God mandags morgen! Å for en flott start på uka. Endelig er bloggen tilbake til normalt, etter noen dager med intens jobbing og tunge dager. Det har vert skikkelig demotiverende og sårende å plutselig få sperring på bloggen, og samtidig oppleve problemer som har oppstått uten at jeg var klar over det med bloggen. Når enn jobber å legger uendelig mye arbeid ned i bloggen å deretter opplever opp til tre ganger at det oppstår problemer som kommer badust på, gjør noe med enn. Enn prøver hele tiden å gjøre alt riktig, og når det plutselig oppstår noe som enn ikke var klar over ikke var rett blir det trist. Enn føler fort at det enn gjør ikke er godt nokk å det er faktisk sårende å demotiverende. Jeg har ikke ligger på latsiden disse dagene, jeg har jobbet med flere hundre tidligere blogg innlegg, for å få bloggen tilbake til normalt. Det har krevet så uendelig mye av meg, og jeg har virkelig blitt sliten av det. Samtidig har jeg fått kjenne på hvor mye bloggen betyr for meg, hvor mye jeg trenger den å hvilken fortvilelse det har gitt av å føle at den forsvant noen dager. Det fikk meg til å tenke på andre måter å innse mer enn jeg hadde trodd. Bloggen er ikke bare en hobby, det er også en jobb!
Jeg jobber også med et spennende innlegg med en film av et sponset produkt og en giveaway som også vil komme ut så fort det er klart. Når dette med bloggen skjedde ble uheldigvis det satt ufrivillig litt på vent, men det kommer! Det å ha slike innlegg som venter på å komme ut, kan fort skape litt vanskeligheter. Men Halo, i’m back!
Nå er det en ny uke, og det var en flott start på uken med å få bloggen tilbake til normalt. Jeg føler jeg går litt på tå innen blogg verdenen for øyeblikket, men har ingen grunn til det.
Været denne helgen har vert fantastisk og sist uke hadde vi koselig besøk av min beste venninne som også er min barndoms venninne. Vi storkoste oss og håper virkelig at hun kommer snart tilbake på besøk! Denne uken startet med rein, men samtidig gjør det godt å se hvordan graset blir grønt og naturen blomstrer opp i friske farger.
Men for å spole litt tilbake til helgen så hadde vi besøk av Spy syken her i hus. M.A hadde Spy syken for første gang, og jeg merket tydelig at det å være mamma byr hele tiden på ny lærdom. Jeg måtte faktisk kontakte damen av min pappa for å høre om det var Spy syken eller om det var refluksen eller allergien som bydde på utfordringer igjen. Samtidig fikk jeg kjempe god forklaring og tips ang hva jeg kunne gjøre for at M.A skulle for komme deg fortest mulig. Jeg er så glad for at det finnes gode mennesker der ute som jeg er heldig og har rundt meg, slik at jeg kan få tips og hjelp når jeg blir stående som et spørsmåls tegn i mamma livet mitt. Det er i slike situasjoner jeg stadig skulle ønske at det fantes en bruks anvisning med barn, men slik er ikke livet og heldigvis lærer jeg sammen med M.A hele tiden. Aldri om jeg kommer til å bli utlært, for hele tiden er det nye ting å lære. Som igjen er veldig spennende.
Nå er M.A frisk igjen, og Spy syken kom som lyn ifra klar himmel, men forsvant igjen like fort også. Noe som jeg er utrolig glad for.
Håper dere alle får en flott uke, og endelig er jeg tilbake igjen!
“Du tar bare den lette utveien!” – “hvis du bare hadde giddet å trene mer og spist riktig, hadde du ikke trengt den operasjonen” – “du er så egoistisk som går hen og tar slike operasjoner. Bruk heller pengene på din datter enn deg selv!” – “du er et dårlig forbilde”.. Ja dette er noen av de kommentarene som har strømmet inn på bloggen min, mens om aldri har nådd ut i dagens lys. Det har seg slik at når det kommer negative kommentarer som ikke har noe poeng i å være i lyset for alle, og som ikke er noe realitet i seg selv så blir dem ikke godkjent. Kanskje fake av meg og gjøre det slik, men det er det som passer best for min del. Jeg ønsker ikke å ha en blogg der jeg skal bli rakket ned på offentlig hele tiden. Vell byr det på utfordringer og mange negative kommentarer, men jeg må finne frem filteret og sile dem bort.
Jeg har tidligere skrevet om at det å legge seg under kniven ikke er den lette utveien, og jeg ønsker derfor igjen å sette mer ord på det. Det er nå flere måneder siden jeg lå under kniven sist, og vell ble det mye på kort tid for min del. Jeg valgte det selv, men var ikke klar over hvilken påkjenninger som det faktisk medfører. Det å “bare” legge seg under kniven er lett å si, men faktisk krever uendelig mye for å utføre. Det er mange følelser som strømmer på, mange tanker som kommer som enn aldri hadde trodd skulle komme. Det er også litt av en påkjenning for kroppen å gå igjennom slike inngrep og skal få tid til å komme seg etter hvert inngrep. Det er mye mer enn bare dette, men hvis jeg skal remse opp enda mer kan jeg skrive et helt innlegg bare om det nesten.
Jeg som er alene mamma var avhengig av å ha noen til å hjelpe meg, noen til å stille opp i hverdagen og steppe inn. Jeg trengte tid til å komme meg og jeg trengte både en person som kunne hjelpe meg med M.A og samtidig hjelpe meg også. Jeg måtte ha noen til å kjøre meg etter operasjonen, passe på M.A når jeg lå på operasjons bordet og resten av den dagen. Jeg fikk ikke lov å løfte som vanlig på flere uker, hadde store begrensninger som jeg måtte ta hensyn til, og hele hverdagen og livet mitt ble satt på vent, samtidig som det ikke ble satt på vent. Jeg hadde ikke mulighet til å klare hverdagen min på den måten jeg hadde i den perioden og plutselig var det ikke bare å få noen til å passe M.A men jeg måtte ha hjelp selv også. Bryst løftet var den første operasjonen jeg hadde, og den som var minst smertefull, men jeg måtte uansett holde meg ved å kunne løfte som normalt. Jeg var avhengig av å ha hjelp fast i noen uker frem over, både dag og natt. Etter det ble det full bukplastikk. Den kom noen måneder etter den første operasjonen min, og ble den operasjonen med mest smerter. Det var direkte helt jævlig og gå med drenet og jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av sengen, opp trappen, ned trappen, osv. Jeg klarte ikke ting selv. Jeg ente opp i tårer flere ganger pga smertene, og ble også sengeliggende ut over dagene. Jeg måtte ha hjelp til å stelle sårene, skifte på dem, transport frem og tilbake til kontroll, osv. Det var så mye jeg trengte hjelp til å en så stor påkjenning for kroppen min, som jeg aldri hadde trodd!
Da jeg fikk ut drene ble det bedre! Men det er vell som di sier “det er stille før stormen”, og sannelig passet det også. Da det ble bedre og jeg trodde dette var på god vei, ente det opp til et rent mareritt. Jeg fikk infeksjon og et stort åpent sår rett inn i magen min. Operasjons såret åpnet seg og det fosset ut veske ifra såret. Jeg husker hvordan redselen tok meg og fortvilelsen kom. Jeg ble livredd og sto på stuegulvet og ente opp i tårer. Jeg så hvordan tusen lappene ble dratt ned i dass og hvordan magen min bare ble helt ødelagt. Jeg trodde alt ble totalt ødelagt, men samtidig var jeg så uendelig heldig og hadde en fantastisk kirurg. Han hadde jeg god kontakt med uansett hva tid det var på døgnet, og jeg kunne ringe til han privat og få hjelp om det var noe med operasjons såret. Han var alltid hjelpsom og hjalp både på tlf og når jeg var inne til kontroller. Han var en kirurg som jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg er så fornøyd med og som virkelig fortjener positiv tilbakemeldinger på den fantastiske jobben han har gjort for meg med min kropp.
Videre fikk jeg oppfølging ofte, og resultatet ble til slutt veldig bra. Det er ikke det resultatet som vi hadde sett for oss helt, men det er det beste resultatet som kunne bli etter slik infeksjon og med den vanskelige huden som jeg har. Jeg var heldig og fikk korrigerings operasjon og jeg har en mye finere og bedre mage nå enn hva jeg hadde før det.
Det jeg vil frem til med dette er at det er mange påkjenninger og hendelser som kan oppstå, og dette skjedde meg. Det som ikke skulle skje skjedde og den “lette” utveien ble til et mareritt for min del. Jeg var redd, fortvilet, nedfor, osv. Alle følelsene som enn kan kjenne fikk jeg kjenne på. Jeg hadde prøvd å trene og gjort alt jeg kunne før jeg valgte å legge meg under kniven, for hadde noe annet fungert før så hadde jeg ikke lagt meg under kniven. Det var et valg jeg tok for å få det bedre selv, for å føle meg mer komfortabel i min kropp og for å slippe store åpne sår, smerter, osv. Det var ikke et lett valg, og det var ikke noe lett utvei. Det var en hard tid som krevde uendelig mye både for meg, og for andre og ikke minst for min kjære mamma som hjalp meg hele tiden, både dag og natt. Jeg kjenner jeg blir provosert når andre påstår at det er en lett utvei. Når andre kan uttale seg slik, viser det egentlig hvor lite dem egentlig vet ang slike operasjoner. Derfor håper jeg at det med at jeg har valgt å være åpen og offentlig ang mine operasjoner, og med mine historien med hva som skjedde og lot dere følge meg igjennom alt, kan få flere til å forstå at det er ikke noe lett utvei. Det er ikke et valg som blir tatt over natten, men et valg som blir vurdert og tenkt nøye igjennom over lengre tid før det blir gjort. Det å samtidig også være alene mamma oppi det, gjorde jo ikke ting noe letter men der imot gjorde det de mye vanskeligere å velge å legge seg under kniven. Fordi jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på, men jeg hadde også min kjære datter som er alt for meg.
Jeg føler også at det at andre har påstått at jeg er et dårlig forbilde bare pga mine operasjoner, er noe svada piss. Hvor mange på denne jorden er det ikke som legger seg under kniven, som fikser på noe, osv. Det har ikke noe med meg som forbilde å gjøre. Jeg oppfordrer ikke andre til å ta slike operasjoner, jeg velger bare å stå for mine valg og lar de som ønsker følge meg igjennom det, når det sto på og var en del av min hverdag. Jeg har sakt at det er pga de store forandringene etter graviditeten som har gjort at kroppen min ble slik, men samtidig har det ikke noe med min datter å gjøre. Hun har ikke noe med at kroppen min ble slik under en graviditet, det er kroppen min som var slik og derfor ble det sånn. Ingen har lik kropp, og svangerskap er forskjellige, det betyr ikke at barnet ditt som var i magen har noe med det å gjøre. Det er hvordan kroppen reagerer på et svangerskap og hvordan den klarer å komme seg etter svangerskapet. Så jeg synes det er trist å se hvordan andre kan uttale seg slik, komme med påstander som er så negative og nedverdigende når de faktisk ikke er klar over hva de snakker om. De har ikke prøvd å leve i min hverdag, de har bare sin hverdag, og dermed ikke bør prøve å dømme andre sin.
// Husk å tenkt deg om før du både snakker og tar valg! Det som ser ut til å være den “lette” utvei i noen sine øyner, er faktisk ikke slik som dere tror! //
Alle bildene er ifra en av mine operasjoner, Full bukplastikk. Og som dere seg fikk det ikke etter planen, og fikk en stor endring og ble mer omfattende enn hva det skulle være.
God morgen alle sammen.
Hurra! For en start på uken.. Solen skinner, gradene bukker snart 10 varmegrader, og klokken tikker og går. I dag skal vi suse avgårde til Sokndal, der jeg skal få treffe og bruke litt tid sammen med en av mine beste venninner. Det er en barndoms venninne, som er en av de helt unike og gode vennene jeg noen gang har vert heldig og hatt igjennom hele tiden. Det som er litt morsomt å tenke på er at hun og hennes store søster, er de to som lærte meg å sykle uten støttehjul på sykkelen når jeg var liten. Det er så morsomt å tenke tilbake på, ettersom mamma ikke var til stede når vi var ute i gaten og syklet. Det ente med at når jeg klarte det så sprang dem og hentet mamma, og da kom den store overraskelsen! Suprice! haha, ja vi har mange morsomme øyeblikk og tenke tilbake på. Vi lekte mye førstehjelp, ladet som vi hadde skadet oss og skulle hjelpe hverandre. Egentlig en veldig viktig og smart lek, for da vet vi mer om hva vi kunne gjøre om skader oppsto. Videre var vi mye på turer sammen, og en sommer skulle vi gå å bade. Jeg satt bakpå, ettersom de var de som kunne det med å sykle med noen bak på sykkelen. Det var varmt og solen skinte, ergo vi hadde bare bade sandaler på oss. Dette ente i en situasjon som vi absolutt ikke hadde øvet på når vi lekte førstehjelp, nemlig foten min kom inn i spilene på sykkelen og skadet seg ganske godt. Jeg husker ikke hvordan dette fikset seg, men vi klarte nå dette også (jeg vil tippe med go hjelp av noen av våre foreldre.
Haha, vi har så mange geniale historier og hendelser ifra når vi var små. Det er så morsomt å tenke tilbake på, noe jeg merker er en liten stund siden. Minner dukker opp som perler på en snor, og latteren tar virkelig over. En annen historie som er morsom å tenke tilbake på og som også hadde litt av en vending. Vi skulle sove i telt i hagen, ja ikke lengre borte enn hagen fordi jeg var den som var mørkeredd. De to var egentlig veldig modige og var ikke så redde som det jeg var. Jeg var liksom pysen av oss, mens de to var pelle (pelle og pysa, har dere vell hørt om ifra kaptein sabeltan?). Vi hadde fått hjelp til å slå opp teltet, rigget oss godt til og vert inne å spist kveldsmat. Ja vi var veldig smarte og sprang inn for alt i sammen! Jeg mener å huske at vi hadde det slik at den siste som kom til teltet måtte lukke igjen, og dette var noe som ingen av oss ville. Vi fløy i en enorm fart ned over og plutselig skjedde det. Hun ene av “pellene” skled og skadet seg veldig på foten i en av de jern pinnene som var festet ifra teltet og ned i bakken. Og dermed ble det førstehjelp situasjon som igjen vi ikke hadde øvd på, og dermed måtte mamma strå til verks og fikse dette. Og slik ble det ikke telt tur soving i hagen, men inne i huset den natten.
Jeg kan sitte i det uendelige å tenke tilbake, le og skrive historier som vi har sammen. Det er så koselig å tenke på slike minner og hvert fall når det er noen av de koselige, litt dramatiske og kjekke minner som er morsomme. Vell hente det litt skader og slikt, men det hører til å være barn. Vi var ikke dem som var mest forsiktige og dermed fikk vi igjen for det.
Det blir veldig koselig å få noen timer sammen med denne fantastiske jenta igjen. Og ikke nokk med det, men vi får noen timer bare oss to. Mamma har vert så snill og vil passe M.A litt slik at vi får litt tid sammen bare oss to. Tenk jeg slipper å springe etter M.A og passe på at hun ikke river ned halve leiligheten hennes. Det skal faktisk bli veldig godt. Nesten stykt av meg å si det, men føler jeg få bruke tiden bedre sammen med bare beste venninna mi, enn når M.A også er der. Da må jeg dele meg, og vell er jeg vant med det men kjenner det skal bli godt å få litt venninne tid. Når jeg har vert med hun litt, så skal vi tilbringe resten av dagen hos mine beste foreldre, M.A sine oldeforeldre. Det blir kjempe koselig! Det å være 4 generasjoner samlet er litt spesielt på en god måte. Jeg elsker å få ha slike dager, og få tilbringe tid sammen med familien og samtidig også bruke litt tid på noen av mine venner, av de få vennene jeg har. Jeg prøver å ta vare på de få men gode vennene jeg har, og jeg prøver å stille opp for dem å være der for dem. Men merker det til tider kan være vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan. Uten om at jeg ikke alltid klarer å ta opp tlf en når en liten jente klatrer på meg, eller når kvelden kommer hvis jeg er veldig sliten hvis dagen har vert litt hektisk. Men heldigvis er det forståelse og de få men gode vennene jeg har, de forstår dette. Det viktigste er jo at vi vet hvor vi har hverandre og at vi er der for hverandre når det virkelig gjelder, og også til tider bare kan sitte å jabbe uten noe mening med det vi jabber om. Det er faktisk koselig, og jeg er veldig glad for at vi har det slik.
Nå flyver tiden nesten ifra meg, og jeg sitter her som et takras uten sminke og håret i strikk. Ikke et syn som er så vakkert! Men håper dere alle får en fin dag, for nå må jeg springe avsted og gjøre oss klar. Klokken går så fort, og plutselig må vi kjøre.
Jeg har også fått filmet en liten film i fra i dag tidlig, som viser realiteten med å være alene mamma, og blogger. Det er ikke alltid så lett å få skrive når M.A er hjemme og samtidig er våken. Noe som jeg nettopp har begynt å prøve litt på, når hun leker. Men hun er rask til å komme å klatre på meg når hun ser mr.mac kommer opp.. Da vil hun e film på den, osv. Men heldigvis fant vi en balanse gang i dag, og møttes på halv veien.
For en herlig helg og ikke minst været! Det å endelig våkne til skinnende sol, grader som stiger på gradestokken, gir enn virkelig masse positivitet og glede. Endelig kan jeg si go home ME, jeg tok kontrollen.. men må samtidig si, takk for den smellen etterpå! Jeg prøver hele tiden og finne en balansegang, men merker det enda er vanskelig. Trenger nokk bare litt tid for å lære mer om kroppen min, og lære meg å jobbe på lag med den.
I går skinte solen og gradene steg hele tiden når jeg kastet blikket over for å sjekke hvor mye varme som hadde tenkt å komme. Det var en herlig glede å endelig se at varmen begynte å komme, og sannelig tok vi frokosten ute både i dag og i går. Vi hadde en heidundrende effektiv dag i går, en så effektiv dag er det lenge siden jeg har hatt. Og sannelig var det godt å føle at jeg hadde klart å gjøre endel ut av dagen i går. På formiddagen koste vi oss ute i flere timer. Meg og M.A møkket ut av boksen til hesten min, børstet han og til å med fikk trent han litt. Vi labbet litt rundt ute og kjente på hvor godt det gjorde da solen skinte og varmet opp kroppen. Frokosten tok vi ute, bedre sakt i stallen sammen med hestene. Det var mynter og glad stemning og jeg merket at det fine været, fule kvitringen, varmen og alt jekket opp humøret til oss alle. Det var helt fantastisk!
M.A hadde ingen planer i går om å ta kvilen sin lengre, og etter bare en liten time var hun i full vigør igjen! Det er som folk sier “jula varer helt til påske”, og i dette tilfelle til å med over påsken. Jeg stelte i stand og begynte å lage ribbe middag! Som er en av mine favoritt middager. Men den sto i ovnen fikk min mamma passe på den, for meg og M.A forsvant ut på sykkel tur og kjøpte inn resten av ingrediensene som vi manglet. Jeg var fult klar over at å sykle tur var noe som kom til å ta knekken på kroppen min, men jeg trosset den delen for vi skulle ut å gjøre noe kjekt sammen! Og hva er ikke mer koselig enn en herlig sykkeltur i finværet, der både kroppen får trent seg litt, og M.A får kose seg bak i sykkel vognen og samtidig få seg en liten tur og være ute i frisk og god luft.
Vi fikk handlet det vi trengte og samtidig fikk vi gitt oss selv en god belønning, det var jo nemlig lørdag! Is ble derfor kosen som vi spiste på vei hjem på sykkelturen våres. Og det var hele tiden en mynter klang av en herlig barnestemme som trallet og pratet bak i vognen. Skikkelig koselig og samtidig hardt for en kropp med ME. Men i går var det min tur å ta litt styring. Jeg fikk laget ferdig middagen, og kroppen lyste stert opp med varsel trekant. Men ikke minst, tiden fløy og plutselig var det kveld. Jeg tror kroppen min var veldig glad for at kvelden var kommet, men jeg trosset den igjen og M.A fikk leke og kose seg masse i badekaret før det var leggetid.
Når kvelden hadde senket seg og jeg lå strekk ut på sofaen, var det herlig å tenke igjennom hvordan dagen hadde vert. Jeg hadde klart å fått gjort så mye på en dag, og var kjempe glad for det. M.A hadde storkost seg hele dagen og kroppen min fikk bare vandre sin egen vei, for alt i alt var jeg kjempe glad. Jeg følte meg totalt mørbanket, men det fikk nå være. Jeg klarte å utføre masse på en dag, og jeg var stolt.
I dag merker jeg at nivået er mindre, og jeg har fått min straff ifra ME.. Men solen skinner og vi tok sannelig frokosten ute i dag også, bedre sakt i stallen. Jeg fikk møkket ut boksene, med go hjelp av M.A, og nå ligger hun å hviler og lader opp til mer kjekke ting. Jeg prøver så godt jeg kan å holde kroppen i gang i dag, men merker det krever utrolig mye energi og styrke for å klare det. Men får nyte finværet mens det er her, for så varierende som det er kan det plutselig være drittvær igjen..
Jeg har fått filmet litt ifra da M.A var så fink å hjalp meg å møkke ut av boksene, og ønsker å dele dette med dere. Jeg håper dere har hatt en flott helg, og at dere liker filmen. Beklager også for at skrivingen min nokk ikke er helt på topp i dag, men jeg har en liten kamp inni kroppen min, og derfor er ikke hode helt med. Skrivingen kommer sterkere tilbake på bedre måter så fort hode klarer å fokusere bedre.
“Har du silikon, så har du porno bryster! De ser ikke normale ut, og du ser med en gang en jente har silikon.” – Ja slik vil nokk mange tro! Men realiteten er noe helt annet.
I de fleste årene har jeg alltid fått høre av både jenter og gutter at silikon bryster er noe enn alltid ser hvis noen har. Det er så omtalt å delte meninger om hvem som liker det, osv. Det har hele tiden blitt sakt at silikon bryster er så harde, unaturlige, osv. Vell kan de nokk være det, men enn må ikke glemme at det kommer helt an på hvilken type silikonimplantat enn velger å legge inn, hvor mange gram, osv. Det er så mye enn kan velge imellom nå, at det er viktig og huske på at det er ikke alltid den jenta vi ser som går på byen med de flotte brystene som er den jenta som faktisk har silikon. Hun kan være en av dem som har slike bryster naturlig, og derfor er det faktisk til tider litt farlig og tro at enn kan se med en gang en jente har silikon. Dette var noe jeg selv fikk erfare da jeg ble en av de mange jentene som faktisk har silikon.
Jeg har alltid ønsket å ta silikon! Helt siden jeg ble tenåring har jeg hatt et stort ønske om det, men samtidig har jeg villet vente til jeg fikk barn. For snart 3 år siden fikk jeg mitt første barn, og jeg er veldig glad for at jeg ikke hadde tatt silikon før jeg fikk barn! Brystene mine ble helt forandret, de ble direkte et mareritt. Åpne sår under brystene, smerter, stort heng, osv. Det var plutselig ikke noen bryster lengre, men to slappe vannballonger som nesten kan kalles som bever haler med litt ekstra i enden. Da det ble slik etter graviditeten og ammingen, var jeg aldri i tvil lengre. Jeg måtte fikse brystene og jeg måtte både ta brystløft og legge inn silikon for å ha mulighet til å få størrelsen på brystene mine tilbake. Det ble plutselig et helt annet perspektiv jeg så dette i, enn da jeg var ungdom. Jeg som mange andre hadde også sett på playboy modellene som hadde de flotte brystene som sto like fint både med og uten bh, der enn nesten ikke kunne se noe forskjell. Jeg ønsket meg også slike bryster, og ville veldig gjerne ha dem som sto “på plass” og samtidig var like fine både med og uten BH. Jeg hadde disse ønskene i bakhode, men da jeg var og la i silikon var jeg ikke klar over selv at silikonimplantater hadde forskjellige former. Jeg så ikke andre former på silikonen, og valgte å legge i så mange gram som var mulig å få inn, samtidig som jeg ønsket å ikke ha for store bryster som lagte problemer for meg i hverdagen. Jeg ønsket å kunne trene, være aktiv og gjøre hva jeg ønsket uten at brystene skulle være et problem, og jeg ønsket ikke å få for store bryster som kunne gi meg ryggplager senere.
Det glansbildet av de flotte porno brystene som mange tror silikon bryster blir, ble virkelig vasket bort og jeg fikk se at enn kan ikke bestemme over kroppen og hvordan den skal velge å bli etter litt tid. Med en gang bandasjene var fjernet, sto brystene flott plassert og var harde. Jeg tenkte da at jammen har folk rett, silikon bryster er harde. Men når månedene gikk og måneder ble til år, merket jeg hvordan brystene forandret seg. Hevelsen gikk bort, porno brystene forsvant! Jeg fikk mer naturlige bryster, som også er det resultatet jeg tror de fleste kirurger ønsker å gi andre. Jeg fikk mykere bryster, men selvfølgelig fikk jeg ikke følelsen tilbake som normalt. Det var ikke noe som plaget meg, men jeg ble overrasket av å se hvordan brystene forandret seg. Nå har jeg fyldige bryster, men jeg har bryster som ser normale ut. De har ikke den fylden ovenpå, som ser ut som de har push-up bh på seg til en hver tid. De har ikke den typiske silikon bryst utseende, og mange som ser meg tenker ikke med en gang “wow, hun har silikon.” Om silikon emne kommer opp, blir de faktisk mer overrasket av å høre at jeg har silikon, og det motbeviser igjen det som mange tror! Enn kan ikke se på alle som har silikon, at de faktisk har det. Jeg har også fått kommentarer på byen ved at jeg har store bryster, men det har ikke gått på at det er silikon bryster.
Det at mennesker er så opptatt av andre sine bryster, legger merke til dem, og kommenterer det er egentlig veldig merkelig. Det er en kroppsdel som jeg synes er rart at så mange skal legge merke til helt ut i det blå. Vi er alle forskjellige, og det er mange som ikke har silikon. Og igjen silikon betyr ikke at brystene blir til de typiske porno brystene. Det er ikke en realitet at alle kan se hvem som har silikon og ikke har silikon. Det er heller ikke rett at andre skal kommentere om de synes silikon resultatet ble bra eller ikke, fordi de kan ikke hvite hva den som har tatt silikon har vert ute etter som resultat. Og dermed ønsker jeg så gjerne å få andre til og forstå at det er så forskjellig ifra person til person og ønske som enn har som slutt resultat. Naturlig er selvfølgelig flott, så hvorfor er ikke da et resultat med silikon som gir naturlig resultat også flott? Poenger med silikon er ikke egentlig for å få bryster som de på fremsiden av playboy magasinet, poenget er jo faktisk så enkelt at de jentene som tar det og har det ønsker større bryster.
Jeg fikk selv negative og mindre koselige kommentarer når jeg valgte å dele offentlig både før og etter bilder med både brystløft og silikon, samt også alle operasjonen jeg nå har hatt. Jeg forstår at andre føler veldig trang for å kommentere slikt, men samtidig klarer jeg ikke å forstå hva som kommer godt ut av det. Det er ikke med på å gi noen en bedre dag, bedre selvtillit eller noe, det er faktisk bare med på å gi dem dårlig selvtillit og trykker dem ned. Derfor vil jeg en gang for alle så bevise at silikon bryster, trenger ikke å være rene porno bryster! De kan ha et slutt resultat som gir en naturlig look. samt også vil jeg avkrefte en gang for alle, det er ikke alle silikon bryster som er så harde som enn skal ha det til. De er kanskje litt hardere enn dem som ikke har silikon, men de er ikke unaturlig harde! Så da er den saken avkreftet og spekulasjonene kan få fly bort.
Nå ble det mye puppe snakk her, men jeg synes det er viktig og sette realiteten litt i lys og få frem fakta! for det er urealistisk at andre skal tro at de kan se alt på alle, når det ikke er slik. Så husk, vi er alle forskjellige og til å med de du minst hadde trodd kan faktisk ha silikon.
Det å være en blogger er ikke alltid så fint å flott som alle skal ha det til. Det byr på mange ting, og samtidig får det virkelig satt følelsene dine på prøve. Det er mange negative kommentarer som strømmer inn, men også positive. Det er mange som gir gode tilbakemeldinger og som er en av de store grunnene som gir meg pågangsmot. For når enn ligger på f.eks sykehuset og skal føde, der enn er alvorlig syk og får kommentar på bloggen med at noen håper at enn dør.. Da kan enn virkelig begynne å lure på hva som skjer med verden! Hvem kan klare å skrive slikt til noen? Det fatter jeg ikke..
Jeg har nå drevet denne bloggen i ca 4 år, om ikke lengre og har jobber hardt for å komme dit jeg er i dag. Jeg har felt mange tårer på veien, smelt pcen i sammen på bordet, bannet for meg selv, men også jublet av glede, fått mange sponsede pakker med spennende produkter i posten, mange motiverende Mail og kommentarer, vunnet andreplass ved en blogg pris, vert i media, vert på topplistene uendelig mange ganger, osv. Jeg har jobbet og fått igjen så mye flott for det.
Men bak “glansbildet” som mange ser og tror at det å være en blogger er, så finnes det en mørkere side.. Jeg har møtt på sjalusi og mennesker som ikke har klart å glede seg på mine vegne, mennesker som sto meg nært. Det har virket som de har sett seg blind på “godbitene” som jeg er heldig og får, men glemmer strever og all den jobben jeg har gjort for å oppnå den. Der er som et lite ord med stor betydning forsvinner, og gratulerer blir plutselig et ukjent og defust ord. Hvorfor skal andre rundt meg være mer opptatt av om jeg har fått utbetaling, hvor stor verdi det sponsede produktet har, osv. Det er jo egentlig ikke noe noen andre enn meg så har noe med det. Og når det blir sure miner, oppgulp og vanskelige situasjoner der folk virkelig skriver for å trykke meg ned å slenger negative kommentarer til meg, da ser jeg ingenting til mine venner.. Det er ingen som støtter meg eller gir meg positive kommentarer som oppmuntring. Jeg har en venninne som ringer meg og snakker med meg når hun ser det blir mye negativt. En venninne som ikke ser seg blind på det jeg får igjen for alt de arbeidet jeg har og enda legger ned i bloggen min. Hun har aldri spurt meg om å prøve å få lurt til seg noe sponset produkt ifra bloggen min, aldri prøvd å få produkter billigere pga min blogg eller noe. Hun ta meg for den personen jeg er å hun kjenner meg for den jeg er. For hun vet jeg at jeg alltid kommer til å være den jenta hun alltid har kjent, og ikke bli sett på som den bloggeren flere snakker om.
Det er når slike ting skjer og i lengre perioder jeg ofte føler meg alene, og jeg begynner å lure på hva som gjør at andre trekker seg bort på en slik måte. Det at jeg er en offentlig person skal ikke ha noe å si, jeg er jo den samme jenta som jeg alltid har vert. Sjalusi for hva jeg har oppnådd synes jeg blir trist om noen har, for jobber enn hardt nokk for å nå sine mål og ønsker så klarer di fleste å nå dem.
Det mange ikke vet er at det er ikke få ganger min mamma har fått telefoner der jeg har grått, eller sittet med meg å prate der jeg sitter med tåre fulle øyner og er nedfor. Det er ikke få ganger jeg skråler igjennom listen på vennene mine og ikke finner noen å ringte til for å få prate om ting, uansett om det er små eller store negative eller positive ting.. Men ender opp å bare legge mobilen til sides for det ikke var noen der så jeg kunne dele det med.
Jeg har venner men samtidig føler jeg meg så alene.. Jeg føler meg alene når det kommer til bloggen min, for det er ingen av dem som ønsker å lytte, støtte, motivere eller gleder seg sammen med meg. Er det slik det egentlig skal være?! Skal vi ikke være mot andre, slik vi ønsker at andre skal være over for oss selv?
Der står vi, som to skamslåtte tullinger med gapende munn. Klokken nærmet seg halv 9, og kveld skulle det vert for lenge siden. Men nei! Halv 9 sto vi på kjøkkenet som to komplett idioter, og sannelig er jeg glad ingen så oss. Med en liten mynter barnestemme som sang “let it go” for full hals, og i håp om å synge over mine beskjeder om leggetid. Det var en trøtt jente som var ute på tull og fanteri, men med et morsomt smil på lur og noen saftige sang toner. Vell å merke var alle de høye og de lave tonene rene! Gud for en jente som kan gape uten å synge med høye toner uten at stemmen sprekker. Respekt!
Men ja.. – hvor ble det av meg oppi dette?! Jo jeg sto der med et søtt og uskyldig barne ansikt foran meg. eller bedre sakt, eg syngende søtt og uskyldig barne ansikt, som virkelig var på de høye tonene uten noen stopp. For du har vell hørt når barn synger? Sangene tar aldri slutt, men sannelig er det koselig å høre på også. Det ville ingen ende ta i denne evige “let it go” sangen å jeg måtte prøve å komme til ordet. Vi ente opp stående med gapende munner med et støy nivå på tusen! Og ingen av oss kom til ordet, det ble bare en supre av sure og vakre toner, som lyn og torden på vår himmel.
Men til slutt, ble deg kveld. Og sannelig tok det ikke 5 min en gang. Tror nesten vi må fortsette med “let it go” på høyt nivå om kveldene her i hus, og legge innestemmen på hyllen for en periode. Disse raske legge minuttene er virkelig noe som kunne fortsatt, og om det var den fantastiske sangen så skal jeg fint holde ut med den i mange år til.
Alt i livet handler om prioritering. Enn må tenke og finne en balanse blant ønsker og behov, der fornuften blir satt før ønsker. Jeg har tatt valg som har omhandler meg selv, og utført handlinger som har bare vert for min del. Det har vert for å slippe en hverdag med åpne sår, smerter og vanskeligheter. Det har vert et valg som jeg stor for å som jeg er evig takknemlig for at jeg tok og for at jeg hadde muligheten for å ta.
Vell var ting litt annerledes for bare to år siden. Jeg var da også alene mamma til M.A og hjemmeværende mamma. Jeg bodde i leilighet langt oppi skogen. Faktisk så langt borte fra sentrum og langt opp i li, at det var en perle i seg selv men samtidig så avsides ifra alt og alle at enn skulle ikke tro at det faktisk bodde folk der. Jeg hadde min hverdag akkurat som den er i dag, bare jeg hadde ikke huslån, barnehage plass til M.A og alle utgiftene som følger med å eie et hus. Jeg hadde det godt, som både jeg og vi også har i dag. Men samtidig var det en tid der jeg slet veldig med kroppen min. Vell slet jeg med den helsemessig, som nå har fått et navn og en forklaring (men ingen unsjylning å hjemme seg bak!) men jeg slet også med den smertemesig og fysisk med sår! Jeg hadde overflødig hud, osv. Dette pga store forandringer på kroppen min etter en graviditet som var tøff. Men samtidig det beste jeg noen gang har opplevd og med den beste gaven som jeg fikk til slutt, nemlig å få min fantastiske datter!
Jeg valgte i den tiden og ta operasjoner, som ble til hele 4 inngrep/operasjoner. Det var plastikk kirurgi, og noe jeg valgte selv. Jeg er så uendelig glad for at jeg valgte det, fordi det var de rette for meg. Jeg kan ikke snakke på noen andre sine vegne, bare mine egen. Samt også sier jeg det ikke for å påvirke noen. At jeg valgte det og er glad for det den dag i dag, skal ikke påvirke noen til å utføre det samme. Det er hver enkel sitt valg.
Men uansett om enn legger seg under kniven, vil det alltid være noe som enn plager seg over ang kroppen. Jeg har i mange år jobber med å få disse plassene på kroppen min til et resultat som jeg kan være Okei med. Men nå som kroppen min sier stopp, merker jeg fortvilelsen kommer. Jeg har stort ønske om å få fjerne sidene på magen min mindre, de unødvendige “formene” som ikke hører hjemme på ryggen min bort, og få innsiden av lårene mine i en mindre prosent av fett. Alt dette kan fikses ved å trene, men hvordan i all verden skal jeg klare det når kroppen ikke er i stand til å trene? Hvordan i alle dager skal jeg klare å få kroppen min til å klare det, når hverdagen er så aktiv og en stor trenings økt ifra morgen til kveld? Jeg har flere ganger sett på prisene for fettsuging på disse plassene, og ønske skriker etter å få mulighet til å utføre mine ønsker om å ta den som mange vil si er den “lette” utveien, men samtidig ikke er en så lett utvei. Det å legge seg under kniven er en stor prosess som enn skal igjennom. Enn skal komme seg etter inngrepet og alt som har blitt gjort, osv. Det er ingen lett utvei, for det er en enorm stor psykisk jobb enn skal igjennom i seg selv ved å utføre det. Jeg har kjent flere ganger på hvordan ønsker vokser mer å mer etter å få utført to fettsugings operasjoner av ryggen/sidene og innsiden av lårene.. Dette for jeg ikke er i stand til å klare å trene det til det ønskede resultatet. Kroppen sier stopp ang å klare å trene, og presser jeg den til det blir jeg sengeliggende over enn lengre periode. Som igjen ikke er noe bra!
Nå som enn er heldig og får igjen på skatten, ser jeg at jeg har mulighet. Ja jeg har mulighet til å være “egoistisk” og lite smart som mange nokk vil si, samtidig som jeg lar fornuften ta over! Jeg vet vi trenger varmepumpe og har et hus og småbruk som trenger mer oppussing. Jeg er klar over at jeg har et helt småbruk som burde bli malt på ny, og en liten jente som også skal få litt ekstra å glede seg over når jeg får igjen på skatten. Valget er lett når jeg lar fornuften snike seg frem igjen, så varmepumpe blir sommerens store innkjøp til huset! Samt enda mer oppussing. Det å prioritere mine personlige ønsker, må vekk prioriteres til en senere anledning. Men vi alle har lov å drømme oss litt bort, uten å bli stemplet som dom!
Allerede er vi godt igang med April, og det er snart bare 3 måneder igjen til M.A fyller året. Det er helt sprøtt at hun snart er hele 3 år. Jeg tror ikke jeg klarer å vende meg til at tiden går så raskt, og at årene flyr så fort. Når jeg ser tilbake på årene som har godt, blir jeg rørt til tårer. Det er så mange stunder og magisk øyeblikk som har skjedd, og som enda skjer. Hver tid har hver sin sjarm, og det er ikke noe jeg klarte å se så klart når jeg sto mitt oppi det. Vell var det magisk og helt ubeskrivelig store hendelser og opplevelser som skjedde, men nå som tiden har godt å jeg ser tilbake, klarer jeg å se det enda bedre. De små hendelsene ble store før også, og sannelig ble jeg så glad at jeg tok til tårer flere ganger når M.A var baby og utviklet seg. Når nye hendelser skjedde, når hun klarte å snu seg ifra mage til rygg, rygg til mage, første latter, første måltid med grøt, første gang hun krøp, første gang hun gikk, osv. Det var hendelser som var så store og som jeg jublet og felte gledes tårer når det skjedde, samtidig som jeg hele tiden gikk å ventet på når skal hun begynne å snakke, når skal hun begynne å krype, når skal hun begynne å gå. Jeg klarte ikke å sitte og bare nyte tiden og ikke jobbe hele tiden for at hun skulle nå disse store milepælene. Jeg klarte til å med å starte og bekymre meg for snakkingen, før hun var 2 år. Jeg bekymret meg for at hun skulle ha vanskeligheter med å utvikle seg, at hun ikke skulle klare å henge med andre barn på sin alder, osv. Det var ting som jeg bekymret meg for som egentlig var helt unødvendig. Jeg skulle ønske jeg kunne gått tilbake i tid, satt meg på siden av meg selv, og gitt meg en lekse om å slappe av å ikke bekymre meg. Alt kommer når tiden er inne, ingen barn er like og alle utvikler seg forskjellig.
Da jeg begynte å bekymre meg for snakkingen, gikk det ikke lange tiden før hun plutselig begynte å snakke og ord kom som perler på en snor. Nå dukker det opp ord som får meg til å le, samtidig som jeg undres hvor hun i alle dager har fanget opp alle ordene. Det er ord jeg ikke bruker selv, og ord som er så søte og latter fulle når de blir brukt. Det er virkelig en sjarm over alt med alt som skjer, og nå klarer jeg å slappe av og la hun ta ting i sitt tempo. Jeg motiverer hun og oppmuntrer hun til ting når hun viser at hun er klar. F.eks er vi godt igang med do trening, dette prøvde jeg tidligere og være litt frempå med, men hun var rett å slett ikke klar. Der imot er hun klar nå! Hun trengte bare litt tid, samtidig som hun trengte å få øynene opp for at dette kunne jo være kjekt! Nå springer hun på do, sier ifra når hun vil prøve å gå på do, og i natt forsvant bleien da jeg lå å sov, og jeg våknet til et syn av en jente som hadde kledd på seg truse isteden for bleie.
Hun viser så tydelig når hun er klar for fremskritt og da har jeg selv funnet ut at det er mye bedre å vente til hun er klar, og deretter motivere hun videre og oppmuntre hun på hvor flink hun er. Motivasjon og oppmuntring er noe som skjer hver dag i dette huset. Jeg er opptatt av å legge fokus på det positive, men her i hus er det som i alle andre hus! Hun er i trass alderen, og grensesetting er også en viktig del av vår hverdag. Men barn er smarte og fanger opp så mye! Har hun gjort noe galt, får hun klar beskjed om at dette ikke er okei, noen ganger blir det konsekvenser med at hun må sitte i trappen til hun har funnet ut at hun skal si beklager og oppføre seg pent. Ang hvordan foreldre gjør det, er også så forskjellig, men her i hus har det blitt den metoden som har fungert best for oss så langt. Så fort hun har beklaget seg og sakt hun skal oppføre seg fint, er vi positive og glade og finner på kjekke ting. Det er så viktig og leve i nuet og ikke la en liten kjip hendelse bygge på mer. Barn lever i nuet, og det burde vi voksne også gjøre. Selvfølgelig er det ting som vi ikke klarer det med, men ang barn bør vi alle klare det!
Jeg kan sitte i det uendelige å skrive om utviklingen og hvordan ting var da hun var mindre og hvordan det er nå, for det er så stort å jeg blir så stolt og glad av å se tilbake på alt som har skjedd og som skjer nå også. Hele tiden er det noe nytt, noe som utvikler seg, fremgang, osv. Og nå som jeg klarer å la hun bestemme tempoet selv for når hun er klar, er det mye bedre synes jeg. Klarer hun ikke matte oppgaven første skoledag, betyr det ikke at jeg skal bli hysterisk og bekymre meg eller noe. Barn trenger tid, og barn lærer i forskjellige tempo, ergo utviklingen skjer også i forskjellige tempoer.
Allerede er det snart bare 3 måneder igjen til hun er 3 år, og det er tid for å planlegge en ny bursdag. Fy søren, knøtte har blitt stor! I fjord var det Frozen som var bursdags temaet, og i år har hun allerede bestemt nytt bursdags tema. Hun ble helt i hundre og fysisk hoppet av glede da hun fikk velge at bursdags temaet i år skal være prinsesse bursdag! Jeg kan ikke annet enn å la hun få det, og gjøre det beste ut av det. Heldigvis er det et tema som er lettere å feire til enn hva det hadde vert om hun hadde valgt vennebyen, charley bear, oy ifra home filmen, eller noe slikt. Så valget hun tok ang tema til bursdagen er jeg veldig lettet og glad for. Det blir et tema som blir veldig koselig å feire til, og som ikke vil bli så vanskelig som hvis hun hadde valgt noen av de andre temaene. Men hadde hun valgt et av de andre eller f.eks Dora, Sophia den første, osv, så måtte jeg bare gjort det beste jeg kunne ut av det. Alt for min skjønne lille prinsesse. Og hva er vell ikke kjekkere enn å få leke at enn er prinsesse for en dag, når det til å med er snakk om selveste bursdags feiringen?!
Tiden flyr og derfor har jeg valgt i år også å være tidlig ute med å planlegge. Jeg er vanligvis veldig god til å være ute i siste liten, men med ME og alt i seg selv er det mye bedre å prøve å være tidlig ute når enn har mulighet til det. Så nå får jeg bare begynne å planlegge, få hjem de dekorasjons tingene som trengs, og planlegge så godt jeg kan, og håpe at slutt resultatet blir som min søte M.A ønsker.
