SKADET FOR RESTEN AV LIVET

En helomvending, en skade, en skade som ville prege resten av mitt liv. Jeg var bare 16 år da men ble skadet for resten av mitt liv!

7 år er gått, men det har vert 7 harde år. En lang prosess med kamp, tåre og fortvilelse. En stor usikkerhet og utrygghet, men en kampvilje som ingen skulle få ta ifra meg!

Jeg var bare 16 år da mitt liv ble totalt snudd på hode! Jeg var en ung og glad jente, mer eksakt det andre vil kalle en typisk ungdoms jente. Jeg hadde få men gode venner. Ja, venner for livet faktisk! Jeg hadde nettopp fått moped lappen, og moped hadde jeg også. Jeg hadde som mange andre brukt konfirmasjons pengene mine til å kjøpe meg en scooter. Jeg var helt i den syvende himmel og følte meg mer ansvarsfull, nå som jeg kunne komme meg ifra A til B helt selv.

Det jeg ikke viste var at bare få dager etter jeg hadde fått lappen, mer eksakt ca rundt en uke etter jeg hadde fått lappen. Kom mitt liv til å bli preget av denne moped lappen og jeg kom til å få en skade som ville snu mitt liv på hode! 

Hver gang jeg skulle ut å kjøre, uansett om det var lange eller korte turer. Bare jeg skulle ut i det hele tatt, sa jeg alltid til min mor at jeg var glad i hun. Det var få talls ganger det ikke ble sakt når jeg skulle ut, å til tider kunne det nokk være litt for mye av meg å si det så ofte til min mor. Men jeg er en person som liker å vise og si at jeg er glad i de rundt meg, og spesielt min egen mor.

Det var en solskinns dag i mai! Solen skinte og sommeren sto virkelig for tur. Det var et perfekt kjøre vær, noe jeg og min beste venninne/barndoms venninne skulle utnytte til det fulle! Vi hadde ikke alltid noe mål med å kjøre rundt, det var bare utrolig kjekt. Vi kjørte ifra den ene plassen til den andre. Stoppet og snakket litt å slappet av og kjørte videre. Jeg hører jo nå at det høres jo helt latterlig ut at dette kan være kjekt, men vi var ungdommer som nylig hadde fått lappen. Det var sånn vi ifra min hjemplass gjorde der. Denne solskins dagen i mai hadde vi kjørt rundt og snakket litt med noen andre folk som vi møtte på. Jeg husker vi koste oss så utrolig mye.

Vi var på vei ned over en liten bakke som var en av veiene inn til bygda jeg kommer ifra. Det var en slag ned over bakke der du kom til den første og eneste bensin stasjonen som vi har der. Det var den største veien som passerte bygda og det var en vei det vi ikke hadde vikeplikt for andre som skulle ut på denne veien. Skiltene kunne, og veiene kjente jeg bedre enn noe annet ettersom det var min egen hjemplass! 

Jeg kjørte først og min venninne kjørte bak meg! Da vi kom lengre ned over kom det en bil i andre kjørebane som skulle krysse over våres kjørefelt og inn på en mindre vei som går inn mot sentrumet av hjem plassen min. Det var en utrolig tøff ungdoms bil som jeg hadde kommentert tidligere den dagen at jeg syntes den var så kul. Det var en grønn honda civic, ikke av de nyeste typene men kul var den. Opptatt var jeg av biler, bedre sakt jeg elsket og enda elsker biler! Jeg viste at denne bilen hadde vikeplikt for meg å derfor skulle vente til jeg hadde kjørt forbi, men også kunne passere mitt kjørefelt om jeg var langt nokk bak.

Jeg nærmet meg der denne bilen sto og skulle passere kjørefeltet mitt. Den stoppet ikke opp å ventet til jeg hadde passert (ettersom jeg ikke skulle av på denne innkjørselen men skulle videre på denne veien), men den begynte å trille forsiktig over i mitt kjørefelt og skulle inn på den mindre veien som fører enn inn til sentrum av bygda. For nærme var jeg til at en egentlig skulle ha ta sjansen på å krysse dette feltet, men alt begynte allerede da å gå i slow motion. Jeg prøvde å bremse, jeg hadde begge bremsene inne og prøvde å stanse. Jeg så jeg kom bare nærmere og nærmere bilen. Jeg fikk aldri tid til å bli redd, for alt gikk samtidig så fort. Lite kunne jeg gjøre og det jeg kunne gjøre, gjorde jeg! Men det var for sent!

?. Fram hjulet ? Grønt ? Jeg står oppreist på den ene foten og holder scooteren ? Er det jeg husker. Jeg husker det som har skjedd, og når jeg reiste meg i et annen perspektiv enn det virkelige livet, der du ser igjennom dine egne øyner. Det var som å stå utenfor hele hendelsen å se hva som skjedde. Se meg selv gjøre det jeg ikke husker å ha sett igjennom mine egne øyner. Det er et perspektiv som ikke kan forklares, men et perseptiv som høres uvirkelig ut!

Når folkene kom å når min vennine kom, husker jeg ikke. Jeg husker bare at plutselig var det masse folk. Han som kjørte bilen så jeg ikke, men jeg så bilen. Noen kom bort til meg å spurte om det gikk bra, men jeg ville bare bort ifra alt. Flere ting er vanskelig å huske og som har kommet mer å mer tilbake i hukommelsen min i tiden etter dette skjedde. 

Jeg spaserte haltende bort ifra alt, med scooteren på siden av meg. ?showet var over, folk kunne godt forsvinne nå!… Folksomt var det, å jeg ville bare bort og vekk ifra alle. Vondt hadde jeg, men liten ønsket jeg å si til andre. Min fantastiske venninne var med meg hele tiden. Og jeg husker tårene mine rant å rant.. Jeg torde ikke å ringe min mor selv, så det måtte min venninne gjøre, hele samtalen med min mor tok hun. Jeg var i sjokk, men husker godt venninnen min sa til min mor ?Michelle har krasjet, men det går bra med hun?. Hvor kort tid det tok før min mor var der, husker jeg ikke. Men jeg vet hun var rask. Bilføreren var ikke der jeg var å jeg var bare rundt min venninne, heldigvis borte ifra alle andre.

Folksomt ble det etter litt tid ettersom bilføreren måtte kontaktes å alt som må gjøres etter enn har kollidert ble gjort.

Heldig eller uheldig, eller begge ting samtidig.. En kondemnert scooter og en skade for livet ut, ble resultatet.. Men jeg lever!

Tiden etter denne ulykken skjedde har vert hard. Folk snakker og det blir alltid mange sider av en sak. Liten bygd der alle kjenner alle, er ikke alltid det kjekkeste når sånne hendelser skjer. Mye drittsnakk og en lang prosess med mye arbeid for å jobbe seg opp igjen til å være i trafikken var det som skjedde. En lengre prosess hos psykolog til å bearbeide hendelsen så jeg kunne klare å være i trafikken igjen uten å være livredd var bare en av tingene. Advokat måtte også kontaktes å en lang sak over flere år ble resultatet, ettersom jeg ble skadet for resten av mitt liv. 

Flere spesialist uttalelser, utredninger, leger, reiser til oslo for å finne ut mer om skaden min, osv. En lang prosess med mye som har blitt gjort er det som ligger bak meg nå. Det har gått ca 7 år nå siden dette skjedde og endelig er alt ferdig. Bedre sakt i fjord år 2013, var endelig så å si alt over. Alt av arbeid med alle instansene som ble involvert i dette. Glad er jeg for at det endelig er over, men skaden er å forblir der.

Når enn krasjer med moped eller MC er en utrolig utsatt! En har bare en hjelm på hode og ellers ikke så mye annet. Kjøretøyet er åpent og derfor blir enn også veldig utsatt. Dette resultat av min kollisjon ble til at jeg fikk en livsvarig skade som jeg aldri kan bli god ifra. Det er en nakke skade, som preger mitt liv hver å en dag. Det er konstante smerter! Jeg har fått flere bekreftelser på at denne skaden utgjør at ting i hverdagen kan bli en litt større utfordring. Flere ting har også kommet ferm ang denne skaden og som prege min hverdag.

Jeg er nå mamma, har konstante smerter i nakken. Men jeg klarer fint mamma jobben og mamma rollen. Skaden kan by på utfordringer i løpet av dagene og tiden min, men jeg ser på det som en utfordring. Jeg er ikke en person som legger meg ned pga smerter og sier at jeg ikke kan forskjellige ting, jeg står på å finner løsninger på det sånn at jeg kan gjøre det. Hensyn må jeg ta og uansett hvor mye jeg merker skaden, lar jeg ikke den bli en hindring i livet mitt. Jobb skal jeg ha etter min datter har begynt i barnehage. Så uansett om jeg er skadet for resten av mitt liv, skal jeg selvfølgelig få meg jobb. Noen har av å til vert engstelige for at skaden i min nakke skal hindre meg i å klare å gjøre hverdags ting med min datter, men det gjør det ikke! Noen hendelser og hverdags ting kan gjøre at det blir større og mer smerter, men jeg jobber hele tiden med å prøve å styrke nakken min. Bra blir det aldri igjen, men når enn lærer seg til å leve med det å til rette hverdagen på best mulig måte så går det helt fint. Jeg har kjøpt ekstra utstyr som jeg bruker for å gjøre hverdagen lettere for meg sammen med min datter, og hverdagen er utrolig lett. Jeg har lært og kjenne mine grenser og hva som gjør at smertene blir enda større. Så skaden min påvirker ikke min hverdag og liv som mamma, som andre nokk skulle trodd. Jeg ser på hver en hindring som en utfordring å finner muligheter og måter til å gjøre de samme tingene men på en annen måte sånn at det blir lettere for meg.

En kan velge å plukke frem det positive i det, eller enn kan velge å leve i en sorg over hvordan livet har blitt snudd på hode. 

Valget mitt har blitt at jeg ønsker å plukke frem det positive med at jeg kan bli mer kreativ på å finne måter til å få hverdagen lettere med å gjøre de samme tingene så andre men på en annen måte. Ulykken preger meg, men samtidig har den fått meg til å se at enn bør vise at enn setter pris på de rundt seg hver eneste dag. Enn vet aldri hva som kan skje å når det er for sent til å vise andre at du er glad i de.

Etter ulykken sier jeg alltid til min mor og andre rundt meg at jeg er glad i dem. Hver gang jeg skal av sted eller skiller lag med noen sier jeg det. For enn hver aldri når det er for sent! Jeg har blitt mer påpasselig med å sette pris på andre rundt meg og hverdagen generelt.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati og at andre skal synes sunt på meg eller noe. Jeg skriver det for at andre skal få se hvor farlig det kan være i trafikken å hvor fort ting og ulykker kan skje som vil påvirke resten av livet. Det er ikke alle som er like ?heldige? som meg, etter en ulykke. Det er mange som får enorme skader og verre tilfeller i ulykker enn hva jeg fikk. Det er gale nokk med den skaden som preger resten av mitt liv, men samtidig ser jeg frem over å finner løsninger på det meste. Jeg kommer ingen vei med å se bak over, å dvele over fortiden og hendelsen. Jeg kommer lengre med å se frem over å se en utfordring og mulighet i alt. 

Har du vert utsatt for en ulykke som preget ditt liv?
Har du en skade for resten av livet?
Er du flink til å sette pris på andre og vise/si at du er glad i de?