År: 2012

En usikkerhet vokser, et innebygget sinne av reddhet vokser. En jente i kamp mot sin livstil, kan hun noen gang vinne? En jente med et kaos i hode med mye tanker, kan hun smile? Velkommen til min sannhet om min hverdag og tanker!

For bare noen få uker siden fikk jeg høre de ordene som fikk meg til og innse hva som egentlig hadde preget meg i flere år, det var som et slag av en usynlig arm som slo meg. Jeg vet jeg hadde godt av å få det slengt til meg så jeg kunne åpne de små øynene mine for realiteten er der men den måtte bare bli sett.

Hva tenkte jeg der og da!
Tankene var en stor kaotisk karusell som ikke hadde noen endestasjon for å ta på flere tanker ettersom karusellen var full og var uten kontroll. Jeg følte samtidig at noe falt på plass og at jeg nå hadde funnet ut hva som hadde preget mine år lengre bak i tiden og at jeg nå viste hva den manglende brikken av et stort puslespill hadde gjemt seg hen. Men samtidig var det mange brikker igjen og finne, men endelig var det en stor manglende brikke kommet fram til det store puslespillet som var livet sine manglende biter og forklaringer. Jeg kjente fort på en usikkerhet og redsel men den var inni meg så ingen så den. Jeg tenkte fort «hva kommer andre nå til og tenke og si om meg», «jeg klarer ikke leve på en løyn og masse unsjulninger nå som sannheten er inntruffet meg», «hva kan jeg nå gjøre», «kommer andre til og forstå», «kommer noen til og se på meg normalt igjen», osv.. Det var mye tanker jeg ikke kunne svare meg selv på, men de bare var der. Senere den dagen snakket jeg med han gode kompisen min og til sluttklarte og si dette til han for jeg var så fortvilet med hvordan jeg skulle forholde meg til de ordene å det navnet på hva som hadde vert der ubevist lenge men nå hadde blitt satt til et ord, et skremmende ord men en realitet jeg trengte. Jeg var veldig redd for reaksjonen hans og hvordan han kom til og se på meg etterpå men det som skjedde sjokkerte meg enda mer. Han ga meg forståelse og han dømte meg ikke. Han lyttet til meg og behandlet meg likt som alltid men med en enorm forståelse. Det sjokkerte han nokk og var sikker en skremmende ting og høre men samtidig viste han det ikke til meg men han viste meg støtte å forståelse og ga meg gode ord og et ord som jeg husker godt, han sa han ville hjelpe meg og ville få meg opp å gå igjen til der jeg egentlig skal være. Han fortalte meg for en liten stund siden at han husket meg som den livsglade jenten som alltid smilte, var sint i 2 min men deretter kom smilet (og det kom fram ifra begge at når jeg hadde vert sint var grunnen at de andre rundt meg på skolen/klassen hadde fyrt i meg men smilet kom fram etter bare noen få minutter etterpå). Jeg husker hvordan smilet mitt kom fram der jeg satt når jeg fikk høre dette om hvordan en person og en kompis kunne huske meg som noe sånn, men samtidig gjorde det meg veldig glad. Tenk noen kan huske meg som en livsglad og smilende jente! Han forsto min redsel oppi alt dette og han sa at det ikke kom til og forandre på synet han hadde på meg med at han enda så på meg som den jenten han husket meg som. Noen så små ord men samtidig gode ord fikk meg til og smile og jeg følte glede. Tenk at en kompis kan gjøre deg glad oppi noe så skremmende. Det setter jaffal i gang en god følelse for meg med og høre det han sa. Etter den samtalen det jeg fikk ut noe så stort gjorde at jeg fikk sove den kvelden og jeg sov godt!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Perioder fylt av en ekstrem berg og dalbane..
Spiseforstyrrelsen min kan jeg vel egentlig beskrive med berg og dalbane. Den er ikke lik over hele tiden og alle årene som jeg har hatt den. Det er gode perioder og dårlige perioder og de forandrer seg opp å ned. På de gode periodene kan jeg ha bedre matlyst og appetitt og spise mer «normalt» og på de dårlige periodene kan jeg ha dårlig matlyst å appetitt osv. Tankene er jevnt over ganske like uansett hvilken periode jeg er i men ja jeg kan også trøstespise men med begrensning der det går ut over appetitten om jeg trøstespiser og tankene i hode blir veldig vanskelige da (tankene i hode er ikke lette uansett men de blir vanskeligere når jeg trøstespiser for det går ikke i mat når jeg trøstespiser). Når jeg også er i en dårlig periode der jeg har dårlig matlyst og appetitt spiser jeg veldig lite mad og til tider ingenting på flere dager, men jeg får i meg noe med sokker så kroppen min skal holde seg oppe. Jeg trekker meg vekk ifra folk og blir små sinna om andre prøver og presse meg til og spise og skal sitte og se på meg mens jeg spiser.. Jeg føler meg ofte presset til og spise når andre er til stede, noe jeg virkelig ikke liker! Jeg trekker meg mer bort ifra andre og vil ikke ut, jeg prøver og lavere og spise blant andre og om det er noen få jeg klarer og spise rundt er det i den siste tiden vert min fantastiske mor og min gode kompis. I går var faktisk den første gangen jeg prøvde og faktisk klarte og spise med kompisen min. Han fant fort ut en metode for at det skulle bli lettere for meg og spise ettersom jeg hadde gitt han klar beskjed om å ikke glo på meg når jeg skulle spise, noe han svarte fort på at det hadde han aldri tenkt å gjøre og det hadde ikke falt han inn å gjøre det med tanke på hvordan situasjonen er. Metoden han fant at var og snakke hele tiden til meg, og hele tiden holde meg opptatt med det han fortalte og snakket om så jeg ikke tenkte på at jeg spiste. Og faktisk så snakket han om bil hele tiden, noe jeg elsker og snakke om (tror han kjenner meg litt for godt med hva jeg liker og snakke om, haha). Han klarte iallfall målet som han hadde uten at jeg viste om det, nemlig å få meg til og klare å glemme at jeg spiste og glemme og følelsen av ubehag. Noe som var veldig godt å slippe så veldig mye til når han gjorde det på denne måten! J

Hvilken periode er jeg i nå?
Mange lurer nokk på hvilken «periode» (hvis jeg kan kalle de for perioder, men for meg er det de..) jeg er i nå.. Sannheten er at jeg er inni en dårlig periode. Jeg sliter veldig og jeg ser det ikke men har fått hørt at de blir sitt at jeg har tatt av meg litt, ikke at jeg ser noe til det. Jeg står og ser meg i speilet og ser at f.eks brystene mine har blitt mindre og noen deler på kroppen har blitt litt tydelige men det prøver jeg jo og ikke vise til andre, og derfor gjemmer det og kroppen min bort med store klær. Jeg merker at jeg mister mye hår og bare jeg skal få vannet ut ifra håret etter jeg har dusjet står jeg igjen med mye løst hår i hendene mine. Det høres ekkelt ut for andre som ikke lever i en sånn situasjon men for meg er det ikke direkte ekkelt men det er vont, det gjør meg nedfor og stå i dusjen og se dette eller og børste håret og se hvor mye som kan dette av osv. Mange av dere vil nokk nå tro at jeg ender opp uten hår, men det er ikke sånn! Jeg ender ikke opp uten hår eller noe og jeg har Extensions i håret nå så det hjelper jo veldig på at håret ikke ser tynt ut og at håret er langt og fint J Jeg er også inne i en fase der det er veldig mye som skjer i livet mitt, store og vonde endringer men som jeg prøver og ikke se på det negative men prøver og snu det om til positiv situasjoner der jeg kan holde meg selv positiv og smile blant andre og virke glad. Men på innsiden av meg selv der sjelen min er, der er jeg tom. Det er mørkt og det er fult av tårer som ikke kan forklares. Jeg vet ikke helt hvor meg selv er lengre, det er som jeg har gått meg vill i en mørk skog der vonde setninger fører meg enda mer på vill spor og jeg ikke finner veien tilbake til meg selv. Jeg vet jeg skal klare og finne tilbake til meg selv men jeg trenger tid. Men å gi opp er aldri et alternativ! Jeg skal være sterk og stå på med de siste kreftene jeg har!

Et kaos i hode, prøves å settes litt nerd i ord!
Ettersom jeg har ADHD og nettopp fått streng beskjed ifra legen om at jeg måtte slutte helt på medisinen for ADHD så har det jort spiseforstyrrelsen og live mitt vanskeligere til og takle og vanskeligere til og ha kontroll over. Jeg er ingen kontroll freak men jeg liker jo selvfølgelig og ha kontroll på meg selv og mine vanskeligheter! Jeg kan starte med det jeg sa ovenfor at jeg føler jeg har mistet meg selv, jeg føler jeg har gått meg bort som jeg forklarte ovenfor. Jeg føler meg tom, ensom og alene men samtidig har jeg noen få og fantastiske mennesker/ venner/familie rundt meg. Og de elsker jeg over alt! Men jeg vet jeg er deprimert men HALO, hvem er ikke det når en står midt imellom en skilsmisse med foreldrene og nettopp har gått igjennom at sin egen mor har hatt kreft som hun nå nylig har blitt friskmeldt ifra. Det er godt og vite hun er friskmeldt men samtidig sitter det jo igjen i meg den hendelsen. Jeg har også en av mine beste venner som nå skal flytte bort på skole og hun er den jeg er mest med i fritiden min, ja jeg føler jeg har fritid hele tiden men samtidig så er fritiden min en heldags jobb for meg. Men jeg har noen andre få men fantastiske mennesker/venner rundt meg og to ubeskrivelig gode hunder som jeg elsker over alt! Men etter alt det er sakt så har jeg mye tanker om andre ting også i hode. Blant annet spiseforstyrrelsen har tatt over tankestyret ekstremt mye (nå når det er en dårlig periode jeg er inne i).

Jeg kan prøve og beskrive litt av alle tankene som jeg har som er preget av spiseforstyrrelsen! Jeg er lite sulten om dagene og er jeg sulten prøver jeg og glemme det. Jeg hører magen min lage lyder men jeg prøver og skjule det. Jeg ønsker og være i aktivitet men jeg er utmattet og klarer det veldig lite. Kroppen min har sakt stopp og klarer ikke å gjøre så mye om dagene. Det lille jeg spiser merker jeg gjør det til kaos i hode, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg har spist og jeg egentlig bare vil ha bort den lille maten jeg har fått i meg! Jeg kjenner ikke så ofte at jeg er sulten men jeg kjenner heller ikke ofte at jeg er mett. Blir jeg mett etter jeg har spist blir jeg nedfor, for det er feil for meg og være mett. Jeg kan smile og si det til andre men inni meg er det kaos. Det bare skriker og jeg får den store og vunne trangen om og få det bort fordi det et vont og være mett. Jeg drikker mye vann og veske fordi kroppen trenger det. Og presset med mat er veldig stort bare jeg er lenge rundt andre mennesker fordi jeg er redd de skal merke noe med kostholdet mitt og appetitten min. Derfor trekker jeg meg bort ifra andre rundt meg. Jeg har en stor trang for og trene og bare gå ut og springe helle tiden men jeg klarer det ikke fordi kroppen har ikke noe energi igjen. Jeg sover mye og blir ekstremt dårlig til tider der jeg holder på å besvime og kroppen min er så utmattet og trøtt at den bare kobler ut til tider der jeg bare sovner. Dette er pga en høy hjerterytme og en høy puls jeg har (har nylig kommet) og siden jeg har veldig lavt blodtrykk merker jeg det også med hvor mye kroppen min klarer. Til tider er pulsen min så høy at hele armen rister når pulsen slår. Ja det er virkelig ubehagelig og ikke noe kjekt og oppleve men sånn er det bare.

Jeg sliter veldig meg og kontrollere ADHD en min, jeg har et ekstremt tempera mang og vanligvis høyt energi nivå men ettersom kroppen min er utmattet har jeg alt av den høye energien inni meg. Noe som ikke heller er behagelig. Til tider er det bedre og lettere og kontrollere men ofte vanskelig.

Jeg har en stor frykt inni meg og en drøss med spørsmål til meg selv, blant annet dette:
Vil jeg noen gang kunne bli sitt på som en vanlig person?! Vil noen kunne legge merke til meg og se på meg som en positiv jente, vil noen kunne ta meg inni armene og bare kunne si et ord wow med en positiv stemme. Vil noen i det hele ha en jente med en spiseforstyrrelse.. 
Jeg har ikke noen svar på dette, men håper tiden vil gi meg svar, og innerst inne vet jeg at tiden vil komme med svarene jeg trenger. Ting tar uheldigvis tid, men skulle ofte ønske det ikke gjord det og at alt var bedre og snudd om i morgen når jeg våkner. Ønske tanke, jaaa det er jeg fult klar over og jeg vet det ikke er sånn.

Jeg har veldig mange flere tanker og følelser men vanskelig og skrive og forklare alt når jeg selv ikke finner dem, de bare er der.

Bli frisk?
Mange tror nokk at med en spiseforstyrrelse så er det noe som en er oppi der og da, men beklager og skuffe dere men sånn er det ikke! Men tro meg, det hadde aldri vert feil hadde de vært sånn. Uheldigvis er det noe enn aldri kan bli helt god ifra, den vil alltid være der men den kan bli bedre og en kan få den under en god kontroll der enn kan leve et ganske så normalt liv og også med kostholdet og appetitten. Men den vil aldri forsvinne helt og nedturer kan også oppstå uansett, en må bare lære seg og leve med det og kunne strategier som kan gjøre disse periodene lettere og håndtere.

Frykten med å få hjelp..
Jeg vet jeg trenger hjelp men frykten er for stor til og prøve å gå helt inn for å få hjelp. Han gode kompisen min og de andre få som vet om dette er flinke til og hjelpe meg uten at jeg av og til er klar over det, men samtidig så presser de meg ikke, de gir mer tid og samtidig hjelper meg smått og sånn at det ikke lyser en lang vei. Noe jeg er veldig glad for. Jeg vet jeg trenger profesjonell hjelp men jeg er for redd for det enda til og prøve og sette i gang med og få det. Jeg har en sånn redsel med at de skal få meg til og spise men ikke hjelpe meg med de inni hode mitt, fordi ting vil ikke bli bedre for meg med og få hjelp med appetitten men det vil bli lettere om jeg viste jeg hadde kunnet fått hjelp med det som er inni hode mitt ang denne spiseforstyrrelsen. Men redselen og usikkerheten er nokk enda for stor til å klare å starte og få hjelp. Jeg tror selv jeg trenger tid før jeg kan klare å være klar for noe profesjonell hjelp.

Spiseforstyrrelse er ikke noen enn ønsker!
Mange tror nokk at en spiseforstyrrelse er noen en kan ønske seg og få får en liten periode og deretter ikke ha den lengre. Det er feil! En spiseforstyrrelse kommer ikke fordi man ønsker det men den kan oppstå på forskjellige grunnlag og ingen spiseforstyrrelse er like. Alle har sine likhetstrekk men ingen har det samme uansett hvilken spiseforstyrrelse man har. Den har oppstått på forskjellige grunnlag og oppleves på forskjellige måter. Noen perioder kan man ikke alltid se at en person har spiseforstyrrelser men over en kort periode kan det bli synlig, men det kommer an på hvordan spiseforstyrrelse man har. Alle har sin egen måte å takle den på og alle har sine tanker som tar over hverdagen med hvordan spiseforstyrrelsen styrer hverdagen. Det er faktisk så mye så 120.000 mennesker i Norge som har dette og det er ikke en sykdom så bare rammers av den som sliter med det men også venner og familie. Men husk, det er en hard sykdom og kjempe imot og det er vanskelig for den som sitter i den og snakke om det å stå fram. Det og søke opp hjelp og klare og få hjelp er en av de hardeste tingen for en person med denne sykdommen (vet ikke om det blir rett og bruke ordet sykdom men dere andre forstår hva jeg mener). Og husk, har dere noen rundt dere som kanskje sliter med dette så ikke legg press på den personen, la den få den tiden den trenger og heller lytt til h*n. Det jeg merker jeg setter mest pris på er når folk kan prøve og forstå meg og lytte enn og presse meg og tru de vet bedre enn meg selv, for det er jeg som kjenner min kropp og det er jeg som sliter med denne spiseforstyrrelsen. Det er min kamp men andres valg og støtte, ikke en tvang!

En kamp jeg aldri trodde jeg skulle innse var i gang!
«Du har nokk fått litt større midje over magen og hoftene og derfor har du nokk gått ned i koppen (bryst størrelsen)» Jeg smiler og later som ingenting men inni meg skriker det, er jeg feit? Er det virkelig rett det jeg ser, er det virkelig ikke bare meg som ser det. Du kan like så greit si til meg at jeg ser bra ut å det vil såre meg like mye som jeg sier til deg at du ser stygg ut, men et menneske kommer ingen vei med det! Ord kan være like skarpe som en kniv som skjærer seg inn i deg og lager store sår men enorme arr..

Jeg liker virkelig ikke å gå lengre og handle klær! Det er vont, men samtidig er det kjekt og endelig få seg noen store og herlige gensere og klær som en kan «gjemme seg i» og samtidig føle seg vell i. Men det er vont fordi en ser på størrelsene på klærne og det stopper ikke kaoset i hode.. Av og til kan jeg vel kunne sammenligne at og handle klær er like hardt som og spise blant andre. Fordi det er en dame som står bak kassen når du skal betale når du kjøper klær og de har sine kommentarer akkurat som andre har når du sitter og spiser med andre folk. Det er som jeg bare til tider vil stenge meg inne i mitt egent lille hjem, i mitt eget lille liv og få leve det på min måte uten at andre skal se meg og komme med ord som kan lage større vanskeligheter enn det de allerede er. Om jeg får høre jeg ser bra ut eller at jeg ikke er feit eller at jeg er tynn så hører jeg ordene men jeg er ikke enig, det er akkurat som jeg tror de lyver til meg. Fordi jeg vil se meg selv være sånn som jeg ønsker, men jeg ser aldri noen forandring på meg selv. Jeg ser enda en tom jente som har sine fett klumper på kroppen som SKAL bort, men jeg ser dem ikke forsvinne. Det er vont, og det sårer. Derfor er beskyttelsen STORE gensere og store klær! J Selvfølgelig kan jeg også gå i «Stramme» klær men det er på de dagene jeg føler jeg klarer det!

Ofte står det tanker i hode om noen andre rundt meg noen gang kommer til og se normalt på meg igjen. Om jeg noen gang kommer til og finne meg en kjærest som elsker meg for den jeg er og ikke blir skremt av min spiseforstyrrelse. Jeg lurer også ofte på om jeg noen gang vil kunne være god nokk for noe i det hele og at noen kan like meg som den jeg er. Jeg har ofte en redsel over at min spiseforstyrrelse skremmer andre rundt og at de tror jeg ikke kan lage mat og at jeg aldri har appetitt men sannheten er den at jeg kan fint lage mat til andre, ingen problem men å spise den er litt vanskeligere. La meg få spise på min måte og la meg få spise det jeg føler for og klarer uten og bli «bevoktet» som om jeg er 3 år og så kan klarer jeg og prøve og spise litt når jeg MÅ!.. Men det er veldig forskjellig ifra person til person som er rundt meg og jeg prøver helst og slippe og spise blant andre. Det er to personen som jeg klarer det rundt nå, men det er egentlig bare de to akkurat nå. Grunnen for at det er de to er fordi at de presser meg ikke og de forstår meg. De står ikke over hode på meg og passer på, men de lar meg få ta det i mitt tempo. De blir heller stolte av meg etterpå enn og kommentere noe der og da, de lar meg være i fred med tanke på at jeg av og til spiser.

Jeg ønsker og klare og få profesjonell hjelp og jeg skal klare det, men jeg er ikke i stand til det enda. Men vil jeg noen gang føle meg i stand til det, vil jeg noen gang føle meg sterk nokk til det? Det vet jeg ikke, men kanskje tiden heller vil vise J

Hvis det er noe dere lurer på så er det bare og spørre så skal jeg prøve og svare så godt jeg kan! :]
Men frekke kommentarer og tilpassende kommentarer vil ikke bli publiserte! 

Kan være denne bloggen har blitt skrevet på en vanskelig måte å klare og få en forståelse men jeg har et enormt tanke kjør i hode så da er det vanskelig og skrive siden jeg sliter med ADHD en samtidig og ikke kan ta medisinene lengre.. Men håper det er skrevet på en OK nokk måte til og kanskje forstå. 
 

Xoxo,
Xtine Michelle ♥

En periode fylt av berg og dalbaner! En uviss framtid en uviss klarhet. En trang som forsvinner men samtidig det viktigste for en menneske kopp. Jeg skal ikke gi opp, men hjelp er en for stor redsel! Min største frykt skal nå bli satt i ord for dere..

Hei alle sammen! Jeg ønsker nå og stå fram å tråsse største redsel med og fortelle dere noe,  det er min verste men samtidig beste hverdag. Jeg hater den men samtidig har den blitt en del av meg som jeg vet jeg alltid kommer til å ha med meg i mitt liv. Dette og denne blogg innlegget er ikke en enkel for meg å skrive, men det er noe jeg har tenkt nøye igjennom og noe som jeg trenger og gjøre for og vise meg selv at jeg kan være sterk. Negative kommentarer kommer ikke til å bli publisert.. Jeg vet også at det er mange der ute som har det samme problemet som meg, og kanskje det kan være lettere for dem og klare å stå fram og si det samme som jeg nå skal gjøre.

Det har blitt en vane, det har blitt min hverdag og mitt liv. Det største jeg noen gang har fortrengt for meg og alle andre. Men ordene kom i enn annen dame sin munn, og slaget ble stort! Underbevisstheten min viste det, men samtidig ikke min realitet. Jeg forsto mer når de ordene ble sakt, det var som underbevisstheten min lo av meg, og sa «der fikk du det endelig, nå vet du det! Nå vet du sannheten..». Med en gang ble jeg redd inni meg, den tomme sjelen min kunne bli redd.. Noe stemte ikke på en måte, men samtidig stemte alt. Det som slo meg og det så da ble min realitet og ikke lengre min underbevissthet sin realitet var dette:

Mitt navn er Christine Michelle og jeg har spiseforstyrrelse!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har vist det lenge, men samtidig ikke vist det. Det har vert min hverdag siden alt startet i 2. klasse på barneskolen. Redselen ble stor da dette ble min realitet, en realitet om kosthold og mat. En realitet om min største hemmelighet som var ubevist.

Alt startet i 2.klasse da jeg fikk en kommentar av min venninne «Michelle, du er feit! Du må holde inne magen din». Tro meg, ifra den dagen av holt jeg inne magen min. Det var en tilvennings sak med en gang men etter en liten stund ble det min hverdag. Kostholdet ble de som deretter fikk sin konsekvens. Jeg stoppet og spise, kastet opp mat, vekten ble en berg og dalbane, jeg ble overvektig og deretter gikk over på diett (dette skjedde etter jeg begynte på videregående skole). Jeg fikk en ny kommentar da jeg fikk meg kjæreste på videregående, han ble sammen med meg i den perioden jeg nylig hadde startet på ADHD medisinene mine og deretter var tynn pga dette og pga spiseforstyrrelsen. Etter bivirkningene på ADHD medisinene forsvant og jeg trodde jeg hadde de bra begynte matlysten og komme mer igjen, men den ble det fort stopp på. Jeg fikk en kommentar av kjæresten min som jeg hadde da, den var sånn «du har lagt på deg. Du var finere når du var tynn!» Deretter startet han og henge opp dameplakater og fortalte hvor pene de var i forhold til det jeg var ettersom jeg hadde lagt på meg. Dette ga konsekvenser for meg ettersom jeg hadde spiseforstyrrelse og derfor stoppet jeg og spise og da ble han sinne fordi når jeg kom til han lå jeg bare i foster stilling og klarte ikke noe ettersom jeg var så sulten. Derfor ble han sinne fordi jeg var kjedelig og være med da og han derfor måtte gå å finne mat til meg.

Det har kommet kommentarer og reaksjoner av andre mennesker og folk rundt meg tidligere og i nyere tid men samtidig har det vert noe mer bak det for min del som jeg ikke har innsett før nå. De ordene hun damen sa (søsteren av mamma ifra enn annen familie, som vi pleier og si) var de ordene som fikk meg til og innse realiteten, de ordene jeg trengte og høre for at jeg endelig skulle forstå hva som virkelig hente. Hun sa rett ut til meg realiteten, og det var da jeg bare måtte innfinne meg i realiteten og det var da ting begynte og endelig ha en forståelse. Jeg har en enormt god kompis som jeg kontaktet etter jeg innså realiteten og fikk snakket med han om dette, og med en gang jeg klarte og si det til han ga han meg en stor forståelse og sa med en gang at han ønsket og hjelpe meg igjennom dette og med min spiseforstyrrelse. Uansett om jeg ikke kan bli frisk ifra det så ønsker han og hjelpe meg opp på en normal balanse igjen i livet i forhold til den ubalansen jeg nå er på ang dette. Gleden ble sjokkerende og stor for at han ga meg en sånn respons på det og ønsket å hjelpe meg å ikke dømte meg, men redselen var også stor for og la noen slippe så inn til meg og hjelpe meg med noe som har blitt min hverdag er ikke den letteste redselen og overvinne. Jeg vet at en dag skal jeg overvinne denne redselen og klare og få den hjelpen jeg trenger med dette, og ønsket er stort å virkelig la denne gode kompisen min hjelpe meg men jeg er redd jeg skal ta for mye av tiden hans og være til for mye bry for han siden det er en så stor kamp så det er. Jeg er vant til og klare meg selv og jeg har et ønske om og klare meg selv med dette men samtidig er jeg redd for og få en normal appetitt igjen med tanke på alt som følger meg ang tanker osv innen å ha dette. Men ønsket er også stort med og si ja til han kompisen min og at jeg kan la han hjelpe meg, men jeg er redd for det. Jeg sa ja til han men jeg har nå tatt det tilbake fordi jeg er redde. Men tro meg, jeg ønsker og si ja til han. Jeg ønsker og snakke med han om det ettersom han forsto meg og ikke dømte meg, fordi jeg vet jeg trenger og snakke med noen. Men redselen tok over og den er for stor.. Jeg har mye tanker rund dette men samtidig ingen svar! Svarene kommer nokk med tiden men akkurat nå er det bare tomt inni meg og en stor redsel.

Det er få rundt meg som vet dette før nå, min mor var den første og deretter hu gode venninnen hennes (hun som fikk meg til og innse dette) og deretter kan gode kompisen min. Nå blir de mange som kommer til og få vite dette, men helt ærlig så går det fint. Jeg ønsker heller en forståelse av andre rund meg enn at jeg må sitte og fortelle og finne ordene selv når jeg snakker, det er så mye lettere og skrive!

Jeg har mine ting, tanker å følelser rund dette som jeg prøver og jobbe med selv. Men jeg trenger tid. Jeg trenger tilvenning av at andre rundt meg nå får en forståelse med hva som skjer enn hva de har trodd selv osv.  Jeg kommer til og skrive en blogg der jeg går enda mer innpå hvordan jeg har det med min spiseforstyrrelse osv. Men ettersom jeg nylig har måttet sluttet på ADHD medisinen min har jeg mye tanker og følelser som sviver rundt alt som skjer rundt meg og dette lager en stor kaos og tankekjør i hode mitt. Grunnen for jeg måtte slutte helt på den var at vis jeg fortsatte på medisinen for ADHD kunne/kom hjertet mitt til og stoppe siden blodtrykket mitt en veldig lavt og hjerte rytmen og pulsen min er for høy. Det er en stor forandring for meg og måtte slutte på dem og klare å takle alt rundt meg uten dem og ikke minst på toppen av alt få spiseforstyrrelsen der den skal være for og ikke være en så stor del i mitt liv så den er til tider. Legen vet også om spiseforstyrrelsen min og jeg går til psykolog og får ting mer på rett bane, men får ta ting i mitt tempo siden dette er veldig nylig sannhet som har oppstått hos meg.

Jeg vet jeg aldri kan bli god men jeg vet jeg kan bli bedre! Jeg vet jeg trenger hjelp men jeg trenger tid til og tåre og gjøre noe med det som har blitt min hverdag i over flere år. Jeg vet det er tider der det er bedre og der det er verre, å akkurat nå er det verre, mye verre.

Men til slutt ønsker jeg og takke de få som står mer så nært og allerede har vist om dette en liten stund nå, uten deres støtte som jeg har og alt det dere hjelper meg på en ubevist måte setter jeg veldig pris på. Bare at dere er der og ikke har gitt meg opp og at dere ikke har dømt meg pga dette har en enormt stor betydning for meg! Å at dere ikke har lagt press på meg men lar meg ta det i mitt tempo å når tiden er inne at jeg da kan få mer hjelp som er bevist. Så tusen takk.

Det kommer som sakt en blogg senere der jeg går mer i dybden om hvordan det er for meg og takle spiseforstyrrelsen min og et live uten ADHD og alt det andre som skjer i livet mitt. Jeg må bare ta det i mitt tempo om hvor mye som blir skrevet, men det kommer litt etter litt.

Xoxo,
Xtine Michelle ♥

PS. Beklager om dette blogginnlegget er litt merkelig og rotete skrevet og dårlig forklart men det er pga jeg nettopp har sluttet på ADHD medisinen min men somsakt så skal jeg skrive en blogg som går mer i dybden om dette. Jeg trenger bare tid. 

Mange tanker og følelser sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg prøver og fange opp noen av di men det er et håpløst prosjekt. En følelse av tomhet er det som treffer meg, men den forlater meg ikke.

Dagene går forbi og tiden flyr av sted, den blir ikke lagt merke til eller savnet fordi alt er som et. Dagene er ikke lengre noe dato eller har noe navn det er bare som om den har stoppet opp. Om det er dag eller natt har ingen meninger lengre. Søvnen leker gjemsel med meg og det er alltid jeg som må lete, men og finne den er et større spørsmål.

Mange mennesker der ute, venner og bekjente vil nokk fortelle meg «du har nokk mye og tenke på nå», «du må ikke tenke så mye», «du må være i aktivitet så du slipper og tenke» osv. Jeg har hvert fall fått hørt mye av dette allerede men beklager og si det til dere, men dere har dessverre ikke rett denne gangen! Det er mange tanker og følelser som sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg vet ikke hva som sviver av tanker og hva de tankene er. Jeg vet ikke hvilke følelser som sviver eller hvordan de føles, de kan ikke beskrives de bare er der.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøver og sette med ned til tider, kjenne litt etter og spør meg selv «-hvordan har du det egentlig. -Hvordan føler du deg i dag. ?Hvordan kjennes kroppen din ut.»  Det første jeg da kan si som er det letteste orde og bruke er tomhet! Jeg har masse som er der men som er en storm ifra helvete som jeg ikke kan se eller føle, jeg bare merker at den er der. Det er en storm som lager store ødeleggelser som enn ikke kan forklare før stormen er over. Jeg kan ikke hvite hor denne tomheten vil bringe meg, fordi jeg ikke kan si at jeg har det vont, men heller så kan jeg ikke si at jeg har det bra. Jeg bare er her men samtidig så vet jeg ikke hvor jeg er, hvor er jeg egentlig?! Hvem er jeg egentlig? Jeg føler jeg ikke finner meg selv lengre. Jeg føler at jeg sitter i min egen lille kule av glass, hvor mye denne glass kulen skal tåle før den sprekker har jeg ikke noe svar på. Jeg ser denne kulen er unik, den tåler mer enn jeg hadde trodd men samtidig er det som den forsvinner. Den forsvinner med meg inni den, hvor den skal på sin lange reise har jeg ingen svar på! Jeg er ikke ensom, deprimert eller noe! Jeg er bare tom! Følelser, tanker og alt forsvinner. Hvor er jeg og hvem er jeg egentlig? Jeg kan se meg selv i speilet og bare så å stirre.. Jeg ser en person, jeg ser meg men samtidig er jeg borte. Det er bare det utvendige av en person av meg jeg ser. Jeg forsvinner i stormen sammen med alt det andre! Tiden er det jeg trenger, ro og fred. Jeg vet jeg er der. Jeg må bar bli klar til og kjempe imot stormen og prioritere meg selv og få en forståelse av min livs situasjon som er her og nå. 

Det er for mye som har kommet på en gang, det renner over men du kan ikke skrue det av. Du kan ikke styre hva som er ment skal skje, det skjer fordi det er en mening med det. Meningen er som en tåke som enn ikke klarer å se igjennom nå, men når det er ment at jeg skal kunne se igjennom den så skjer det.

Jeg ble operert for blindtarmbetennelse for litt over 4 uker siden. En uventet hendelse som jeg ikke så komme, alt skjedde så fort. Operasjonen gikk bra og jeg er mye bedre nå! Eller kroppen er ikke som den skal! Men mage smertene som jeg hadde på grunn av dette er borte, tro meg det er en lettelse! Kroppen min har vert sliten og hatt sine problemer for mer enn to år tilbake siden, men ingenting har blitt gjort noe med. Jeg trodde jeg bare var lat og ikke hørte etter på hva kroppen min prøvde å fortelle meg. Den ga meg mange varsler, men ingen ble hørt. Litt senere i år begynte den store nedturen! Kroppen klarte bare ikke mer, jeg klarte det ikke. Hverdagen ble en jobb i seg selv. Vanskeligheter i hverdagen og økonomien ble vanskelig og jeg prøvde og til rette meg med dette som hadde sine konsekvenser, men staheten lenge lever! Kampen om hvilken jobb hverdagen skulle bringe meg var alltid spørsmålet da dagene kom. Ingen ting overskudd, mye tenking og planlegging med hvordan ukene og dagene skulle gjennomføres. Oppturene var når jeg hadde klart og utføre noen vanlige arbeidsoppgaver som en har i sitt eget hjem, til og med noe så lite som og lage middag var en stor ting for meg. Oppturene var gode og ga meg en god følelse, fordi det var noe stort for meg og det rundt meg.

utslitt var en følelse jeg gikk med lenge før operasjonen, jeg var trøtt hele tiden. Skolen var en jobb, lekser var en kamp som jeg nesten aldri så syn på og kjempe noe med. Jeg ville sove, jeg ville være uthvilt, følelsen av å være uthvilt kjente jeg ikke. Det var en kamp imot seg selv og stå opp og starte dagene. Dårlig helse og en sliten kropp ente med mye sykdom. Jeg som har ADHD og er så ung skal ha overskudd egentlig, jeg skal egentlig være aktiv og kunne klare skole, lekser, jobb og fritid uten problemer. Dagene var et mareritt, helgene var en lettelse men samtidig ikke den beste ettersom den hele tiden gikk så fort og forsvant. Jeg ville bare få være uthvilt, være aktiv uten og måtte lure meg selv til og tro at jeg kunne være aktiv uten at det skulle ha noe å si. Jeg ville være som de andre, men hvorfor kunne ikke jeg det? Hva var annerledes med meg enn de andre? 

Hverdagen min nå kan jeg beskrive med et ord, kamp. En kamp imot seg selv! Jeg har ikke hørt etter på min egen kropp da den sa stopp, men latt den få sin frihet og kjøre den største karusellen noen gang med de høyeste oppover bakkene og de dypeste nedover bakkene. Men tilslutt har karusellen stoppet, den har en teknisk feil og derfor sviver den sakte men samtidig raskt ned over. Kroppen min har sakt stopp. Jeg har ikke mer igjen. Jeg vet ikke hva som gjør det enda. noe er det som er grunnen til det!  Jobb, skole og omgivelsene rund meg og det sosiale nettverket er den største jobben min nå. Hverdagen er en jobb, en kamp mot seg selv og min egen kropp. Det store spørsmålet hver dag er, hva klarer jeg i dag?

Etter operasjonen begynte søvnen og bli enda verre, jeg klarte ikke sove. Jeg var aldri trøtt.. Jeg var sliten og utslitt men jeg klarte samtidig ikke noe. Matlysten forsvant! Jeg var sulten, men samtidig ikke. Jeg prøvde og spise men ble kvalm, det var ikke godt. Ingenting fristet og jeg hadde ikke lust på mat. Kroppen ble verre i seg selv! Dårlig følelse i armene etterfulgt at en prikking i huden som gjorde armene mine tunge og vanskelig og ha kontroll over. De bare hang der og var der, men og gjøre noe med dem var en jobb. Prikkingen gikk over i hele kroppen, jeg fikk dårlig følelse i kroppen. Hode ble som en murstein, og reaksjonen ble dårlig. Syne ble til en tåke og uklart, hørselen dårlig. Til tider følte jeg at jeg skulle forsvinne, besvime og bare dette om. Balansen sviktet og jeg måtte bare legge meg rett ned. Følelsen av å ikke få nokk luft/ oksygen var stor! Hukommelsen og tale evnen ble mindre og dårligere. Jeg kunne ikke forklare hvordan jeg selv hadde det eller hvordan kroppen min var siden alt bare ble til ingenting. Jeg kunne ikke sette ord på noe.

Etter 4-5 dager uten nesten noe mat og nesten ingen søvn over en periode ringte jeg legen. De ville ha meg inn samme dag og jeg var egentlig litt glad for det, kanskje jeg kunne få noen svar om hva som var galt? Kanskje jeg kunne få kroppen min tilbake. Håpet var nokk for stort og fortvilelsen kom fram etter jeg hadde vert hos legen. Jeg satt igjen med ingen ide om hvordan jeg kunne få søvnen min tilbake. Hvordan matlysten min kunne komme igjen og hva som var grunnen for at kroppen min ikke fungerte. Jeg satt igjen som et stort spørsmål tegn og? Jeg fikk en beskjed men samtidig ingen svar! Beskjeden jeg fikk vite om kroppen min var at jeg hadde litt for høy puls og for rask hjerterytme. Jeg så virkelig ikke dette komme. Hun satt rett imot meg å så på meg når hu sa dette, jeg bare så tilbake og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle si, men jeg var tom. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, og hun sa jo ikke noe hun heller eller forklarte noe om dette til meg. Etter litt grubling om hva jeg skulle si så kom noe fram. «hva kan det gjøre, hva kan skje med å ha dette? Hvorfor?» Hun sa ikke så mye, det var som de ikke enda viste hva som kunne være årsaken til dette. Hun sa noe om hva som kunne skje hvis denne raske hjerterytmen fortsatte men klarer ikke helt huske hva det var, noe som egentlig er like så greit.

Ventetiden føles lang, men samtidig så kort for andre. Tankene slår meg, men samtidig forsvinner og jeg er fremdeles like tom inni meg. Tanker rundt dette har jeg egentlig ikke. Men en fortvilelse kommer ettersom jeg har en kropp som ikke fungerer, en matlyst som ikke er der og en søvn som har forsvunnet. Men samtidig flyver fortvilelsen bort.

De siste dagene etter jeg var hos legen har ikke ting blitt noe bedre. Det kan sammenlignes med og gå i en bratt nedover bakke som du ikke ser enden på. Kroppen bare er der men klarer ikke å fungere. Besvimelse følelsen har blitt større, utmattelsen i kroppen er ikke mindre. Har nå gått 7 dager uten nestene noe mat og søvnen er ikke funnet veien tilbake.  Følelsen av besvimelse er oftere, synet er dårligere, hode er som en murstein, et press i halsen som gjør at jeg føler jeg ikke klare og få ned nokk luft er større. Talen er lik som den har vert, det er som en ordbok som en må slå opp i for og finne ordene som jeg skal prøve å bruke. Når det store spørsmålet kommer «hvordan har du det? Hvordan føler du deg i dag? Osv..» da er det store spørsmålet, hvordan skal jeg forklare det? Jeg finner ingen ord, jeg prøver og prøver men kommer ikke fram til en god forklaring. Jeg finner ikke ordene, jeg finner ikke ut hvordan jeg skal ordlegge meg. Ordene stokker seg, og kommer ikke frem sånn som de skal. Det store svaret kommer etter jeg har prøvd å begynne å forklare «Jeg klarer ikke og forklare det, jeg får det ikke til». Alt bare stopper opp etter jeg har satt i gang med og prøve å forklare, Jeg kommer ikke fram og finner ingen måte og forklare det på når jeg skal bruke munnen min til og si ordene som gjør det til en setning, men setningen stopper opp og kommer ingen vei.

Hverdagen har blitt til en jobb, en ren krig imot sin egen kropp! Den bratte nedover bakken har aldri vært så lang, føler jeg har truffet bunnen men samtidig kan jeg ikke se den eller føle den.

Mange spørsmål sviver rundt inni i meg.. Jeg ser meg selv i speilet og prøver og svare på dem, men det som treffer meg er bare en menneske kropp som er bort og har ingen svar!

Xoxo,
Xtine Michelle ♥

Nervøsiteten var stor og jeg trodde ikke den kunne bli stort større men da Momma kom ned i kantinen på SUS, kjente jeg en stor nervøsitet, redsel, fortvilelse på en gang. For første gang på 21 år, jeg hadde ikke kontroll over hva som skjedde med min mor og jeg kunne ikke følge henne igjennom alt ved å stå ved hennes side. For første gang jeg måtte sitte og vente å ikke minst stole på at de andre kunne arbeidet sitt og kunne det de gjorde..

Beklager en sen blogg oppdatering på hvordan operasjonen hos min mor gikk ang kreften, men har vert så mye som har skjedd og fulle dager og samtidig fult hode så har dessverre ikke klart og sette meg ned å få det skrevet. Men her kommer resultatet av noe som var en utrolig skremmende dag for meg og jeg tørr ikke tenke på hvor skremmende og grusomt det måtte ha vert for min mor som skulle inn og utføre dette?

Klokken var 05.00 da dagen startet. Det var faktisk allerede lyst ute og det var en solrik dag ute men samtidig en reinfull og stormfull dag inni meg. For i dag var dagen min kjære mor som alltid har stått meg nært og alltid passet på meg skulle gå igjennom operasjon ang brust kreften. Min mor som aldri har ønsket noen andre noe vont og alltid vert snill og omtenksom over for andre måtte oppleve å få brust kreft å nå skulle operere (noe hun aldri hadde gjort før). Og ikke nokk med det satt hun og alltid har hatt sprøyte skrekk og alltid har vert redd og nervøs ang narkose og nå skulle hun oppleve begge deler uten noe valg. Jeg tør ikke prøve og tenke meg hvordan hun hadde det denne dagen. Men må bare få fram allerede at den roen hun viste over for oss andre og den styrken beundrer jeg virkelig!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Morgenen startet med vanlige rutiner og når klokken var 06.00 var det av sted og inn til SUS. Det var meg, Mamma, Momma & Pappa som skulle følge min kjære mor og støtte henne igjennom denne dagen og operasjonen. Bilturen inn var stille og min mor sov mye av turen, og det tror jeg hun skal være glad for ettersom stemningen ble litt mindre kjekke siden jeg nokk ikke var så enkel å ha med og gjøre siden jeg gruet meg så til denne dagen. Men når vi kom bort gikk mamma og momma inn der hun skulle møte for og gjøre alt klart til operasjonen. Jeg hadde veldig lyst og være med mamma under alt som skjedde til hun skulle inn i operasjons stuen men det fikk jeg ikke lov til, men det forstår jeg jo siden jeg er ungen hennes og hun nokk vil skåne meg mest mulig. Så meg og min far gikk ned i kantinen på SUS og satt der.

Etter en god stund kom momma ned til oss og da fortalte at nå var operasjonen i gang. Jeg kjente at jeg var utrolig nervøs, redd og fortvilet med en gang.. Akkurat som et stort ras kom inni meg, for nå var det i gang. Jeg hadde ingen kontroll og måtte stole på noen ukjente leger med at de kunne jobben sin bra nokk og kunne det de gjorde. Men og klare det var virkelig ikke lett.. Jeg følte minuttene og timene var en evighet.. Jeg kjente og at jeg slet med og holde tårene inne og ikke begynne og grine ettersom jeg var så redd. Men hadde følt meg virkelig dum hadde jeg ikke klart og hålt det inne ettersom det så ut som de to andre var rolige og slappet av og ikke var redde, Men hva de egentlig var vet ikke jeg.

Etter en den ventetid eller en evighet for meg, så ringte momma sin tlf og vi fikk da vite at min kjære mor var ferdig med operasjonen og var våknet og at alt hadde gått bra. Jeg var lettet men samtidig klarte jeg ikke å slappe helt av. Vi fikk også beskjed om at vi kunne komme opp der hun lå når klokken var 12.00, å tro meg denne ventetiden til klokken var det var også enormt lang!!..

Da klokken endelig var 12.00 og vi fikk komme opp og se min mor igjen var herlig, men så kom det store spørsmålet? Hva i helsikken hadde de gjort med min mor?! Hun var jo hyper og opplagt og snakket rett ifra leveren. Så jeg fant fort ut at det var ingen tvil om at de hadde klart operasjonen bra og de hadde ikke gjort noe feil med og fjerne noe av leveren av min kjære mor for den snakket hun rett ut ifra og ikke med noe lav stemme J hehe.. Og etter kort stund begynte hun med at hun ville hjem, hun følte seg nå ferdig med SUS og hun hadde spist litt og vist at det gikk helt bra. Hun følte seg også opplagt og så ikke hensikten i å være på SUS noe lengre. Så det tok ikke så lang tid før hun fikk snakke med legen som opererte henne og fikk reise hjem J Når vi skulle gå ned til kantinen på SUS og ha noe middag før vi reist hjem over merket min mor at hun ble litt svimmel og trengte litt støtte når hun gikk men ellers gikk det overaskende bra. Hun spiste opp middagen sin og vi reiste hjem over og va inne på en dyrebutikk og kjøpe noen ting og sånn så jeg trengte til Brumle og var innom M44 før vi kjørte videre hjem.

Når vi kom hjem var det og hjelpe mamma så godt som vi kunne og la henne slappe av, hun hadde jo smerter etter operasjonen men dette var normalt og hun sa det var bedre og ha smerter nå på denne måten enn smerter ifra kreften som hun hadde hatt tidligere. Og jeg kjente jeg klarte og slappe mye mer av nå enn jeg hadde klart tidligere.

Dagen etterpå sto jeg opp i en grei tid og brukte dagen min sammen med mamma og hjalp henne så godt jeg kunne. Hun var jo sliten og merket godt at hun hadde gått igjennom en operasjon, men samtidig var hun letter for at det var over å nå så fram over.

De på sykehuset skal også sjekke denne kreft klumpen enda grundigere så vi får et 100% sikkert svar på om det er god artet eller onn artet kreft om 3 uker, noe som skal bli godt å få ut av verden med og få et endelig svar som SKAL være også da at den er GOD ARTET! Sånn er det bare J

Senere på dagen så kom min kjære far hjem og passet på min kjære mor og da reiste jeg til Moi igjen og var med en venninne og slappet av resten av kvelden J
Og selvfølgelig skal jeg oppdatere dere andre når vi har fått det 100% sikre svaret på kreft prøven.

Xoxo,
Xtine Michelle ♥

(Beklager om det er litt rotete skrevet dette blogg innlegget, Men jeg er veldig ukonsentrert pga mye bråk i lobbyen på SUS og pga det er mye tanker som sviver i hode akurat nå. Men ønsker og gi dere en liten oppdatering på hvordan dagen til nå har vert!)

Vi annkom SUS litt før kl 08.00 i dag.. Mamma var veldig stille og sov litt på turen bort til Stavanger, hvor mye søvn hun hadde klart og fått i natt hvet jeg ikke men at hun er sliten uansett har jeg stor forståelse for. Jeg sov endel bort til stavanger selv også ettersom jeg fikk ca 2 timer søvn i natt. For å være helt erlig så hvet jeg ikke hvordan mamma tenker og hvordan hun egentlig har det ang denne opperasjonen osv, for jeg ser det er tongt for henne og jeg ser det er tøft, men samtidig er hun så sterk og virker som hun smiler og holder seg mer oppe over for meg å jeg vet ikke om det er for og roe meg mer ned eller hva, men jeg merket at i går natt før hun skulle sove, hadde hun det hardt og tenkte veldig mye noe jeg har full forståelse for. 

Redselen er stor i meg, jeg merker jeg klarer ikke å slappe av. Jeg vet dette går bra å jeg hvet hun er i gode hender osv, men å klare og finne roen og slappe av er vanskelig.  Momma var med mamma hunder alt som skjedde føre hun skulle i narkose og inn til opperasjonen, og det er ikke lenge siden hun kom ned til meg og pappa ettersom mamma nå er inne og blir opperert. Jeg kjenner det er tungt og merkelig og være den som sitter og venter på en opperasjon der min kjære mor er innvolvert i, det er noe som er enda like sjokerende at jeg skulle oppleve og samtidig på en så rask og sjokerende måte. Det er akurat som jeg er i et mareritt men venter på å våkne.. Men så vet jeg at jeg ikke sover og jeg vet jeg ikke er i et mareritt, men det er bare for uvirkelig at noe sånn så dette kunne skje. Men nå håper jeg hun snart kommer ut av opperasjonen og jeg gleder meg til og se henne igjen, kjenne meg litt mer lettet av å hvite at nå er opperasjonen ferdig og min mamma er ferdig med og bære på denne klumpen og gå med disse smertene. Jeg gleder meg til og se mamma smile igjen, et ekte og hærlig smil som stråler av glede og lettelse! 🙂 Det skal bli godt og få se igjen av mamma.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hvet det blir mye fokus på redselen og at dette blogg innlegget er veldig “rotete skrevet” men jeg har så mange tanker og klarer ikke å hold på en tanke og følelse nå når jeg sitter og venter.. Minuttende har jeg alri opplevd har vert så lange! 

Har jeg lært noe av dette… Jaa, ingen tvil! Jeg har lært en god del av dette her, uanett hvor tidlig det er i alt som skjer så har jeg allerede lært mye.. En hvet aldri hva som kan skje, en hvet aldri hvor lenge man får ha de man er glad i rundt seg. Derfor ser jeg gang på gang hvor viktig det er å ta vare på de enn har rundt seg, venner, familie, kjæreste, eller hva det enn er som enn er glad i og som står seg nert i livet, fordi enn hvet aldri når enn mister dem.. Det er bedre og si en gang for mye at enn er glad i noen en og si det en gang for lite! Og de minste øyeblikkene er kansje de største! Alle øyeblikkende er viktige og ta vare på, fordi alle har sin verdi og sin betydning på en stor måte. Jeg kunne ha sotte å skrevet mye om hvordan dette har fått meg til og lært ting eller fått meg til og se litt annerledes på ting men det årker jeg ikke..

Men merker bråket av andre som vaser rundt her på sykehuset gjør meg ukonsentrert og jeg har for mange tanker i hode på en gang akurat nå så jeg klarer ikke å skrive så mye mer, jeg skal heller innformere dere om hvordan det går når hun er ferdig osv! 🙂

Xoxo,
Xtine Michelle  ♥ 

De siste dagene har så å si gått i et.. Men jeg har klart og vært ute sammen med venner kvelden/natten til 1.Mai og jeg har vert så heldig og fått kjøpt meg en hund til! 
(beklager hvis det er endel skrivefeil, men det er sent på kvelden og jeg har ikke skrevet denne bloggen i et eget skrive program som retter litt av skrivefeilene ettersom jeg sliter med rettskriving pga dysleksi). 

Som dere nokk sjønner med overskriften så har så å si de siste dagene gått i ett, eller rettere sakt har de siste dagene i den siste tiden gått i et.. Søvn er vell det største problemet.. Lite søvn og lange dager med masse tanker som bare flyver rundt i hode, uten at jeg klarer og fange en av dem.. Merker jeg tar ting som jeg vanligvis ikke tar til meg, tar jeg nå mer til meg. Jeg merker jeg reagerer mer på ingenting, å vanligvis hadde jeg ikke brydd meg om kansje de små tingen som jeg tar mer til meg.. Det skal jeg innrømme er lite kjekt, men jeg hvet det vil bli bedre! Jeg prøver og tenke meg to ganger om før jeg reagerer og jeg prøver og tenker meg to ganger om før jeg svarer andre rundt meg, sånn at jeg skal prøve å unngå å reagere merkelig eller “feil” for å si det litt enklere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Taker!! Jaa.. Hva skal jeg si, joo.. De flyver rundt i hode men jeg klarer ikke å beskrive halparten av dem, mye av dem er følelser rundt alt som sjer, men klarer ikke å gripe fatt i dem.. De er der bare helt uten videre.. Tomhet er vell det letteste å forklare alt, jeg merker en stor tomhet i meg selv men samtidig så bryr jeg meg om endel ting så jeg vanligvis ikke bryr meg om.. Merkelig sammensetting spør dere meg, og jeg kan ikke forklare den årntlig heller. Det er bare merkelig og rart for å si det lett å mer på min måte. 

Men for å se mer på det positive! Mye kjekkere 🙂 Jeg klarte uheldigvis ikke å gå ut i helgen som nettopp var å det var litt tongt og ikke klare ettersom det var en barndoms vennine av meg som hadde bursdag’s fest. Jeg hadde gledet meg til og gå men jeg klarte det ikke.. Alt var så nytt på en måte så det ble for mye til og klare å gå ut og holde smile å alt oppe. Men jeg klarte og komme meg ut og blant venner kvelden/natten til 1.Mai.. Jeg ble positivt øverasket av at jeg klarte og holde smile og humøret oppe, ikke en eneste tåre kom frem og jeg klarte og ha det litt kjekt (på så best mulig måte som enn kan klare i en sånn tung tid som er nå). Jeg hadde folk rundt meg hele tiden og det var veldig godt. Så jeg ble glad av og se at folk kunne smile til meg og samtidig være i møtekommende og glade mot meg, det gjore hele situasjonen mye bedre og kjekkere. Så det var godt og komme seg litt ut og få andre inntrykk en de samme vanlige som jeg har rundt meg og ikke minst få hode mitt litt over på andre ting. Jeg har også vert så heldig og fått kjøpt meg en til hund! 😀 Noe som var gledet meg veldig mye.. Endelig har Dumle en god venn og en leke kamerat så han slipper og være alene når vi er hjemme i leiligheten min på Moi. Han som jeg var så heldig og fikk kjøpe er Dumle onkel til og han heter Brumle, men kan være jeg må forandre på navnet ettersom det er så like navn og koliderer litt med hvem som reagerer når jeg roper på dem. Jeg har vurdert og enten kalle han for Turbo ettersom han er en liten turbo kanin som flyr rundt i stuen og leker masse og har masse energi eller og kalle han Bamse ettersom han er en liten bamse moms sidne han er så søt og har et årntlig bamse utrykk i ansiktet, virkelig en sjarmør. Hvilket navn likte dere best av de to? Det kan være dere synes at navnene som jeg vurderer å begrynelsen er litt merkelig men det er mine meninger så sånn er det bare, hehe 🙂

I dag har meg og min mor tilbringet litt tid sammen og tatt litt bilder. Hun tok bilder av meg og Dumle og Brumle, og jeg tok noen bilder av mamma og Etanec. Jeg ble kjempe fornøyd med bildene vi tok og det var kjekt og gjøre noe sammen igjen og ikke minst prøve og tenke på noe annet akurat der og da. Min mor skal nemlig opperere ut kreft klumpen i morgen, så det er mye tanker og følelser som svinger hos oss alle men spesielt hos mamma. Det er tøffe tider, men vi skal komme oss igjennom det og vi skal klare det sammen. Mamma er ikke alene om denne kampen. Hun får godt støtte av familien, venner og andre bekjente rundt. Det er overaskende mange som viser sin støtte over for min mor, noe vi alle setter veldig pris på.

Jeg skal selvfølgelig oppdatere dere imorgen på hvordan opperasjonen har godt! Og vi ser veldig fram til den er over og vi kan fokusere mer på fram over og ta en dag om gangen. Og jeg ser veldig fram til og slippe og se min mor ha så store smerter som denne kreft klumpen gir henne. Det er vont og skremmende og se min mor ha så store og vonde smerter, som kommer og går. Å spesielt vondt er det når det ikke er noe jeg kan gjøre for at smertene skal gå bort og at hun skal få det bedre.

Men nå er klokken så mye og jeg skal opp igjen 05.00, og reise inn til Stavanger på sykehuset sammen med min kjære far og min kjære Momma, for og støtte mamma igjennom opperasjonen i morgen. Så kommer oppdateringene på hvordan det har godt i morgen så fort eg har mulighet.

Xoxo,
Xtine Michelle ♥

Først av alt ønsker jeg og takke dere alle som har og enda sender fine ord og tanker og viser medfølelse til meg og min familie med alt som skjer. Dere hjelper oss utrolig mye og sikker mye mer enn dere tror. Uten dere hadde det nokk vert vanskeligere og holde mote oppe og det smilet som kommer frem vanskeligere. Så Tusen takk til dere alle!

Men oppi alt det med kreften ang min kjære mor så er det jo nå kommet frem til dere andre at min mor skal flytte til Mandal. Og det har begynt og komme litt spørsmål rundt dette, og det overasket meg ikke. Jeg viste egentlig at det kom til og komme og jeg skal ærlig innrømme at jeg gruet meg litt til det ettersom det er hardt nokk og takle alt rundt det med kreften ang tankene enn selv har, følelsene, redselen og det å klare å være sterk osv. Så nå når det har kommet ut til dere andre det med at min mor skal flytte og det kommer spørsmål rundt dette (noe som så klart er naturlig og forståelig at folk spør) så blir det straks mye vanskeligere. Grunnen for dette er vell egentlig at det er først en har ting som skal kjempes igjennom og alt som er rundt det og så kommer det en hard ting til som dere andre får vite om, så da blir det plutselig to harde ting som det blir spørsmål rundt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er heldigvis ikke så veldig mange som har spurt så mye enda ang det med at min mor skal flytte, men det er jeg bare utrolig glad for. De som har spurt til nå er vell egentlig nokk bare det. For jeg ønsker ikke og snakke med hvem som helst ang det, og jeg har dessverre ikke så mye svar og gi dere på det dere spør om. Mye av spørsmålene er vell om det stemmer at hu skal flytte, og hvorfor hun skal der, og hvorfor det har blitt sånn, og andre spørsmål også som jeg ikke ønsker og gå ut med. Men for og være helt ærlig med dere, jeg har ikke svar på alt dere spør meg om. Jeg prøver å takle tankene mine og følelsene mine selv rund dette temaet her også. Og det er straks mye vanskeligere og hardere og takle tanker, følelser og bekymringer osv rundt to harde temaer som står i hode. Det er også ting dere andre spør meg om så jeg ikke har lust til å dele med hvem som helst. Sånn er det blitt og mer enn det er det ikke alle som trenger og hvite. Men som sakt jeg har full forståelse for at nysgjerrigheten kommer og at den da utgjør at dere spør.

Noe sladder og drama rundt dette? Nei faktisk ikke, og det er jeg utrolig glad for å se at det ikke har blitt noe (enda) ifra folk rundt. Men det kommer ikke til å sjokkere meg om det kommer en dag, men da har jeg ikke så mye annet enn og spørre om folk virkelig da må synke så lavt.. Men når enn bor på en liten plass og ting blir uheldigvis snakket seg imellom og nysgjerrigheten for stor så er de vell bare sånn. Men håper folk tenker seg to ganger om før de eventuelt føler for å snakke om det, når det er noe de ikke har noe med.

La meg slippe! Jeg har ikke vert ute og festet stort blant venner eller bekjente etter dette her skjedde men har planer om og prøve og få tankene over på noe annet og prøve og komme meg ut. Men samtidig så merker jeg at jeg gruer meg litt til det også uansett hvor mye jeg gleder meg til å være med/blant vennene mine, så kjenner jeg frykten for at spørsmål skal komme er der. For når jeg ønsker og prøve og komme meg ut og være med og feste eller være med folk så er det ikke fordi jeg ønsker og snakke om det eller og få masse spørsmål, så uansett om det frister så er jeg takknemlig for å få litt «fri» inni mellom. Jeg ønsker og få prøve å glede meg over tiden blant venner og folk og ikke minst få prøve og legge det litt bak i hode mitt og ikke tenke på det hele tiden (uansett om det er vanskelig så prøver jeg). Så jeg håper folk kan respektere dette og kan lavere og dra det opp når jeg f.eks er ute og er på fest osv. For og klare og ha en så grei stemning rundt uten masse tanker så hjelper det ikke med spørsmål. Heller vent litt og se om dere får noen svar ut ifra blogginnleggene mine, og om dere ikke gjør det så er det kanskje en grunn for det. Kanskje det er litt private spørsmål som ingen har så mye med dere da ønsker og spørre meg om.

Fei for din egen dør før du feier for andre sin.. Om nysgjerrigheten blir for stor og dere føler for stor trang til og spørre så okei, heller gjør det da.. men ha noen følere ute og prøv og ikke spør på «feil» tids punk. Om det er spørsmål jeg ikke ønsker og svare på så håper jeg det blir forstått. Men håper folk kan respektere at det er ikke noe som angår andre så det er ikke noe som trengs å snakkes om seg imellom, der det blir bare usannheter og dritt ut at det, noe som jeg ønsker og unngå J

Mine følelser med dette.. Oppi alt så har jeg kommet frem til at hvis det er det rette for min mor og far så respekterer jeg det. De er gode venner og det vet jeg de kommer til å fortsette og være (noe som jeg er utrolig glad for). Selvfølgelig er det hardt og tungt og takle osv. men det er ikke så mye jeg kan gjøre og derfor er det de letteste for meg og bare akseptere avgjørelsen og prøve og gjøre det beste ut av sånn som situasjonen er. Jeg vet, jeg uansett har dem begge og jeg vet jeg enda og for alltid har min mor og min far. Det er det ingenting som kan forandre. Jeg kommer til og sette like mye pris og tid til dem begge og jeg elsker dem like mye uansett. Det vil jo bli merkelig og hardt i starten og bli vant til og ikke ha dem på samme plass og i samme hus men det er en til vendings sak som jeg bare må bli vant til. De gir meg jo like mye kjærlighet uansett, det har jo ikke noe og si om de er på samme plass og under samme hus osv, kjærligheten kommer innenfra og kan vises like godt uansett. Men helt ærlig så føler jeg meg jo som et stort spørsmåls tegn ang dette, ettersom jeg ikke vet hva jeg går til og hvordan alt vil bli. Men jeg prøver og bare se fram over og finne det positive i ting og være åpen for hva som vil hende og hvordan ting vil bli forandret enn sånn som det har vert og er nå. For det hjelper ikke å se på det negative og fokusere på det, da kommer jeg og andre ingen vei. Jeg tar en dag om gangen og gleder meg over det jeg har og de små øyeblikkene og prøver og holde humøret og meg selv oppe.

– Om det er noen av dere som ønsker og få en lett oppdatering på nye blogg innlegg på bloggen min så kan dere få det på denne siden her: http://www.facebook.com/pages/xtinemichellebloggno/276543819036743 
 

Xoxo,
Xtine Michelle 

Jeg prøver og holde motet oppe, se fram over. Jeg prøver og holde smile rundt munnen og gleden i øynene. Men når sannheten er for hard til og holde inne, og smilet detter og øynene ikke har den samme gleden som de pleier. Er det da på tide at ærligheten kommer fram? Jeg har kommet fram til at nå er det på tide..

De siste dagene har jeg ikke klart og blogge, jeg har hatt ting og blogge om, som f.eks de 37 timene uten søvn som ente i morsomheter som kom på film som jeg ønsket og dele med dere, Shopping turen som ente i en stor forandring i stuen min, og den store forandringen på kroppen min med lavkarbo dietten (negative kommentarer ang lavkarbo dietten, kan der holde for dere selv, jeg er klar over hva mange mener om den og hva media sier ang den men den har jort min hverdag bedre for kroppen min). Men jeg har dessverre ikke klart å blogge om noe av dette ettersom det har kommet en tung tid som har tatt over hverdagen min veldig. Og jeg har ikke klart og stå fram ang det før nå når jeg ser min mor er så sterk og står fram og jeg vet det er mange som da vet om det og som kommer til og vite om det. Så nå er det min tur! Nå ønsker jeg og kunne stå fram ang dette og slippe og holde alt inne..

Det er nokk en del av dere som kanskje leser bloggen min som er venn med meg på Facebook eller som er venn med min mor på Facebook og der etter hvet en del om hva som skjer for tiden. Men nå skal dere alle heller få vite sannheten om den tunge tiden som har kommet og grunnen for at de siste dagene har blitt uten blogging og hvorfor den andre bloggen ble skrevet ang positivitet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I den siste tiden har positivitet vert et STORT tema i min hverdag, og negativiteten vert en følelse og tema som jeg har ønsket å legge vekk og ha minst mulig i min hverdag ettersom jeg har en stor nokk jobb med og holde på det positive.. For noen uker siden fortalte min mor meg at hun hadde smerter i brystet sitt og at hun ønsket å sjekke det ut uansett om hun ikke trodde det var noe farlig, men bare ønsket og være på den sikre siden. Hun ga meg også en klar beskjed om og ikke uroe meg eller noe, jeg hørte etter på henne og derfor ikke trodde det kunne være noe alvorlig eller farlig med disse smertene. Min mor gikk til legen og legen ønsket og bare sjekke ut disse smertene med og sende henne på mammografi for og være på den sikre siden. Når jeg var på besøk hos mine foreldre for noen helger siden hadde jeg hentet posten og mamma hadde fått et brev om hva tid hun skulle på mammografien, men det oppsto ikke noen store tanker rundt dette da hos meg, ettersom jeg viste mamma hadde sakt jeg ikke skulle bekymre meg. Men dagen kom der hun skulle inn og jeg fikk en uroende tlf senere den dagen, «De har funnet en klump i det ene brystet av mamma og de har tatt celleprøver av denne for å være sikker på hva det er, men det er nokk ikke noe farlig. Så ikke uro deg noe.»  Det første jeg sporte om mens tårene bare begynte og falle med en gang var, «er det kreft? Har mamma kreft?». Pappa svarte med en gang, «ikke vær redd! De tror ikke det er det, men de vil vær på den sikre siden. Vi får svarene på det i neste uke, så ikke bekymre deg eller noe. Dette skal gå bra!». Vi snakket litt videre ang dette og min kjære far spurte om det gikk bra med meg osv, men som alltid sier jeg ja at det går bra med meg fordi jeg ikke ønsket å være den som skal bekymre meg mest når det er nokk som skjer og nokk med og prøve og holde meg rolig og deretter få min kjære familie til og også være rolig. 

Det var mange tanker som fløy rundt i hode mitt de neste dagene og redselen var der ettersom hva det kunne være, det kunne jo være noe så «lite» noe som en fett klump eller noe lignende, det måtte jo ikke være kreft. Men jeg klarte ikke hele tiden og holde tankene borte ifra hva det kunne være før vi fikk svarene på det. Og jeg viste med meg selv at om det var noe alvorlig med min kjære mor så ville det være noe av det skremmende jeg noen gang hadde opplevd. Tankene som ofte fløy i hode var, om det er kreft og det plutselig kan gå gale, hvordan skal jeg da klare meg, jeg er for ung til og risikere og miste min mor.. Min mor har alltid vert der.. Ingen mor, ingen meg.. Hun er alt for meg.. Det var de tankene som fløy ofte i hode mitt de dagene vi måtte vente på svar, men jeg prøvde samtidig og holde alt inni meg og være sterk over for de andre rundt meg uansett om redselen var stor.

Når neste uke hadde kommet og det var Onsdagen (den dagen min mor skulle inn igjen på sykehuset og få svar) kjente jeg at redselen var enda sterkere og jeg gruet meg veldig. Jeg viste ikke hva tid min mor hadde time der inne eller noe, men på en måte var jeg litt glad for det ettersom jeg bare hadde gått å sett på klokken da og ikke klart og tenke på noe annet enn det. Men meg og noen venninner var i Egersund da og jeg skulle hente en pakke for min far på jobben og da kom jeg i snakk med min kjære Morfar og så han tenkte en del og jeg fikk da vite at min mor og far hadde reist inn til Stavanger og han gikk og ventet hele tiden på tlf ifra den om hva svaret var. Han prøvde også å roe meg ned og få meg til og ikke bekymre meg. Han fortalte meg at det var liten mulighet trodde han for at det kunne være kreft ettersom de ikke pleide og ha smerter da, osv. Så jeg prøvde og høre etter på det han fortalte meg og roe meg litt ned. Men det var ikke lett. Noe inni meg sa at noe var galt og jeg klarte ikke få tankene mine bort ifra orde kreft.. Følte meg stygg og råtten fordi jeg ikke klarte og få det ordet vekk ifra tankene men det var bare noe som gjorde det sånn :/ Men da klokken var rundt hal 2 fikk jeg en tlf ifra min far (vi hadde nesten ankommet Moi da tlf en ringte), Det var min far. Jeg tok tlf en med en gang og det første jeg sa, har mamma fått svaret på prøven.. jeg glemmer aldri det han svarte «Ja hun har det. Prøvene viste at mamma har kreft» tårene mine begynte og renne med en gang og jeg ble redd «kødder du?!» pappa svarte «Nei jeg hadde aldri køddet med noe sånn» Jeg viste han aldri hadde køddet med noe sånn, men jeg bare ønsket så sterkt at det ikke var sant.. Jeg spørte meg en gang «Er det god artet eller ondartet kreft?» pappa svarte rolig «Det er ondartet kreft» jeg klarte ikke tenke klart med en gang og måtte spørre han om det var den typen som ikke var bra av kreft typene uansett om jeg egentlig viste det, men jeg klarte ikke tenke klart. Han svarte meg på det og jeg viste ikke hva jeg skulle si. Alt bare raste på en gang, min mor hadde bryst kreft og det var ondartet kreft.. Jeg snakket litt til med han og han fortalte at de hadde tatt en til prøve som jeg tror han sa de kalte for en vevs prøve for og kunne være helt sikre på at det var ondartet kreft. Han fortalte også at de skulle inn igjen og få svar på denne på Fredagen og at hun da ville få vite ang operasjon men at hun mest sannsynlig skulle operere neste Torsdag. Etter vi hadde lagt på følte jeg meg bare tom, tårene bare rant og jeg ringte til min Morfar for og fortelle dette til han ettersom min far ønsket og lavere og sitte i tlf en når mamma kom og de skulle reise hjem. Jeg ringte til min Morfar og fortalte dette og vi snakket litt sammen føre vi la på. Etterpå reiste jeg opp i leiligheten min og det var en venninne med meg ettersom jeg ikke ønsket og være alene etter en sånn beskjed, fordi jeg var redd og hadde så mye i hode. Vi snakket ikke så mye med det første men bare og ha henne der var nokk. Vi snakket litt og litt mer etter hvert men jeg viste ikke hva jeg skulle si egentlig. Senere den dagen gikk jeg en tur med hunden min og henne for og prøve å få tankene over på noe annet, men det var ikke lett. Jeg viste heller ikke om min mor var åpen om dette eller ikke til andre så jeg sa ikke så mye til noen før jeg så hun var åpen med andre om det.

De neste dagene var tunge og hare, Og dagene føltes lange ettersom jeg ønsket at Fredagen bare skulle komme raskere. Men jeg snakket en del med mamma og hun var overaskende sterk ang dette og hadde motet oppe og hadde funnet løsninger for alt så det skulle bli letter for henne, men merket at hun tenkte mye på meg enn seg selv. Hun var også veldig engasjert ang et distanseritt som hun viste om som ble kalt «rosa sløyfe rittet» som var et ritt for og støtte bryst kreft saken. Hun hadde et mot som jeg beundrer og en styrke som jeg aldri har sett før. Hun var klar til og kjempe.

Jeg var nede på besøk hos mine foreldre dagen etter denne beskjeden og  tok noen herlige bilder for henne ettersom hun ønsket og ha minner ifra det nye håret som hun hadde fått noen dager før men som hun nå viste hun kom til og miste. Hun hadde også allerede funnet løsning om hvordan hun skulle gjøre det med parykken som hun måtte ruke når hun skulle starte med cellegiften osv. Men fredagen kom og jeg ble sjokkert da tlf en min ringte og jeg fikk en ny beskjed.  Det hadde skjedd et mirakel! Noe som var helt ubeskrivelig.. Svarene på denne vevs prøven viste seg og være et resultat vi ikke trodde skulle kunne komme. Det viste seg at de var nå 90% sikre på at denne kreften viste seg og være god artet og at min mor skulle slippe og ta cellegift behandling og deretter bare skulle måtte gå igjennom operasjonen og være ferdig med dette. Jeg ble så glad og lettet men samtidig hadde jeg enda frykten i meg. Men det var så utrolig god beskjed som kom, men helt sikker på om den er god artet eller ond artet vet vi når hun skal operere på Torsdag. Hun hadde fått vite mer ang operasjonen og hun virket glad og lettet. Det var godt og høre min mor så glad.

Men oppi alt dette var det ikke nokk med bare kreften, min mor har bestemt seg for at hun ønsker og flytte til Mandal og bo der i en leilighet. Og med og både kjempe ang kreften og samtidig kjempe med tanken på og ha min far boende på Haua og min mor boende i Mandal er en tanke og en rar følelse. Det var noe jeg aldri hadde trodd skulle skje meg, med at jeg skulle oppleve noe sånn. Men heldigvis vet jeg at de er gode venner og min far støtter min mor igjennom hele kreften og er der for henne uansett hva. Jeg vet også at de kommer til og være gode venner, men samtidig og ikke kunne gå «hjem» og ha dem begge to samlet vil være en merkelig følelse og bli vant til. Men jeg tenker samtidig at om det er det som føles og er det rette for dem, så vil jeg støtte dem igjennom det uansett og jeg vil alltid være der for dem begge. De er Alt for meg, og de er det beste jeg har i livet mitt. Jeg har vert heldig som fikk en så fantastisk far inn i livet mitt som adopterte meg når jeg var 4 år, og jeg er heldig som alltid kommer til og ha min far her i livet mitt. For en person trenger alltid sin kjøre mor og sin kjære far for og kunne føle seg hel. Jeg kunne aldri bedd om noen bedre foreldre enn det jeg har, og jeg et utrolig takknemlig for at de er gode venner og at jeg har fått en så god far inn i mitt liv. For uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Han som var min far før jeg ble adoptert har aldri stilt opp for meg, og han har aldri vist noe slags kjærlighet over for meg, så for å være helt ærlig så har jeg ingenting til overs for han.. For Jarle som adopterte meg  og giftet seg med min mor er den beste faren jeg noen gang kunne hatt og som jeg for alltid kommer til og ha J

Jeg har lært mye de siste ukene og jeg har merket at jeg setter mye mer pris på de små tingene her i livet og ikke bare de store. Jeg har merket at jeg trenger begge foreldrene mine mer enn det jeg trodde jeg noen gang skulle føle at jeg trengte dem. Uten dem kunne jeg aldri vert den jeg er i dag. De er det beste og det kjæreste jeg har i livet mitt. Og jeg vet alt kommer til og gå bra, det er bare hardt og klare å håndtere alt på en gang. Men dette skal jeg og vi klare, for uansett hva som skjer når de bor hver for seg, så kommer de alltid til og være en familie for meg i mitt hjerte J

Jeg ønsker også og tilføye at jeg har laget en støtte gruppe for de som ønsker og vise sin støtte for min kjære mor som nå skal kjempe imot kreften så for de som ønsker og vise sin støtte for henne med og bruke denne gruppen så kan dere gjøre dette her:   http://www.facebook.com/JegStotterBenteIKampenMotKreften 

Til slutt ønsker jeg også og takke dere alle som har sent fine og støttende ord og tanker til meg og min familie, det settes veldig pris på. Jeg ønsker også og takke dere alle som stiller opp og støtter oss igjennom denne vanskelige tiden. Dere jelper utrolig mye, og vi jeg og min familie setter utrolig mye pris på det. Så tusen takk til dere alle! <3

Xoxo,
Xtine Michelle

I dag har jeg vert ute på en koselig tur sammen med en barndoms vennine som heter Anett 🙂 Meg og henne gikk en tur her på Moi der jeg hadde med meg Dumle 🙂 Det var veldig koselig og kjekk tur. 

Etter turen var det hjem og slappe av og se litt på noen serier før det var på tide og lage noe kvelds mat og se paradise hotel 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva har dere gjort i dag?
Ser dere på paradise hotel?

Xoxo
Xtine Michelle ♥