Når en tung tid tar over hverdagen..

Jeg prøver og holde motet oppe, se fram over. Jeg prøver og holde smile rundt munnen og gleden i øynene. Men når sannheten er for hard til og holde inne, og smilet detter og øynene ikke har den samme gleden som de pleier. Er det da på tide at ærligheten kommer fram? Jeg har kommet fram til at nå er det på tide..

De siste dagene har jeg ikke klart og blogge, jeg har hatt ting og blogge om, som f.eks de 37 timene uten søvn som ente i morsomheter som kom på film som jeg ønsket og dele med dere, Shopping turen som ente i en stor forandring i stuen min, og den store forandringen på kroppen min med lavkarbo dietten (negative kommentarer ang lavkarbo dietten, kan der holde for dere selv, jeg er klar over hva mange mener om den og hva media sier ang den men den har jort min hverdag bedre for kroppen min). Men jeg har dessverre ikke klart å blogge om noe av dette ettersom det har kommet en tung tid som har tatt over hverdagen min veldig. Og jeg har ikke klart og stå fram ang det før nå når jeg ser min mor er så sterk og står fram og jeg vet det er mange som da vet om det og som kommer til og vite om det. Så nå er det min tur! Nå ønsker jeg og kunne stå fram ang dette og slippe og holde alt inne..

Det er nokk en del av dere som kanskje leser bloggen min som er venn med meg på Facebook eller som er venn med min mor på Facebook og der etter hvet en del om hva som skjer for tiden. Men nå skal dere alle heller få vite sannheten om den tunge tiden som har kommet og grunnen for at de siste dagene har blitt uten blogging og hvorfor den andre bloggen ble skrevet ang positivitet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I den siste tiden har positivitet vert et STORT tema i min hverdag, og negativiteten vert en følelse og tema som jeg har ønsket å legge vekk og ha minst mulig i min hverdag ettersom jeg har en stor nokk jobb med og holde på det positive.. For noen uker siden fortalte min mor meg at hun hadde smerter i brystet sitt og at hun ønsket å sjekke det ut uansett om hun ikke trodde det var noe farlig, men bare ønsket og være på den sikre siden. Hun ga meg også en klar beskjed om og ikke uroe meg eller noe, jeg hørte etter på henne og derfor ikke trodde det kunne være noe alvorlig eller farlig med disse smertene. Min mor gikk til legen og legen ønsket og bare sjekke ut disse smertene med og sende henne på mammografi for og være på den sikre siden. Når jeg var på besøk hos mine foreldre for noen helger siden hadde jeg hentet posten og mamma hadde fått et brev om hva tid hun skulle på mammografien, men det oppsto ikke noen store tanker rundt dette da hos meg, ettersom jeg viste mamma hadde sakt jeg ikke skulle bekymre meg. Men dagen kom der hun skulle inn og jeg fikk en uroende tlf senere den dagen, «De har funnet en klump i det ene brystet av mamma og de har tatt celleprøver av denne for å være sikker på hva det er, men det er nokk ikke noe farlig. Så ikke uro deg noe.»  Det første jeg sporte om mens tårene bare begynte og falle med en gang var, «er det kreft? Har mamma kreft?». Pappa svarte med en gang, «ikke vær redd! De tror ikke det er det, men de vil vær på den sikre siden. Vi får svarene på det i neste uke, så ikke bekymre deg eller noe. Dette skal gå bra!». Vi snakket litt videre ang dette og min kjære far spurte om det gikk bra med meg osv, men som alltid sier jeg ja at det går bra med meg fordi jeg ikke ønsket å være den som skal bekymre meg mest når det er nokk som skjer og nokk med og prøve og holde meg rolig og deretter få min kjære familie til og også være rolig. 

Det var mange tanker som fløy rundt i hode mitt de neste dagene og redselen var der ettersom hva det kunne være, det kunne jo være noe så «lite» noe som en fett klump eller noe lignende, det måtte jo ikke være kreft. Men jeg klarte ikke hele tiden og holde tankene borte ifra hva det kunne være før vi fikk svarene på det. Og jeg viste med meg selv at om det var noe alvorlig med min kjære mor så ville det være noe av det skremmende jeg noen gang hadde opplevd. Tankene som ofte fløy i hode var, om det er kreft og det plutselig kan gå gale, hvordan skal jeg da klare meg, jeg er for ung til og risikere og miste min mor.. Min mor har alltid vert der.. Ingen mor, ingen meg.. Hun er alt for meg.. Det var de tankene som fløy ofte i hode mitt de dagene vi måtte vente på svar, men jeg prøvde samtidig og holde alt inni meg og være sterk over for de andre rundt meg uansett om redselen var stor.

Når neste uke hadde kommet og det var Onsdagen (den dagen min mor skulle inn igjen på sykehuset og få svar) kjente jeg at redselen var enda sterkere og jeg gruet meg veldig. Jeg viste ikke hva tid min mor hadde time der inne eller noe, men på en måte var jeg litt glad for det ettersom jeg bare hadde gått å sett på klokken da og ikke klart og tenke på noe annet enn det. Men meg og noen venninner var i Egersund da og jeg skulle hente en pakke for min far på jobben og da kom jeg i snakk med min kjære Morfar og så han tenkte en del og jeg fikk da vite at min mor og far hadde reist inn til Stavanger og han gikk og ventet hele tiden på tlf ifra den om hva svaret var. Han prøvde også å roe meg ned og få meg til og ikke bekymre meg. Han fortalte meg at det var liten mulighet trodde han for at det kunne være kreft ettersom de ikke pleide og ha smerter da, osv. Så jeg prøvde og høre etter på det han fortalte meg og roe meg litt ned. Men det var ikke lett. Noe inni meg sa at noe var galt og jeg klarte ikke få tankene mine bort ifra orde kreft.. Følte meg stygg og råtten fordi jeg ikke klarte og få det ordet vekk ifra tankene men det var bare noe som gjorde det sånn :/ Men da klokken var rundt hal 2 fikk jeg en tlf ifra min far (vi hadde nesten ankommet Moi da tlf en ringte), Det var min far. Jeg tok tlf en med en gang og det første jeg sa, har mamma fått svaret på prøven.. jeg glemmer aldri det han svarte «Ja hun har det. Prøvene viste at mamma har kreft» tårene mine begynte og renne med en gang og jeg ble redd «kødder du?!» pappa svarte «Nei jeg hadde aldri køddet med noe sånn» Jeg viste han aldri hadde køddet med noe sånn, men jeg bare ønsket så sterkt at det ikke var sant.. Jeg spørte meg en gang «Er det god artet eller ondartet kreft?» pappa svarte rolig «Det er ondartet kreft» jeg klarte ikke tenke klart med en gang og måtte spørre han om det var den typen som ikke var bra av kreft typene uansett om jeg egentlig viste det, men jeg klarte ikke tenke klart. Han svarte meg på det og jeg viste ikke hva jeg skulle si. Alt bare raste på en gang, min mor hadde bryst kreft og det var ondartet kreft.. Jeg snakket litt til med han og han fortalte at de hadde tatt en til prøve som jeg tror han sa de kalte for en vevs prøve for og kunne være helt sikre på at det var ondartet kreft. Han fortalte også at de skulle inn igjen og få svar på denne på Fredagen og at hun da ville få vite ang operasjon men at hun mest sannsynlig skulle operere neste Torsdag. Etter vi hadde lagt på følte jeg meg bare tom, tårene bare rant og jeg ringte til min Morfar for og fortelle dette til han ettersom min far ønsket og lavere og sitte i tlf en når mamma kom og de skulle reise hjem. Jeg ringte til min Morfar og fortalte dette og vi snakket litt sammen føre vi la på. Etterpå reiste jeg opp i leiligheten min og det var en venninne med meg ettersom jeg ikke ønsket og være alene etter en sånn beskjed, fordi jeg var redd og hadde så mye i hode. Vi snakket ikke så mye med det første men bare og ha henne der var nokk. Vi snakket litt og litt mer etter hvert men jeg viste ikke hva jeg skulle si egentlig. Senere den dagen gikk jeg en tur med hunden min og henne for og prøve å få tankene over på noe annet, men det var ikke lett. Jeg viste heller ikke om min mor var åpen om dette eller ikke til andre så jeg sa ikke så mye til noen før jeg så hun var åpen med andre om det.

De neste dagene var tunge og hare, Og dagene føltes lange ettersom jeg ønsket at Fredagen bare skulle komme raskere. Men jeg snakket en del med mamma og hun var overaskende sterk ang dette og hadde motet oppe og hadde funnet løsninger for alt så det skulle bli letter for henne, men merket at hun tenkte mye på meg enn seg selv. Hun var også veldig engasjert ang et distanseritt som hun viste om som ble kalt «rosa sløyfe rittet» som var et ritt for og støtte bryst kreft saken. Hun hadde et mot som jeg beundrer og en styrke som jeg aldri har sett før. Hun var klar til og kjempe.

Jeg var nede på besøk hos mine foreldre dagen etter denne beskjeden og  tok noen herlige bilder for henne ettersom hun ønsket og ha minner ifra det nye håret som hun hadde fått noen dager før men som hun nå viste hun kom til og miste. Hun hadde også allerede funnet løsning om hvordan hun skulle gjøre det med parykken som hun måtte ruke når hun skulle starte med cellegiften osv. Men fredagen kom og jeg ble sjokkert da tlf en min ringte og jeg fikk en ny beskjed.  Det hadde skjedd et mirakel! Noe som var helt ubeskrivelig.. Svarene på denne vevs prøven viste seg og være et resultat vi ikke trodde skulle kunne komme. Det viste seg at de var nå 90% sikre på at denne kreften viste seg og være god artet og at min mor skulle slippe og ta cellegift behandling og deretter bare skulle måtte gå igjennom operasjonen og være ferdig med dette. Jeg ble så glad og lettet men samtidig hadde jeg enda frykten i meg. Men det var så utrolig god beskjed som kom, men helt sikker på om den er god artet eller ond artet vet vi når hun skal operere på Torsdag. Hun hadde fått vite mer ang operasjonen og hun virket glad og lettet. Det var godt og høre min mor så glad.

Men oppi alt dette var det ikke nokk med bare kreften, min mor har bestemt seg for at hun ønsker og flytte til Mandal og bo der i en leilighet. Og med og både kjempe ang kreften og samtidig kjempe med tanken på og ha min far boende på Haua og min mor boende i Mandal er en tanke og en rar følelse. Det var noe jeg aldri hadde trodd skulle skje meg, med at jeg skulle oppleve noe sånn. Men heldigvis vet jeg at de er gode venner og min far støtter min mor igjennom hele kreften og er der for henne uansett hva. Jeg vet også at de kommer til og være gode venner, men samtidig og ikke kunne gå «hjem» og ha dem begge to samlet vil være en merkelig følelse og bli vant til. Men jeg tenker samtidig at om det er det som føles og er det rette for dem, så vil jeg støtte dem igjennom det uansett og jeg vil alltid være der for dem begge. De er Alt for meg, og de er det beste jeg har i livet mitt. Jeg har vert heldig som fikk en så fantastisk far inn i livet mitt som adopterte meg når jeg var 4 år, og jeg er heldig som alltid kommer til og ha min far her i livet mitt. For en person trenger alltid sin kjøre mor og sin kjære far for og kunne føle seg hel. Jeg kunne aldri bedd om noen bedre foreldre enn det jeg har, og jeg et utrolig takknemlig for at de er gode venner og at jeg har fått en så god far inn i mitt liv. For uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Han som var min far før jeg ble adoptert har aldri stilt opp for meg, og han har aldri vist noe slags kjærlighet over for meg, så for å være helt ærlig så har jeg ingenting til overs for han.. For Jarle som adopterte meg  og giftet seg med min mor er den beste faren jeg noen gang kunne hatt og som jeg for alltid kommer til og ha J

Jeg har lært mye de siste ukene og jeg har merket at jeg setter mye mer pris på de små tingene her i livet og ikke bare de store. Jeg har merket at jeg trenger begge foreldrene mine mer enn det jeg trodde jeg noen gang skulle føle at jeg trengte dem. Uten dem kunne jeg aldri vert den jeg er i dag. De er det beste og det kjæreste jeg har i livet mitt. Og jeg vet alt kommer til og gå bra, det er bare hardt og klare å håndtere alt på en gang. Men dette skal jeg og vi klare, for uansett hva som skjer når de bor hver for seg, så kommer de alltid til og være en familie for meg i mitt hjerte J

Jeg ønsker også og tilføye at jeg har laget en støtte gruppe for de som ønsker og vise sin støtte for min kjære mor som nå skal kjempe imot kreften så for de som ønsker og vise sin støtte for henne med og bruke denne gruppen så kan dere gjøre dette her:   http://www.facebook.com/JegStotterBenteIKampenMotKreften 

Til slutt ønsker jeg også og takke dere alle som har sent fine og støttende ord og tanker til meg og min familie, det settes veldig pris på. Jeg ønsker også og takke dere alle som stiller opp og støtter oss igjennom denne vanskelige tiden. Dere jelper utrolig mye, og vi jeg og min familie setter utrolig mye pris på det. Så tusen takk til dere alle! <3

Xoxo,
Xtine Michelle