Jeg kom over et innlegg ang influensa symptomer og det fikk meg til å tenke. Vi alle kjenner til influensa symptomene men hvor mange kjenner egentlig til hva influensa symptomer betyr for ME folk?
Symptomene som betyr at du har influensa, kan for ME folk bety starten på nytt ME anfall.
Symptomene kan kommer fort men de kan også komme snikende. Du blir lurt av din egen kropp, og blir sittende å lure “er det influensa som sniker seg på nå eller er det igang med et nytt anfall?” Samtidig kjenner du at lusten er så stort til å klare ting men kroppen er som bly. Du får kanskje ikke alle symptomer på en gang, for halo – hvor blir morroen av da? da avslører vi jo med en gang at det er ME anfall og ikke influensa. Kroppen må jo gi oss litt spenning.
Det starter kanskje med hete tokter å kulde tokter, kanskje litt feber men la oss heller gå over på hjertebank bare du ligger å hviler. det går i ett og til tider alt samtidig. Du føler deg slapp, men fortvilelsen kommer fordi kroppen er som bly men lusten til å gjøre noe er så stor. Hodepine og migrene kommer, du blir tvunget til å ligge i et mørkt rom på ubestemt tid til det velger å roe seg ned. Men når du trodde det var siste innspurt kommer det mer. For hvorfor stoppe nå som du nettopp har begynt å kjenne at du virkelig lever. La oss heller si velkommen til leddsmerter og muskel smerter, lammende følelse i deler av kroppen og ben som sviker, der rullestolen kommer frem i bruk. så kommer hosten og sår hals. Kroppen lyser nå rødt og du er nesten sikker på at dette er influensa, men samtidig føler du deg ikke syk. Du føler deg frisk inni kroppen din der alle tanker å luster er, men samtidig låses du fast fordi kroppen din er på faresignal til å slå seg helt av. Du blir lenket til sengen å sovende i tider å utider.
Du spør deg selv, er dette influensa eller ME anfall.. tja hva skal vi velge i dag spør kroppen din deg, men før du får valgt kjører den på videre. All lys blir som en sterk sol som du aldri blir kvitt. øynene gjør vondt å migrenen sviver innpå igjen. Lydene suser rundt deg å det er som full fest over alt. Du leter etter stillhet å ro, men enten hører du fulene synge, fossefallet, bilene som kjører, eller en suselyd som du ikke engang kan forklare.
Hva faen blir det neste?! Joda du får ikke sove. Du er dau trøtt men samtidig finner du ikke søvnen. Dagene og tiden suser forbi men du klarer ikke å gjøre stort noe. Bare å gå på do, snakke, kle seg osv er en jobb. det er delmål i hverdagen som du setter deg for å nå. Middags laging, ja det er som gull medaljen når du klarer det. Da har du virkelig vunnet i lotto. men skal vi gå videre?
Hva med kvalmen, der vennene dine står å flirer.. du får spørsmål om du er gravid eller har spy syken, fordi det er jo det mest logiske. Hadde det bare vert en av de tingene tror jeg vi alle med ME hadde følt oss lettet. Men nei det er bare fortsettelsen på kroppen sin start på ME anfallet.
Hva med når du skal prate og ordene stopper, kommer ikke frem og du plutselig føler at du har glemt hvordan ordene skal uttales. Det er som du plutselig begynner å få svekket tale evnen din. Etterfylt av hukommelsen som sviker. Du vet du sa noe for 5 minutter siden, men hva var det tro?! eller hva med den tlf samtalen du hadde som varte i hele 30 minutter, det var jo dagens trim! Selv om vi ønsker å snakke å være sosiale, så er 30 minutter med tlf samtale en hel jobb. Det å konsentrere seg og holde fokus så lenge er vanskelig og energi oppslukende. Og samtidig vondt, for hva husker vi etter vi har lagt på? jo på dårlige dager husker enn kanskje 10% av samtalen men på gode dager kanskje vi da husker 30% av samtalen?
det jeg egentlig vil frem til er at for mange er influensa verdens undergang og grusom. å ja den kan virkelig være et sant helvete. Men hvorfor skal du som ikke har ME stå å undervurdere oss med ME og le av oss, fordi dere påstår det er helt absurd at det er mulig. Det er faktisk en realitet og en kamp å leve med det. Hverdagen til hver å en av oss med ME er en jobb. Vi har alle forskjellige mål og delmål iløpet av dagen. Men samtidig når vi får et anfall vet vi aldri hvilken grad vi får det i. Vi vet aldri hvor lenge det vil vare eller noe. Vi prøver derfor fortvilet å lære å kjenne våre grenser, men bare det er også vanskelig.
Selv vi som har barn har en egen motivasjon som er våre barn. Vi får hjelpemidler som hjelper, men samtidig blir vi ledd av andre når vi bruker dem. Men selv merker jeg hvor mye jeg trenger hjelpemidlene som jeg har for å ikke få anfallene enda oftere å for å klare å kunne delta i aktiviteter som min datter ønsker å gjøre. Det å faktisk ikke være den som stopper det å finne på ting, men bruker den hjelpen jeg har i hverdagen med hjelpemidler – det hjelper enormt. mange vil nokk si at jeg ikke har noe jobb og av vi med ME bare later oss. men vi med ME har en heldags jobb, bare det å komme se igjennom dagene og utføre de hverdagslige tingene er en jobb i selg selv for oss. Men samtidig vil jeg bare si en ting, fy fillen for et pågangsmot vi også har.
så nestegang du sitter å lurer, er dette influensa symptomer eller er det symptomer på anfall, prøv å lytt til kroppen din uansett. og dere som ikke har ME, prøv å se ting ifra et litt annet perspektiv enn å ty til latter fordi det er skulte sykdommer enn ikke kan se, men de er like realistiske som alle andre sykdommer.
