Hopp og sprett og tjo og hei..
Kråke klubben står på TV og jeg ser på en mann som springer rundt og koser seg sammen med en morsom liten kråke. De springer å springer i skog å mark, langs sjø og sykler over land og strand. Jeg tar meg selv i å kjenne jeg blir sliten av å se på den aktiviteten og sier til min mamma "wow- tenk å hatt den energien". Uforventet får jeg til svar av hun "ja slik er det å være frisk"! Woow, er det slik? Er det faktisk normalt å ha en slik energi og overskudd?
Det får meg til å tenke å de siste ukene har budd på utfordringer å en større depresjon i meg.
Vi har i 2 uker hatt innleide fagfolk som har meislet, støypt, lagt nye røyr, langt opp alt nytt på badet, nytt gulv og nye vegger, tak, lys og inventar står for tur nå til uken. Vi har hatt folk her hver dag i 14 dager som har sprunget rundt og jobbet som noen tøffel helter. Mens jeg, ja hva har jeg gjort? Jeg har ligget i sengen, hørt på lystige glade stemmer ifra de som jobber, hørt hvordan de koser seg med arbeidet de gjør. Mennesker som kan ute noe i hverdagen og har en hverdag som er variert. Mennesker som kan velge å jobbe overtid, som kan styre sine dager og har en økonomi som er bra isteden for å være syk å være under nav. Jeg har ligget i sengen, felt tårer i fortvilelse å trist het for jeg får slag på slag i hode mitt med at jeg blir tvunget til å innse at kroppen min er syk.
Før jeg fikk kjenne så nært på hverdagen min med hvordan en hverdag uten en syk kropp er innså jeg det ikke på samme måte. Jeg klarte å sette mer pris på alt eller bedre sakt det lille jeg klarte i hverdagen. Jeg var stolt om jeg hadde klart å sette på en klesvask, rydde stuebordet, gå ned med søpla og ha middag klar når min datter kom hjem ifra barnehagen. Ja 3 ting på 8 timer, og jeg var stolt. Mens nå, nå faller tårene mine om kvelden når jeg legger meg i sengen og er alene. Jeg hater megselv for å ikke klare mer. Jeg er misfornøyd å skuffet av megselv om jeg den dagen har klart å presse meg til å klare å rydde kjøkkenet, støvsuge nedre etasje i huset, og gjøre rent 3 bokser i stallen – kanskje også presset meg enda litt mer og klart å plante 4 blomster ute.. jeg burde egentlig hoppe å juble av glede, men sannheten er nå den at jeg skammer meg. Jeg skammer meg over at kroppen min sier stopp, en mørk sky legger seg over meg å trykker meg ned i grus av tristhet pga jeg ikke klarte mer enn det den dagen. Samtidig som jeg får svi noe enormt for det når kvelden kommer å roen senker seg. Da visner bena mine og en lammende følelse kommer, en murstein av flere tusen tonn legger seg over kroppen min og jeg blir lenket fast til jeg sover. Det er direkte flau! Jeg som 25 år skal klare så mye mer, men med en syk kropp med ME – føler jeg skam over hva jeg klarer og ikke glede over hva jeg klarer lengre. Den tunge realiteten slo meg hardere enn forventet når jeg så mer av den friske hverdagen for andre mennesker tettere i hverdagen min.
Men en ting skal sies, jeg har et stort lyspunkt og en stor ting som jeg mestrer kjempe bra og det er at jeg er en God mamma å bruker energien min på min herlige datter. Om jeg ikke klarer å gjøre ti tusener av ting på en dag og tårene kommer på kvelden når mørket har lagt seg, så har jeg vertfall klart noe bra – jeg har vert 100% tilstede for min datter og skapt en vakker dag hver dag med hun. Og ingenting i livet er verdt mer enn det.
