År: 2015

Alle mennesker har gode verdier. Alle gjør feil. Alle har en fortid. Alle har en historie og fortelle. Men! Alle har gode verdier på den ene eller den andre måten, samtidig som alle har en fortid, en fermtid! Hele livet er det som former oss, bygger oss opp som små bygge klosser. Se for deg at livet er som et stort tårn av byggeklosser. Hver klosse har hver sin farge. Det symboliserer de forskjellige stadier i livet vårt. Vi kan velge å bygge opp et stort flott torn av livet vårt, men vi kan også velge å rase det ned. Synke i sammen og la vår indre styrke forsvinne. Vi er alle vår egen sjef over oss selv, og vi har alle hver våres valg. Det handler om hva du seg ønsker, hva du selv vil, og hva du selv bestemmer deg for. Men en ting er sikkert, alle fortjener det beste! Alle fortjener og ha det godt i sitt liv, og finne sin lykke i hverdagen. 

Det å se andre ha det vondt, være triste eller ha en dårlig tid som de går igjennom i livet, er noe jeg synes er veldig trist. Jeg ønsker hele tiden alle rundt meg alt det beste. Når jeg ser eller hører noen rundt meg som har det mindre bra, prøver jeg å vri hode mitt for å klare å finne en løsning, fordi jeg ønsker så gjerne å hjelpe. Jeg ønsker så gjerne å kunne hjelpe andre å bygge opp den indre styrken som skuler seg i hvert et menneske. Mange tror de ikke har den lengre, mange føler seg tom og har mange negative følelser og tanker. Men det betyr ikke at livet stopper, det betyr ikke at enn skal gi opp. Jeg synes selv det børe være en tankevekker, for at vi skal kjempe om å finne vår styrke. At vi alle skal hjelpe andre rundt oss til å få bygge opp styrken sin, finne styrken og få det livet som alle fortjener. Det gode livet, med glede og kjærlighet. 

Kjærlighet er et ord som mange forbinner med at to personer finner hverandre og gir kjærlighet over for hverandre, men kjærlighet er ikke bare det. Kjærlighet er så mye mer. Kjærlighet er faktisk å bry seg om andre rundt seg, si til noen at de er glad i hverandre, gi noen en klem. Alt positivt er kjærlighet, og kjærlighet gir positivitet og styrke. Kjærlighet kan enn oppleve som negativt, men realiteten er ikke at den er negativ. Om noen kjenner og tenker på kjærlighet som kjærlighets sorg, så stopp opp! Tenk! Kjærlighets sorg er ikke kjærligheten i seg selv, det er sorgen etter å mistet noen som enn var glad i, det er følelsen av å være menneske. Det å ha kjærlighets sorg er en menneskelig ting, som kan være helt grusom. Men samtidig er ikke det den virkelige kjærligheten, fordi ekte kjærlighet sårer ingen! 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ekte kjærlighet kan enn finne i så mangt. Det er rundt oss hele tiden, fordi det er somsakt positiviteten. Det å bare gi noen et smil, gir noen positivitet. Det gir noen noe bra, og en god følelse. Det å kunne gi noen et smil kan faktisk redde noen sin dag. Det er ikke så mye som skal til, men en liten ting som mange glemmer. En liten ting som egentlig er en stor ting. Det er små øyeblikker som ofte blir glemt, gode episoder i livet som blir lagt på hyllen og får støv på seg, fordi negativiteten tar over. Den er så sterk at den bygger seg opp over det positive. Men når det skjer, stopp opp. Tenk igjen. Er det den negative retningen enn vil kjenne på, er det de en vil basere sin hverdag på? Jeg tror ingen ønsker det, jeg tror ingen ønsker å være negativt ladet og ha det vondt. Alle ønsker jo å ha det bra, alle ønsker å kunne se de rundt seg smile av glede og ikke av tvang. 

Jeg har selv godt igjennom et liv med mange farts humper. Jeg har delt mye av mine opplevelser i livet, fordi jeg har et håp om at det kan gi noe styrke til andre som kanskje opplever noe av det samme. Jeg har klart og kjempe meg igjennom det, og nå i dag lever et liv der jeg ikke bærer noe negative følelser på de som har påført meg smerte i mitt liv. Jeg bærer på en takknemlighet! Rett å slett fordi det har formet meg til den jeg er i dag, for hvem jeg hadde vert uten de erfaringene og livs opplevelsenne som jeg har, er ikke godt å si. 

Jeg tror ikke en eneste av de rundt meg ikke har godt igjennom en farts hump. Jeg tror faktisk alle mine venner og kjære rundt meg har opplevd hver sin vanskelige epoke i livet, men samtidig har de klart å bygge videre på slotte. De har et slott fult av farger, men de har valgt og ikke stoppe opp. De har funnet sin styrke, noen ved litt hjelp av andre og noen ved å forandre sin tankegang selv. Men poenget mitt er, de har kommet seg igjennom det. De har en rak rygg og ser ferm over. Det er nemlig det jeg ønsker alle andre også skal kunne få ha. Jeg ønsker alle skal kunne få legge fortiden bak, fordi fortiden er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det går ikke ann å gå tilbake i tid å forandre på noe, men vi har alle vår styrke til og gjøre noe med fortiden. Vi har alle valg  som vi må ta, som er valg ang vår fortid. Ingen kan bestemme noe for andre, vi må ta valg selv. Vi er vår egen sjef og vår egen styrke. Vi kan få tips og råd av andre, støtte på veien, osv, men til slutt er det ditt liv, og du er din egen sjef. 

Tenk hvordan det hadde vert om du plutselig ikke hadde valg muligheter for deg selv, om andre skulle bestemt ditt liv, tatt valg ang deg, og du ikke lengre levde det livet du ønsket. Det hadde ikke gitt deg den positiviteten som vi alle mennesker ønsker. Det hadde såret hver enkelt ved å levd slik. Tenk om du plutselig ikke skulle få bestemme selv hvem som skulle være din fremtidige mann, finne mannen i ditt liv selv, velge hvem du skal gifte deg med fordi det er ekte kjærlighet der. Tenk om du plutselig ikke skulle fått bestemme selv hva du ville gjort hver dag, om andre skulle stå over deg og bestemme hver å en dag av ditt liv. Det hadde ikke gitt noe god følelse, det hadde ikke ført til lykke og glede. For faktisk, noen har det slikt! Og det er forferdelig. 

Så ta kontroll over ditt liv, og finn din indre lykke, positivitet og styrke.

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 

Hode går i surr, tankene sviver i en enorm storm inni hode mitt. Jeg har noen sponsede innlegg som jeg skal få skrevet og mye mer på skrive planen min, men ikke i dag. I dag trenger jeg bare en time out. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen! 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Mobbing er noe som dessverre mange opplever. Det er noe som har og enda er i stor fokus for mange. Jeg er virkelig glad for at mobbing har fått sin fokus nå, og at det er noe som de prøver å gjøre noe med. Så andre slipper å oppleve det. Mobbing finnes jo som alle vet i forskjellige grader, men det å bli mobbet er forferdelig uansett hvilken grad en opplever mobbing! 

For 2 år siden valgte jeg å dele min histore ved å ha vert mobbeoffer i hele 10 år. Det var et innlegg som var utfordrende og hardt for meg å skrive. Jeg har ikke angret noe for at jeg valgte å skrive det og dele det med så mange mennesker rundt om i norge. Jeg er faktisk glad for at jeg gjorde det, fordi jeg håper det kan være til hjelp for noen å lese at de ikke er alene. Ar de kan få lese om hvordan det har formet meg. Jeg håper min historie var og enda kan være til hjelp for andre. Så derfor har jeg valgt å re-poste innlegget mitt. Jeg vil også oppfordre alle til å dele det videre, slik at det forhåpentligvis kan være til hjelp for andre og slik at kanskje det kan være en tankevekker for de som mobber. 

MOBBEOFFER I 10 ÅR – SANNHETENS ØYEBLIKK

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I  hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid? 

” Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ” Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.

Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.

Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.

Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.

Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget. 

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.

Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!

Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.

Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.

Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.

Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.

// RE-POST IFRA EGET BLOGGINNLEGG //

Trykk på den blå “Liker” knappen rett under, hvis du er imot mobbing!

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 

Vannet tikker og drypper. Ballongen er overfylt og på kanten til å sprekke. Du prøver å prøver å fylle den litt til, men må bare innse at nokk var vist nokk. Den hadde et stoppe punkt, et punkt du bare ikke klarte å gå over. Før jeg viste ord av det, slo karma tilbake! – ballongen smalt mitt i hode mitt. Full av vann, med rennende sminke, et hår som så ut som en drukna katt, og en kveld som var direkte spylt over av vann. Kvelden var gått i grus, sammen med restene av den store blå vann ballongen min. 

Noen kvelder kan tankene ta over, følelsene svinger seg i en samlet dans og fyrer full fest. Den eneste gjesten som ikke var invitert, men som under tvang ble en del av det, jo det er meg. Jeg har egentlig bare ønsket og gå i dvale i kveld. Da en flott dag var over, med masse lek, bading, og morro. En dag der smilet mitt har stått høyt rundt munnen min, og mitt hjerte har kjent på en varme ifra min datter som alltid gjør så godt. Den ekte mor og datter varmen, ifra den uendelige kjærligheten våres. Den har reddet dagen min og sammen med smilet og gleden som min datter viser, har dagen min vert topp! 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

– til kvelden kom.. Da mørket senket seg over det vakre småbruket på klevemonen, og min datter var i seng. Ble det stille i huset. En stillhet som jeg vanligvis slapper av til, men som i dag ble for stille for min del. Sliten var og er jeg etter en lang dag ute i solen, og som var full av masse lek, badetur og morro. Hvem er vell ikke sliten etter en veldig aktiv og morsom dag? Jeg tror egentlig de fleste er det. 

Men kvelden i dag, ble en kveld som bare kan beskrives med to ord fuckt up. Jeg hadde hode fult av tanker, som festet i fyr og flammer i hode mitt. Det var ikke noe snakk om at festen i hode mitt hadde tenkt å svinge seg i takt med hva jeg ønsket og trengte. Ergo, jeg trengte ro! 

Etter litt klarte jeg å kjenne etter på noen av følelsenne mine, operasjonen! Ja operasjonen som skal bli gjennomført om kort tid. mer bestemt, 31.August. bare ved tanken på at jeg skal igjennom full bukplastikk operasjon igjen (korrigerings operasjon) skremmer meg. Jeg husker så godt hvordan det ble, ettersom jeg fikk infeksjon i såret osv sist. Minnene etter hva som skjedde sist, skremmer meg meget mye nå på den neste operasjonen.. det skremmer meg litt for mye! Jeg skulle egentlig ønsket at jeg kunne godt i dvale ifra nå og våknet opp etter operasjonen var gjort og jeg hadde kommet meg etter den. Det hadde passet meg veldig bra, men et tomt ønske som er så langt ifra realitet så det går an å forbli. 

Ikke nokk med det, men jeg merker jeg blir mer tenke person når det blir tidlig kveld. Jeg vil bare legge meg og sove, sove, og atter sove. Jeg vil sove å våkne igjen når Mina Adeline våkner. Det er hun som er mitt lyspunkt i livet, det er hun som er mitt liv. Hun er den personen i mitt liv som aldri svikter meg, og som jeg aldri svikter. Hun er mitt hjerte som jeg bærer i mine armer, og som jeg beskytter bedre enn vakthunder beskytter ekte gull. 

Jeg har kjent på følelsene i det siste at jeg føler meg alene. Alene men samtidig omringet av masse flotte mennesker. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, som på kort tid har satt positive spor i meg. Mennesker som jeg virkelig ønsker å ha i mitt liv. Men det er jo egentlig slik, gode mennesker ønsker alle å spare på. Der igjen dårlige mennesker ønsker ingen å spare på, ettersom det ikke er noe å samle på. Men når jeg får flere mennesker inn i min hverdag, mitt liv, så blir jeg usikker. Ikke usikker på de andre rundt meg så er så fantastiske og flotte. men jeg blir usikker på meg selv. Jeg er så vant til at gode mennesker kommer inn i mitt liv, men forsvinner igjen like raskt som dråpene faller ifra himmelen, når det reiner. Jeg har prøvd å legge bort redselen ved å miste flere rundt meg, men i kveld kom redselen mer tilbake igjen. Det handler mye om at følelsenne mine kødde til alt. Jeg tenker for mye, blir for usikker og urolig i meg, og derfor ødelegger jeg bare for meg selv, fordi jeg trykker meg selv ned. Det er ingen god vei, samt også en veldig smal kjære vei, men jeg vet at en dag blir veien min større. Kanskje like stor som en motorvei, men hvert fall rett størrelse. 

Det å klare å skrive ned å forklare mine merkelige følelser og tanker som fester vilt, er ingen lett ting å gjøre. Så det blir vell mer rot enn oversikt og lett leselig. Men fuck det, sånn får det bare bli nå. En plass må jeg jo få være meg, bare meg og prøve å få ut hva hode mitt tuller rundt med i stormen, eller om jeg skal kalle det tanke fest. 

Denne vann ballongen! Den store blå vann ballongen, ja den sprakk. Slik sprakk det i hode mitt, tårene bare strømmet på og tanke festen, ble over til fossefall av tårer. Det å grine er ikke noe jeg ser på som negativt, det er egentlig bare noe som viser at vi alle trenger å vise følelser og trenger å få ut følelser. Følelser er viktige og vise over for deg selv, og av å til for andre. For det kan forklare så uendelig mye, uten at ord trengs å bli brukt. 

Her jeg står med bare ben, ute på grusen med min blå ballong som sprakk over hode på meg. Ja her står jeg og dabber i restene ifra vannet som drypper ifra håret mitt. Det er litt godt å stå slikt, fordi det symboliserer at jeg får ut mine tanker, mine følelser. Det viser at jeg er et menneske med et stort hjerte. Jeg innrømmer mine svakheter, jeg er fult klar over hva jeg synes er vanskelig, men samtidig jobber jeg med det. Jeg står med rak rygg, hode hevet og smilet prøver jeg å ha på plass. Jeg ser frem over på kjerreveien min, og leter etter den store motorveien, jeg leter etter å klare å finne den, for jeg vet alt blir bra. Jeg vet alt blir bra til slutt, noen ting tar bare litt tid før det kommer opp ifra grøften og kan være med på veien min. Slik at to smale veier kan bli til en større. Jeg vet at en dag blir det to veier som møter hverandre og går en lykkelig og god vei frem igjennom. En vei som symboliserer en stor og evig lykke. Men noen ganger blir det hull i veien som en må gå igjennom, men samtidig holder jeg fast på det som er lykken i live mitt, og det får smilet mitt til å gå rundt. 

// Dette innlegget ble skrevet i går, men siden jeg sovnet fikk jeg ikke publisert det før nå. //

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her!