Normal
0
21
false
false
false
NO-BOK
JA
X-NONE
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:12.0pt;
font-family:Cambria;
mso-ascii-font-family:Cambria;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Cambria;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}
I år er det ikke 12 måneder, men det er 11! November har dessverre blitt skipet bort dette året, og vi starter nå på desember. VELKOMMEN DESEMBER!
Ja jeg kan vell egentlig bare leve i den lille troen min, om at det er tilfelle.. Sannheten er at november en den måneden der jeg har bursdag.
Vanligvis er bursdag noe de fleste barn og for å si de fint, de litt eldre barn gleder seg til. Det er en tid som feires med venner og familie. En dag som nesten aldri kan komme fort nokk, og som er full av spenning og glede. Men dette er faktisk ikke tilfelle og en stor glede for alle. Der iblant for meg.
Som lite barn begynte dårlige minner rundt bursdag og komme. Som et mobbeoffer hadde jeg lite venner, noe som ga resultat i at det ikke ble så store og mange barneselskap. Mine foreldre prøvde virkelig å få til barneselskap, men det gikk ikke mange år før jeg ikke ønsket det lengre selv. Bursdagene med barneselskap, ble ikke en glede som de vanligvis skulle være. Jeg husker jeg trivdes godt når familien min var samlet og det var mer familie selskap.
Da jeg ble eldre og november meldte sin ankomst, var det ikke lengre en stor glede for at bursdagen nærmet seg. Det ble mer å mer, at jeg ønsket at november aldri kom. Jeg gledet meg til å bli 16 år og 18 år, men ikke for noe feiring. Jeg gledet meg til å kunne ta moped og bil lappen, det å kunne bli mer selvstendig ved å komme seg ifra A til B selv. Det var de jeg så frem til.
Bursdagene mine ble mindre å mindre feiret, fordi jeg ikke ønsket å feire dem. Dette fordi jeg satt med vonde minner ifra barndoms feiring, og følte meg mer alene enn omringet av venner og folk som ønsket å feire min dag. Ja den dagen jeg ble født om kom til verden. Jeg satt alene og hadde veldig få venner. Jeg var aldri opptatt av at jeg måtte ha mange venner, fordi jeg satte pris på de få jeg hadde ettersom de var gode venner.
Mine foreldre har alltid vert flinke til å prøve å gjøre då godt de har kunnet for at mine bursdager skulle og enda skal bli bra. Så de fortjener en stor klapp på skulderen for det, ettersom de har klart det i alle år.
De siste årene når november har nærmet seg og faktisk måneden har begynt, har jeg ønsket mer å gå i dvale hele måneden. Jeg har ønsket at måneden skulle fare forbi, og ikke bli merket. For hvem har lust å feire sin bursdag når så å si ingen kommer, verken av venner eller familie. Det har hvert fall jeg kjent på at jeg har mistet lysten til. Så i år, har jeg bestemt i min egen verden at november er blitt skipet, og sier heller VELKOMMEN DESEMBER!
Tidligere på sensommeren kjente jeg at jeg virkelig hadde lust å feire min bursdag. Men redselen nå når det nærmer seg, ved at ingen eventuelt har anledning har blitt stor inni meg. Jeg har de siste 2 årene kjent på en skuffelse å sittet med tårefylte øyner på bursdagen min, og i år kjenner jeg at det er ikke noe jeg ønsker å gjøre igjen.
Jeg har hatt stor lyst å ha noen venner og gå ut med, men samtidig kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer og være sterk nokk til å ikke felle tårer igjen, hvis de ikke hadde hatt anledning.
Jeg kjenner presset og redselen for skuffelse har inntruffet meg og blitt stor. Jeg kjenner ikke den store gleden i meg ved at bursdagen min nærmer seg. Jeg kjenner mer på at jeg vil flykte. Reise langt bort med min datter, bort ifra alt som heter bursdag å bare ha en vanlig dag å gjøre noe kjekt. Jeg har lust å reise til syden, danmark eller noen annen plass enn å være hjemme. Men realiteten kikker inn, og når det er så nært til jul, blir det vanskelig og virkelig kunne gjøre det. Håper på bedre lykke neste år, ved å ha spart opp penger for å kunne reise på en ferie når jeg har bursdag.
Usikker er jeg på hvordan jeg skal få bursdagen min overstått i år, om jeg skal invitere noen venner med ut på feiring eller om jeg skal droppe det. Jeg er redd for å bli skuffet og lei meg, og derfor er jeg redd for å i det hele tatt prøve å invitere noen. Men får nokk bare ta det som det kommer, uansett hvor mye jeg egentlig bare vil flykte bort ifra den dagen.
Vurderingen står enda åpen på hvordan jeg skal få dagen til å forsvinne. Jeg vurderer om jeg skal pakke sekken full med noe god mat og flykte til fjels og gå en koselig tur sammen med min datter og min mor. Der vi kan være borte i noen timer, for å få dagen til å fly bort. Men planene er enda uklare og bare tanken på at bursdagen min nærmer seg er mer skremmende i seg selv.. Så hvordan det egentlig bli, vår jeg nokk vente med å finne ut av til det nærmer seg. For hvis noen i min familie ønsker å komme bort å tilbringe dagen min sammen med meg, da kan jeg ikke flykte til fjels.
Usikkerhet, redsel, mye følelser er det som kommer frem i meg bare ved at denne måneden nå har startet. Så jeg får vell bare ta hver dag som kommer å se hvordan selve dagen min blir, når den melder sin ankomst en dag i november.
// KOMMENTAR FELTET ER STENGT PÅ DETTE INNLEGGET, ETTERSOM JEG IKKE ØNSKER Å RISIKERE NOEN NEGATIVE KOMMENTARER PÅ DETTE. DET ER ET SÅRBART TEMA/INNLEGG, SOM JEG TRENGER Å FÅ PRØVE Å SETTE ORD PÅ. FOR Å LETTE LITT PÅ DET SOM SKULER SEG INNI MEG! //
