Vannet tikker og drypper. Ballongen er overfylt og på kanten til å sprekke. Du prøver å prøver å fylle den litt til, men må bare innse at nokk var vist nokk. Den hadde et stoppe punkt, et punkt du bare ikke klarte å gå over. Før jeg viste ord av det, slo karma tilbake! – ballongen smalt mitt i hode mitt. Full av vann, med rennende sminke, et hår som så ut som en drukna katt, og en kveld som var direkte spylt over av vann. Kvelden var gått i grus, sammen med restene av den store blå vann ballongen min.
Noen kvelder kan tankene ta over, følelsene svinger seg i en samlet dans og fyrer full fest. Den eneste gjesten som ikke var invitert, men som under tvang ble en del av det, jo det er meg. Jeg har egentlig bare ønsket og gå i dvale i kveld. Da en flott dag var over, med masse lek, bading, og morro. En dag der smilet mitt har stått høyt rundt munnen min, og mitt hjerte har kjent på en varme ifra min datter som alltid gjør så godt. Den ekte mor og datter varmen, ifra den uendelige kjærligheten våres. Den har reddet dagen min og sammen med smilet og gleden som min datter viser, har dagen min vert topp!
– til kvelden kom.. Da mørket senket seg over det vakre småbruket på klevemonen, og min datter var i seng. Ble det stille i huset. En stillhet som jeg vanligvis slapper av til, men som i dag ble for stille for min del. Sliten var og er jeg etter en lang dag ute i solen, og som var full av masse lek, badetur og morro. Hvem er vell ikke sliten etter en veldig aktiv og morsom dag? Jeg tror egentlig de fleste er det.
Men kvelden i dag, ble en kveld som bare kan beskrives med to ord fuckt up. Jeg hadde hode fult av tanker, som festet i fyr og flammer i hode mitt. Det var ikke noe snakk om at festen i hode mitt hadde tenkt å svinge seg i takt med hva jeg ønsket og trengte. Ergo, jeg trengte ro!
Etter litt klarte jeg å kjenne etter på noen av følelsenne mine, operasjonen! Ja operasjonen som skal bli gjennomført om kort tid. mer bestemt, 31.August. bare ved tanken på at jeg skal igjennom full bukplastikk operasjon igjen (korrigerings operasjon) skremmer meg. Jeg husker så godt hvordan det ble, ettersom jeg fikk infeksjon i såret osv sist. Minnene etter hva som skjedde sist, skremmer meg meget mye nå på den neste operasjonen.. det skremmer meg litt for mye! Jeg skulle egentlig ønsket at jeg kunne godt i dvale ifra nå og våknet opp etter operasjonen var gjort og jeg hadde kommet meg etter den. Det hadde passet meg veldig bra, men et tomt ønske som er så langt ifra realitet så det går an å forbli.
Ikke nokk med det, men jeg merker jeg blir mer tenke person når det blir tidlig kveld. Jeg vil bare legge meg og sove, sove, og atter sove. Jeg vil sove å våkne igjen når Mina Adeline våkner. Det er hun som er mitt lyspunkt i livet, det er hun som er mitt liv. Hun er den personen i mitt liv som aldri svikter meg, og som jeg aldri svikter. Hun er mitt hjerte som jeg bærer i mine armer, og som jeg beskytter bedre enn vakthunder beskytter ekte gull.
Jeg har kjent på følelsene i det siste at jeg føler meg alene. Alene men samtidig omringet av masse flotte mennesker. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, som på kort tid har satt positive spor i meg. Mennesker som jeg virkelig ønsker å ha i mitt liv. Men det er jo egentlig slik, gode mennesker ønsker alle å spare på. Der igjen dårlige mennesker ønsker ingen å spare på, ettersom det ikke er noe å samle på. Men når jeg får flere mennesker inn i min hverdag, mitt liv, så blir jeg usikker. Ikke usikker på de andre rundt meg så er så fantastiske og flotte. men jeg blir usikker på meg selv. Jeg er så vant til at gode mennesker kommer inn i mitt liv, men forsvinner igjen like raskt som dråpene faller ifra himmelen, når det reiner. Jeg har prøvd å legge bort redselen ved å miste flere rundt meg, men i kveld kom redselen mer tilbake igjen. Det handler mye om at følelsenne mine kødde til alt. Jeg tenker for mye, blir for usikker og urolig i meg, og derfor ødelegger jeg bare for meg selv, fordi jeg trykker meg selv ned. Det er ingen god vei, samt også en veldig smal kjære vei, men jeg vet at en dag blir veien min større. Kanskje like stor som en motorvei, men hvert fall rett størrelse.
Det å klare å skrive ned å forklare mine merkelige følelser og tanker som fester vilt, er ingen lett ting å gjøre. Så det blir vell mer rot enn oversikt og lett leselig. Men fuck det, sånn får det bare bli nå. En plass må jeg jo få være meg, bare meg og prøve å få ut hva hode mitt tuller rundt med i stormen, eller om jeg skal kalle det tanke fest.
Denne vann ballongen! Den store blå vann ballongen, ja den sprakk. Slik sprakk det i hode mitt, tårene bare strømmet på og tanke festen, ble over til fossefall av tårer. Det å grine er ikke noe jeg ser på som negativt, det er egentlig bare noe som viser at vi alle trenger å vise følelser og trenger å få ut følelser. Følelser er viktige og vise over for deg selv, og av å til for andre. For det kan forklare så uendelig mye, uten at ord trengs å bli brukt.
Her jeg står med bare ben, ute på grusen med min blå ballong som sprakk over hode på meg. Ja her står jeg og dabber i restene ifra vannet som drypper ifra håret mitt. Det er litt godt å stå slikt, fordi det symboliserer at jeg får ut mine tanker, mine følelser. Det viser at jeg er et menneske med et stort hjerte. Jeg innrømmer mine svakheter, jeg er fult klar over hva jeg synes er vanskelig, men samtidig jobber jeg med det. Jeg står med rak rygg, hode hevet og smilet prøver jeg å ha på plass. Jeg ser frem over på kjerreveien min, og leter etter den store motorveien, jeg leter etter å klare å finne den, for jeg vet alt blir bra. Jeg vet alt blir bra til slutt, noen ting tar bare litt tid før det kommer opp ifra grøften og kan være med på veien min. Slik at to smale veier kan bli til en større. Jeg vet at en dag blir det to veier som møter hverandre og går en lykkelig og god vei frem igjennom. En vei som symboliserer en stor og evig lykke. Men noen ganger blir det hull i veien som en må gå igjennom, men samtidig holder jeg fast på det som er lykken i live mitt, og det får smilet mitt til å gå rundt.
// Dette innlegget ble skrevet i går, men siden jeg sovnet fikk jeg ikke publisert det før nå. //
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Flott innlegg vennen mi ;* ;*,;* ♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡
♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡
laylow x: Tusen takk 🙂