En dag kan vekke så mange minner! En dag kan få mange tanker til å gå ut til mange mennesker, både kjente å ukjente. En felles opplevelse!
17.November, er en dag som for mange kan vekke store minner. Vell er det mange andre anledninger som også vekker samme minner, men noen ganger er det på et annet plan. Det er kanskje mange rundt om i Norge og i verden som ikke vet om hvilken spesiell dag denne dagen er for mange. 17.November er Verdens Prematurdag!
På verdens basis er ett av ti barn født for tidlig, og tanken bak å være en av de som sitter i den situasjonen ved å føde og bli foreldre til et for tidlig født barn er ikke alltid så lett å forstå. Det er faktisk ikke alltid så lett for de som står oppi den situasjonen heller og forstå hva som blir lagt under ordene at det er risikabelt, det er mye ekstra arbeid, osv. For mange som opplever det vet ikke hva som ligger i de ordene, fordi de har kanskje ikke opplevd en slik situasjon før. Det å føde et prematur barn og være foreldre til et prematur barn kan by på mange følelser og utfordringer. Når et barn blir beregnet som et prematur barn, er når det blir født før svangerskap uke 37. Det å få et barn for tidlig og det å få et prematur barn, kan være veldig forskjellig ifra opplevelse og situasjon. Alt kommer jo selvfølgelig an på hvor mye barnet er utviklet seg og hvor nærme den fullgåtte svangerskaps uken en er. Men her er det ikke direkte fakta, men opplevelse ifra person til person som alt går på. Ingen kan sette frem pekefingeren og si at slik å slik er det, det er ingen direkte fasit på hvordan foreldre opplever det og hvor tøft det er for barnet. For barnets vekt og utvikling kan variere, for ingen er like men vi alle er kommet til jorden på samme måte.
Selv opplevde jeg å få prematur barn, som førstegangs fødende. Jeg merker at denne dagen går tankene virkelig tilbake på sykehus tiden og opplevelsen ved å få et prematur barn, redselen og alt som følte med. Det var ikke noe jubel dans, fordi barne mitt ble trillet raskt bort ifra meg. Jeg vet mange der ute har opplevd slike hendelser på forskjellige plan og alle har hver sin fødsel historie og historie om starten på sitt barns liv. Men sammen har vi alle en felles opplevelse, det å få et for tidlig født barn og et prematur barn.
Det er underlig hvordan en helt tilfeldig dag med en spesiell dato kan få så mange tanker og følelser i sving. Hvordan mange tanker og følelser går ut til alle de som har samme opplevelse, nemlig de som har fått for tidlig født og prematur barn. Jeg kjenner jeg føler så med alle å en hver i dag å synes alle fortjener en stor klapp på skulderen for at vi har klart å få et sterkt barn som har klart kampen om å utvikle seg ferdig utenfor sin mors mage. Der vi foreldre har stått ved siden og helst foran barnet for å beskytte og hjelpe barnet på best mulig måte. Vi foreldre føler oss lett hjelpes løse i en slik situasjon, og føler at plutselig er hjerte våres på utsiden og trenger profesjonell hjelp å hjelpemidler for å klare kampen. Barnet klarer ikke alltid kampen alene, og trenger den gode hjelpen som de flinke sykepleierne som jobber på prematur avdelingene gjør. De redder faktisk liv med den fantastiske jobben som de har!
Jeg husker og kommer nokk alltid til å føle at fødselen og den siste sykehus tiden før fødselen var i går. Jeg kommer aldri til å glemme den store og samtidig skremmende dagen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var lettet over at dagen endelig var der over at jeg skulle få treffe min datter, holde hun i mine armer og beskytte hun som gull. Plutselig skulle jeg få holde mitt hjerte i armene mine, samtidig som jeg var klar over at det var usikkert om hvordan hele situasjonen kom til å bli når min datter var født. Men jeg hadde hele tiden håpet om å få hun opp på brystkassen min når hun var født. Få kjenne min datters godhet og få gi hun min kjærlighet og beskyttelse med en gang hun hadde kommet til verden.
Sliten og alvorlig syk lå jeg på fødestuen i bare 6 timer og 45 min, med 3 press så var hun ute. Men å ligge på fødestuen med feber, alvorlig syk (uten å hvite hva som feilte meg, og som gjorde at jeg var så syk og måtte få behandling som om det var blod forgiftning, osv), sliten og mangel på søvn, osv, var en stor prøvelse på styrken som jeg hadde i meg uten å være klar over det. Hele tiden var det under vurdering om det måtte bli keisersnitt eller ikke, men heldigvis slapp jeg det! Jeg hadde fått så mye smertestillende der jeg lå, men epiduralen fungerte uheldigvis ikke slik den skulle. Jeg var så sliten og utmattet, og hadde flere dager uten søvn og store smerter bak meg. Jeg hadde hatt falsk rie uten stopp dagen to dager før fødselen, som varte i 1 time. Kroppen var på spare pluss med uventede krefter.
Da tiden endelig var inne og min datter kom til verden var det et helt team som stormet inn. Med bena i været og åpen inngang med et barn på vei ut, lå jeg der og viste meg til en hel flokk. Det merkeligste av alt var at jeg brydde meg ikke! Jeg var så i min egen boble og samtidig var jeg fult klar over at disse menneskene var der for å hjelpe å for å støtte opp med den hjelpen som Mina Adeline trengte. Da tiden var inne og Mina Adeline ikke lengre var en mage boer, men en verdens boer var jeg så glad for at jeg fikk hun opp på brystkassen min. Jeg fikk endelig hilse på det kjæreste jeg har, jeg fikk endelig holde hun i armene mine og passe på hun. Kortvarig ble det, for som vanlig skal alltid vekt og lengde måles. Jeg håpte jo på å få hun tilbake igjen etterpå, men som sakt kortvarig ble det. Så fort lengde og vekt var tatt, stormet de ut med Mina Adeline, bort ifra fødestuen og inn på nyfødt intensiv avdeling. Uten min datter, liggende å skreve med bena i været for å bli sydd, lå jeg der. Uvitende om hva som skjedde med min datter, uten å få være tilstede og passe på hun, beskytte hun, osv. I hele 2 timer satt jeg uvitende på fødestuen, trippende med bena. Jeg hadde vert oppe å gått kort tid etter fødselen for å prøve å overbevise de som jobbet der at jeg var i god stang og for å kunne få mulighet til å få lov til å gå ifra fødestuen bort til min datter.
Tiden hadde aldri godt så sent før! Det føltes som de timene under fødselen gikk raskere enn ventetiden på å få komme meg bort til min datter. Etter ca 1,5 time klarte jeg å få lov til å komme meg bort til min datter. Det merkeligste av alt var at jeg følte meg så teit der jeg lå i sengen, ble trillet over gangen og over til nyfødt intensiv avdeling for premature barn. Jeg følte selv jeg var i god stand til å gå bort der selv, men måtte ligge der og bli trillet. Nå i senere tid forstår jeg hvorfor jeg måtte ligge og ikke anstrenge kroppen for mye, men der å da følte jeg det var veldig teit og kleint.. Men hvor rart er det ikke at jeg følte det var kleint å bli liggende i en seng for å bli trillet, samtidig som jeg hadde klærne på meg, men ikke følte noe upassende når en flokk med mennesker stormet inn når Mina Adeline ble født. Logikk, hvor er du?!
Det å gå ifra å holde barne sitt på brystkassen og se det som et friskt lite barn (men vell å merke stort å presse ut), til å nå se hun liggende der i sengen med masse pledd, varme element, lue, og slanger, var en skremmende opplevelse. Det var så sårt og vondt å se sitt eget barn ligge der å være helt hjelpesløs. Være så liten og legge sitt liv i andre sine hender, det er skremmende og vondt for en mor å se. En mamma ønsker alltid barne sitt det beste og ønsker å beskytte det for alt. Men plutselig var både min datter og jeg i en sårbar situasjon der vi var av hengi av de andre sin kompetanse til å hjelpe mitt barn. Jeg husker enda hvor redd jeg var når jeg fikk holde hun. Jeg var redd for å gjøre noe galt der noen av maskinene ikke skulle få fungere slik det skulle, jeg var redd for at hun ikke skulle få nokk varme, at jeg skulle holde hun galt sien hun var så liten (må bare merke meg igjen, hun var liten men å få ut ifra den private kvinne plassen var hun stor! Noe jeg tror alle kvinner sier). Jeg var førstegangs mamma, førstegangs fødende, alene mamma, og alvorlig syk selv. Det var ikke en slik fødsel og start på mamma livet og start på livet for min datter skulle bli, men noen ting har vi bare ikke kontroll over.
Heldigvis gikk alt etter forventingene og bedre enn det. Mina Adeline sine lunger kolapset ikke, noe de bekymret for da hun ble født. Hun klarte på kort tid å puste selv. Hun var ikke tilkoblet ledninger lenge, men klarte ikke å spise selv i starten av. Hun trengte ekstra hjelp og hadde ikke suge refleksen utviklet skikkelig. Derfor fikk hun mat i sonde og etterhvert i kopp. Jeg der imot pumpet meg veldig ofte, og prøvde hele tiden å amme hun. Etter uendelig mye arbeid med dette klarte hun til slutt å drikke selv og jeg kunne få amme hun skikkelig. Det å jobbe så mye for å klare å få sitt eget barn til å klare å drikke selv og bli ammet, var en lettelse og en føltes som en stor seier som vi hadde klart sammen. Det var så uendelig god følelse. Det dukket opp noen andre ting som bydde på utfordringer underveis men etter en stund på sykehuset og litt frem og tilbake, gikk alt bra. Hun var og er den dag i dag en sterk jente, med en viljestyrke til tusen. Og nå kan jeg klare å forstå de ordene som ble sakt med det ekstra arbeidet og den redselen som fylte oss igjennom starten på mamma livet og starten på Mina Adeline sitt liv. Det var uendelig med tanker, følelser og opplevelser som vi opplevde sammen der, men det viktigste av alt sammen ble vi sterke og klarte det!
Jeg synes det er flott at det er en dag som er spesielt til de premature barna og foreldrene som opplever å få premature barn. Så dagen i dag vil jeg bruke på å kose meg sammen med min dyrebare skatt, Mina Adeline. Samt også jeg ønsker å sende alle gode tanker og medfølelse til alle de andre som har opplevd en slik tøff og utfordrende start på det nye livet og en stor hyllest til dem alle!
Samtidig vil jeg også oppfordre alle der ute som er kreative med strikking! Jeg tror alle sykehus setter stor pris på strikk til premature, og tepper. Det er ikke alle som kan gi støtte ved penger, men vi må huske på at det er ikke bare penger som må til for å redde liv! Strikking gir varme og samtidig er det strikket med kjærlighet for små barn som får en tidligere start på livet enn hva det var forventet. Den varmen er like viktig som maskinene, for å redde liv!
