Hadde bare andre klart å forstå litt mer, prøvd å forstå, og ønsket å hvite.. Da hadde det vert lettere for ikke bare meg men de andre rundt meg også!
Det er nokk mange som nå kommer til å kalle meg egoistisk eller selv fokusert, men det er ikke slik jeg ønsker å fremstille dette på noen som helst måte. Dette skriver jeg i håp om at flere som står meg nært, venner og bekjente kan ha en liten mulighet til å ønske eller prøve å forstå meg litt bedre. Samtidig som jeg er fult klar over at det ikke er bare jeg som har det slik, det er faktisk overraskende mange! Så jeg håper dette også kan være en hjelp for flere der ute som enten har det slik eller har noen rundt seg som har det slik. Det å kunne bli forstått eller at andre prøver å forstå betyr utrolig mye og kan være en stor hjelp uten å møte på uønskede konflikter og sure miner.
Prioriteringer er noe som de fleste møter på, og som de fleste må ta. I løpet av dagene som går handler det meste om å prioritere, uten at enn alltid tenker over det. Mine prioriteringer er enkel. Min datter er første prioritert, deretter hverdagen, helsen , familie og venner. Kort fortalt og lett. men det som skuler seg bak den korte forklaringen er så mye mer, og mye som har skapt sure miner og reaksjoner ifra andre rundt meg. Jeg har alltid vert en person som prioriterer andre før meg selv. Jeg prøver hele tiden å være til hjelp, støtte og ha mulighet uansett hva tid det er når andre trenger meg. Jeg prøver å gjøre alt for å glede andre og igjen jeg setter meg selv sist. Det er noe som forandret seg da jeg fikk min datter, da ble hun det som alltid kom ført, og som alltid kommer først for meg. Jeg prøvde samtidig og stille opp å være der for andre når de trengte meg, men samtidig merket jeg hvordan det gjorde meg sliten når jeg ikke prioriterte meg selv i det hele tatt. Jeg skulle egentlig allerede da startet med å prioritere på den måten jeg nå gjør. Min datter først og deretter min/våres hverdag. Det innebærer at jeg fokuserer på å gjøre det jeg klarer uten om de faste tingene som er i hverdagen våres. Det å snakke i f.eks tlf er noe som krever utrolig mye. Jeg ser ikke personen, holder blikket rundt på mange andre ting og samtidig skal være til stede og klare å snakke med noen som jeg bare hører men ikke ser. Det er faktisk veldig slitsomt til tider, og det krever utrolig mye. Jeg har flere ganger måttet la tlf en ringe uten å ta den, fordi jeg ikke har hatt ekstra overskudd til å kunne bruke på å snakke i tlf en. Det overskuddet og energien som har vert til overs når kvelden har senket seg, har jeg ønsket å spare på slik at jeg kan samle opp enda mer overskudd til neste dag. Jeg ønsker ikke å kjøre meg selv ut hver dag og bruke den siste energien min p
Jeg vet andre rundt meg er vant til at jeg er den som alltid tar f.eks tlf en når de ringer meg. Jeg vet flere har reagert og kanskje blitt litt små sure når jeg ikke har tatt tlf en, men prøvd å forklare etterpå hvorfor jeg ikke har tatt tlf en. Jeg får ikke svar med at de prøver å forstå meg, får jeg svar i det hele tatt så er jeg heldig. Det igjen skaper at jeg blir nedfor å trist. Trist fordi jeg prøver å klare å stille opp for andre rundt meg, og har hele tiden gjort det, men når jeg må prioritere og kjenne etter på min kropp og meg selv, føler jeg ofte at det blir mindre bra tatt imot av andre.
Lange meldinger på facebook f.eks er også noe jeg fint kan lese, men av å til trenger jeg tid før jeg klarer å svare. Det er slike ting som er lett for andre, men jeg skal samle tankene og hode til å klare å svare på best mulig måte. Noe som krever mye. Mange vil nokk si “når på døgnet har du tid til oss andre?” – godt spørsmål. Men svaret er enkelt, jeg har tid til de rundt meg og jeg bryr meg om dem. Men jeg føler meg ofte som den grusomme venninnen som ikke er til stede, når jeg føler at de rundt meg ikke prøver eller klarer å forstå meg. Jeg prøver å forstå dem, stille opp både når jeg har krefter og ikke har krefter til det. Og nå som jeg prøver å prioritere på en annen måte, for å gjøre min hverdag og helsen min en tjeneste ønsker jeg så gjerne å få slippe negative reaksjoner på det.
Jeg har kommer langt i livet og jeg ser på ting på en annen måte. Livet har så store verdier og flotte hendelser og gode ting i seg, og de små problemene som dukket opp før med f.eks “gutten jeg liker kysset min venninne på fest i helga” eller “jeg ble tatt av mine foreldre med å drikke” eller “jeg var ute i helgen, men venninnen min forsvant og kom tilbake 2 timer senere og hadde vert på en annen fest”, osv. Alle de typiske helge “problemene” og venninne – gutte problemer, er i mine øyner så små problemer som ikke er lenge at hele verden går under om det skjer. Jeg har større verdier, større gleder og livet mitt er forandret. Jeg er en mamma og jeg elsker å heller sitte hjemme i helgene å spise lørdags snop med min datter, se på barnetv med hun før hun skal legge seg, springe ute og leke når de på min alder står på badet og sminker seg og gjør seg klar til fest. Jeg husker enda hvor mange helger jeg satt i fjord og sydde klær til min datter, og flirte for meg selv når jeg la merke til hva jeg brukte lørdags kveldene til.
Det er så mange små bagateller som er rene verdens undergang for andre på min alder og under min alder. Men det er slik det er, og jeg sier ikke at det er galt. Ikke på noen slags måte, jeg prøver bare å få frem at om det bare hadde vert slike problemer og vanskeligheter som dukker opp iblant i livet så hadde det faktisk vert helt supert! For når enn blir voksen, er det større fartshumper på veien som enn møter på, enn de ungdoms fartshumpene som egentlig er laget av sand og ikke asfalt. Det er vanskelig og grusomt uansett når enn møter på vanskeligheter og problemer, men samtidig så er ikke jeg lengre der at jeg klarer å sitte å høre på de problemene og bruke min energi på å løse dem, når det faktisk på en måte bare er bagateller og ikke noe å legge vekt på.
Jeg ønsker så gjerne å stille opp for mine venninner, og de rundt meg men samtidig for at jeg skal klare det hadde det vert fantastisk om det kunne vert mulig om de rundt meg også kunne prøvd å forstå meg enn å bare laver. Jeg trenger faktisk de rundt meg jeg også, jeg ønsker ikke å bare være god nokk når det er andre som trenger meg. Uansett om jeg ikke klarer å snakke i tlf hver gang, så bare det å høre at det er okei og at ikke andre rundt meg blir sure og fornermet av det, som i seg selv bare er en bagatell, kan gjøre godt. For det er fortvilende å trist å sitte og føle at enn blir alene og ikke blir satt pris på uten om når de andre trenger meg. Om det så er de små verdens problemene, så la meg få høre dem, og få lov å flire litt over at det er de store problemene når jeg vet at voksen livet har så mye mer å by på.
Jeg ønsker bare å kunne bli forstått, i det minste at enn kan prøver å forstå og vise at enn prøver.
// dette innlegget er ikke ment som å tråkke på noen sine tær på noen som helst måte! //
Fantastic beat ! I would like to apprentice at the same time as you amend your
website, how could i subscribe for a blog web site? The account helped me a acceptable deal.
I have been a little bit familiar of this your broadcast offered vivid transparent idea