2017 Archives

Min hverdag28.09.2017

sosial redsel

I alle år har smilet vert på plass, jeg har vert sosial og jobber med en sosial jobb. Det som er så greit med Internett og sosiale medier er lett – jeg kan skule det indre. Jeg kan skule min redsel, tanker, usikkerhet, følelser, osv. Men det kommer et punkt i livet der det sier stopp, og brutalt sett faktisk stopper. Usikkerheten kommer frem, redselen kommer til syne, og den masken som har reddet meg visner mer å mer bort. Ønsker jeg det egentlig, ønsker jeg å lette på trykket å få det ut? Svaret er både ja og nei, men her kommer den uansett. Det er på tide og gå ut av komfortsonen min igjen. Og denne gang for min egen del!

Folk smiler, sier hei, kjenner meg igjen og kjenner til meg. Folk snakker og viser at jeg er en person dem kjenner til, men jeg kjenner ikke til dem i det hele. De siste helgene og månedene som jeg har vert mer sosial, gått ut i den skumle verden og blitt kjent med mennesker, har jeg flere ganger blitt kjent igjen ifra sosiale medier. Ikke at det er galt på noen måte, men dem tror de kjenner meg for de kjenner den offentlige meg ifra sosiale medier, og ja det er meg men det er ikke hele meg og min hverdag – mitt liv. De kjenner en liten brøkdel av en stor helhet, og jeg kjenner ikke dem på noen som helst måte. Vell er det koselig å hyggelig når andre mennesker tar kontakt, men den siste tiden har jeg måttet gå i dybden av megselv og da kom er realitet opp som er skremmende.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har i de fleste år gått i samme omgivelser, ergo trygge omgivelser fordi det er kjente omgivelser som jeg kjenner. Jeg har vert sosial på medier men ikke sosial i omverden. Venner har jeg, men det er venner som kjenner meg for den jeg er – de kjenner min historie og min bagasje. De kjenner den tolmodige michelle som kan være tolmodig i noen minutter og den ADHD michelle som ikke eier tolmodighet og er full av impulser og snakker ifra leveren. De kjenner den sprudlende, glade og sårbare meg, og de kjenner den usikre og redde meg. De kjenner meg for den jeg er og jeg kan slappe av fordi dem forstår meg uten å reagere. Men det som jeg virkelig ønsker er å utvide vennekretsen, bli kjent med flere mennesker, være sosial uten og være meg uten å trykke megselv ned. Men det som overrasker meg er redselen som kommer frem, redselen for å være meg, kunne bli akseptert for den jeg er. Redselen for at ADHD en og impulsen tar over, redselen for å være for mye meg – for det er alltid det som har blitt smelt tilbake på meg der mennesker sier jeg er masete, krevende, og rett å slett ikke bra nokk for den jeg er. Og vips – ja så var dem forsvunnet bort ifra mitt liv, uten at jeg ønsket. Dette har skjedd så uendelig mange ganger at jeg faktisk har blitt redd. Jeg innser at jeg er faktisk redd når jeg blir kjent med nye mennesker pga jeg er redd for når dem plutselig bare forsvinner ut av livet mitt, redd for når det negative ordene kommer, redd for å ikke bli godtatt for den jeg er. Jeg er meg men jeg er redd for å være meg, selv om jeg ikke kan være noen andre.

Jeg trodde aldri dette var en realitet, men sannheten er at det er det. Jeg prøver så godt jeg kan å bli kjent med nye mennesker, utvide vennekretsen, men bak alt som ikke blir sakt så er det en enorm stor redsel og jeg ønsker å ta kontakt med de nye jeg blir kjent med, men samtidig er jeg redd.

Dette er jo helt absurd spør dere meg, og ikke har jeg klart å sette ord på noe av dette tidligere, fordi jeg ikke har innsett dette før nå. Men en ting vet jeg innerst inne, det skal aldri få stoppe meg og de ekte menneskene som er ment for å være i live mitt er der og blir der, om de er påvei inn i mitt liv, allerede er der eller nye som er ment skal komme i live mitt så blir dem der hvis det er de som er ekte og gode. Vell er vell alle gode på hver sin måte, bare ikke alltid alle er gode for alle, og noen mennesker passer bedre i samme omgivelser enn andre. Jeg må bare få bort min sosiale redsel og redsel for å være en burde for andre.

Dette er somsakt super skummelt å dele, men for å lette litt inni megselv velger jeg å gjøre det. Det hjelper jo ikke å stenge meg inni megselv. Så om du er bekjent, venn eller familie medlem eller hva enn du er i mitt liv, aldri ta dette rettet mot noen av dere. Det er ikke noe som er ment til noen, men det er indre følelser som er vanskelige for meg og som jeg ikke har klart å sette ord på før nå. Ta heller kontakt å vis at dere er der, for jeg setter pris på dere alle – det er bare min redsel som tar over iblant og redsel for at jeg skal miste noen av dere alle.

1 kommentar

Livet som mamma til Mina Adeline31.08.2017

GRATIS STRIKKE OPPSKRIFTER – En hyllest med pinner!

Pinnene suser og tikker som trommestikker, bare disse har trå på seg.

Om jeg noen gang bare hadde forstått meg på det. Om jeg bare hadde hatt den tålmodigheten. I mine øyner er det kunst og en uendelig kjærlighet, som lyser opp bak hvert et stikke plagg. For vi som får det i gave, vi som ikke strikker det – vet egentlig alle oss hvor mye arbeid det er i hvert plagg som blir laget med disse pinnene som er en trommestikke lignende pinne?

Jeg har selv klart å fullføre et stikke plagg selv i mitt 25 årige liv nå. Det var ikke før ca 2 år siden at jeg faktisk klarte å strikke min første genser til min datter, og det er det første jeg har klart å stikke ferdig. Jeg hev meg uti mønster, maske sting, osv – men jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde aldri i mitt bare liv klart det uten den gode støtten å hjelpen som jeg fikk av min mamma. Hun er en reser på pinner som i mine øyner ser nesten ut som tromme stikker, bare disse bruker enn trå til å trylle frem mesterverk – men med tromme stikker tryller enn frem vakre toner og melodier. Ja begge deler er kunst og begge deler krever tid og konsentrasjon. Men jeg skal innrømme at jeg synes det er lettere å spille på trommer enn å prøve å trylle med garn og pinner.

Jeg har i mange år beundret min kjære mamma for hennes kunst med hendene, pinner og garn. Den tiden det tar og den tålmodigheten å konsentrasjonen som det kreves for å klare å skape den kunsten som blir skapt. Det er faktisk magi! I mange år har hun strikket og det var først når min datter kom til verden at hun begynte å leke seg med mindre pinner og tynnere garn, det var da en stor forandring var igang. En forandring der plaggene og det som ble tryllet frem ble mer å mer annerledes og jeg synes at alt min mamma har laget har sett kjøpt ut men dette så fabrikk laget ut! – ja hvert fall i mine øyner! Så litt over 4 år har godt og hun utvikler seg stadig. Jeg beundrer hun mer å mer å jeg trodde faktisk ikke det gikk an å se mer opp til en person å beundre en person mer enn hva jeg gjør, men sannelig går det. Jeg er så stolt av min mamma som tryller frem klesplagg etter klesplagg, lue, vanter, sokker, osv. Ja det er ikke en eneste ting hun ikke klarer å trylle frem – om det er med en pinne eller opp til hele 5 pinner. Noen ganger kan det se ut som en ren operasjon som får gård når hun jobber med f.eks en bukse eller en genser. Jeg blir bare helt mål løs – at det er mulig!

Nå som tiden har godt og jeg har sett den enorme utviklingen på hennes flotte håndarbeid trodde jeg virkelig ikke det kunne tas til noe videre nivå – fantes det virkelig et nivå til å ta hele strikke arbeidet videre til?! Jo faktisk.. Nå har hun startet med å designe og lage sine egne strikke oppskrifter til barn og småting til voksne (hun jobber enda med det som er til voksen). Hun strikker, tegner, får inspirasjon og ideer ifra min datter og jeg hjelper iblant med det jeg kan. btw, fortalte jeg at jeg er en mester i å rykke opp når det har blitt en liten feil i trylle formelen under arbeidet? da er det som regel jeg som får jobben med å rykke det opp, og det er noe jeg får til! Men jeg merker at vi alle koser oss, selv om det er min mamma som gjør den store jobben og tar seg av tryllingen av alle ideene som kommer frem ifra oss alle når vi har stunder der vi sitter å deler ideer, skaper dem og former dem.

Så jeg ønsker gjerne å få vise dere noen av de flotte mesterverkene som min kjære mamma har designet og laget selv – og du, det er også gratis strikke oppskrift på de 3 plaggene jeg deler med dere nå. Pluss det ligger ute enda flere gratis oppskrifter på bloggen hennes (HER)

La oss starte med den nydelige M.A´s Jumpsuite.
Den er har både min datter, meg og min mamma jobbet med å designe – men den som har gjort det store arbeidet er min mamma. Dette er det første plagget hun designet selv til barn, og jeg må si at dette toppet virkelig toppen på kransekaken. Den er luftig og god, den er lett for både barn og voksne til å ta av å på, samt også er den god for barna å bevege seg i. Den kan brukes til både hverdags og finere settinger.

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER!

Så har vi den vakre Addes Capribukse!
Dette er den andre oppskriften som min mamma har designet sammen med oss andre i huset nå i sommer. Det er en capri utgave og som går i samme stil som jumpsuiten. Den er behagelig for barna å ha på seg, lett bevegelig i den og den holder fasongen. Den er ikke for varm og heller ikke for kald, samtidig som enn kan bruke den i både litt finere settinger og hverdags settinger.

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER!

Så til slutt med de 3 oppskriftene jeg vil dele med dere i dag som min mamma har designet og laget selv er, Trampoline skjørtet!
Dette er en utvidet utgave med Addes Capribukse, der capri buksen er underst og skjørtet er strikket fast i capri buksen. Denne ideen kom ifra å se min datter hoppe på trampolinen der trusa hennes hele tiden kom til syne når hun hadde skjørt eller kjole på seg. Så med små troll springende å alle høyder, vinkler og fasonger – kom vi på denne smarte og gode løsningen. Trampoline skjørtet er strikket med alt i ett og er ikke noe som skal sys i sammen. Det er vakkert mønster på den og den er godt bevegelig og kjempe herlig for barna som er aktive i lek og i hverdagen. Dette er et plagg som også passer til både finere anledninger og til hverdags, det er bare hva enn velger å kombinere det sammen med. Personlig så elsker min datter dette plagget og det er lett for hun å ta den på, og helt perfekt i en aktiv hverdag.

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER!

Til slutt ønsker jeg å nevne at vi andre som ikke strikker å lager plagg, vi tar ofte strikkeplagg forgitt. Vi får det i gaver til oss selv eller til barna våre – men vi kan raskt tenke ” å bare en genser ” eller ” å bare noen sokker “, men vi må huske på at det er ikke bare. Alle plagg med pinner å garn krever tid, konsentrasjon, kreativitet og ikke minst blir det lagt enormt mye kjærlighet å omtanke i hvert strikke plagg. Det er ikke bare et plagg, det er så mye mer. Så neste gang du eller dere får noe som er strikket eller hjemmelaget – husk at det er så mye mer verdifullt og unikt enn det som blir kjøpt på butikken. For faktisk – det som blir kjøpt på butikken, da blir du tenkt på i det øyeblikket, men det som er hånd laget blir du tenkt på over lang tid og det er laget spesielt til hver enkelt en.

Så tusen takk mamma, for at du er så flink, tålmodig og kreativ som strikker og tryller ferm de vakreste plaggene og tingene med de pinnene og garnet, du tryller og jeg beundrer hva du klarer å skape. Du er helt fantastisk!

// Alle plagg og oppskrifter i denne bloggen er laget av min mamma – blogg: www.benteslilleverden.blogg.no //

#håndarbeid #strikking #gratisstrikkeoppskrift #barneklær

1 kommentar

Min hverdag29.08.2017

Interiør glede

Når de 4 veggene i huset er det en ser hver dag, samme rom – samme hus – samme omgivelser.. da går enn lei etter en stund og trenger variasjon. Noen har en kropp som er frisk og en helse som er tipp topp, men når du selv som en ung person på 25 år har en syk kropp og en helse som ikke er helt optimal, blir det fort de samme 4 veggene og huset enn tilbringer mye tid i.

Jeg har alltid vert en person som trenger variasjon, en person som går fort lei samme

Omgivelser og dager som er like. Jeg har alltid trengt forandringer, utfordringer der jeg får bruke hode og kroppen min. Men når kroppen ikke har samme utholdenhet og er på samme nivå for – ja år å dag tilbake i tid, må enn være kreativ og lage sine egne variasjoner i sine faste omgivelser.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har alltid elsket interiør, men det å få leke seg med interiør og bruke sin egen fantasi og ideer har først blitt vekket mer å mer med årene. Når ME er en realitet i hverdagen byr det på begrensninger om enn ønsker eller ei, enn må til slutt bare godta og ikke jobbe imot kroppen hele tiden. Så for å gi meg selv den variasjonen og forandringen som jeg til vanlig trenger, bruker jeg fantasien og lar ideene mine fly fritt i huset. Jeg pynter, forandrer i rom i huset, finner frem gammel pynt og bytter ut. Jeg finner variasjonene i de små interiør forandringene og dekorasjon forandringene som jeg gjør. Og når det er 17.mai, jul, bursdag, osv – ja da gjør jeg litt ekstra ut av det. Rett å slett for kosen sin skyld og for å få en forandring selv å se at jeg mestrer noe annet enn bare hverdagen. Jeg finner en glede i det og synes det er viktig og finne glede i små ting i hverdagen på lik linje som det er viktig og finne glede i de store tingene også i hverdagen. Min hverdags lykke er ingen hemmelighet at den er min datter, men jeg har også funnet lykke i interiør og klarer å kose meg med det å du – til å med min datter er med meg på det iblant, og da kan det ikke bli større glede å lykke enn når hun som betyr mest for meg også synes det er spennende og kjekt! 🙂

Bildene ovenfor er ifra min Instagram konto: mammatiladeline.

0 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline28.08.2017

Bestevenner uten grenser

Til min datters 4 års dag fikk hun ponni av meg og henna mormor (Momma som vi sier i familien). Ifra første stund ble dem et! De ble og er bestevenner som er uadskillelige. Jeg ser hvordan de begge lyser opp hver dag av hverandre, og jeg ser hvordan dem har et bånd som er sterkere enn noe som ikke kan beskrives med ord. Aldri har jeg sett et så spesielt og fantastisk bånd mellom noen før! Så ønsker å vise dere noen herlige bilder som jeg har fått tatt av dem.

1 kommentar

Produkttesting/Samarbeid28.08.2017

Veien med lavbudsjett ble til drømmekjøkken

Som jeg tidligere har snakket om så har vi prøvd å være kreative ved å nå vårt drømmekjøkken. Med lavbudsjett er det ikke alltid så lett, men endelig kan jeg si – drømme kjøkkenet er i boks! – Okei med noen visse småting som gjenstår.

Vi har over lengre tid jobbet med kjøkkenet vårt. Vi var så heldig og fikk kjøkken innredningen gratis på finn.no og vell var det ikke riktig farge. Etter å ha gått å suglet på et drømme kjøkken på IKEA, fikk vi tak i fargekoden til det kjøkkenet som vi drømte om. Vi fikk malt vårt gratis kjøkken om til den gråfargen – vips, så hadde vi fargen og var nermere målet med drømme kjøkkenet. Benkeplate er dyrt, vertfall for oss – så vi fant en billig utgave, mikset til som en kjøkkenbenk og en kveld jeg satt på wish appen (har du hørt om den? Den er helt genial!!!) så kom jeg over tapet lignende ting med "tape" på den ene siden og valgfritt farge som tåler vann og som er til kjøkken. Jeg klikket hjem en hau av disse rullene og i helgen kom endelig den mørke kjøkkenbenken frem i hus. Jeg har lenge drømt om en svart kjøkkenbenk men denne toppet alt. Den er mørk/svart med liv i. Noe som for oss ble perfekt.

Så ved litt maling, Finn.no og wish appen – har vi fått drømme kjøkkenet i hus. Ja til å med uten å måtte bruke mangfoldige tusen kroner.

Det er helt utrolig å se hvordan kreativiteten og andre løsninger kommer når enn har et sterkt ønske og plutselig klarer å finne andre veier for å nå det. På bilde under ser det mørkt ut, men dette pga det var langt over midnatt da jeg tok bildet i går. Men bedre bilder kommer, og det som gjenstår er et strøk til med maling, skifte håndtak på skuffer og skap, sette på speil brikker med vasken slik at de grønne flisene der blir borte og skifte ut gardinene med persienner. Så nå er det bare små ting igjen til kjøkkenet er offisielt ferdig! Hurra!!!

0 kommentarer

Livet med ME27.08.2017

ME – hverdagens slag, med en dypere depresjon!

Hopp og sprett og tjo og hei..

Kråke klubben står på TV og jeg ser på en mann som springer rundt og koser seg sammen med en morsom liten kråke. De springer å springer i skog å mark, langs sjø og sykler over land og strand. Jeg tar meg selv i å kjenne jeg blir sliten av å se på den aktiviteten og sier til min mamma "wow- tenk å hatt den energien". Uforventet får jeg til svar av hun "ja slik er det å være frisk"! Woow, er det slik? Er det faktisk normalt å ha en slik energi og overskudd?

Det får meg til å tenke å de siste ukene har budd på utfordringer å en større depresjon i meg.

Vi har i 2 uker hatt innleide fagfolk som har meislet, støypt, lagt nye røyr, langt opp alt nytt på badet, nytt gulv og nye vegger, tak, lys og inventar står for tur nå til uken. Vi har hatt folk her hver dag i 14 dager som har sprunget rundt og jobbet som noen tøffel helter. Mens jeg, ja hva har jeg gjort? Jeg har ligget i sengen, hørt på lystige glade stemmer ifra de som jobber, hørt hvordan de koser seg med arbeidet de gjør. Mennesker som kan ute noe i hverdagen og har en hverdag som er variert. Mennesker som kan velge å jobbe overtid, som kan styre sine dager og har en økonomi som er bra isteden for å være syk å være under nav. Jeg har ligget i sengen, felt tårer i fortvilelse å trist het for jeg får slag på slag i hode mitt med at jeg blir tvunget til å innse at kroppen min er syk.

Før jeg fikk kjenne så nært på hverdagen min med hvordan en hverdag uten en syk kropp er innså jeg det ikke på samme måte. Jeg klarte å sette mer pris på alt eller bedre sakt det lille jeg klarte i hverdagen. Jeg var stolt om jeg hadde klart å sette på en klesvask, rydde stuebordet, gå ned med søpla og ha middag klar når min datter kom hjem ifra barnehagen. Ja 3 ting på 8 timer, og jeg var stolt. Mens nå, nå faller tårene mine om kvelden når jeg legger meg i sengen og er alene. Jeg hater megselv for å ikke klare mer. Jeg er misfornøyd å skuffet av megselv om jeg den dagen har klart å presse meg til å klare å rydde kjøkkenet, støvsuge nedre etasje i huset, og gjøre rent 3 bokser i stallen – kanskje også presset meg enda litt mer og klart å plante 4 blomster ute.. jeg burde egentlig hoppe å juble av glede, men sannheten er nå den at jeg skammer meg. Jeg skammer meg over at kroppen min sier stopp, en mørk sky legger seg over meg å trykker meg ned i grus av tristhet pga jeg ikke klarte mer enn det den dagen. Samtidig som jeg får svi noe enormt for det når kvelden kommer å roen senker seg. Da visner bena mine og en lammende følelse kommer, en murstein av flere tusen tonn legger seg over kroppen min og jeg blir lenket fast til jeg sover. Det er direkte flau! Jeg som 25 år skal klare så mye mer, men med en syk kropp med ME – føler jeg skam over hva jeg klarer og ikke glede over hva jeg klarer lengre. Den tunge realiteten slo meg hardere enn forventet når jeg så mer av den friske hverdagen for andre mennesker tettere i hverdagen min.

Men en ting skal sies, jeg har et stort lyspunkt og en stor ting som jeg mestrer kjempe bra og det er at jeg er en God mamma å bruker energien min på min herlige datter. Om jeg ikke klarer å gjøre ti tusener av ting på en dag og tårene kommer på kvelden når mørket har lagt seg, så har jeg vertfall klart noe bra – jeg har vert 100% tilstede for min datter og skapt en vakker dag hver dag med hun. Og ingenting i livet er verdt mer enn det.

0 kommentarer

Min hverdag27.08.2017

Kan jeg få være “normal”?

Av å til skulle jeg ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Slippe å høre negative ting om den jeg er, og til tider ikke handle på impuls. ADHD eller ikke, men hvorfor kan jeg ikke bare få være meg – være den som kan få føle seg normalt blant andre og ikke unormal.

Jeg husker godt da min mamma spurte meg for en god del år siden ang hva jeg ønsket meg til bursdagen, og da var svaret mitt klart "jeg ønsker å få føle meg normal". En liten jente som hadde et stort ønske om en slik ting til sin bursdag, er ikke noe enn hører hver dag. Fikk jeg mitt ønske oppfylt? – nei.. hvordan skulle det være mulig for dem å oppfylle mitt ønske, for ikke var det er normalt ønske heller.

Jeg fikk medisiner for ADHD en men det fikk meg ikke til å føle meg mer normal, roligere i hode å en tanke om gangen – ja.. men normal? Nei. Ikke kan noen medisiner gjøre at enn føler seg normalt, for hva er normal?

Med tidenes løp har jeg opplevd mye godt å mye vondt. Jeg har mistet venner pga min ADHD og mine impuls handlinger, og vondt har det vært. Samtidig som jeg må spørre megselv, er de det som isåfall er ekte venner. Og med tidens løp har jeg kommet frem til at ekte venner aksepterer deg for den du er og ikke dømmer og stikker pga noen bokstaver som tydeligvis "forklarer" hvem du er. For alle er unike og ingen er like – finnes det egentlig noe fasit på å være normal, eller er vi alle litt unormal og spesielle på hver vår måte?

Det vil vel tiden vise.

0 kommentarer

Livet som mamma til Mina Adeline31.05.2017

Et godt forbilde eller en av de andre?

// repost //

Er det ikke bra nokk å bare være oss selv eller må vi opp følge noen krav for å være et godt forbilde for våres barn eller kommende barn?

Glamor modell, naken modell, topp blogger, super god jobb, nav, rik, uteligger, tigger, lang og god utdanning, osv! Ja alle kategorier som oss mennesker kan gå under. Allerede tror jeg dere har kommet over på tanken med noen av kategorier som ikke er nevnt ovenfor. Men stopp opp! Ikke belast hjernen din med de tankene.

Har det seg sånn at alt vi mennesker gjør, om det er jobb eller hverdag, utseende eller fortiden, så skal vi måtte bli dømt av andre når den dagen kommer at vi har fått et barn eller skal ha et barn? Eller at vi skal bli dømt skjenerelt? Er det et krav om hvordan vi må oppføre oss for at vi ikke skal bli dømt av andre om vi er et godt forbilde for våre barn eller kommende barn? Er det ikke bra nokk at vi er oss selv og står for det vi velger å gjøre ut ifra våres hverdag og våres liv. Skal det ha så mye å si om vi er et godt forbilde eller ikke?

Jeg hører og ser ofte at mødre blir ofte dømt for hvordan de ser ut (tatoveringer, piercinger, klesstil, osv), hvilken jobb de har, og hvordan fortiden deres er. Ja rett å slett alt! Vi mennesker er de verste med å kritisere andre og dømme andre, om vi kjenner de eller ikke så dømmer vi hele tiden. Etter jeg selv ble mamma har jeg lagt veldig merke til at mødre blir ofte kritisert og får høre ?du burde sjemmest? ?du er ikke noe godt forbilde for ditt barn, når du holder på sånn? ?hvordan kan du gjøre sånn når du har et barn? ?du skal liksom være en mor?, osv. Dette er bare litt av hva jeg har sett at noen mødre får høre. Hva gjør at andre skal ha rett på å komme å dømme andre mødre og mennesker sånn så det?! Mye skjer i hode og mod kroppen, ja hele livet når enn blir gravid og får et barn. Hvilken jobb enn er i eller livs situasjon har ikke andre mennesker noe med, og det gir dem heller ikke noe mer rett på å dømme de på om de er et godt forbilde eller ikke. Alle har jo et valg om når de har fått et barn, men det stilles større krav til en mor enn en far. Det er mødre som går igjennom en graviditet og fødsel, forandringer i kroppen, ja alt som følger med. Det er mødre som enn hører mest om som er alene med et barn og skal forsørge det. Å det er mest mødre som enn hører blir kritisert. Hvor er faren oppi alt? Har det ikke noe å si om at begge foreldrene skal være et godt forbilde hvis enn absolutt skal utale seg om det istedenfor å bare rakke ned på mødrene? Jeg har intrykk av at det er mødrene som blir lagt vekt på, hva fedrene velger å gjøre og bruker sin hverdag på bryr ikke andre seg om. Om han velger bort sitt barn, er en far men ikke stiller opp for sitt barn, ikke står annsvarlig i barnet liv, jobber hele dagen og ikke er hjemme med barnet, har en utfordrerne fortid, er utro, velger bort sitt barn pga penger, osv. Ja alt, enn kan tenke seg. Fedrene har også sine ting og valg som skjer men som ingen tar hensyn til, de henger seg bare opp i hva mødrene gjør og er. Er det bare mødre som skal få hele overhalingen med å bli dømt over om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke? Og er det virkelig rett å dømme andre uten å kjenne de, eller å hvite hele historien? Kan enn ikke bare stille seg nøytral å snakke for seg selv før en skal bruke tiden sin på å snakke og dømme andre og bestemme om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke!

Foreldre har en viktig oppgave, nemlig og oppdra barna sine og alt som det innebærer og være foreldre. Selvfølgelig er det viktig og tenke igjennom hva enn gjør i hverdagen og hvordan enn fremstiller seg og oppfører seg over for sine barn. Barna ser opp til sine foreldre og de er det viktigste de har i livet. Alt foreldrene gjør, preger barna. Barna tar ofte opp hva foreldrene gjør og tar etter dem. Hvilken verdier og valg enn tar i hverdagen påvirker selvfølgelig barna uansett hvordan enn snur og vender på det. Men det er ikke alt andre rundt vet om hva som er grunnlaget og tanken bak alle valgene som skjer i andre sitt liv. Enn vet ikke hvordan foreldre og andre gjør for å skåne sine barn. Enn kan fremlegge seg på en måte men realiteten kan være en helt annen en hva andre oppfatter og tror. Hvilken jobb, karriere, livssituasjon enn er i så har det som regel sine grunner. Det trenger ikke å bety at barnet blir rammet av det å det trenger ikke å gi andre rett til å dømme om hvilke forbilde enn er. Hvordan enn kler seg, ser ut, sminker seg, har tatoveringer, jobb, osv er det et uterlig bilde enn hva som er inni hver enkelt person. Jeg trodde det innvendige og personligheten var det som talt mest! Det er de som skinner igjennom med hvordan en person er å det er de som utgjør om forbildet er bra eller ikke. Det er hva enn gjør det til selv enn hva andre mener at enn gjør det til.

Det å også dømme andre om de har tatt operasjoner, bryst operasjon, mage operasjon, fikser på kroppen sin her å der. Om enn bruker merker klær eller ikke på både seg selv og barna. Om enn har utdanning eller om enn har fått en karriere og jobb uten en utdanning. Uansett hvordan situasjonen til hver å en er, betyr det ikke at andre har mer rett på å dømme å si om enn er et godt forbilde eller ikke. Hvordan folk ser ut å fikser på seg selv, eller uansett så har ikke det noe med personligheten og det indre hos hver å enkelt. Det har noe med det ytre. Betyr det at det er de ytre som skal avgjøre om enn er et godt forbilde eller ikke? Er det ikke personligheten som former oss og preger oss i hverdagen over for hvordan vi er å fremstiller oss?

Uansett hva og hvordan, gjør det deg til et bedre forbilde enn andre med å dømme? Er det ikke det innerste som teler mest? det er som matte. Legg to og to sammen å hva får enn da? Jo i dette tilfelle, våres egne synspunkter og meninger. Bedre sakt, tenk over hva du selv ønsker i livet og hvordan du selv ønsker å være som forbilde over for andre og barna dine, istedenfor å utrykke og dømme andre etter om de er et godt forbilde eller ikke. Er det virkelig krav til hvordan et godt forbilde skal være? Er det virkelig en fasit på det ettersom så mange blir dømt av andre uten at de har grunnlag til å gjøre det? Gjør det deg, ja du som sitter å leser til en bedre person ved å dømme andre på denne måten? Jeg vil høre deres tanker og meninger rundt dette! Men husk! Det er mye enn ikke ser og vet rundt andre sitt liv og hverdag!

1 kommentar

Livet med ME29.05.2017

Fanget

Jeg hyler, jeg skriker – i mitt stille sinn. Tårene renner som vann i en foss, men ingen ser. Jeg smiler men jeg er fanget. Jeg er en fange i min kropp som mitt fengsel. Hadde jeg bare sluppet, hadde jeg bare smilt inni meg også – ja hadde jeg bare sluppet å leve med ME, og slippe at kroppen sier stopp mens hode mitt vil så mye mer.. Hadde jeg bare sluppet de sengeliggende dagene, som er som et isolat. friheten den har jeg, men med en kroppen hindrer meg i der hode vil så mye mer mens kroppen sier stopp å blinker på rødt som lyn å torden på en klar himmel.

Dette er noen få ord som beskriver litt av mine følelser på dager der jeg ikke kan styre ME en som jeg har, men der ME styrer mitt liv. Jeg vil ha kontroll over mitt liv – jeg vil styre mitt liv! men dessverre er det dager der den styringen blir tatt over av to bokstaver som er så mye mer enn BARE to bokstaver.

små ting blir store ting, lette hverdagslig gjøremål må jeg tvinge kroppen min til å klare å gjøre.

Kroppen blir som en robot som går på dårlige å ødelagte batterier som ikke får nokk strøm av laderen. Det er som en kortslutningen som ingen klarer å fikse – og når batteriet endelig klarer å få litt strøm.. ja da overloader den og suger opp all kapasiteten og ender på minus siden etter rekord tid.

hverdagen med å gå me konstante smerter i ledd, muskler, og kropp. Huden blir overfølsom og usikkerheten med om jeg starter å bli syk med kraftig influensa lurer meg stadig. tårer triller og kroppen er sliten – sliten på å jobbe imot seg selv, sliten av å ikke få riktig lader til batariet. Sliten av smerte, og vil så gjerne kunne lese sin egen bruks anvisning, hvis den bare hadde blitt husket å følgt med. for det å bygge opp noe uten å vite og uten en beuksanvisning, det tar virkelig tid.

jeg er bare en 25 år gammel jente som elsker livet! en jente som elsker å smile og le. En jente som er mamma og som elsker mamma livet over alt på denne jord. Men samtidig er jeg en jente som går med en innebygget bitterhet over at kroppen min og andre skal bli styrt av en sykdom som tar over kroppen med smerte og ubehag.

1 kommentar

Oppussing23.05.2017

A piece of my home

Home sweet home. This is the place to find happiness.

Interiør og dekor er blitt en stor glede i min hverdag. Etter vi flyttet til vårt eget småbruk og endelig kunne eie noe selv, ble hele interiør og dekor delen høynet opp til nye nivåer. Det å få gjøre noe om til sitt eget er helt magisk! Endelig kan vi skape våre omgivelser, våre rom og våre hjem med alt vi ønsker. Vi har virkelig pusset opp mye i huset og det har nå blitt vårt hjem. Det er ikke lengre som å bo i noen andre sine omgivelser men det er nå våres omgivelser å vår stemning og preg på det. I starten bare ikke huset og småbruket noe preg av oss, men nå har vi fått gjort det om til vårt og vi har fått pusset opp på en billig og grei måte som vi trivest med. Det å kunne pusse opp rom for rom, er en ting men det å kunne sette den siste kronen på verket med innredning, interiøret og dekoren som er i hvert rom skaper det siste hånden på verket og skaper varme og kjærlighet i hvert rom. Det er helt utrolig hvor lite som skal til og samtidig hvor mye det gjør.

Selv elsker jeg forandring og jeg kan ofte springe rundt og forandre på dekoren, skifte ut små detaljer og gjøre om på ting – bare for å skape en variasjon. Så ved spesielle anledninger elsker jeg å få gjøre litt ekstra ut av det. For å f.eks nevne 17.mai! Det var så kos å få dekorere spisebordet og ute til den store dagen. Det å se hvordan så lite på slike anledninger gleder min datter, får smilet mitt til å nesten gå rundt. Hun elsker å få være med å delta på det, og ikke minst det minner hun mer om hvilken anledninger som står for tur. Da hun f.eks så 17.mai spisebordet som jeg fikset til jublet hun. Jeg merket hvordan spenningen for denne dagen vokste i hun. Det samme med påske, bursdager, halloween, jul, osv. Det er så kjekt å se hvordan hun også gleder seg over det og liker det.

Å se tilbake på når vi flyttet inn her og nå, så merker jeg at jeg har forandret å fått en mer bestemt stil på hva jeg liker. Jeg merker jeg prøver å få en større helhet på det meste og liker at det skal gå et jevnt preg av det samme over det hele. Noe som skaper flyt og helhet å for meg også en ro. Jeg har hele tiden vert bevist på at jeg må ha det lyst rundt meg, men for første gang har jeg faktisk ent opp med noen svarte hyller i stuen og et svart hvitt bilde også. Noe som skapte en flott kontrast og som jeg virkelig likte. Noe jeg for 4 år siden aldri hadde trodd kom til å skje. Så det er morsomt å kjekt å se hvordan enn utvikler seg og utvikler hva enn liker og hvordan enn utvikler interiør og dekor måten sin. Det er som den aldri blir ferdig, men hele tiden er under utvikling med små justeringer.

Siden jeg har ME og tilbringer mye tid hjemme, samt også jobber hjemme ifra så synes jeg det er viktig og trivest i omgivelsene som en har rundt seg. Og ikke minst skape litt variasjon også, selv om de ikke trenger å være store. Så jeg vil starte denne dagen med å vise dere noen av de siste interiør/dekor bildene som jeg har delt på instagram kontoen min. Håper dere liker dem, og at dere alle får en fantastisk dag.

Følg oss gjerne på Instagram (HER ) // Følg oss gjerne på Facebook (HER)

#interiør #interiørdekor #17mai

2 kommentarer