Fanget i mørke, lukket område. En sperre, en hindring. Svevende ord, forfølgelse av mange spørsmål. Vil du egentlig høre svar? eller har du dømt på forhånd?
Mørket senker seg, lukker seg rundt deg. En forfølgelse av fortidens mørke. En skrikende fortvilelse, men ord blir stumme. Uønsket realitet for andre, men en realitet for meg. Fortiden er fortid, men den mørke grufulle skyen forfølger meg. Valget har jeg tatt for lenge siden, men andre skytter mørkets grufulle sky videre etter meg. Jeg har lukket lysets dør opp, ifra det grufulle mørke området. Når skal jeg få velge selv, når skal jeg få bli respektert. Når skal jeg få stå for mine valg, når skal jeg bli lyttet til. Fortidens forfølgelse føres på av andre.
Enn kan aldri velge hvilken bagasje enn skal ha med seg i livs sekken, men enn kan velge hvordan det skal bli sett på i senere tid. Enn har alltid et valg! Enn kan velge å bære med en tung forfølgelse av fortiden, eller enn kan velge å legge det bak seg. Velge at fortiden er fortid, samtidig som enn kan velge å ta lærdom av det. Bli en sterkere person, eller bare ligge videre i grøften som andre gravde opp til deg.
Jeg har selv hatt en fortid med en stor tursekk, samt flere enn meg har en slik livs tursekk som er større enn andre sin. Størrelsen er basert på hvor mye som er valgt at en trenger av lærdom for å bli til den enn skal i livet. Fortiden former alle på hver sin måte, etter hvilke valg enn har tatt. Selv har jeg tatt et valg. Jeg har lagt fortiden bak meg, bearbeidet det og tatt lærdom av det. Det har kommet såpass langt at jeg er stolt av å være den personen jeg i dag er, jeg er sterk, jeg har livserfaringer som mange ikke har. Jeg har kommet styrket ut ifra et smerte helvete med mobbing, samt blitt en jente som kan ha forståelse for mange hendelser rundt andre. Jeg kan forstå flere livs opplevelser. Jeg håper jeg en dag kan hjelpe andre med min bagasje med lærdom som jeg har fått i livs praksis.
Jeg er en mamma, men jeg er også Xtine Michelle. Jeg også bare meg til tider. Jeg må av å til sette meg ned å bare få tenke på meg og mitt, ikke alt annet. Jeg tenker samtidig 95% av tiden min bare på min datter, men jeg må tvinge meg selv til å bruke 5% til å tenke på meg i løpet av en dag. Det er en menneskelig ting som alle må. Flere klarer ikke forstå hvordan jeg kan ha en slik fortid som mobbe offer, adoptert av min pappa, osv, og samtidig legge det bak meg. Bearbeide det og gå videre med lærdom av slike opplevelser.
Fortidens forfølgelse prøver andre å påføre meg, jeg har tatt et valg. La meg få stå for mitt valg, la meg få være stolt av å være den jeg er. Ikke prøv å hiv meg i grøften når jeg har kommet meg opp. Jeg er et menneske, jeg er meg, samtidig som jeg er en god mamma. Jeg har en fantastisk datter, som er hele live mitt. Det er ingenting jeg ville forandret på, fordi jeg er takknemlig for den jeg har blitt. Jeg er fornøyd med mitt liv, fordi det hjelper ikke å leve i en negativ boble. Enn må se frem over, la fortiden være fortid, og respektere andre sine valg. Klarer du det?
Hei!
Rå bra skrevet, nesten som et dikt. Poesi var det ihvertfall =)
Det er så sant det du sier. Jo mer motstand man får, jo sterke kan man bli. Men man må velge det selv. Er mange som ikke klarer det og blir liggende i ‘grøften.’ Man må velge det selv og jobbe hardt for å komme seg opp igjen. Jo større ryggsekken blir, jo mer må man anstrenge seg. Men hvis man velger å stramme stroppene og marsjere videre så blir man etterhvert sterkere også. Kjempe bra å se at du har klart det =) Drit i hva alle andre synes, hvilken rett har de til å dømme dine valg uansett? Vi har alle våre problemer og bekymringer. Du er den beste deg som finnes, la ingen fortelle deg noe annet =)
Lykke til videre!
Ha en flott dag! =)