9 MÅNEDERS DAGEN – TILBAKEBLIKK

En solskins dag, en vakker dag. Tiden flyr å vi var allerede kommet til den 15.april. Det var dagen som for 9 måner siden, ble en uforglemmelig dag! Det var dagen mitt liv ble totalt forandret. Jeg ble mamma for første gang! Tankene gikk til bake til dagen jeg fødte min vakre datter, Mina Adeline. Klokken tikket og etter eksakt hver tid, kom det minner tilbake ifra den dagen med hva som skjedde eksakt det klokkeslettet. 

15.Juli.2013 var dagen jeg hadde ventet lenge på. Full av smerter og en alvårlig infeksjon som hadde preget mine siste dager i graviditeten, og som ga et resultat i at fødselen måtte settes i gang og min vakre prinsesse skulle få komme til verden 5 uker før termin. Det var en dag som jeg hadde gledet og gruet meg til. Som 21 åring og alene under et svangerskap og kommende alene mor, var det selvfølgelig forskellige følelser som var i sving inni meg. Jeg gruet og gledet meg til å få bli ferdig med svangerskapet og til å få min datter i armene etter å hatt et veldig tøft svangerskap. Det som gjor at jeg gruet meg var fødselen! Men hvem frykter ikke den? Hvem er ikke redd og engstelig når de skal igjennom en fødsel for første gang uten å vite noe om hvordan det er osv. Mange historier hadde jeg hørt, men lite brydde jeg meg om det. Jeg viste at ingen fødsler var like. 

Dårlig var jeg på navn og lettere ble det ikke når jeg var totalt påvirket av masse smertelindrende medikamenter som enn kan få når enn skal føde. Lystgasen ble min beste venn! Fantastiske folk og mamma hadde jeg rundt meg. Jeg var i trygge hender, men redselen var stor. Smertene og en utslitt kropp var det som hele tiden var der igjennom fødselen, men etter å ha gått i en liten uke med umennesklige store smerter og kynnere som sto på i over 1 time i strekk der jeg virkelig trodde jeg skulle dø! Å puste igjennom noen av kynnerenne som var før fødselen, ble en kamp. Andre rundt meg trodde fødselen var i gang, da kynnerenne sto på. Noe som viste seg at den ikke var. Tårene rant og pusten var en kamp. En fortvilet min mor sto hjelpesløs og fortvilet, uten og kunne gjøre noe. Sykepleierne prøvde og hjelpe og min tankte prøvde fortvilet og hjelpe hun også. 

Etter 1 time og litt til i en evig kamp om og komme seg igjennom denne uendelige kynneren som etter fødselen viste seg for meg å være det verste, kunne jeg endelig tørke tårene og pustet lettet ut. Jeg kom meg igjennom kynneren! Dette var bare en kynner og ikke en ekte rie, ikke en åpnings rie eller noe! redd var jeg for smertene når jeg merket hvor sterke og uendelig lange kynneren var på slytten av svangerskapet som jeg hadde.

Etter mye smerte, kynnere og søvnløse netter, ble fødselen satt i gang. Sykepleierenne og legen hadde bestemt seg for at jeg kunne ikke ligge å ha så store smerter og en sånn kamp mot kynnerenne lengre, ettersom de hadde lagt veldig merke til den uendelige kynneren som ikke ga seg før etter en time.  Det var da beskjeden kom “Vi setter i gang fødselen din!”.

Det var som sang i mine ører og et virvar av tanker og følser. Snart skulle jeg få holde min datter for første gang. Jeg skulle få se hun og få være mamma for alle første gang og for resten av mitt liv. Mye skjedde den kvelden og jeg klarte etter flere timer og endelig får noen få timer med søvn, etter flere søvnløse netter. Nokk søvn ble det ikke, men litt er bedre enn ingenting. Så fornøyd var jeg!

Dagen etter, altså den 15.juli.2013 var dagen kommet. Vannet ble tatt kl. 14.30 og riene kom i et. Små pauser og en rask fødsel til å være førstegags fødene. Smertelindring fikk jeg i fleng og en vurdering ble hele tiden gjort om jeg måtte ta keisersnitt.

noen av de tingene jeg husker veldig godt som jeg klarte og si under fødselen var “Jeg skal aldri mer ha sex”, “seriøst det er noe galt der nede (klarte jeg å si rett før min datter ble født)”, “det er ikke et barn, det er DET” var noen av de merkverdige steningenne jeg klarte å få ut av munnen min. Latter ble det for de andre rundt meg, og jeg forsto like lite uansett. Jeg ser nå tilbake på det og får meg en god latter av meg selv. Men hvem sier ikke merkelige ting når de er under en fødsel og har store smerter? Jeg husker også at jeg var veldig sinna en liten stund ettersom jeg syntes det var veldig uretferdig at vi som kvinner skal gå igjennom disse smertene og at mannfolkene ikke kjenner noen av de smertene, men glad er jeg for at jeg fikk kjenne på de smertene og få den opplevelsen som enn får under en fødsel. Jeg tenkte med meg selv at det viser hvor sterk vi kvinner egentlig er!

Hele tiden igjennom dagen tenkte jeg sånn når jeg så på klokken. Minner kom frem akuratt som det skulle vert i går. Setninger og bilder i hode kom ifra da jeg lå på sykehuset og føde stuen. De herlige menneskene som var rundt meg og min familie som kom reisende langveis ifra for å se min datter for første gang, som satt tålmodig og ventet flere timer for å vise at de var der for meg. Min kjære mamma som sto ved siden av meg å var der for meg igjennom hele fødselen og to av mine tanter som støttet meg så godt de bare kunne.

Folksomt ble de inne på den nye møteplassen, nemlig min fødestue! Etter 3 press rier på 7 min, og da klokke ble 21.15 var min nydelige datter kommet til verden. Vi var plutselig 4 generasjoner på føde stuen. Smilet gikk rundt på oss alle, og jeg var utslitt men uendelig stolt. Mye følelser var i sving men et morsinstingt som kikket inn ifra første stund! Kort tid fikk jeg holde hun før hun ble trillet bort og lagt inn på nyfødt inntensiv for premature. De måtte trille hun bort fordi de var redde for at lungene hennes skulle kolapse! Redd var jeg og raskt oppe på bena var jeg, men ikke fikk jeg låv til å gå bort til min datter før 2 timer senere. Da endelig 2 timer hadde gått kunne jeg få se min datter igjen å holde hun. Jeg var stolt, jeg var evig stolt! 

Det er somsakt akuratt som det var i går. Jeg husker det så uendelig godt, men smertene under fødselen husker jeg ikke så godt lengre. De var der men de forsvant med en gang hun var ute. Jeg husker hvordan de hadde forberett meg på at om hun ikke lagte noe lyd når hun hadde blitt født eller om hun ikke var hudfarget når hun ble født osv, så skulle jeg ikke bekymre meg. De forbrette meg på det meste og egentlig mere til. Jeg var utrolig glad for at de hadde forbrett meg på sånne ting, men heldigvis gikk alt bra. Hun var hudfarget og ikke blå/lilla. Hun lagte lyd og hun pustet. 

Hvis det er en ting jeg savner ang fødselen, så var det at jeg skulle ønske jeg ikke var så syk og at jeg fikk holde min datter på bryste mye lengre enn hva jeg fikk. Men alt skjedde for en grunn, og Mina Adeline var i trygge hender hele tiden, noe jeg også var. Jeg er utrolig fornøyd med hvordan de var på sykehuset og hele oppholdet der. De passet på oss, og vi følte oss trygge og omgitt av herlige mennesker som lerte oss mye for det var på tide og rese hjem og starte det virkelige livet utenfor sykehuset, etter noen uker der.

Nå er det gått hele 9 måneder siden denne dagen, men hver gang det blir den 15. i hver måned har jeg husket tilbake på denne dagen. Jeg har husket tilbake på hvor liten hun var men samtidig hvor stor hun var, hehe. Jeg har husket tiden før fødselen på sykehuset og alt. Det er som enn går inn i sin egen verden og mimrer tilbake på noe som er den beste minne og opplevelsen jeg noen gang har hatt. Store smerter, og en alvårlig infeksjon etterfølgt av mye mer, men samtidig det beste som har skjedd meg med å få min nydelige datter. A hun var prematur og trengte litt hjelp i starten av, var jo selvfølgelig skummelt, men jeg tenker tilbake og er takkenmlig og er glad. Jeg har en sterk og frisk jente, som jeg skal få ha rundt meg resten av mitt liv! Jeg er å forblir en evig stolt mamma og føler meg som den heldiste mammaen i hele verden.

Hun har nå blitt veldig stor, utviklingen skjer og er helt nydelig og se på. Hun krabber seg frem, til siden, bak, sitter selv, snakker og sier små ord, ler, smiler, og har en kjempe god apetitt når det kommer til mat. Hun vokser og legger kjempe fint på seg osv. Ja alt er bare helt fantastisk og jeg får ikke sakt det nokk, men jeg er så stolt av hun!

Nå på 9 mnd dagen hennes var det ikke planlagt at det skulle være noe gaver eller noe, men helt tilfeldig så var jeg ferdig og sy en ugle bokse til hun og min mor (Mina Adeline sin momma) var ferdig meg et sett som. Sette besto av oslo anorakk, uggs tøffler/sko og ugle lue. Så alt passer kjempe fint sammen. Så det ble en hjemmelaget gave som hun fikk av meg og hennes momma på 9 mnd dagen. 

Solen skinte og dagen var å ble helt fantastisk. Det er rart å tenke på at tiden har gått så fort og at det bare er 3 mnd til hun er hele 1 år. Hvor blir tiden henn? hvorfor skal den fly nå, kan den ikke bare roe seg litt så dagene og tiden kan bli lengre. Jeg blir liksom aldri lei eller får nokk av hver tid, jeg vil bare den hele tiden skal vare lengre og lengre. Men det er som de sier, hver tid har sin sjarm. Det merker jeg veldig godt. Jeg gleder meg til tiden frem igjennom og til å se hvordan utviklingene blir. Det er så spennende og jeg er så glad for at jeg får oppleve dette og er så heldig og har en så snill og fantastisk datter. 

Livet mitt fikk en totalt forandring, men det er den tøffeste og mest fantastiske forandringen som jeg noen gang har fått. Jeg elsker livet som mamma og jeg elsker å være mamma til min lille solstråle, Mina Adeline <3 Å være alene mor, klarer jeg utmerket bra og jeg hvet ikke hvordan det er å ikke være alene så det kan jeg ikke udtale meg om. Men jeg setter pris på hver dag og nyter det fult ut! Det gjør meg ingenting at jeg er alene mor, for jeg hvet ikke hvordan det er å ikke være det. Jeg kan bestemme og gjøre alt akuratt sånn som jeg føler er rett og jeg kan ha den oppdragelsen jeg ønsker uten at noen skal blande seg inn eller at det skal bli to forskellige oppdragelser som ikke passer i sammen. Jeg kan være glad og fornøyd og opplever ingenting som er negatift i hverdagen som min datter kan bli preget av. Tøffe situasjoner er det jo som å være alene mor, men de preger ikke min datter på noe måte. Jeg skuler de helt for min datter for å skåne hun! Jeg ønsker ikke at hun skal bli preget av noe som kan være negatift, for å være negativ kommer enn ingen vei med her i livet. 

Til slutt tenkte jeg å legge ved et bilde av sette som Mina Adeline fikk på 9 mnd dagen sin og det som ble 9 mnd bildet av hun! 🙂 

Håper dere alle får en flott påske og lang fredag!
  

 

10 thoughts on “9 MÅNEDERS DAGEN – TILBAKEBLIKK

  1. Synes du er tøff som har gått i gjennom noe sånt. Fint bilde av din datter 🙂 Ønsker dere begge en forsatt fin Påske og Langfredag 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top