EN BYRDE FOR SAMFUNNET

En ny uke har startet og er allerede over i andre dagen i uka, og det er nå 1 uke siden vi var i Oslo. Det har vert en uke som har vert utfordrende og samtidig bydd på endel som skulle tas inn og aksepteres. Jeg vil ikke påstå på noen måter at alt som plutselig ble realitet på bare noen få min, har blitt akseptert helt. Jeg har innsett at jeg trenger tid før jeg klarer å akseptere det, og godta det. Slik at jeg klarer å ikke jobbe imot det, men sammen med det. Det er bare en diagnose, samtidig som det ikke er bare to bokstaver og heller ikke bare en diagnose. Uansett hvor mye jeg vil påstå at det BARE er en diagnose, får jeg hver gang et kraftig slag i hode. 

Hver gang jeg ikke klarer å jobbe på lag, får jeg slag og en straff. Nå vet jeg endelig hva som er grunnlaget for det, men samtidig klarer jeg ikke å akseptere det helt enda. Jeg vet jeg trenger tid, men samtidig er den tiden noe jeg egentlig ønsker så mye mer å bruke på noe annet enn å lære meg å akseptere min kropp og helse pr.dags dato. Jeg vil heller leve livet som en normal 24 åring, eller kanskje jeg ikke kan bruke ordet normal. For hva er egentlig normalt for forskjellige aldere i det århundre vi lever i. Jeg merker at det er uendelig mye som har forandret seg til jeg var liten, og siden mine foreldre var små. Det er jo ikke noe er en a-fire normalitet lengre. Det som er normalt er så forskjellig ifra folk til folk. 

Jeg prøver å være positiv til den store forandringen som ble rett å slett kastet i hode på meg. Jeg prøver å holde motet oppe til å klare å vise det som teknisk sett ble sakt i mitt tilfelle var umulig. Jeg lever med et håp, et håp om at jeg med min viljestyrke skal klare å motbevise andre sin «dåm» om min helse. Jeg vil så gjerne bevise at jeg klarer så mye mer enn jeg gjør den dag i dag, og så mye mer enn hva jeg har klart de siste ca 4-5 årene. Jeg prøver hele tiden å nå mine mål, men jeg må jo snart bare innse at tiden for å nå mine mål er ikke inne enda. Jeg har en lengre sti og fare på, før tiden er inne. Jeg har mange steiner som jeg skal lære meg og komme over, med å håndtere måten jeg opper over den på eller klatrer over den. Vell kan jeg tenke hvordan jeg skal utføre det, men handlingen i seg selv er en annen. 

Jeg er stolt over at jeg klarer min hverdag, og aldri har det vert et tema om å ikke klare den. Men jeg merker hvordan jeg sliter meg selv ut og trykker meg selv ned med å hele tiden søke etter det jeg ikke klarer nå. Jeg setter høyere hverdags mål enn hva jeg kan klare, i håp om at i dag er dagen der jeg klarer det umulige og litt til. Jeg ser andre på min alder, og hva de klarer. Dermed vil jeg også klare det, men ender opp i å gråte inni meg av å se hvordan jeg ikke klarer det samme som andre på min alder. Jeg klarer det viktigste av alt, være en mamma og ikke nokk med det men en god mamma. Jeg er stolt over den jobben og det livet jeg har og klarer å at jeg samtidig klarer å leve det i en stor glede. men jeg er trist og lei meg for at jeg ikke klarer å være til nytte for samfunnet rundt. Jeg blir trist når jeg merker at jeg kan ende opp med å være senge liggende når min datter er i barnehagen bare pga jeg selv har gått over min grense av hva kroppen min klarer. Jeg blir trist når jeg ikke klarer å gå tur hver dag, ut å ri, støvsuge hver dag, osv. Ikke nokk med det, men den største byrden som henger over meg, jeg blir trist når jeg ser hvordan jeg ikke klarer å ha en jobb å gå til i hverdagen. Jeg ønsker så gjerne å ha en jobb, klare å yte nokk og ha nokk overskudd til å klare å gå på jobb og ha en fast jobb, samt også få fagbrevet. Jeg føler meg som en latter blant andre, og en person som er så lite verdt enn de som klarer å få inntekt ved å jobbe. Jeg har en jobb å det er min hverdag, jeg elsker så mye med min hverdag, men samtidig er jeg så skuffet over at jeg som bare 24 år, skal føle at jeg er en burde for samfunnet. 

Det er mange tanker som sviver rundt i hode mitt, og mye som skal tas inn. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg vet at for å bli bedre og komme meg som jeg nå har fått muligheten til, ettersom jeg har et navn som forklarer min helse, må jeg ta fatt i den og jobbe på lag. Jeg vet jeg må sette pris på at jeg klarer å stå opp, leke, være en god mamma, lage mat og servere middag hver dag, rydde og gjøre de hverdagslige tingene. Jeg må være stolt! For det er ikke alle i mitt tilfelle som klare det en gang. Ingen er like og dermed er ME diagnosen også forskjellig ifra person til person. Jeg vet at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere målet mitt. 

Noe som jeg er veldig glad for å det er at jeg klarer å sette pris på de små tingene, og gjøre dem store i hverdagen. Jeg klare å mestre min hverdag og mitt liv på en god og flott måte. Jeg vet mange der ute har gjort seg opp sine tanker og meninger om min hele situasjon og hverdag, men samtidig vet jeg at det er ingen andre eg jeg som kan klare mitt liv på den gode måten som jeg klarer, for ingen andre har det helt likt meg. Mange kan ha store deler som kan minnes om min hverdag og det jeg deler her, men samtidig er det ingenting som er på prikken det samme og helt likt. Derfor er jeg unik på lik linje som andre er unike for hver sin hverdag og liv. 

Jeg holder enda på å komme meg etter Oslo turen, og merker at det går rette veien hvert fall. I går hadde vi en flott dag og vi fikk tapetsert ferdig lekerommet til M.A. Hun har fått heste tapet på leke rommet sitt, og det var en fryd å se hvor glad hun ble av å endelig se heste tapeten på veggen. Ikke nokk med det men vi var også i sentrum og ga endene mat, noe som M.A synes er utrolig kjekt. Det var veldig koselig å komme seg ut litt, og se den store gleden som det ga av å sitte ved vannet og hive ut mat til endene sammen med M.A. Hun er jo så flink til å mate dem, samt også tror jeg det var godt for både meg og hun, og får et lite avbrekk ifra oppussingen hjemme på lekerommet. 

I dag har vi ikke store planer, ettersom M.A er i barnehagen. Jeg har valgt å ta dagen som den kommer, men ønsker å gjøre den så fin som over hode mulig. 
 

Jeg har også tenkt i løpet av dagen eller noe, å hive ut en spørsmålsrunde. Jeg tenker der kanskje kan være greit for dere lesere og ha mulighet til å stille spørsmål som jeg svarer på i eget innlegg, men mer om det kommer om litt. 

// Ønsker også å takke så mye for alle flotte og motiverende kommentarer, meldinger, pm, osv, som har kommet den siste uken. Jeg skal svare dere, det tar bare litt tid, desverre. Håper dere har forståelse for det, og dere skal vite at jeg setter uendelig stor pris på alle deres kommentarer, meldinger, pm, osv! // 

Håper dere alle får en flott dag!