Jeg trodde aldri jeg skulle sitter her å glede meg så enormt til denne dagen. I morgen er dagen jeg aldri trodde skulle komme. Etter ca 9 år uten å være inne i miljøet blir jeg plutselig dratt tilbake i miljøet jeg vokste opp i. Jeg trodde ikke jeg av alle skulle si dette, men herregud for en stor glede!
Jeg sa hele tiden at jeg skulle ha en liten hund, og ja det har jeg hatt. Men det er vell noe i det di sier at enn daller ofte tilbake til det enn har vokst opp med som var godt. Jeg vokste opp innen hende miljøet og det har fult meg hele livet mitt. Men jeg vokste også opp ved å være med å drive kennel aquasam. Der vi hadde oppdrett av samojeder. Vi dro på hende utstillinger og vant ofte rent bord.
Det var så stort å så kjekt, men samtidig som liten ble jeg også lei. men når vi hadde valper satt jeg ofte ved valpe kassen å koste meg. Jeg leste også hele teori boken for bil flere ganger for valpene. noe som gjorde at jeg faktisk klarte teorien på første forsøk. Ja vell å merke etter mye press ifra mine foreldre ved at jeg skulle ta å prøve meg på teorien. Noe jeg aldri følte jeg var klar for. Men sannelig var jeg klar, bare jeg innså det ikke selv.
Nå er dagen kommet, eller i morgen er dagen. Dagen der vi får familie forøkelse. Vi får oss nemlig hund, og det er en samojed. Min store kjærlighet er å forblir hos samojeden. Det er noe unikt og fantastisk med den rasen og de hundene. Denne herligheten av en prins heter Leo og har tidligere linjer ifra oss i sine linjer. Det er så spesielt å fantastisk. Jeg gleder meg som en liten unge til dette. Kan ikke bare tiden fly og timene suse avsted så morgen dagen kan komme å vi kan få hente han.
Det er helt sykt! Men sannelig helt sant også.
Det er så mye tanker og gleder at jeg klarer ikke å sortere dem. Jeg bare jubler inni meg. Så i morgen skal jeg ha med kamera og få tatt noen bilder så dere kan få se han. Når vi kommer hjem blir nokk sent så jeg prøver å oppdatere så fort jeg klarer.
Det å selge et småbruk eller selge et hus skjennerelt er mye mer stressende enn jeg hadde trodd. Jeg har hele tiden trodd det skulle være greit å at det skulle gå mer eller mindre av segselv. Det å ha megler skulle gjøre jobben så mye lettere trodde jeg. Men kall meg blond eller hva enn du vil, men jeg levde i troen til jeg fikk et slag i hode! Realiteten kikket inn å jeg fikk kjenne selv på det folk sa var en enorm jobb. Med en syk kropp har vi styrt på å helsen har blitt måttet lagt tid sides. Det å ta hensyn til seg selv har ikke blitt gjort. Det har godt på tidsfrister på tids frister. Jeg har gått på blinkende rødt lys hele tiden uten å kunne innse det.
Jeg kjenner det sier stopp. Jeg vil bare sperre meg inne å skrike høyt. Fortvilelse, tomhet, tristhet, stressende, uro men samtidig glede. En enorm glede over en stor ting som skjer i morgen å glede over at vi er over halvveis i prosessen eller egentlig over halvveis men samtidig er det mye som gjenstår. selve salget og flyttingen, osv. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er over å til vi er ferdig med alt. Det tar så på og det er så mye tenking osv. Jeg kjenner jeg faller i kjelleren å lurer på hvor den glade michelle blir av. Jeg føler meg sperret inne i megselv, ME en tar over kroppen og meg. Det er vondt, tungt og slitsomt. Jeg prøver å strekke til over alt men jeg klarer ikke. De siste dagene har vert så enormt tunge og jeg er så takknemlig for at min mamma har hatt herlige M.A på overnatting hos seg så jeg har fått slappet av litt å sovet mye. Jeg kjenner jo på et enormt savn etter hun å måtte i dag til kvinesdal for å kose litt på hun. Men samtidig så vet jeg at jeg trenger å slappe av for å komme meg å for å ute godt nokk. Jeg vet vi alle har godt av det, men samtidig er jeg så vant til å klare alt å til å ha mini rundt meg hele tiden. Jeg er ikke vant til et så stort press og stress som det de er under denne prosessen.
Jeg kjenner bare alt sier litt stopp å jeg faller litt inni meg selv. Noen tårer trillet ut av øyene iblant, men samtidig er jeg lykkelig og glad. Jeg er bare så sliten av alt. Jeg ser bare frem til den vanlige hverdagen igjen der alt er roet ned å hver dag kan nytes i de nye omgivelsene for oss alle.
Det er mange ting i livet som enn opplever som er store hendelser, og en av dem er kjærlighet. Jeg får ikke si det nokk for det sjokkerer meg så enormt at jeg klarte å finne min store kjærlighet. At jeg faktisk ente opp med å få meg en kjærest og at jeg skulle få kjenne at dette er mannen i mitt liv. Jeg lurte i alle år på hvordan jeg skulle vite når jeg fant mannen i mitt liv, men det er bare noe helt spesielt og en kjenner det bare når enn har truffet den personen. Enn er liksom ikke i tvil når enn først møter den personen.
Det som er så fantastisk er at jeg endelig møtte den rette og samtidig er det gjensidig. Både jeg og Marvin kjenner på de samme følelsene og at vi begge ønsker å dele resten av livet sammen. Det er noe vi begge kjente på relativt raskt, og alle brikker bare falt mer å mer på plass. Vi er så samkjørte og like på de måte vi trenger å være like på. Vi har både humor og galgenhumor. Det er ikke en dag som går der vi ikke ler og har det moro. Hver dag er en glede!
I et forhold er det mange måte å vise sin kjærlighet på, det er flere måte å trykke det på og samtidig gi synlige gaver som enn bærer som andre også ser. Meg og Marvin valgte derfor å trykke det igjennom en kjæreste ring, altså ikke en forlovelse ring men kjæreste ring! Vi vet at vi ønsker å dele resten av livet sammen og at en dag er dagen der vi forlover oss å gifter oss. Men en plass starter enn å for oss var det riktig å starte med en kjæreste ring.
kjæreste ringen for oss er et spesielt tegn, den viser at vi har noe spesielt sammen og at kjærligheten over for hverandre er sterk. Ikke har noen av oss hatt det før og vi ønsket å minne oss selv på hver dag at vi elsker hverandre og at vi ønsker å dele resten av livet sammen, igjennom denne ringen. Mange kan nokk si at det er som en forlovelse ring men den tanken er ikke i våre tanker. Forlovelse er ikke et tema nå.. Det er alt for tidlig for det temaet og noe som blir aktuelt når det har gått mer tid.
Jeg kjenner jeg er stolt og glad over å få bære en slik ring og at min kjære ønsket å gi meg det. Mange kan nokk føle forskjellige ting med hva den viser for enhver, og i vårt tilfelle har vi slike følelser over for denne ringen.
Det er jo ikke ukjent at jeg har vert forlovet før. og jeg synes det er en flott start med en kjæreste ring. Det viser for meg så mye mer på en annen måte og blir på en måte også et skritt i prosessen videre. For selv har jeg opplevd mye i fortiden og jeg har opplevd skilsmisse og sett hvor lett folk går ifra hverandre. Så jeg synes det er betryggende og godt å gjøre slike ting enn å hive seg rundt i større grader og forhaste seg over i noe. Jeg trodde selv at jeg aldri kom til å bli istand til å bære en forlovelse ring eller en ring på denne fingeren igjen, og jeg trodde heller aldri at jeg kom til å ønske å gifte meg engang. Jeg var fast bestemt på at jeg max kunne forlove meg, men aldri gifte meg. Nå etter jeg traff Marvin og kjenner så sterkt og med sikkerhet at han er mannen i mitt liv og den jeg ønsker å dele livet mitt med, så har alt forandret seg. Jeg kan fint bære en ring på den fingeren igjen. Jeg ønsker å forlove meg med Marvin når det har godt lengre tid og jeg ønsker en gang i tiden å gifte meg med han. Det er nesten skremmende å skrive det, for ALDRI hadde jeg trodd jeg skulle si at jeg ønsket det. Men når enn møter den rette så kan alt skjer og forandre seg. Og i mitt tilfelle forandret det seg veldig med hva jeg så i fremtiden. Men jeg er takknemlig og glad for endringene som jeg kjenner har skjedd inni meg. Det er gode endringer og endringer jeg føler meg komfortabel med og lykkelig over.
Jeg trodde aldri dette skulle bli en realitet. Vell var jeg klar over at en dag ville det skje, men at det skjer nå – det så jeg ikke komme. Ikke så raskt men heller ikke så plutselig.
Den store drømmen ble realitet for 4,5 år siden. Dagen husker jeg som det var i går. Gleden, iveren, spenningen, forventningene og det store håpet. Alle de følelsene som jeg ikke hadde kjent over en slik ting før raste ned på en gang. Jeg husker enda hvordan solen skinte og jeg sto ventende på terrassen og ventet på godkjennelse ved lån, og da vi fikk bekreftelse på at det gikk i boks. Hvordan vi hastet oss i bilen for å komme ferm til visningen i tide. Jeg husker hvordan det var som et idyllisk sted plutselig åpnet seg. Hvordan sjokket kom da vi for første gang kjørte inn på det som faktisk ble vårt små bruk. Jeg husker hvordan de grønne plenen og jordene møtte oss. Hvordan sommer solen stekte å lyste det opp. Hvordan magefølelsen bare sa «dette er det rette». Jeg husker enda når vi stoppet etter visning og snakket ang å legge inn bud, hvordan alle sin iver og spenning koket sammen til en stor glede der vi alle kjente «dette er plassen, dette er småbruket!». De timene til dagen etter kl 12 var de lengste timene jeg noen gang har kjent på. Jeg har heller aldri sjekket mobilen min så mye som jeg gjorde de timene der.
Plutselig nermet klokken seg 12. regnet falt ned som en foss ifra himmelen og vi sto under takluken bak på bilen for å søke ly. Vi hadde trekt ut på tunet for å ha best mulig dekning. Mobilen ringte og jeg husker så godt hvordan spenningen og hjerte bare stoppet. Da vi tok tlf en, ble vi møtt med «Gratulerer som nye småbruks eiere»! Tror dere vi hylte av glede?! vi gren av glede, jublet og hylte av glede. Vi hoppet opp å ned uten stopp der vannet fylte skoene våre og det så nokk mer ut som en regnværs dans.
Når jeg nå sitter å tenker tilbake, tenker på de 4,5 årene som har godt. Alle minnene og alt som er blitt skapt. Både positive, utfordrende og negative minnene – uten tvil veier de positive mest. Jeg sitter ved tårer i øynene men samtidig ikke bare triste tårer men tårer for det er et kapittel nå som går mot slutten, for et nytt kapittel står for tur. Et kapittel som jeg ikke hadde trodd skulle komme i år 2019. Men når alt faller på plass kan mye endre seg. Det jeg ikke trodde kom til å skje er faktisk det som skjer. Vi skal faktisk ta en ny vending over i et nytt kapittel, vi skal faktisk selge småbruket og flytte. Det er nesten ikke til å tro, jeg som ikke skulle flytte på meg.. Det er så rart å tenke på hvordan både meg og Mina Adeline blir klar for det nye kapittelet som vi nå er på vei over i.
Tenk vi er plutselig blitt klar både meg og min mor for å selge småbruket. Vårt lille flotte palass. Mange lurer nokk på hvor vi skal flytte hen, og sannheten er den at vi skal ikke langt. Vi skal faktisk flytte til en liten men koselig plass som heter Vanse. Selv har jeg ikke det største nettverket her enda, men merker at det faktisk tar seg raskere opp her for både meg og Mina Adeline enn hva det har gjort i kvinesdal. Jeg merker Mina Adeline blir raskere kjent med andre barn også og allerede har begynt å bygge vennskap. Jeg har også startet å bygge vennskap her, noe som tok meg lang tid i kvinesdal.
Men under en flytte prosess er det mye som skal fikses. Vell har vi en plass vi skal bo, og vi gleder oss til å flytte inn der og til å bli et hele tiden. Vi ser frem til en roligere hverdag som en hel familie. Vi har masse vi ser frem til og en spennende tid i vente. Mina Adeline skal også starte på en ny skole, noe det hadde blitt for hun uansett. Bare nå blir det i en annen kommune. Jeg har allerede vert i kontakt med skolen å skal igang å få ting i boks ang skole bytte osv. Mina Adeline gleder seg veldig til det, og hun er veldig klar for at det blir en annen skole enn planlagt. Men hvordan kan enn egentlig planlegge slik når ting får en radikal endring. Vi har vert lykkelige og hatt et flott liv hele tiden, til tross for opp å nedturer. Men nå har livet og hverdagen vår fått en skikkelig helhet der vi plutselig er blitt en hel familie med begge parter involvert. Mina Adeline har fått en fars figur som viser at han virkelig elsker hun. Han oser av kjærlighet for alle oss rundt han, både som er nevnt her og ikke nevnt her. Selv har jeg aldri møtt en så fantastisk mann som jeg nå har fått og som jeg faktisk kjenner er den rette. Jeg har aldri kjent det på denne måten før, og aldri vist med sikkerhet at dette er mannen i mitt liv som jeg skal dele resten av mitt liv med. Jeg kjenner på en enorm trygghet og ser at Mina Adeline også har det. For vi gikk ifra å være 2 eller 3 i hus standen på småbruket ved min mor, men nå skal vi over til å gå ifra å være meg og Mina Adeline til å bli 4 totalt. Noe som vi alle gleder oss over.
Jeg hadde tro på at 2019 var året der det ville bli gode endringer i livet vårt, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle bli så store og gode endringer som vi alle føler oss glade over.
Det har vert noen hektiske uker! det å selge et småbruk eller et hus i seg selv er en utrolig stor jobb. Jeg kjenner godt ME en på kroppen, og vi hadde aldri klart alt som har blitt gjort og som gjenstår å gjøre hvis det ikke var for den enormt gode hjelpen vi har fått. Aldri hadde vi vert klar der bilder har blitt tatt av huset, tilstands rapporten er gjort og alt er klart snart for å at småbruket skal bli lagt ut offentlig for salg. Det gjenstår faktisk bare siste resten av klargjøring for visning, når vi kommer så langt. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er ferdig og vi kan senke skuldrene i det nye kapitlet som vi skal over i. Selv om det enda er en lengre vei igjen til vi er helt klar for det nye kapitelet. Men tiden flyr og plutselig er alt klappet og klart. Så når vi trer over i det nye kapittelet er ikke enda godt å si, men veien til det er vi igang ved å gå.
Jeg skal prøve å holder dere så oppdatert som jeg klarer ang salget og alt som skjer, men alle dagene er ikke like og derfor er det ikke alltid like lett å klare å oppdatere så ofte som jeg ønsker.
Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om operasjonene som jeg har hatt. Det var jo mye ang operasjonene når det sto på og både lokal aviser og flere nettsteder skrev om det. Tenk en alene mor som tok 3 operasjoner på 5 måneder og til sammen 4 operasjoner på 1 eller 1,5 år ble det vell. Det ble spesielt mye fokus på infeksjonen jeg fikk og det skapte flere reaksjoner og vekket media sin oppmerksomhet. Selv synes jeg det var ganske greit at media vekket sin oppmerksomhet rundt det, fordi det blir ofte snakket om glans historiene bak plastikk kirurgi. men det ble for meg naturlig og dele både opp å nedturene bak det. Det ble jo et levende helvete for min del.
Mange lurer nokk på hvordan alt står til i dag etter alle de operasjonene, infeksjonene, om jeg er fornøyd, osv. La oss starte med magen. Magen som ble et levende mareritt! Jeg hadde først full bukplastikk og som mange av dere vet ble det infeksjon og jeg ente opp med et stort hull rett inn i magen min, samt også måtte jeg ha korrigerings operasjon. Etter korrigerings operasjonen ble det større arr enn planlagt da også. Såret begynte å tulle igjen og det ble ikke fikset opp i raskt nokk. Jeg ente også opp med en kul øverst på magen og har derfor ikke flat mage i dag. Kulen er synlig og den er hard. Arret er også godt synlig og jeg har fått flere blitt fordi magen min ser ut som den gjør. Magen min er mye bedre enn hva den var, men samtidig er jeg ikke fornøyd. Jeg trivest ikke med den magen jeg har og jeg skjemmes over hvordan den er. navlen min er også for trang slik at jeg kan heller ikke ha piercing i navlen for å dekke over arrene der litt mer og siden jeg synes navlen min ser helt forferdelig ut. Jeg prøver for det meste å skule magen min.
Men hva meg brystene. Jeg tok to operasjoner ang brystene mine. Først brystløft også la jeg inn silikon etterpå. Det jeg ikke var klar over var at det er forskjellig type silikon med hvordan formen og utseende vil bli. Jeg har alltid ønsket meg bryster som står fint og som jeg selv merker størrelsen på. Jeg som person liker mer de som ikke ser naturlige ut. Mange liker naturlig, men jeg ønsket ikke det. legger enn først inn silikon, hvorfor skal det da se naturlig ut når det ikke er naturlig. Mange er nokk uenig med meg der, men hver sin smak og hver sine meninger.
Først var jeg kjempe fornøyd med brystene mine, ja så fort silikonen kom i dem. Før det følte jeg meg helt flat. Jeg elsket hvordan de så ut når de var hovne og de sto av seg selv. Nå ca 4 år senere hater jeg dem. De har falt ned og står ikke der de skal. Det ser ikke ut som jeg har silikon og de ser naturlig ut men samtidig hengete. Jeg har fått et større heng igjen, og samtidig har jeg også fått plager av å ha silikonen. Jeg sliter med å kunne gå med BH, finne BH som passer, smerter osv. Jeg trivest ikke i det hele tatt og har vurdert om jeg skal ta ut silikonen. Jeg ønsker å kunne ha mindre bryster men samtidig ønsker jeg ikke å ha flate bryster – noe jeg er redd dem skal bli hvis jeg fjerner hele silikonen. Så jeg tenker mye på det. Jeg merker jo ikke størrelsen på brystene mine nå, fordi jeg føler fylden ligger under. Men jeg skal heller skrive et eget innlegg om silikonen å hvilke smerter, plager, osv det gir meg.
Så konklusjonen etter 4 operasjoner på såpass kort tid – jeg var kjempe fornøyd og fikk en skrekk opplevelse som alltid vil gjøre at jeg har en redsel ved slikt. MEN jeg er ikke lengre fornøyd og gremmes over hvordan det ser ut. Jeg ønsker ikke å vise meg i lys for noen uten å dekke til overkroppen min. Jeg gruer meg til sommeren hvert år, fordi jeg ønsker ikke å måtte gå i bikini eller badedrakt. Jeg prøver hele tiden å dekke meg til og det er ingen god følelse. Enn skal jo prøve å trives i sin egen kropp, og enn burde hvert fall det når den er kjøpt og betalt. Men den gang ei. Slik ble det ikke for min del, og det er nokk flere der ute som har opplevd noe av det samme. Men om jeg noen gang får føle meg vell igjen, det er ikke godt å si.
Hvor skal jeg starte i dag?! Alt flyr rundt men jeg klarer ikke gripe fatt i noe. Følelsene har fått vinger og tanker og alt er blir uendelig. Ikke at jeg ikke har det bra, for jeg har det egentlig kjempe godt. Men det er så mye på en gang og samtidig herjer ME en i kroppen min også. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men jeg må klare å finne ord. Jeg må klare å komme igjennom hele styret i hode og kroppen min.
Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg føler for å skrive – men det er som en sperre som blokkerer alle ord. Jeg er lykkelig og glad, samtidig som jeg er deprimert og kjenner på en større redsel. Det er så mye følelser på en gang. Det er så vanskelig for andre å forstå hvordan enn kan være lykkelig og glad, samtidig som enn er deprimert. Det er liksom som pluss og pluss, som støter imot hverandre. Det passer ikke i sammen, men samtidig er det faktisk mulig.
Men jeg får ta tiden til hjelp å se når ordene kommer. De kommer nokk litt etter litt.
Dagen i dag startet jo ikke i seg selv så veldig bra heller. Trassen på mini var blomstret for fult og vi hadde en skikkelig kamp i dag tidlig som varte i nesten 1 time. Jeg var så sliten å lei, men fy fillen jeg var glad når jeg hadde klart å stå igjennom det. Enn skulle jo tro at trassen faller litt mer bort nå når hun er over 5 år, men det er å forblir nokk bare en skikkelig ønske tanke ifra meg.
Nå venter sengen litt, før mini skal hjem ifra barnehagen. Og jeg håper virkelig at trassen har blitt dratt ned i do og at vi kan få en flott ettermiddag. For hvis ikke – ja da tar jeg meg en mamma ferie på 5 minutter å går å dupper hode i snøen ute for å klarne det helt. Selv om jeg egentlig bare vil grave meg ned til kina og bli der på husmor ferie til trassen er over.
Spenningen steg da jeg skulle hente Mina Adeline i barnehagen. Den nye jakken ventet hjemme og jeg kjente jeg var både nervøs og spent. Hun pleier å være så vanskelig å finne klær til, og som regel må hun være med å velge klær selv. Men jeg tok sjansen og hoppet i det. Det er ikke ofte jeg tørr å gjøre det lengre, for den lille sjefen hjemme er som en liten primadonna som er veldig bestemt på hva hun vil ha på seg og ikke.
Da hun åpnet posen med jakken jublet hun. Jeg kjente nervøsiteten falt bort og gleden ble stor. Jeg klarte å velge riktig jakke til hun. en jakke hun virkelig likte og som falt i smak. Hun tog på seg jakken med en gang, og hver gang hun har vert ute nå de to siste dagene er det kun den jakken hun har villet ha på seg. Hun elsker den og fargen var helt perfekt til hun. Både likte hun fargen og hun passet jakken kjempe bra.
Jeg kom over et innlegg ang influensa symptomer og det fikk meg til å tenke. Vi alle kjenner til influensa symptomene men hvor mange kjenner egentlig til hva influensa symptomer betyr for ME folk?
Symptomene som betyr at du har influensa, kan for ME folk bety starten på nytt ME anfall.
Symptomene kan kommer fort men de kan også komme snikende. Du blir lurt av din egen kropp, og blir sittende å lure “er det influensa som sniker seg på nå eller er det igang med et nytt anfall?” Samtidig kjenner du at lusten er så stort til å klare ting men kroppen er som bly. Du får kanskje ikke alle symptomer på en gang, for halo – hvor blir morroen av da? da avslører vi jo med en gang at det er ME anfall og ikke influensa. Kroppen må jo gi oss litt spenning.
Det starter kanskje med hete tokter å kulde tokter, kanskje litt feber men la oss heller gå over på hjertebank bare du ligger å hviler. det går i ett og til tider alt samtidig. Du føler deg slapp, men fortvilelsen kommer fordi kroppen er som bly men lusten til å gjøre noe er så stor. Hodepine og migrene kommer, du blir tvunget til å ligge i et mørkt rom på ubestemt tid til det velger å roe seg ned. Men når du trodde det var siste innspurt kommer det mer. For hvorfor stoppe nå som du nettopp har begynt å kjenne at du virkelig lever. La oss heller si velkommen til leddsmerter og muskel smerter, lammende følelse i deler av kroppen og ben som sviker, der rullestolen kommer frem i bruk. så kommer hosten og sår hals. Kroppen lyser nå rødt og du er nesten sikker på at dette er influensa, men samtidig føler du deg ikke syk. Du føler deg frisk inni kroppen din der alle tanker å luster er, men samtidig låses du fast fordi kroppen din er på faresignal til å slå seg helt av. Du blir lenket til sengen å sovende i tider å utider.
Du spør deg selv, er dette influensa eller ME anfall.. tja hva skal vi velge i dag spør kroppen din deg, men før du får valgt kjører den på videre. All lys blir som en sterk sol som du aldri blir kvitt. øynene gjør vondt å migrenen sviver innpå igjen. Lydene suser rundt deg å det er som full fest over alt. Du leter etter stillhet å ro, men enten hører du fulene synge, fossefallet, bilene som kjører, eller en suselyd som du ikke engang kan forklare.
Hva faen blir det neste?! Joda du får ikke sove. Du er dau trøtt men samtidig finner du ikke søvnen. Dagene og tiden suser forbi men du klarer ikke å gjøre stort noe. Bare å gå på do, snakke, kle seg osv er en jobb. det er delmål i hverdagen som du setter deg for å nå. Middags laging, ja det er som gull medaljen når du klarer det. Da har du virkelig vunnet i lotto. men skal vi gå videre?
Hva med kvalmen, der vennene dine står å flirer.. du får spørsmål om du er gravid eller har spy syken, fordi det er jo det mest logiske. Hadde det bare vert en av de tingene tror jeg vi alle med ME hadde følt oss lettet. Men nei det er bare fortsettelsen på kroppen sin start på ME anfallet.
Hva med når du skal prate og ordene stopper, kommer ikke frem og du plutselig føler at du har glemt hvordan ordene skal uttales. Det er som du plutselig begynner å få svekket tale evnen din. Etterfylt av hukommelsen som sviker. Du vet du sa noe for 5 minutter siden, men hva var det tro?! eller hva med den tlf samtalen du hadde som varte i hele 30 minutter, det var jo dagens trim! Selv om vi ønsker å snakke å være sosiale, så er 30 minutter med tlf samtale en hel jobb. Det å konsentrere seg og holde fokus så lenge er vanskelig og energi oppslukende. Og samtidig vondt, for hva husker vi etter vi har lagt på? jo på dårlige dager husker enn kanskje 10% av samtalen men på gode dager kanskje vi da husker 30% av samtalen?
det jeg egentlig vil frem til er at for mange er influensa verdens undergang og grusom. å ja den kan virkelig være et sant helvete. Men hvorfor skal du som ikke har ME stå å undervurdere oss med ME og le av oss, fordi dere påstår det er helt absurd at det er mulig. Det er faktisk en realitet og en kamp å leve med det. Hverdagen til hver å en av oss med ME er en jobb. Vi har alle forskjellige mål og delmål iløpet av dagen. Men samtidig når vi får et anfall vet vi aldri hvilken grad vi får det i. Vi vet aldri hvor lenge det vil vare eller noe. Vi prøver derfor fortvilet å lære å kjenne våre grenser, men bare det er også vanskelig.
Selv vi som har barn har en egen motivasjon som er våre barn. Vi får hjelpemidler som hjelper, men samtidig blir vi ledd av andre når vi bruker dem. Men selv merker jeg hvor mye jeg trenger hjelpemidlene som jeg har for å ikke få anfallene enda oftere å for å klare å kunne delta i aktiviteter som min datter ønsker å gjøre. Det å faktisk ikke være den som stopper det å finne på ting, men bruker den hjelpen jeg har i hverdagen med hjelpemidler – det hjelper enormt. mange vil nokk si at jeg ikke har noe jobb og av vi med ME bare later oss. men vi med ME har en heldags jobb, bare det å komme se igjennom dagene og utføre de hverdagslige tingene er en jobb i selg selv for oss. Men samtidig vil jeg bare si en ting, fy fillen for et pågangsmot vi også har.
så nestegang du sitter å lurer, er dette influensa symptomer eller er det symptomer på anfall, prøv å lytt til kroppen din uansett. og dere som ikke har ME, prøv å se ting ifra et litt annet perspektiv enn å ty til latter fordi det er skulte sykdommer enn ikke kan se, men de er like realistiske som alle andre sykdommer.
Når jeg kjøper noe nytt til meg selv får jeg alltid så dårlig samvittighet over for Mina Adeline. Selv om min jakke ble kjøpt som brukt, fikk jeg uansett dårlig samvittighet. Det er noe med å føle at enn ikke kan kjøpe noe til seg selv lengre uten at det må dryppe noe på barne som enn har. Jeg vet jeg egentlig trenger nokk litt mer nytt i kle skapet enn det mini gjør. Men jeg får meg ikke til å klare å gjøre noe med det. Jeg får så inderlig dårlig samvittighet med en gang. Mini er jo uten tvil den som har det hun trenger i kle skapet men hun er også den som leker å herjer å sliter ut klær raskt og som må ha skifte nesten hver dag siden det på et merkelig vis ikke holder seg reint heller så lenge. Vaskemaskinen går jo i ett. Men en dag skal jeg klare å kjøpe meg noen nye bukser å rette opp i kle skapet mitt, enn å sitte å lappe på hull i klærne mine for samvittigheten tar over.
Men en ting skal sies, vinteren kommer alltid like raskt over meg hver år. Og Mina Adeline hun strekker seg overraskende mye hvert år. Jeg tror hele tiden jeg har det som trengs og at klærne ifra i fjord enda passer, men nei. Heldigvis har jeg fått tag i det meste hun trenger å er lettet over det. Er så utrolig glad i å få arve klær ifra søsken barnet mitt også, siden det kun er 1 år i forskjell på dem. Så jeg føler meg enormt heldig som får benytte meg av den muligheten. For klær er dyrt og når barn vokser så raskt som de gjør er det jo helt ekstremt. Derfor liker jeg også å få benytte meg av tilbud, og det har jeg nemlig gjort i dag.
Mina Adeline har ikke fått noe ny jakke i år og har vinterjakke som faktisk passer ifra i gjord. Dressene måtte hun ha nye, og det fikk hun heldigvis arve ifra søsken barne mitt. Noe jeg er uendelig glad for! så i dag tok jeg meg en tur innom en sport butikk som hadde enormt gode tilbuder! Jeg har lenge ønsket å kjøpe twentyfour jakke til hun, å egentlig anorakk typen. Men da jeg kom over denne flotte blå jakken ifra twentyfour som også er litt foret (eller hva jeg skal kalle fargen, blå lilla?! usikker) – og til en god pris! Ja da slo jeg til uten å nøle! Jeg syntes det var så flott farge, god jakke, og kjekt når meg og mini kan ha noen jakker som er litt like også. Jeg så på jakke som var helt lik min, men det venter jeg med å håper de kommer på tilbud til barn med anorakk typen også. Nå gleder jeg meg hvertfall enormt til Mina Adeline kommer hjem ifra barnehagen så jeg kan vise hun den nye jakken. Gleder meg så til å se hun i den og til å se den reaksjonen hennes. Hun pleier å bli så utrolig glad for slik.
Hadde egentlig tenkt å vente med å vise dere til hun har fått prøvd den selv og jeg har fått tatt bilde av hun med den, men jeg klarte ikke å vente. Så her er en liten smakebit på hvordan jakken ser ut. Er den ikke bare nydelig?!
Fanget av meg selv, lenket fast av min kropp. Hode sier klar mens kroppen sier stopp. Følelser tar over, tårer faller som en foss. Jeg er fanget i meg selv av meg selv.
Det er som kroppen min en mitt fengsel. Tankene mine er som vokterne som skal passe på at jeg ikke forlater fengselet. isolatet er ME anfall. Advokaten er mine lyster å ønsker, men dommeren er min kropp. Det er som en uendelig kamp, en uendelig rettsak som aldri tar slutt. Jeg er lenket fast i et mørkt hål av et fengsel.
Fossefall
Noen ganger føles nedturene og den dype tristheten som enn kan falle i når enn sliter med ME og andre helse problemer, som et fossefall. Jeg merker jeg har et lengre ME anfall som jeg sliter med å akseptere. Jeg jobber på en måte i mot anfallet og ikke aksepterer det. Jeg vil så gjerne klare masse, men alt jeg starter på føler jeg blir halvveis. Jeg har i flere dager nå ønsket å vaske gulvet i huset, men jobben i seg selv har vert å klare å finne frem vaske kosten og vaske filla. For å si det slik, vaske kosten er fremme nå, men vaske filla er ikke enda fremme å gulvene.. Nei de er ikke vasket.. Det er helt absurd men jeg må dele opp det å finne frem vaske tingene en dag, og vaske et gulv en dag, så kanskje jeg klarer neste gulv dagen etterpå. Klarer jeg vaske alle gulvene på 2 dager, ja da har jeg vunnet i lotto på stor gevinsten.
Det er mer enn bare gulvvasken jeg har ønsket å få tatt, men hver gang jeg prøver å starte blir jeg ent opp med å havne i sengen å måtte sove. Mange synes nokk dette høres helt absurd ut, men det er sant. Jeg er enda i stand til å klare å skule endel av anfallet til de rundt meg, men det krever mye! Det er ikke at jeg ønsker å skule det, men det blir som en forsvar mekanisme. Et skadet dyr viser ikke sin smerte, det står på til det stuper.
Men en ting jeg ikke har klart å si til de rundt meg, det er det som ble skrevet nå ovenfor. Jeg har ikke klart å innrømme for de rundt meg at jeg faktisk sliter med et lengre ME anfall. Jeg står på å prøver å være superwoman, men samtidig stuper jeg like bratt som et enormt fossefall. Jeg presser megselv igjen å igjen å igjen, fordi jeg vil så gjerne være frisk. Jeg vil så gjerne klare å skule anfallet som er det. Men jobber så imot kroppen min også at jeg merker jeg faller i grus. Bare små sårbare ting blir til store ting, små bagateller blir som regne atombomben inni meg. jeg er så uendelig glad i de rundt meg men jeg er så uendelig trist å lei meg. Jeg føler jeg ramler ned i en dypere tristhet, men jeg skal opp igjen. Jeg har vert ute for større ME anfall tidligere å kraftige nedturer. Det er bare så tungt å komme opp igjen når jeg ikke forstår meg selv skikkelig og derfor har ikke de rundt meg heller sjangs til å klare å forstå meg skikkelig.
Men en viktig ting, jeg ønsker aldri å skyve bort noen som står meg nært selv om jeg kan være håpløs når jeg er på mitt verste ved ME anfall. Det er ikke noe jeg gjør for at jeg ønsker det, men jeg er livredd for å vise sårbar side av meg selv, noe jeg virkelig gjør nå her. men gjett om det får meg til å grøsse?! men skal jeg komme meg noen vei å bli flinkere til å vise følelser og sårbarhet og samtidig finne megselv, da må jeg starte en plass.
