BLE ALLE TATT AV STORMEN?

Det å være en blogger er ikke alltid så fint å flott som alle skal ha det til. Det byr på mange ting, og samtidig får det virkelig satt følelsene dine på prøve. Det er mange negative kommentarer som strømmer inn, men også positive. Det er mange som gir gode tilbakemeldinger og som er en av de store grunnene som gir meg pågangsmot. For når enn ligger på f.eks sykehuset og skal føde, der enn er alvorlig syk og får kommentar på bloggen med at noen håper at enn dør.. Da kan enn virkelig begynne å lure på hva som skjer med verden! Hvem kan klare å skrive slikt til noen? Det fatter jeg ikke..

Jeg har nå drevet denne bloggen i ca 4 år, om ikke lengre og har jobber hardt for å komme dit jeg er i dag. Jeg har felt mange tårer på veien, smelt pcen i sammen på bordet, bannet for meg selv, men også jublet av glede, fått mange sponsede pakker med spennende produkter i posten, mange motiverende Mail og kommentarer, vunnet andreplass ved en blogg pris, vert i media, vert på topplistene uendelig mange ganger, osv. Jeg har jobbet og fått igjen så mye flott for det.

Men bak “glansbildet” som mange ser og tror at det å være en blogger er, så finnes det en mørkere side.. Jeg har møtt på sjalusi og mennesker som ikke har klart å glede seg på mine vegne, mennesker som sto meg nært. Det har virket som de har sett seg blind på “godbitene” som jeg er heldig og får, men glemmer strever og all den jobben jeg har gjort for å oppnå den. Der er som et lite ord med stor betydning forsvinner, og gratulerer blir plutselig et ukjent og defust ord. Hvorfor skal andre rundt meg være mer opptatt av om jeg har fått utbetaling, hvor stor verdi det sponsede produktet har, osv. Det er jo egentlig ikke noe noen andre enn meg så har noe med det. Og når det blir sure miner, oppgulp og vanskelige situasjoner der folk virkelig skriver for å trykke meg ned å slenger negative kommentarer til meg, da ser jeg ingenting til mine venner.. Det er ingen som støtter meg eller gir meg positive kommentarer som oppmuntring. Jeg har en venninne som ringer meg og snakker med meg når hun ser det blir mye negativt. En venninne som ikke ser seg blind på det jeg får igjen for alt de arbeidet jeg har og enda legger ned i bloggen min. Hun har aldri spurt meg om å prøve å få lurt til seg noe sponset produkt ifra bloggen min, aldri prøvd å få produkter billigere pga min blogg eller noe. Hun ta meg for den personen jeg er å hun kjenner meg for den jeg er. For hun vet jeg at jeg alltid kommer til å være den jenta hun alltid har kjent, og ikke bli sett på som den bloggeren flere snakker om.

Det er når slike ting skjer og i lengre perioder jeg ofte føler meg alene, og jeg begynner å lure på hva som gjør at andre trekker seg bort på en slik måte. Det at jeg er en offentlig person skal ikke ha noe å si, jeg er jo den samme jenta som jeg alltid har vert. Sjalusi for hva jeg har oppnådd synes jeg blir trist om noen har, for jobber enn hardt nokk for å nå sine mål og ønsker så klarer di fleste å nå dem.

Det mange ikke vet er at det er ikke få ganger min mamma har fått telefoner der jeg har grått, eller sittet med meg å prate der jeg sitter med tåre fulle øyner og er nedfor. Det er ikke få ganger jeg skråler igjennom listen på vennene mine og ikke finner noen å ringte til for å få prate om ting, uansett om det er små eller store negative eller positive ting.. Men ender opp å bare legge mobilen til sides for det ikke var noen der så jeg kunne dele det med.

Jeg har venner men samtidig føler jeg meg så alene.. Jeg føler meg alene når det kommer til bloggen min, for det er ingen av dem som ønsker å lytte, støtte, motivere eller gleder seg sammen med meg. Er det slik det egentlig skal være?! Skal vi ikke være mot andre, slik vi ønsker at andre skal være over for oss selv?