen som fylte oss igjennom starten på mamma livet og starten på Mina Adeline sitt liv. Det var uendelig med tanker, følelser og opplevelser som vi opplevde sammen der, men det viktigste av alt sammen ble vi sterke og klarte det! 

Jeg synes det er flott at det er en dag som er spesielt til de premature barna og foreldrene som opplever å få premature barn. Så dagen i dag vil jeg bruke på å kose meg sammen med min dyrebare skatt, Mina Adeline. Samt også jeg ønsker å sende alle gode tanker og medfølelse til alle de andre som har opplevd en slik tøff og utfordrende start på det nye livet og en stor hyllest til dem alle! 

Samtidig vil jeg også oppfordre alle der ute som er kreative med strikking! Jeg tror alle sykehus setter stor pris på strikk til premature, og tepper. Det er ikke alle som kan gi støtte ved penger, men vi må huske på at det er ikke bare penger som må til for å redde liv! Strikking gir varme og samtidig er det strikket med kjærlighet for små barn som får en tidligere start på livet enn hva det var forventet. Den varmen er like viktig som maskinene, for å redde liv! 

Regnet pisker ned som en vannkran uten stopp! Det er så langt ifra flott hvit belagt uteområde som det går an å komme. Bløtt, gjørme, vått gras er det som møtes synet våres når vi titter ut igjennom vinduet. Akebrettene skulle gjerne vert fremme, men de ligger godt nedstøvet i hjørne i garasjen og venter på å få bli tatt i bruk. Det er grusomt at vi snart er i desember og det ikke finnes tegn til snø her vi bor. Snart kan vi vell ta frem akebrettene og ikke renne på snø men det blir rene gjørme akingen.. Julestemningen utendørs er ikke akkurat kommet enda. 

Når julestemningen er så dårlig utendørs, men så flott i butikkene fant jeg ut at jeg kunne slutte å vente på snøen til julebildene. Julekortene måtte bestilles og bildene måtte bli tatt. Siden vi er så heldige å bor på et lite koselig småbruk, var det jo perfekt å benytte oss av høyet til hestene, når disse bildene skulle bli tatt. Har vi ikke snø, så får vi finne andre bakgrunns motiver å bruke til julebildene. Som dere leste i går, var det et lite solglimt som tittet frem etter grå fulle regnværs dager. Det benyttet vi oss godt av og tok julebildene i går. 

Det å bruke høy som bakgrunn på julebildene ble slett ikke dumt. Vi liker jo å tenke på at nisser liker seg på loven å er i høyet, så på en merkelig måte har høy blitt brukt i mange samen heng til julebilder. Så da tok vi en klassiker siden snøen ikke hadde valgt å komme. Jeg ble selv kjempe fornøyd med bildene, om jeg gi meg lov til å skryte litt. Lyset ble overraskende fint og det var veldig kjekt å se hvordan jeg kunne leke meg med bildene og bakgrunnen på samme plass. Jeg brukte ikke studio lysene mine på disse bildene, og benyttet meg bare av dags lyset. Så jeg ble positivt overrasket over at resultatet ble så bra som det ble. Murveggen som vi har rundt der høyet til hestene er, ble en nydelig kontrast og skapte litt mer retro stil synes jeg. Samtidig som det gjorde at jeg kunne leke meg litt med å få bakgrunnen helt mørk om jeg ønsket. Enkelt sakt, super kjekt siden jeg elsker å ta bilder! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min herlige Mina Adeline, var som dere også har lest tidligere i topp humør. Smilet gikk nesten rundt på hun og enda mer stas var det når også hadde med Kiwi på noen bilder. For de som ikke har lest innlegget ifra i går, så er Kiwi samojed hunden til min mamma (Mina Adeline sin Mormor/Momma). 

Men nokk prat på meg, her er julebildene ifra i går!

– Hva synes du om bildene? 
– Har du tatt julebilder?
– Liker du å ta bilder?