Et pyst i bakken ved langhelg

Det er så godt med langhelg. Vi storkoser oss og nyter dagene. Denne lang helgen har vert så fin og fylt med masse godhet. Det har vert dager fylt med vennskap for eldste jenta vår. Hun har fått vert på besøk, overnatting, hatt besøk og vert hos sin bestemor. Vi har også fått vert avsted, hatt besøk, vert på besøk og kost oss masse i sommer varmen.

Det har vert dager fylt med så mye godhet og kjærlighet. Det har virkelig vert terapi og få noen slike dager der enn ser hvordan alle får seg en god pust i bakken og bare slapper av. Alle vonde ting har vi fått pause ifra, for er det noe vi er blitt flinke til så er det å leve i nuet og leve her å nå. Vi jobber enormt med eldste jenta også ang dette for å prøve å gi hun avbrekk ifra mobbingen på den måten.

Så nå skal vi bare nyte videre denne lang helgen og fortsette nedtelling til sommer ferie.

Jeg vil også takke så mye for alle de fine meldingene ifra dere. Jeg jobber med å få svart dere alle sammen.

Hvorfor deler jeg?

Det er leit at når enn velger å gå offentlig å gi en problem stilling en stemme. Stå frem i lyset mot noe som er tung og vondt, at det av å til kan bli tolket på en negativ å lei måte. Det er leit at når enn prøver å kjempe for noe som er mobbing, gi de som blir utsatt for dette og denne problemstillingen en stemme samt også ta opp det å bli stengt ute og holt utenfor innen det sosiale, og gi disse enormt sårbare situasjoner en stemme. At det skal bli omgjort som person angrep. Jeg har sakt det før og sier igjen, jeg deler ikke for å henge ut men for å NÅ UT!

Jeg deler for å gi disse vonde problem stillingene en stemme, for å fronte dette frem i lyset og snakke opp disse temaene for å vise andre der ute at vi har det slik å slik, vi gjør det på den å den måten, vi prøver det å det, vi prøver å vise at dette er en problem stilling som dessverre mange opplever og samtidig gi det en stemme. For jeg som mange andre har fått beskjed ifra instanser og andre mennesker opp gjennom årene «Bare vær stille, ikke snakk om det høyt. Ikke la det få komme frem i lyset» og det er nemlig dette som er problemet, vi kan ikke skule dette bak en stol. Det kan ikke bli gjemt og være som å bande i kirken hvis en snakker høyt om det.

Det er nokk mange tanker å meninger, mange sider av flere opplevelser. Men må enn ikke starte en plass, må enn ikke få frem i lyset at dette er realitet med at slike ting og hendelser skjer. Jeg har ikke valgt å være en offentlig person for å skape frykt i andre mennesker eller for å skape frykt rundt det å involvere seg i min familie. Jeg har valgt å være en offentlig person i håp om å kunne gjøre en forskjell for forhåpentligvis en person, valgt å ta dette frem i lyset i håp om å klare å gjøre en endring og for at en dag at min datter kan få ha det bedre. Jeg har valgt å dele og tenker grundig igjennom det som deles. Men å møte andre mennesker som sliter og sitter i samme situasjon og ikke vet hva de kan gjøre, så kan jo det å dele gi de hjelp til tips og råd om hvordan andre har valgt å gå frem. Det kan vise dem at de ikke er alene og at enn kan gi styrke og støtte til hverandre.

Jeg ønsker så gjerne å få det frem at mitt mål og ønske ved å dele er ikke for å henge ut, men for å nå ut. Jeg håper virkelig det er noe som kan bli akseptert, og om enn ikke kan akseptere det – vær så snill å respekter det.

Første gang – ut på den store strand

Det å bli født under en pandemi har bydd på sine utfordringer. Enn merker hvordan Dennis Pierre blir fortere overstimulert med sanseinntrykk blant annet. Han er mer tilbakeholden for store områder som ikke er hjemme. Og mye mer men for å nevne litt av det.

For en liten uke siden fant vi derfor ut at det var på tide at Dennis Pierre fikk møte sandstrand for første gang. Han har vert på sandstrand som mindre, men det var bare i vogn. Så nå skulle han endelig få gå selv og få kjenne og utforske hva en sandstrand er.

Jeg var utrolig spent på hvordan han kom til å reagere siden det er et veldig stort område og en plass som var helt nytt for han. Da vi kom frem var han helt i hundre. Mina Adeline sprang som vanlig ned til vannet og begynte å tegne i sanden som var mer hardpakket. Hun elsker sandstrand og nyter når vi er der. Hundene fikk også kose seg på stranden og Dennis Pierre var helt i hundre da han kom ut av bilen.

Han holt sin momma i handen å for avsted mot stranden med en gledelig latter og et stor smil rundt munnen. Han viste tydelig at dette var spennende å utrolig kjekt. Han gikk litt ned over å fikk kjenne hvordan det var å gå i sanden. Da vi tok opp sand i hendene for å la han få kjenne å prøve selv å ta, han prøvde litt men syntes det var veldig merkelig følelse. Han sto å så ut over den store stranden, som nokk føltes som et palass for en liten gutt på bare 1,5 år. Han slapp ikke handen å etter en kort stund, ville han tilbake i bilen og slappe av.

Han er tydelig på å vise oss når det er nokk sanseinntrykk og når han trenger å stoppe opp litt å hente seg inn. Men det ble en god opplevelse for han å et koselig og kjekt første møte med sandstranden. Nå gleder jeg meg bare enormt til sol og sommer varmen kommer mer, så vi kan kose oss masse på sandstranden sammen med barna.

Har du barn som har blitt født under pandemien?

KUK UNGE!



Har du noen gang reagert på ordbruken til barn? Har du noen gang tenkt over hvordan ordbruken har utviklet seg til grusomme kalde navn og grusomme ord som blir brukt mot andre barn? Som mor har jeg flere ganger blitt helt sjokkert av hvordan århundre vi lever i har forandret seg. Hvordan det har utviklet seg til mer hat og grusomheter bare på 15-20 år.

Sosiale medier, mobiler, apper, videoer osv, alt rundt preger barna og det har kommet mer å mer av det nå enn hva det var før. Det er ikke ofte enn ser barn ikke gå rundt med en mobil i handen, men heller springer å hopper i vann dammer, klatrer i trær, går på dørene til andre barn for å leke osv. Nå er det å være sosial blitt at enn sitter på mobilen og spiller og snakker over tlf samtidig som enn spiller enn å springe ute og leke. Dette med sosiale medier og hva barn seg i de sosiale mediene er noe som faktisk preger dem og kan utløse masse grusomme ting i en hver person. Og det er nettopp det jeg ønsker å ta opp i dag. Jeg ønsker å gjøre dere litt mer bevist om at ordbruken til barn har blitt helt brutal! Og de som kan gjøre noe med det, jo det er oss foreldre.

Den ene dagen kom min datter hjem å fortalte meg at hun hadde blitt kalt for en kuk unge. Hun var helt sjokkert og var litt tilbake holden med å si ordet, siden hun forsto at det ikke var et fint ord og et ord som ikke er noe enn skal kalle andre. Jeg ble helt satt ut da hun sa dette, og viste egentlig ikke helt hva jeg skulle si. Det eneste jeg klarte å få ut samtidig som jeg ble så satt ut, var at det ikke var noe fint å si til andre og ikke noe min datter skulle si til noen andre, og at det ikke var noe greit å høre at hun hadde blitt kalt dette. Hun var fult klar over det å sa med en gang at dette ikke var noe hun skulle si og forsto ikke hvordan noen andre kunne si slikt.

Jeg prøver å lære mine barn at det skarpeste våpnene som vi alle har er munnen vår. Den kan komme med de kvasseste ordenene som er enormt sårende. De ordenene som kan komme ut ifra Munden vår er ord som kan sette dype spor og såre i andre mennesker. Noe jeg er utrolig bevist på å lære mine barn at de ikke skal gjøre mot andre. Men hva hjelper det om ikke vi alle foreldre blir mer bevist på dette å tar tak i dette problemet?

Vi ønsker hele tiden at barna skal klare å fikse opp i problematikk seg i mellom og at ting skal være fint og greit mellom barn, ungdom og voksne. Men det vi bør starte med først er å alltid prøve å være beviste med hva vi sier å lære våre barn dette. Det kan komme vanskelige hendelser og alle kan ha vansker for å ikke bare blåse ut, men vi må starte ifra da de er små og være beviste på lærdommen ved blant annet ordbruk.

Ordbruk som er sårende er så mangt og alle barn og ungdommer er forskjellige, noen er mer sårbare enn andre og noen tåler mer enn andre. Men det betyr ikke at vi skal få styre fritt med å behandle noen med større utrykk av upassende ordbruk enn andre igjen, og at vi skal hive ut mot enn annen etter hva de tåler å høre. Vi må lære vår neste generasjon at det å si ord som vi selv ikke hadde likt å høre selv ikke skal sies. At det ikke er hyggelig å få høre annenhver dag at noen vil være venner med den å den personen for så neste dag ikke ønske å være venner allikevel. Dette skaper jo usikkerhet! Det er uskyldige ord men i lengden sårende ord. Vi må være ops over for våre barn at det å kalle noen for en dritt unge ikke er noe som er hyggelig å høre, ord som kuk unge heller ikke er noe hyggelig. Det å kommentere klær, hår, sminke, osv på en nedverdigende måte er ikke noe kjekt for den andre parten. Det er ikke vits at noen skal kommentere noe ovenfor andre hvis det ikke er noe fint de har å si. Da kan enn heller bare være stille. Hvorfor skal enn kommentere andre sin genser, andre sin nye hårfrisyre, de nye skoene, den nye bamsen, den nye pennen, osv hvis det ikke er noe fint enn ønsker å dele? Skal vi ikke lære våre barn og ungdommer at alt ikke trenger å bli sakt? Det er jo bedre å spre positivitet enn negativitet.

Uenigheter er det uansett blant alle iblant, men det har noe med det å ikke være stygg mot andre gjentatte ganger for å såre dem. Om det er bevist eller ubevist såring ved ordbruk så er det ikke greit uansett. For å få en stopper på dette problemet som er blant barn og ungdom i denne tiden de vokser opp i, så er det vi foreldre som må gå foran som et godt eksempel å veilede dem etter å være snille både i oppførsel og i munnen.

Ta deg 5 min i uken eller pr.dag se hva ditt barn trenger – for det kan utgjøre en stor forskjell hvis du bare starter en plass for å veilede ditt barn i riktig retning ved å minne dem på hvordan ting kjennes ut om vi sier ufine ord til andre og at det ikke er greit. For gjør vi alle det, kan det utgjøre en stor forskjell.

Si dine meninger, følelser og tanker – barnevernet blir kontaktet!

𝓢𝓲 𝓭𝓲𝓷𝓮 𝓶𝓮𝓷𝓲𝓷𝓰𝓮𝓻, 𝓼𝓲 𝓭𝓲𝓷𝓮 𝓯𝓸̈𝓵𝓮𝓵𝓼𝓮𝓻, 𝓼𝓲 𝓭𝓲𝓷𝓮 𝓽𝓪𝓷𝓴𝓮𝓻 – 𝓶𝓮𝓷 𝓫𝓪𝓻𝓷𝓮𝓿𝓮𝓻𝓷𝓮𝓽 𝓫𝓵𝓲𝓻 𝓴𝓸𝓷𝓽𝓪𝓴𝓽𝓮𝓽 !

Ja nå har jeg opplevd det også. Det er en første gang for alt, og sannelig kom denne også. Jeg trodde jeg hadde opplevd det mest latterlige da jeg opplevde og få bekymrings melding til barnevernet da det ene barne mitt var lite siden jeg har ADHD. Skulle plutselig en diagnose i ung alder dømme meg til å være en dårlig mor?! Men for å gjøre en lang historie kort, det endte med et koselig kaffe besøk der vi snakket hest. Så alltid hyggelige med flere kaffe besøk, kanskje vi ender opp å snakke hest igjen?

Men en slik viktig hjelpe instans burde vi faktisk vise litt mer respekt enn å bagatalisere dem med unødvendig vas. For hvorfor skal de måtte bli kontaktet grunnet andre sine tanker, følelse og meninger som enn velger å dele offentlig? Det er å forblir ulogisk men helt greit, alt kan ikke alltid være logisk – kan det vel?

Vi kjemper mange kamper å jeg er ferdig med å tie alt ihjel, for det er så mange der ute som føler seg alene i kampene de kjemper for sine barn. Det er mange som frykter barnevernet fordi det er skrekk historiene som rundt denne instansen som kommer frem i lyset. Dette er utrolig trist at det er som oftes skrekk historiene som kommer frem ang barnevernet, men slik er sosiale medier. Jeg ønsker hvertfall å dele alle sider av hva vi opplever. Så at det kommer frem at barnevernet ble kontaktet grunnet at jeg deler mine tanker, følelser og meninger synes jeg ikke er noe som er nødvendig. Men som skrevet ovenfor at det gjør meg heller ikke noe, bare fremgangsmåten hadde blitt gjort riktig. Jeg levde før med en frykt for barnevernet grunnet alle skrekk historiene som blir delt i media og på folkemunn, men nå kjenner jeg ingen frykt rundt dem. De er i bunn å grunn er instans som er lagt til for å kunne hjelpe familier og barn, men mange har grusomme opplevelser med dem å andre har gode opplevelser med dem. Jeg synes alle sider burde komme frem ang denne instansen. Mange bruker også dessverre denne instansen som en skremsel propaganda mot foreldre og det er direkte trist at det blir brukt på det viset.

Vi alle burde heller heie foreldre opp og frem enn å trykke ned.

familie forøkelse og den nye hverdagen

livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.

men la oss gå tilbake i tid.

Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?

jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.

men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.

Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.

Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.

Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.

Hormon mareritt

Det er et kjent fenomen at det følger med hormon endringer i kroppen under et svangerskap. Det er ikke noe enn kan klare å komme seg unna, å det er et sjanse spill etter hvordan hormonene blir for hvert svangerskap. Selv var jeg en vandrende heks under første graviditet med hormonene mine, og igjennom dette svangerskapet er jeg ikke en vandrende heks på to ben, men et vandrende vrak på to ben. Hva jeg mener med et vandrende vrak på to ben er lett å forklare! Jeg griner å feller tårer for alt å ingenting, små ting blir store ting, og samtidig har jeg adhd og dveler over ting over lengre tid enn det kanskje mange andre pleier.

Jeg kjenner nesten hver dag på enorme følelser som er som en enorm berg og dalbane, jeg overtenker og kjemper en kamp inni meg. Sier noe en feil ting løpet av en dag, kan dagen min falle i grus å tårene bare renner. Jeg vet det er vanskelig for de rundt meg å ha forståelse for dette, for jeg har til å med vansker for å forstå det selv å finne en balanse gang i det.

Jeg kjenner dette innlegget er vanskelig å skrive, og det er vanskelig å gå i dybden på det. Tårene kommer så lett å følelsene mine styrer vilt i kroppen. Usikkerheten min er så stor over for megselv, selv om jeg egentlig er en veldig sikker å bevist jente til vanlig. Jeg er usikker på meg selv iblant, men nå er det ekstremt med usikkerhet på meg selv enn hva jeg noen gang har kjent på. Det går direkte på meg som person å ikke noe annet. Jeg setter alt for høye krav til meg selv, trenger alt for mye kjærlighet av andre rundt meg og bekreftelser, alt for mye redsel for å være en plage for andre rundt meg å skape problemer. Jeg kjenner på så mange vonde å utfordrende følelser som gjør det vanskelig å håndtere for min egen del. Det er et vandrende hormon mareritt, og jeg kjenner at det at jeg ikke kan ta adhd medisinen min ikke er tydelig merkbart på utsiden min men det er tydelig merkbart for min egen del på innsiden av meg.

Jeg synes det er enormt utfordrende å snakke om følelser, innrømme følelser for meg selv og ikke minst sette ord på dem til de rundt meg. Men hvordan kan jeg forvente forståelse av andre rundt meg hvis jeg ikke prøver å sette ord på følelsene mine. Jeg kjenner også mye på savnet etter at jeg bare kunne fått servert mer klemmer, det at andre rundt meg bare viser at de setter pris på meg enn at jeg skal være redd for å være en burde. Bare de at de rundt meg sier en ekstra gang at de er glad i meg, eller gir meg komplimang, og igjen som viser meg at jeg blir verdsatt enn å føle at jeg er en burde. Det å kjenne at andre rundt faktisk setter pris på den jeg er og at jeg viser at jeg setter pris på de rundt meg er enormt viktig. Jeg vet de rundt meg setter pris på meg å er takknemlig for den jeg er, men med et hormon mareritt kan enn ofte trenge det litt ekstra.

Jeg kjenner det er mange faktorer som er små men som blir enorme for meg i denne perioden med hormoner. Jeg kjenner jeg er takknemlig og glad for at jeg ikke blir en heks med hormonene, men det er tungt å ta til tårer for alt å ingenting. Jeg merker at jeg ikke har klart enda å finne balanse gang på hormonene mine å det å sette ord på dem. Jeg kjenner jeg enda sliter med å akseptere dem og håndtere dem. Jeg merker usikkerheten kommer raskt og at det er som to idioter sitter i hode mitt å kjemper om hvem som kan trykke meg mest mulig ned, slik at jeg holder mest mulig inni meg å ikke sier noe, for å slippe konflikter i hverdagen. Jeg vil bare kunne kose meg å kose meg med min familie som jeg elsker over alt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha kuttet alle forstyrrende faktorer rundt meg, slik at det bare var ro og harmoni rundt oss hele tiden. Men dessverre så vet jeg at det ikke går, og at jeg må finne balanse gang selv på hvordan enn skal håndtere det. Det er bare så viktig samtidig å ikke finne seg i for mye tull også på en gang. Men håper jeg klarer å grave dypere i meg selv uten å knekke sammen, slik at jeg klarer å sette med ord på hva jeg kjenner inni meg, hva som føles med dette hormon marerittet og klare å gjøre det om til å ikke være et hormon mareritt lengre. Jeg velger å holde motet oppe å håpe at det kan endre seg, og at jeg selv blir flinkere til å sette ord på det og at de rundt klarer å møte meg på den måten som jeg inners inne skriker etter å bli møtt på. Det er bare ikke lett for de rundt meg heller til å møte meg på den måten jeg ønsker så sårt å bli møtt på, når jeg ikke klarer å trykke det skikkelig heller.

Hvordan klarte du å håndtere hormon endringen i din kropp under svangerskap?

Hvordan var dine hormoner da du var gravid?

Full bukplastikk ble til utfordrende svangerskap



Jeg var ung og dom. Jeg levde i troen og det store ønske om å få kroppen min tilbake etter det første svangerskapet jeg gikk igjennom. Ønsket om å kunne føle meg vell i min egen kropp var stort, enormt stort. Jeg hadde store plager med overflødig hud, begynte å få sår og irritabel hud grunnet den lå overlappet over seg selv på magen min. Dette grunnet at jeg var liten og tynn da jeg ble gravid, og jeg fikk enormt stor gravid mage under svangerskapet. For å si det slik, vesle jenta mi viste å ta god plass i magen å kose seg.

Jeg var heldig og hadde økonomi til å kunne legge meg under kniven, ettersom med ADHD er tålmodigheten minimal for å vente på å få det godkjent med å få dekket operasjon igjennom staten. Det ble ikke vare med full bukplastikk, men det ble også bryst løft og silikon. For å forklare raskt, jeg var ei jente som alltid hadde størrelse på brystene mine før graviditeten og de sto på riktig plass, og var naturlig fine (om jeg skal krype til kors å si det selv). Etter graviditeten mistet jeg fylden og brystene begynte å henge. Vell så var jeg ung, og jeg tenkte ikke lengre en nasen min rakk. Om jeg kan snakke til den jenta jeg var da i 20 årene mine, ville jeg sakt «Du må gi det tid! Du er ung og direkte dom. Blåøyd som tror på det kirurgene sier, og en kommende mann vil du finne som kommer til å elske din kropp slik den er.» Vell så kan jeg ikke det men jeg kan nå se tilbake på mine feil og forhåpentligvis hjelpe en eller flere unge jenter der ute, ifra å gjøre samme feil som jeg gjorde.

Om dere ser tilbake på mine operasjons innlegg. Der deler jeg hele historien med bilder og skriv. Jeg deler komplikasjonene som jeg fikk og bilder, bare det sier sitt med hva som skjedd i første omgang og hvordan resultatet ifra operasjonen ble. Det ble ikke slikt resultat som det skulle og bare det i seg selv begynte å by på utfordringer med min selv tilgitt igjen. Jeg kan med handen på hjerte si at jeg har brukt minimalt med bikini etter operasjonen, noe som var et av mine store ønsker å kunne føle meg vell i min egen kropp å få kroppen min tilbake med å kunne få gå i tett sittende klær og bikini, noe som jeg ikke klarte pga min selvtillit etter svangerskapet og savnet etter kroppen jeg en gang hadde.

I bunn å grunn skulle jeg egentlig elsket kroppen min. Den hadde jo klart noe av det største som fantes, nemlig å være frem et barn. Den hadde merker på kroppen som egentlig er nydelig, fordi det viser hva kroppen min har klart å gå igjennom å klart å bære frem til denne verden. Jeg skulle ha vert stolt å ikke skjemmes, men den gang ei. Jeg sitter nå 8 år senere ifra svangerskapet som gravid igjen, og ca 5 år etter operasjonene med et stort anger å nag til meg selv og til kirurgen. Jeg sitter igjen med plager som ikke skulle ha vert til stede å som jeg fikk fortalt av kirurgen at jeg ikke kom til å få. Jeg sitter igjen med å ikke føle meg vell i min egen kropp etter å ha brukt mangfoldig med tusen lapper på kroppen min. Så la meg forklare.

Da jeg i 20 årene satt på kontoret til kirurgen, jeg sa mine ønsker å skulle få operere å fikse til mine ønsker. Først fikk jeg ikke bryster som jeg ønsket. Jeg elsket dem når de var hovne men da de kom til normalen begynte de raskt å henge. Jeg fikk ikke de «porno» brystene som jeg hadde sakt jeg ønsket etter hvordan silikon innlegg som skulle brukes. Jeg fikk bryster med en fylde som var under brystet og som gjorde at jeg ikke følte selv at jeg hadde store bryster. Og kampen om å finne bh som passer, ble et mareritt. Jeg har levd i flere år med å ikke kunne kjøpe sexy undertøy fordi jeg finner ingen størrelser som passer, jeg har over lengre perioder ikke klart å finne bh er som passer til mine bryster, osv. Nå ved dette svangerskapet jeg går igjennom nå som jeg gleder meg så enormt stort over. Har jeg bryster som henger enormt, og som ødelegger for å kunne vise frem den flotte gravid magen min. Jeg har bryster som er alt for tungt for meg til å bære og som skaper smerter daglig.

Ikke nokk med det men jeg sitter igjen med en mage som enn aldri skulle trodd var gått igjennom en full bukplastikk. Jeg har et enormt arr som preger magen min. Jeg har en innvendig korsett som er sydd som gjør at det blir trangt inni magen min. Da jeg skulle ta operasjonen spurtet jeg kirurgen om det ville by på problemer ved et kommende svangerskap ved full bukplastikk operasjon. Svaret var klart ifra kirurgen at det ville ikke påvirke et kommende svangerskap. Det ville ikke ha noe påvirkning på eventuelt svangerskap i fremtiden. Vell som jeg sa så var jeg ung og blåøyd. Jeg gikk frem på å trodde fult på dette. Men dette viste seg å ikke stemme.

Svangerskapet mitt har gått kjempe greit egentlig, men nå og for noen få måneder siden begynte problemene å komme. Først ble det merkbart at ultralyd ble vanskelig ved å kunne få klare å fine bilder av babyen i magen min. Dette grunnet det enorme arrvevet som jeg har. Heldigvis fant vi ut at de kunne gå inn i fra siden av for å se babyen klart å fint. Noen uker senere kom smertene. Babyen begynte å vokse mer å mer å magen er liten i Forholt til det første svangerskapet. Nå som babyen vokser enda mer å ligger lavt nede i magen, har jeg daglige smerter, kynnere og nedpress. Jeg klarer ikke å bøye meg, ta ting opp ifra gulvet m.m. Det skal selvfølgelig også sies at jeg sliter mye med bekken løsning, men det ubehaget og smertene som kommer i magen er mye relatert til at den lille i magen ikke har den beste plassen siden det er sydd korsett inni magen min og som ikke har sprukket stort heller. Magen min er heller ikke like elastisk som vanlig grunnet store arrvev. Dette har medført ikke bare smerter, ubehag og begrensninger ved å klare å være bøyelig å klare hverdags plikter, men også at jeg har blitt mer lenket til sofaen og sengen grunnet at smertene å ubehaget blir for stort å går for mye ut over meg. Hadde jeg vist dette på forhånd hadde jeg ikke latter å bli gravid, men hadde jeg vist dette på forhånd før jeg tok operasjonen, da hadde jeg ikke tatt den operasjonen. Jeg hadde aldri betalt mangfoldig med tusen lapper for å ende opp med en kropp som ble slik som den ble. Med en kropp som byr på de utfordringene som den gjør og med en kropp som er slik den absolutt ikke burde være etter slike operasjoner. Jeg har betalt å gått i troen om at nå er alt kjøpt og betalt og fikset til å få god selvtilitt og en kropp jeg kan trivest med og slippe smerter som jeg hadde. Men jeg ente med å få en kropp som har gitt meg enda dårligere selvtilitt enn jeg hadde, mere smerter å utfordringer i svangerskap. Så mitt store budskap til dere der ute som vurderer slike operasjoner før enn er helt ferdig med å få barn, tenk dere om mange ganger å jeg råder dere på det sterkeste ikke ta slik operasjoner før du vet med sikkerhet at du ikke skal ha flere barn, og at det er den desidert siste utveien som du har. For det å legge seg under kniven er så absolutt ikke en dans på roser, for du treffer ikke bare den vakre rosen på toppen men enorme stikk mens du vandrer på stilken opp over.

Det skal også sies at jeg er uendelig takknemlig for svangerskapet som kroppen min klarer å gå igjennom. Det å få bære frem et barn til er en stor gave. Jeg gleder meg så mye som over hode mulig hver dag i svangerskapet, men det er en kamp om å akseptere de hindringene som er det grunnet operasjonene jeg tok. Jeg vet de dårlige valgene mine ikke stopper meg i å bli gravid eventuelt en gang til i fremtiden, men da vet vi på forhånd hva som kan vente oss og er føre var. Men det er 9 måneder enn går gravid, så 9 måneder i Forholt til resten av livet sammen med barnet/barna er så vert hva av utfordringer som kommer løpet av svangerskapet. Men jeg ønsker å dele dette i håp om å kunne få noen av dere jenter der ute som sitter slik jeg satt for noen år siden, til å tenke dere om flere ganger enn hva jeg gjorde. Det er ikke vert å kaste bort mangfoldig tusen på noe som dette. Enn kan ikke kjøpe seg den perfekte kroppen, eller kjøpe seg bedre selvtilitt, eller kjøpe seg fri av alle smerter. Noen smerter kan enn kjøpe seg fri av men husk det er ofte et stort men bak mange valg som er relatert til operasjoner.

10 grunner til at svangerskap er “fantastisk”

OPS! Husk en større dose galgen humor med en smule ironi!

1. Flere som kjenner seg igjen at magen ofte blir oppblåst når enn spiser og hvis enn skal ut blant andre mennesker eller i et selskap så prøver enn alt for å ikke spise slik at enn blir oppblåst i magen.

Vell som gravid slipper enn de tankene. Ingen ser eller legger merke til om enn blir oppblåst i magen, fordi alle bare tenker på at du går med en baby mage. Så hva gjør det om noen ekstra cm med luft utvider den. Flere bare kommenterer det som baby magen din. Vin vin spør du meg.

2. Kan vi være enige om at baggy klær er å forblir amazing?! Det å finne store joggebukser og store t-skjorter er bare gull verdt. Når de trange olabuksene skal på, der du står i 30 min for å klare å få den dratt opp på bena å hopper å kaver for å få de over rumpa. Ja den tiden er forbi. Skal enn i selskap så har en plutselig en kjempe grunn for å slippe å ta på fin klær. Du kan møte opp i de styggeste baggy klærne som du selv føler deg vell i (eller egentlig ikke har det store velge av å ikke bo i pga den voksende magen) og ingen kommenterer det. Fordi stakkers deg, du passer jo ikke de vanlige klærne lengre, og gravid klær koster en formue og kun brukes i begrensede mnd.

3. Du er ute på byen med venner og telefonene din koker over av sms ifra mannen din, bare fordi han skal sjekke at ingen har prøvd seg på deg og han egentlig bare vil at du skal komme hjem i arm Krogen hans. Vell, da den voksende magen kommer og du er ute på byen med venner. Ja da koker ikke mobilen din over av smsér lengre ifra mannen din. Han senker skuldrene å vet at ingen andre mannfolk prøver seg på en gravid dame. Hvem vil vell prøve å lure hun med seg hjem når det er klart å tydelige barnet til en annen mann som er inni magen hennes. Så avslappende for den gravide og avslappende for mannen hennes også.

4. Redselen for å forsove seg til skoledagen eller jobb hvis du har vert våken litt for sent kvelden før er grusom å kjenne på. Enn sover skikkelig dritt å redselen for å forsove seg er for stor til at enn finne en dyp søvn. Vell som gravid kan de bekymringene bare fly avsted. Først å fremst enn klarer ikke å rangle lengre. Da klokken tikker over 10 eller Max 11, ja da har en kollapset på sofaen i den dypeste søvnen. Og allerede før morgen fuglene får våknet, har du sprunget flere ganger på do. Så når klokken ringer å dagen skal starte med skoledag som står for tur eller jobb, ja da våkner du opp med et smell å føler du aldri har sovet et sekund.

5. Det er et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å svare folk verbalt. Det er heller ikke et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å være ufine verbalt mot andre mens mannfolk sloss å deretter ferdig. Ofte kan andre mennesker ofte reagerer når kvinnfolk reagerer på ting, både verbalt og i tårer, og ofte kommer det kommentarer som «ta deg nå sammen» eller «ta deg en chill pill». Som gravid er vi nesten fritatt de ordene, vi slipper unna med det meste. Er det noe vi mener, ja da kommer det rett ut og ikke siler vi noe ut med filter heller. Filteret er plutselig borte, og selv om mi mener til tider hvert ord vi sier og andre ikke liker det, kan vi si «hormonene tar helt over» og da er vi unnskyld med det. 


6. Det er kjent at det finnes to type mannfolk. De som elsker store pupper og de som elsker romper, noe som lett blir stilt om til puppe gutter og rompe gutter. Der igjen er det også mange jenter/kvinnfolk som setter høy stander til seg selv og ønsker å øke fylden på puppene sine. Mange velger derfor å ta silikon, noe som jeg også valgte for noen år siden. Vell jeg hadde mine grunner for det, men det er en annen sak. Når det kommer til graviditet så får en større pupper og enn kjenner raskt at silikon er det ingen hensikt i å ha. Så de jentene/kvinnfolkene som ønsker silikon er stor fornøyde når puppene vokser i graviditeten. Og puppe guttene blir også super happy for dette. Jeg der imot, jeg irriterer meg over at de er større og teller ned til den dagen kommer der jeg kan få redusere puppene mine igjen. Men igjen, de som ønsker større pupper å puppe guttene blir super happy. Penger spart å fornøyde mennesker.

7. La oss snakke litt om sex. Det er jo et kjent fenomen når en graviditet dukker opp at paret som er i hop faktisk har hatt sex, for det er å forblir den naturlige måten å lage et barn på. Mange kan nokk tenke «hvorfor i helvete snakker du om sex nå å sier dette» men saken er den at det er noe som er helt naturlig, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Alle har sex om de vil innrømme det eller ikke, og selv om enn blir gravid så stopper som regel ikke sex aktiviteten opp. Så hva er poenget mitt?! Jo hør nå. Ofte i et parforhold er det mannen som er den kåte grisen og som vil ha seg noe, og vi kvinnfolk kan ofte bli lei av å hele tiden spre bena (vell er det også i mange par forhold kvinnfolket som er en pest å en plage som vil ha ned buksene på mannen sin også i tider å utider, og da er det mannen som kan bli dritt lei).

Men det som er så fint er når enn blir gravid så finnes det begge slag da også. Noen gravide blir enda kåtere enn vanlig og mannen slipper å føle at det er kun han som gjør en innsats på å få akten igang. Noen gravide blir så enormt pågående på dette teamet her at mannen lett kan føle at det blir litt for mye av det gode. Så da slipper han å bli beste venn med høyre hånden. Men snur vi litt på det, så finnes det også de gravide som får avsmak på sex. De som ligger å er dårlige å ikke vil ha noe som helst nærhet. Det må være en fortvilende situasjon men også en gylden mulighet for mannen til å bli bestevenn med porno sider og høyre handen. Så det finnes noe av hvert slag, men uansett blir vi gravide unnskyld med graviditeten igjen, vinn vinn. Kommer også hormonene inn i den settingen, slipper vi jo unna med det også, eller hva?!

8. Har du noen gang prøvd alt du kan for å få mannen din til å dra på butikken og kjøpe noe godt som du så sårt har lust på? Men ender opp å måtte kjøre selv, der han til slutt har en lengre ønske liste på godis enn du selv har? Vell som gravid kommer den kjente gravings situasjonen. Men situasjonen er annerledes, fordi du er jo gravid. Ergo, det er mye lettere å få mannen til å synes synt på deg å kjører uten problem til butikken for å kjøpe på prikken det du bare MÅ ha, og du slipper å gjøre det selv.

9. 9 måneder uten alkohol! Andre springer ut på festligheter å masse kjekke ting. Mens du tror du bare må sitter hjemme å råtne i hele 9 mnd. Du får masse meldinger om at det var rå kjekt i går og du skulle virkelig vert med, bare at de gjerne skulle sluppet unna fulle syken. Vell du trenger ikke holde deg hjemme i hele 9 mnd uten fest å galskap. Du kan ha det mye kjekkere enn de andre med alkohol innabords. Du kan til å med kjenne på fyllesyken dagen etterpå, bare det du egentlig kjenner på er graviditeten som kikker inn med gravid kvalmen, noe du allerede kjenner daglig eller veldig ofte. Ikke nokk med det men du husker hele kvelden å slipper den kjente på fylle angst. Hurra, du får det offisielt døds gøy!

10. Folkens, det er snart sommer å sommerkroppen skal frem. Det er en hverdags kamp om tiden og tidspresset for å få kroppen klar til bikini sesongen og alle de sommer bildene som skal tas. Vell som gravid slipper du det. Uansett hvor mye du stresser å prøver å gå ned kg, så vil magen bli større å større. Alle de timene med telling på kalorier blir fortapt for magen går ikke ned. Det er jo en mage boer inni der, å den trenger plass. Så senk skuldrene å nyt tiden enn å stresse for å prøve å gå ned. ikke nokk med det men vannet i kroppen gjør også sitt. Du må bare innse at de neste 9 mnd vil du ese ut uansett å sommer kroppen kan herved bare glemmes før til neste år.

Så her har dere 10 grunner til at svangerskap er fantastisk, men husket du en større dose galgen humor med en smule ironi?

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top