“Mina Adeline, kan du være så snill å gå opp å rydde romme ditt” sier jeg håperfull og satser på at dagen endelig er kommet der hun kan gå å rydde romme sitt for første gang. Svaret som kommer som lyn ifra klar himmel, med en mynter stemme får meg til å bli helt sjokert – “ja, mamma”. Jeg står på kjøkkenet, lamslått og helt stille med en gapende munn av overaskelse. Tankene og iveren strømmer på, tenk hun sa ja så raskt som bare det! jeg var helt mål løs. Jeg sto så stille, som om tiden stoppet, som om jeg plutselig ble om til en statue der jeg stod og jobbet med middagen.
Hun sprang ut i gangen så raskt som bena kunne bære hun, og så kom det store! Gikk hun opp trappen eller ble det til en usving?! steg etter steg trampet hun fint opp på romme sitt, og jeg hørte barneben som trampet rundt og jobbet på speng. Jeg var helt lamslott og kunne nesten ikke tro mine ører eller øyne. Wow, vell viste jeg at M.A hadde blitt en stor jente på det jeg vil påstå å si kort tid, men at tiden var inne for at hun kunne faktisk gå og rydde sitt eget rom, det sjokerte meg stort.
Jeg fortsatte og lage middagen, og sjokket fikk ikke roet seg før en mynter og stolt barnestemme roper på meg ifra andre etasje i huset. “MAMMA! Ferdig å rydde drommit!” – tror ikke det hadde tatt mer enn max et par min. Ikke kunne jeg stå der nede og si at hun garantert ikke var ferdig, for vell kan det gå raskt å rydde om enn bare er efektiv. Så jeg kunne ikke annet enn å legge middagen til sides, spasere opp å sjekke selv.
Da jeg begynte å bevege meg opp over trappen ble jeg raskt møtt av en liten jente som hadde hastverk med å komme seg ned. Ikke kunne jeg forstå hvorfor, men sannheten lå rett forran meg. De små bena trappet raskt ned, imens stemmen hennes gikk i et og forklarte meg at hun var ferdig og rydde men jeg måtte rydde sengen hennes. Så fort jeg kom meg opp trappen og skulle sjekke resultatet, ble jeg møtt av bamser ifra dørkarmen inn til rommet! Ryddig, ja det kan nokk diskuteres, men flink hadde hun vert. Hun hadde fylt opp kurven som hun var bansene sine i, og den så virkeli ut til å være full. Så hun hadde gjort som jeg ba om, og jeg kunne ikke annet enn å skyte av hun! Men når jeg så meg mer å mer rundt i rommet samtidig som jeg skrøyt av hun, var det jo ingen hemmelighet. Jeg hadde virkelig en ryddejobb forran meg. Bamser lå strødd på rommet, ting, leker og klær var godt plasert både der de skulle være og der de ikke skulle være. Det var tydelig at det var bare for meg å rydde resten selv.
Det viktigste var jo at hun faktisk hadde gjort som jeg ba henne om. Hun gikk opp å ryddet romme sitt, men å forvente at en jente på snart 3 år skal klare å rydde rommet helt ryddig hadde jeg blitt lamslott av å se. Resultatet var i hennes øyner ryddig, og gleden bak det var så herlig at det rotet som fremdeles var på rommet hennes gjor meg ikke noe å rydde. Ryddingen har jeg nå tatt meg av i snart 3 år, og det hadde vert rart å plutselig ikke måtte ta seg av det. Jeg kjenner jeg er stolt av at hun sprang opp å ryddet litt. Det å se den glede og iveren med å gjøre noe hun viste at hun kunne klare, var så koselig å se. Høre de små bena trampe rundt oppe over kjøkkene, var som musikk i mine ører. Det at hun springer opp alene på rommet sitt, er ikke noe som har skjedd så mye. Hun tilbringer mer tid i samme etasje som meg i huset, og bruker mest å springe å leke både i stuen og lekerommet. Så dette var en stor opplevelse og fremskritt. Fy fillen! Jenta mi begynner virkelig å bli stor.
