Nattens hysteriske skrik!

Mørket hadde senket seg og kvelden/ natten hadde meldt sin annkomst. Kvelds stellet var ferdig og Adeline hadde lagt seg fint til å sove for natten. Det var herlig å faktisk sette seg ned i sofaen og finne frem pc en og begynne å laste inn bildene og film ifra dagen som nettopp var på vei til gå over til en ny dag. En ny dag med nye inntrykk og nye spennende hendelser og gleder i sammen med min datter. Jeg hadde planlagt en tidlig kveld, men det har en tildens å gå galne veien når jeg planlegger det. 

Skuldrene var senket og jeg hadde fått vert ute i stallen og sakt god natt til hesten min og brukt litt tid sammen med han. Det er en nydelig flekkete islandshest som jeg var så heldig og fikk til bursdagen min i for fjord. Han heter Dropi og i år er han gammel nokk til at jeg kan starte inn ridningen, noe jeg gleder meg utrolig mye til.

Da jeg som sakt hadde fått senket skuldrene mine og satt meg godt ned i sofaen, hørte jeg en lyd. Det var ikke hvilken som helst lyd! Det var skrik! Et skrik som skar ned i mammahjerte og jeg kjente panikken tok meg, redselen kom. Det var et skjærende skrik ifra babycallen, noe var galt! Jeg hoppet opp ifra sofaen! Og det eneste orde jeg fikk fram til min mor var ?Adeline!?. Jeg sprang så fort bena mine kunne. Glatt gulv på glatte sokker er ikke den beste kombinasjonen, trappen kom og jeg styrtet opp. Jeg tror seriøst jeg aldri har sprunget så raskt opp en trapp. Å rett inn på romme mitt der Adeline lå i sengen sin å skulle sove. Hun skrek! Tårene trillet, hun var liv redd. Jeg snakket rolig til hun og passet på at jeg ikke stormet inn på rommet å skremte hun mer, men at jeg gikk inn i et passende tempo som ikke var skremmende eller noe for hun. Jeg snakket med en gang til hun da jeg kom opp å innover på romme mitt. Men det som møtte meg var tårevåte øyner og en datter som var livredd. Rask var jeg med å få hun opp å inntil meg, sakket med en rolig stemme. Bena var som skjele etter et sånn sjokk og raskt tur opp til 2.etasjen. Men fortvilelsen var stor. Hva som hadde skremt min datter og hva som var galt var uvisst.

Etter en liten stund klarte jeg endelig å få Adeline rolig. Hun hadde ikke vondt noen plass eller noe. Men hvis jeg prøvde å legge hun ned igjen i sengen sin, begynte hun med en gang å grine. Hun trengte å være nær til meg og få kjenne at hun var trygg. Om hun hadde hatt mareritt, eller om det var noe som hadde skremt hun, vet jeg ikke. Det er enda uvisst, men en selvfølge var det da klokken var presis 01.20 at min datter skulle få være inntil meg og få trøst og roet seg. Hun skal aldri ligge i sengen sin å være redd eller noe! Trøtt var jeg, planen om å legge seg tidlig var igjen brutt. Min datter trengte meg, og jeg var der. 24/7 uansett tid, er jeg der for min datter, som alle mødre gjør for sitt barn. Det er en selvfølge.

Tiden gikk og kvelden var blitt til natt, nattens mørke var blitt oss venn der vi satt i stua å lot tårene og redsel gå over til smil og latter. Vi var alle stelt for kvelden men tiden hadde ingenting å si, min datter skulle få holde meg våken så lenge hun trengte det. Etter lengre tid og smilet var rundt munnen, men øynene var små. Vi var endelig trøtte begge to.

Sengen sto endelig for tur, og vi kunne legge oss uten tårevåte øyner, et smil rundt munnen og etter kort stund en sovende datter lå på siden av meg og sov endelig trykt og godt.

Mange kan tenke at det var feil av meg å feire til med engen plass til min datter i sengen min, men det er et valg jeg gjorde. Min datter sover til vanlig i sin egne seng men når noe sånt skjer å hun blir redd for å legge seg igjen samme kvelden i sin egne seng, er det for meg en selvfølge å la hun føle seg trygg ved å ligge i samme seng som meg. Der jeg kan være om hun våkner igjen å prøve å roe hun, uten at hun trenger å bli enda mer skremt av å ligge i sin egne seng. Hver å en har sine egne valg de gjør, meninger rundt ting men jeg gjør det som jeg føler er best for min datter. Ingen kan si at det er feil osv, for alle barn er forskjellige sånn som alle mødre også er.

Dette har skjedd nå to netter med en natt imellom, men i går var det mest skremmende og skjærende skriket jeg noen gang har hørt ifra min datter. Det var langt ifra bare jeg som reagerte, min mor (Adeline sin momma) kom like etter meg da jeg sprang så fort jeg kunne opp. Vi var begge fortvilet og redde da vi hørte skriket, nattens hysteriske skrik!

Har du opplevd noe av det samme?
___________________________________