hits

"jeg tar det som det kommer" - gjør du egentlig det?

En person sa en gang til meg "jeg tar det som det kommer. jeg fremskynder ikke noe, jeg bare lar det skje om det skjer - hvis det skjer". 

Den setningen fikk meg til å tenke. Den har svevet rundt i hode mitt, men lengre bak. Det har vert hindringer som har blokkert den litt - til i dag, til nå. Hvis vi alle tar ting som det kommer å ikke fremskynder noe. Lar alt falle naturlig når tiden er inne. Hvis vi alle bare fokuserer på å leve å være oss selv. Ikke lar negative tanker strømme gjennom oss. Ikke lar oss dømme andre uten mål å mening. For det å bruke energi på å dømme andre det skaper jo egentlig bare en negativ prosess å det gjør at vi tar over styringen på å la ting falle naturlig å la det skje hvis det er ment det skal skje. Så lar vi egentlig ting falle naturlig hvis vi tar over prosesser i livet og gjør handlinger som vi selv bestemmer over? Lar vi egentlig ting komme som det kommer, hvis vi setter opp en mur og tar over prosessen? 

egentlig gjør vi jo ikke det. Hvis vi skal ta ting som det kommer, la det falle seg naturlig og la det skje som det skjer. Da kan vi ikke la følelser ta over, om det er sinne eller noen som helst negative følelser. Det er faktisk bare positive følelser vi egentlig kan la styre over det å ta ting som det kommer. For vi mennesker er blitt formet over å reflektere over alt på både negative og positive måter. Da vi var små levde vi i øyeblikket. Vi lot alt komme naturlig og vi over tenkte ikke noe. Det var når vi var små vi var gode til å ta ting som det kommer uten å ha noe innvirkning på å styre over noe som helst. 

Jeg har opplevd å høre ifra flere mennesker at de tar ting og hendelser som det kommer. Men sannheten er den at de gjør jo faktisk ikke det. De tror de gjør det, men de tar styringen over situasjonene å former dem etter deres egne ønsker. Ønsker de f.eks å vinne i lotto så jobber de iherdig om å vinne i lotto. De kjøper på lodd etter lodd, de tenker å styrer fælt. Vinner de ikke så reagerer de. Da lar de jo ikke det å vinne i lotto komme når det kommer. For da kjøper du f.eks lodd en gang i uken å bare lar loddet være like normalt som skiven på bordet hver morgen. Du reflekterer ikke over med følelser som skaper irritasjon over at du ikke vant og hvor mange uker du egentlig har prøvd å vinne på det loddet som er blitt kjøpt. 

Det samme med kjærligheten. Der får jeg så ofte høre "jeg tar det som det kommer. Jeg fremskynder ikke noe å jeg stresser ikke over det". Men i nesten alle situasjonene jeg har sett det så gjør de jo ikke som de sier. De reflekterer uendelig mye over kjærligheten. de tenker å analyserer den personen de møter. De kjenner kanskje at hjerte sier noe, men kanskje det ikke føles som at tiden er inne for å kunne ha tid i livet til å dele det med en annen person også. Kanskje den personen ikke er som kjærlighets historien i sist film enn så. Kanskje den personen gir for mye eller for lite. Uansett hva det nå enn er så lar vi alle tankene og følelsene ta over. Vi lar ikke universet og energiene i oss bestemme, vi lar våre tanker bestemme. For hvis vi egentlig bare tar ting som det kommer å lar tiden/universet/energien som faktisk er oss bak formen vår som et menneske bestemme, da bør vi senke skuldrene og puste ut. Vi bør slappe av å la alt falle på plass slik som det er ment at det skal. Vi bør ikke sitte å analysere om den personen der gjorde alt slik enn selv ønsker. Vi bør ikke bruke tid på å la oss selv bli noe som helst negativ følelse over for den personen. Fordi vi lærer å kjenne personen over tid, slik som enn egentlig har bak alt sittet å sakt. For vi snakker jo ikke helt sant om vi sitter å sier at vi tar det som det kommer, men egentlig så sitter vi å bestemmer over hvordan vi selv vil alt skal være. 

Da blir det bedre å si. Jeg ønsker å ta ting som det kommer, men jeg merker jeg har en lag vei å gå. Jeg merker jeg må klare å la energien i livet ta over å vise meg hva som er riktig for meg og mitt liv, la energiene møtes og gi dem lov til å bli et. Jeg må slutte å analysere og bestemme. Jeg må slutte å la frykt bli realitet, la frykt bli til sinne fordi jeg bak alt egentlig er redd og ønsker å skytte mennesker som kanskje er riktige for meg bort. Det er så uendelig mye enn må klare å akseptere å bli klar til å gå slipp på å la universet og det langt ovenfor hver av oss begynne å ta litt mer styringen enn å tro at vi er mesteren selv. For tar du egentlig ting som det kommer? klarer du å la alt falle naturlig ut ifra å la noen negative følelser komme i veien? klarer du å ha senkete skuldre og bare akseptere slik som ting blir servert til deg i ditt liv? eller må du ha en mening og kontroll over det? For hvis du må det - da tar du virkelig ikke ting som det kommer å lar det ikke falle seg naturlig. 

Enn kan ikke dømme på fortidens handlinger

Det var som du lette - lette etter negativitet. Som om du ønsket å klare å finne frem alt det negative i meg. Uansett hva jeg sa eller ikke sa, var det som du prøvde å endre det til det negative. 

Jeg burde egentlig ikke bruke noe energi på dette. Jeg burde egentlig la det prelle av meg som vann på fjærene til en gås. Men typisk meg så sitter jeg igjen og over tenker. Jeg tenker, analyserer, leser igjennom gang på gang, tenker hva jeg kunne gjort annerledes, funderer på om jeg virkelig er et så fælt menneske som jeg har fått smelt i ansiktet flere ganger - osv. Jeg sitter å lar dine ord bli til mine tanker, som hjemsøker meg i hverdagen og bare gnager på meg. Jeg prøvde å være snill og god, men jeg sitter nå igjen å lurer på hva en snill å god person egentlig er. Om det i dagens samfunn ikke er bra nokk å være seg selv, eller om enn bare skal få smelt i ansiktet når det passer andre at bare enn åpner kjeften blir det raskt omgjort til mas. Om det virkelig er slikt nå at enn skal kunne si ord som er like skarpe som en kniv. Jeg sitter igjen å lurer på om dagens samfunn egentlig har blitt slik at vi bare blir kastet rundt som objekter og ikke mennesker. Eller er det egentlig noe annet som ligger bak? 

Jeg sier det igjen men klarer ikke å gjøre noe med det - jeg burde egentlig ikke bruke noe energi på dette. Ordene er lette å si, men å utføre det i en handling er noe helt annet. Noe jeg faktisk ikke klarer nå. Jeg bruker energien min på det - om jeg vil eller ikke. Tankene gnager og hode løpet sin egen vei med masse tanker. Jeg vet at det jeg nå sitter å skriver vil treffe mange. Det vil få flere rundt meg til å føle seg truffen, men jeg må dessverre skuffe dere nå. Om det jeg nå skriver som du leser plager deg, da burde du kanskje sette deg ned å tenke litt over dine handlinger og måten du behandle de rundt deg på. 

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør feil, vi lærer, vi utvikler oss - vi er ingen feilfrie. Men vi må alle lære at vi kan ikke forvente at de rundt oss skal være feilfrie eller noe. Vi må akseptere alle for den di er. Vi må akseptere deres feil, deres lærdom og deres utvikling. Vi kan ikke forlange og forvente at et menneske ikke skal gjøre feil, ikke skal lære av feilene, og ikke skal kunne utvikle seg. Vi må forstå at vi alle har en bagasje med oss, som gjør oss til den hver å en av oss er. Vi må forstå at det er ting som preger hver å en av alle mennesker til å gjøre handlinger og som trigger frem redsel, reaksjoner eller andre handlinger som ikke alltid er ønsket. Men vi må heller ta oss tid til å sette oss ned, akseptere at kanskje det ikke var en drømme situasjon, men vise de andre rundt oss at vi ønsker å forstå handlinger og situasjoner som kanskje har skjedd - fordi det mest sannsynlig er grunnlag ifra en fortid som er årsaken til det. Om vi skal sitte å drive med en bruk og kast metode, kommer vi ikke langt i livet. Det ender med at vi til syvende og sist faktisk ender med å kaste det vi en gang kalte våre beste venner, fordi vi blir for høye på oss selv og føler oss for prikkfrie til å kunne håndtere å være rundt noe som ikke er like bra som enn føler seg selv. (OPS! les det med ironi og se bak linjene hva jeg egentlig mener med den siste setningen der). Er det slik enn drømmer om å ende opp?

Jeg vet at jeg som person ikke er feilfri. Jeg vet jeg gjør mange feil, men jeg har et grunnlag som preger meg og en fortid som forklarer det. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men det er faktisk en forklaring. Jeg ønsker ikke å søke etter å være feilfri fordi jeg er ikke i stand til å klare å være det. Jeg vil i uansett hvem sine øyne aldri bli en feilfri person. Ikke har jeg kapasitet eller overskudd til å klare det. Jeg har mine skavanker og jeg prøver å se positivt på ting, men jeg faller i kjelleren jeg også - slik som vi alle mennesker gjør iblant. Jeg husker å tilgi andre rundt meg, fordi jeg vet at min dørmatte ikke skinner av gull. Og jeg husker at enn til syvende og sist ikke kan leve på fortiden og andre mennesker sine feil som har preget meg, jeg må se frem over å huske at ingen er like og vi er alle bare mennesker. Gjør en person live mitt surt, betyr ikke det at den neste personen vil gjøre det samme.

Jeg tror mange mennesker der ute burde tenke over dette:
Enn kan ikke dømme på fortidens handlinger.


 

D E R M A L

Når enn er i en periode der enn har knukket sammen. Kjenner mye smerte, mange vonde følelser og tanker. Da kan det gjøre godt å avreagere med en forandring og en annen type smerte. Det høres nokk helt absurd ut men jeg synes det gjør veldig godt å få avreagere med en annen type smerte enn den enn går å bærer på inni seg. Derfor fikk jeg en spontan ide på fredag som bare måtte gjøres! 

I flere år har jeg ønsket å ta Dermal piercing (tror jeg det heter) men jeg har rett å slett ikke turt å gjøre det. Jeg har vert for redd for at det skulle gjøre veldig vondt. Jeg har vert redd for hvordan det har fungert med å ta en slik piercing og jeg skremte meg selv ved å gå på youtube og se hvordan det ble gjort. Derfor har det tatt meg flere år før jeg endelig fikk en spontan ide, som bare måtte utføres. Så på fredag fikk jeg endelig manet meg opp til å ta Dermal Piercingen jeg har ønsket meg i evigheter. Overraskende nokk så var det ikke så vondt som jeg skulle trodd, men typisk av meg så klarte jeg å bli dårlig pga jeg har gruet meg så enormt til å ta den. Men det skremte meg ikke (selv om jeg nesten skulle ønske det). Så i morgen skal jeg til kristiansand igjen å ta Dermal piercing nr 2. Denne gangen kjenner jeg at jeg gleder meg noe enormt til å få den andre også på plass. ikke nokk med det men jeg skal også få gjort ferdig tatoveringen som jeg har på armen. Det blir en fantastisk dag å jeg gleder meg så enormt mye til å få gjort begge de tingene der. Det skal bli så godt å få kjenne på en annen type smerte igjen å samtidig bli så glad når jeg ser den forandringen som det vil gi. 

Nå håper jeg bare humøret og smilet kan holde seg fremme hele mandagen og at jeg ikke får noen nedturer med tårer. Jeg ønsker så gjerne å få kjenne glede den dagen og ikke alle de andre følelsene. Så hvor er følelse bryteren når jeg trenger den? Den har jo virkelig gått i stykker nå, og det er jeg ikke vant til.. 

 

Ikke bare en knekk, men en enorm knekk

Bakken så ut som å være så langt borte. Den så nesten ikke så hard ut, mer som en jørme.  Da jeg møtte den var det værre. Den var hard, vond, dyp og intens. Aldri har jeg kjent å falle så sammen kan gjøre så vondt. Aldri har jeg falt så dypt ned å knekket så sammen. Jeg skal vell egentlig bare legge alle kortene på bordet. Jeg har nådd bakken, jeg har fått en enorm knekk. 

Jeg faller. et uendelig fall. jeg kan se bakken nerme seg men realiteten slår meg ikke. jeg bare skyver neste ting bak meg, jeg svever videre å tror at det å fortrenge er det som funker best. som om jeg fester det på en kles henger å skyver det langt bak. jeg faller videre å begeret bare fyller seg opp, kleshengerenne tar større å større plass, for innholdet blir mer å mer. jeg tror jeg har lært og fly i det lange fallet, men smellen den kommer.. den kommer om jeg vil eller ikke vil. den kom så uventet å brått - den kom så hardt at jeg ikke vert hvordan jeg skal håndtere det eller sette ord på det. 

det er som et mørkt svart hull er i meg. kroppen min er et skall - som om den er programert til å smile slik at andre tror jeg har det så fint og flott. som om jeg lever på en uendelig flott rosa sky, men så har jeg egentlig falt igjennom torden skyen og havnet i betongen på karl johan gaten. (okei ikke bokstavelig talt den gaten eller bokstavelig talt, men dere forstår poenget) Det er som regnet faller ned i meg, og tårene bare faller ifra mine kinn som niagara fossen. et enormt ras faller over meg og jeg har ikke kontroll over noe. Det eneste jeg har kontroll over er hva jeg klarer til slutt å kjenne på følelser. En enorm tomhet, trishtet, fortapt, forlatt, ensom og alene - det er noe av ordene som beskriver noe av de følelsenne som flyr rundt inni det store mørke rommet som har blitt fult over av det mørke og vonde innholdet ifra begeret mitt. 

kunne jeg ikke bare fått ha bunden på begeret mitt som en sil, der innholdet renner ut og begeret aldri renner over. For jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å klare å gripe fatt i tingene som har samlet seg opp. jeg føler meg så alene og tatt av alle følelsenne og hendelser som jeg ikke har konfrontert megselv med der og da når det har skjedd. jeg vil bare ha kontroll over min egen kropp igjen, med tanker og følelser, tårer og smil, jeg vil bare få være meg og ikke være en smilende utgave som ikke smiler inni meg. jeg vil være glad, lykkelig og den ekte meg. jeg vil opp ifra bakken - men jeg vet ikke enda hvordan. 

eneste jeg vet er at dagen kommer der jeg kommer meg ovenpå igjen, jeg trenger bare tid. og jeg trenger å klare og gripe fatt i det - sette ord på det, og håndtere å kjenne på det enn å bare skyve det bort. 

M O R S D A G

Gratulerer med dagen alle vakre mødre! Dere er alle fantastiske og unike for deres barn og gjør en jobb som er så god at ord kan ikke beskrives. Ikke er noen av oss like, men det er de som er så fantastisk - og til syvende og slutt gjør vi alle en jobb som er viktigere enn noe annet og en jobb vi alle mødre har til felles, vi er mamma til et eller flere barn.

Barna våre er det viktigste vi eier å har og de er den store gleden i hver å en av oss sin dag. Til tross for sinne, drittbleiene, tårene, rotet, grensesettingen, prøvelsene og alt - er det så uendelig mye godhet som gjør alt fantastisk. Den kjærligheten, gleden, fremgangen år for år, utviklingen, gode klemmene, kjærligheten, stoltheten og så uendelig mye mer. Så kan nokk vi alle mødre si «jeg viste ikke hva et godt liv var før jeg fikk mitt/mine barn».

Det merker vertfall jeg! Jeg må ta meg ofte i å lure på hva jeg egentlig gjorde om dagene før jeg ble mamma. Hvordan jeg egentlig kunne ha et godt liv med masse verdier. For da jeg fikk M.A så jeg livet ifra noen nye øyne. Livet ble spesielt på en god måte. Livet ble magisk!

Nå har jeg vert mamma i 4,5 år og for noen år det har vert. Aldri har jeg lært så mye, sett noen utvikle seg så mye, på så kort tid. Aldri har tiden fått vinger å fløyet avsted. Det er bare helt utrolig hva som skjer når enn får barn. Jeg trenger ikke å være god nokk for andre, bare jeg er god nokk for mitt barn.

Så kjære mødre der ute - dere er alle unike og ingen elsker dere mer enn deres barn. Dere er de viktigste i livet for dem. Så nyt dagen deres.

...

Til dere som har deres mor i himmelen, jeg vet det må være vondt på denne dagen. Men sett dere heller ned, nyt dagen i minne om deres mor. Tenn et lys, se på bilder, mimre og gled dere over den tiden dere fikk med hun. Om det var da du var i magen hennes, årene etter du var født eller hele live ditt. Sett pris på det å ikke la dagen bli om til en stor sorg. Ingen mødre ønsker at sine barn skal sørge. Vi møter heldigvis alle igjen en dag. Det velger vertfall jeg å tro ❤

#morsdag #mamma #barn

sosial redsel

I alle år har smilet vert på plass, jeg har vert sosial og jobber med en sosial jobb. Det som er så greit med Internett og sosiale medier er lett - jeg kan skule det indre. Jeg kan skule min redsel, tanker, usikkerhet, følelser, osv. Men det kommer et punkt i livet der det sier stopp, og brutalt sett faktisk stopper. Usikkerheten kommer frem, redselen kommer til syne, og den masken som har reddet meg visner mer å mer bort. Ønsker jeg det egentlig, ønsker jeg å lette på trykket å få det ut? Svaret er både ja og nei, men her kommer den uansett. Det er på tide og gå ut av komfortsonen min igjen. Og denne gang for min egen del! 

Folk smiler, sier hei, kjenner meg igjen og kjenner til meg. Folk snakker og viser at jeg er en person dem kjenner til, men jeg kjenner ikke til dem i det hele. De siste helgene og månedene som jeg har vert mer sosial, gått ut i den skumle verden og blitt kjent med mennesker, har jeg flere ganger blitt kjent igjen ifra sosiale medier. Ikke at det er galt på noen måte, men dem tror de kjenner meg for de kjenner den offentlige meg ifra sosiale medier, og ja det er meg men det er ikke hele meg og min hverdag - mitt liv. De kjenner en liten brøkdel av en stor helhet, og jeg kjenner ikke dem på noen som helst måte. Vell er det koselig å hyggelig når andre mennesker tar kontakt, men den siste tiden har jeg måttet gå i dybden av megselv og da kom er realitet opp som er skremmende. 

Jeg har i de fleste år gått i samme omgivelser, ergo trygge omgivelser fordi det er kjente omgivelser som jeg kjenner. Jeg har vert sosial på medier men ikke sosial i omverden. Venner har jeg, men det er venner som kjenner meg for den jeg er - de kjenner min historie og min bagasje. De kjenner den tolmodige michelle som kan være tolmodig i noen minutter og den ADHD michelle som ikke eier tolmodighet og er full av impulser og snakker ifra leveren. De kjenner den sprudlende, glade og sårbare meg, og de kjenner den usikre og redde meg. De kjenner meg for den jeg er og jeg kan slappe av fordi dem forstår meg uten å reagere. Men det som jeg virkelig ønsker er å utvide vennekretsen, bli kjent med flere mennesker, være sosial uten og være meg uten å trykke megselv ned. Men det som overrasker meg er redselen som kommer frem, redselen for å være meg, kunne bli akseptert for den jeg er. Redselen for at ADHD en og impulsen tar over, redselen for å være for mye meg - for det er alltid det som har blitt smelt tilbake på meg der mennesker sier jeg er masete, krevende, og rett å slett ikke bra nokk for den jeg er. Og vips - ja så var dem forsvunnet bort ifra mitt liv, uten at jeg ønsket. Dette har skjedd så uendelig mange ganger at jeg faktisk har blitt redd. Jeg innser at jeg er faktisk redd når jeg blir kjent med nye mennesker pga jeg er redd for når dem plutselig bare forsvinner ut av livet mitt, redd for når det negative ordene kommer, redd for å ikke bli godtatt for den jeg er. Jeg er meg men jeg er redd for å være meg, selv om jeg ikke kan være noen andre. 

Jeg trodde aldri dette var en realitet, men sannheten er at det er det. Jeg prøver så godt jeg kan å bli kjent med nye mennesker, utvide vennekretsen, men bak alt som ikke blir sakt så er det en enorm stor redsel og jeg ønsker å ta kontakt med de nye jeg blir kjent med, men samtidig er jeg redd. 

Dette er jo helt absurd spør dere meg, og ikke har jeg klart å sette ord på noe av dette tidligere, fordi jeg ikke har innsett dette før nå. Men en ting vet jeg innerst inne, det skal aldri få stoppe meg og de ekte menneskene som er ment for å være i live mitt er der og blir der, om de er påvei inn i mitt liv, allerede er der eller nye som er ment skal komme i live mitt så blir dem der hvis det er de som er ekte og gode. Vell er vell alle gode på hver sin måte, bare ikke alltid alle er gode for alle, og noen mennesker passer bedre i samme omgivelser enn andre. Jeg må bare få bort min sosiale redsel og redsel for å være en burde for andre. 

Dette er somsakt super skummelt å dele, men for å lette litt inni megselv velger jeg å gjøre det. Det hjelper jo ikke å stenge meg inni megselv. Så om du er bekjent, venn eller familie medlem eller hva enn du er i mitt liv, aldri ta dette rettet mot noen av dere. Det er ikke noe som er ment til noen, men det er indre følelser som er vanskelige for meg og som jeg ikke har klart å sette ord på før nå. Ta heller kontakt å vis at dere er der, for jeg setter pris på dere alle - det er bare min redsel som tar over iblant og redsel for at jeg skal miste noen av dere alle.

GRATIS STRIKKE OPPSKRIFTER - En hyllest med pinner!

Pinnene suser og tikker som trommestikker, bare disse har trå på seg. 

Om jeg noen gang bare hadde forstått meg på det. Om jeg bare hadde hatt den tålmodigheten. I mine øyner er det kunst og en uendelig kjærlighet, som lyser opp bak hvert et stikke plagg. For vi som får det i gave, vi som ikke strikker det - vet egentlig alle oss hvor mye arbeid det er i hvert plagg som blir laget med disse pinnene som er en trommestikke lignende pinne? 

Jeg har selv klart å fullføre et stikke plagg selv i mitt 25 årige liv nå. Det var ikke før ca 2 år siden at jeg faktisk klarte å strikke min første genser til min datter, og det er det første jeg har klart å stikke ferdig. Jeg hev meg uti mønster, maske sting, osv - men jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde aldri i mitt bare liv klart det uten den gode støtten å hjelpen som jeg fikk av min mamma. Hun er en reser på pinner som i mine øyner ser nesten ut som tromme stikker, bare disse bruker enn trå til å trylle frem mesterverk - men med tromme stikker tryller enn frem vakre toner og melodier. Ja begge deler er kunst og begge deler krever tid og konsentrasjon. Men jeg skal innrømme at jeg synes det er lettere å spille på trommer enn å prøve å trylle med garn og pinner. 

Jeg har i mange år beundret min kjære mamma for hennes kunst med hendene, pinner og garn. Den tiden det tar og den tålmodigheten å konsentrasjonen som det kreves for å klare å skape den kunsten som blir skapt. Det er faktisk magi! I mange år har hun strikket og det var først når min datter kom til verden at hun begynte å leke seg med mindre pinner og tynnere garn, det var da en stor forandring var igang. En forandring der plaggene og det som ble tryllet frem ble mer å mer annerledes og jeg synes at alt min mamma har laget har sett kjøpt ut men dette så fabrikk laget ut! - ja hvert fall i mine øyner! Så litt over 4 år har godt og hun utvikler seg stadig. Jeg beundrer hun mer å mer å jeg trodde faktisk ikke det gikk an å se mer opp til en person å beundre en person mer enn hva jeg gjør, men sannelig går det. Jeg er så stolt av min mamma som tryller frem klesplagg etter klesplagg, lue, vanter, sokker, osv. Ja det er ikke en eneste ting hun ikke klarer å trylle frem - om det er med en pinne eller opp til hele 5 pinner. Noen ganger kan det se ut som en ren operasjon som får gård når hun jobber med f.eks en bukse eller en genser. Jeg blir bare helt mål løs - at det er mulig! 

Nå som tiden har godt og jeg har sett den enorme utviklingen på hennes flotte håndarbeid trodde jeg virkelig ikke det kunne tas til noe videre nivå - fantes det virkelig et nivå til å ta hele strikke arbeidet videre til?! Jo faktisk.. Nå har hun startet med å designe og lage sine egne strikke oppskrifter til barn og småting til voksne (hun jobber enda med det som er til voksen). Hun strikker, tegner, får inspirasjon og ideer ifra min datter og jeg hjelper iblant med det jeg kan. btw, fortalte jeg at jeg er en mester i å rykke opp når det har blitt en liten feil i trylle formelen under arbeidet? da er det som regel jeg som får jobben med å rykke det opp, og det er noe jeg får til! Men jeg merker at vi alle koser oss, selv om det er min mamma som gjør den store jobben og tar seg av tryllingen av alle ideene som kommer frem ifra oss alle når vi har stunder der vi sitter å deler ideer, skaper dem og former dem. 

Så jeg ønsker gjerne å få vise dere noen av de flotte mesterverkene som min kjære mamma har designet og laget selv - og du, det er også gratis strikke oppskrift på de 3 plaggene jeg deler med dere nå. Pluss det ligger ute enda flere gratis oppskrifter på bloggen hennes (HER) 

La oss starte med den nydelige M.A´s Jumpsuite. 
Den er har både min datter, meg og min mamma jobbet med å designe - men den som har gjort det store arbeidet er min mamma. Dette er det første plagget hun designet selv til barn, og jeg må si at dette toppet virkelig toppen på kransekaken. Den er luftig og god, den er lett for både barn og voksne til å ta av å på, samt også er den god for barna å bevege seg i. Den kan brukes til både hverdags og finere settinger. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 



Så har vi den vakre Addes Capribukse! 
Dette er den andre oppskriften som min mamma har designet sammen med oss andre i huset nå i sommer. Det er en capri utgave og som går i samme stil som jumpsuiten. Den er behagelig for barna å ha på seg, lett bevegelig i den og den holder fasongen. Den er ikke for varm og heller ikke for kald, samtidig som enn kan bruke den i både litt finere settinger og hverdags settinger. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 

Så til slutt med de 3 oppskriftene jeg vil dele med dere i dag som min mamma har designet og laget selv er, Trampoline skjørtet!
Dette er en utvidet utgave med Addes Capribukse, der capri buksen er underst og skjørtet er strikket fast i capri buksen. Denne ideen kom ifra å se min datter hoppe på trampolinen der trusa hennes hele tiden kom til syne når hun hadde skjørt eller kjole på seg. Så med små troll springende å alle høyder, vinkler og fasonger - kom vi på denne smarte og gode løsningen. Trampoline skjørtet er strikket med alt i ett og er ikke noe som skal sys i sammen. Det er vakkert mønster på den og den er godt bevegelig og kjempe herlig for barna som er aktive i lek og i hverdagen. Dette er et plagg som også passer til både finere anledninger og til hverdags, det er bare hva enn velger å kombinere det sammen med. Personlig så elsker min datter dette plagget og det er lett for hun å ta den på, og helt perfekt i en aktiv hverdag. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 

 

Til slutt ønsker jeg å nevne at vi andre som ikke strikker å lager plagg, vi tar ofte strikkeplagg forgitt. Vi får det i gaver til oss selv eller til barna våre - men vi kan raskt tenke " å bare en genser " eller " å bare noen sokker ", men vi må huske på at det er ikke bare. Alle plagg med pinner å garn krever tid, konsentrasjon, kreativitet og ikke minst blir det lagt enormt mye kjærlighet å omtanke i hvert strikke plagg. Det er ikke bare et plagg, det er så mye mer. Så neste gang du eller dere får noe som er strikket eller hjemmelaget - husk at det er så mye mer verdifullt og unikt enn det som blir kjøpt på butikken. For faktisk - det som blir kjøpt på butikken, da blir du tenkt på i det øyeblikket, men det som er hånd laget blir du tenkt på over lang tid og det er laget spesielt til hver enkelt en. 

Så tusen takk mamma, for at du er så flink, tålmodig og kreativ som strikker og tryller ferm de vakreste plaggene og tingene med de pinnene og garnet, du tryller og jeg beundrer hva du klarer å skape. Du er helt fantastisk!

// Alle plagg og oppskrifter i denne bloggen er laget av min mamma - blogg: www.benteslilleverden.blogg.no //

 

#håndarbeid #strikking #gratisstrikkeoppskrift #barneklær 

Interiør glede

Når de 4 veggene i huset er det en ser hver dag, samme rom - samme hus - samme omgivelser.. da går enn lei etter en stund og trenger variasjon. Noen har en kropp som er frisk og en helse som er tipp topp, men når du selv som en ung person på 25 år har en syk kropp og en helse som ikke er helt optimal, blir det fort de samme 4 veggene og huset enn tilbringer mye tid i.

Jeg har alltid vert en person som trenger variasjon, en person som går fort lei samme

Omgivelser og dager som er like. Jeg har alltid trengt forandringer, utfordringer der jeg får bruke hode og kroppen min. Men når kroppen ikke har samme utholdenhet og er på samme nivå for - ja år å dag tilbake i tid, må enn være kreativ og lage sine egne variasjoner i sine faste omgivelser.

Jeg har alltid elsket interiør, men det å få leke seg med interiør og bruke sin egen fantasi og ideer har først blitt vekket mer å mer med årene. Når ME er en realitet i hverdagen byr det på begrensninger om enn ønsker eller ei, enn må til slutt bare godta og ikke jobbe imot kroppen hele tiden. Så for å gi meg selv den variasjonen og forandringen som jeg til vanlig trenger, bruker jeg fantasien og lar ideene mine fly fritt i huset. Jeg pynter, forandrer i rom i huset, finner frem gammel pynt og bytter ut. Jeg finner variasjonene i de små interiør forandringene og dekorasjon forandringene som jeg gjør. Og når det er 17.mai, jul, bursdag, osv - ja da gjør jeg litt ekstra ut av det. Rett å slett for kosen sin skyld og for å få en forandring selv å se at jeg mestrer noe annet enn bare hverdagen. Jeg finner en glede i det og synes det er viktig og finne glede i små ting i hverdagen på lik linje som det er viktig og finne glede i de store tingene også i hverdagen. Min hverdags lykke er ingen hemmelighet at den er min datter, men jeg har også funnet lykke i interiør og klarer å kose meg med det å du - til å med min datter er med meg på det iblant, og da kan det ikke bli større glede å lykke enn når hun som betyr mest for meg også synes det er spennende og kjekt! :)

Bildene ovenfor er ifra min Instagram konto: mammatiladeline.

Bestevenner uten grenser

Til min datters 4 års dag fikk hun ponni av meg og henna mormor (Momma som vi sier i familien). Ifra første stund ble dem et! De ble og er bestevenner som er uadskillelige. Jeg ser hvordan de begge lyser opp hver dag av hverandre, og jeg ser hvordan dem har et bånd som er sterkere enn noe som ikke kan beskrives med ord. Aldri har jeg sett et så spesielt og fantastisk bånd mellom noen før! Så ønsker å vise dere noen herlige bilder som jeg har fått tatt av dem.

Veien med lavbudsjett ble til drømmekjøkken

Som jeg tidligere har snakket om så har vi prøvd å være kreative ved å nå vårt drømmekjøkken. Med lavbudsjett er det ikke alltid så lett, men endelig kan jeg si - drømme kjøkkenet er i boks! - Okei med noen visse småting som gjenstår.

Vi har over lengre tid jobbet med kjøkkenet vårt. Vi var så heldig og fikk kjøkken innredningen gratis på finn.no og vell var det ikke riktig farge. Etter å ha gått å suglet på et drømme kjøkken på IKEA, fikk vi tak i fargekoden til det kjøkkenet som vi drømte om. Vi fikk malt vårt gratis kjøkken om til den gråfargen - vips, så hadde vi fargen og var nermere målet med drømme kjøkkenet. Benkeplate er dyrt, vertfall for oss - så vi fant en billig utgave, mikset til som en kjøkkenbenk og en kveld jeg satt på wish appen (har du hørt om den? Den er helt genial!!!) så kom jeg over tapet lignende ting med "tape" på den ene siden og valgfritt farge som tåler vann og som er til kjøkken. Jeg klikket hjem en hau av disse rullene og i helgen kom endelig den mørke kjøkkenbenken frem i hus. Jeg har lenge drømt om en svart kjøkkenbenk men denne toppet alt. Den er mørk/svart med liv i. Noe som for oss ble perfekt.

Så ved litt maling, Finn.no og wish appen - har vi fått drømme kjøkkenet i hus. Ja til å med uten å måtte bruke mangfoldige tusen kroner.

Det er helt utrolig å se hvordan kreativiteten og andre løsninger kommer når enn har et sterkt ønske og plutselig klarer å finne andre veier for å nå det. På bilde under ser det mørkt ut, men dette pga det var langt over midnatt da jeg tok bildet i går. Men bedre bilder kommer, og det som gjenstår er et strøk til med maling, skifte håndtak på skuffer og skap, sette på speil brikker med vasken slik at de grønne flisene der blir borte og skifte ut gardinene med persienner. Så nå er det bare små ting igjen til kjøkkenet er offisielt ferdig! Hurra!!!

Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten