OPERERT ALENE MAMMA – Hvordan klarer jeg det

Jeg har fått noen spørsmål ang hvordan jeg klarer hverdagen som relativt ny operert, siden jeg er alene mamma. Jeg tenkte derfor å prøve å skrive et innlegg som kunne gi svar på dette spørsmålet, så jeg forhåpentlig vis slipper å gi svar på det mange ganger. Det gjør meg ingenting at andre spør om dette, og samtidig forstår jeg godt at andre lurer på akkurat det. 

Ved en full bukplastikk eller en hvilken som helst operasjon, følger det med ting som enn ikke kan gjøre på et vist tids perspektiv. Dette for at sårene og kroppen skal få tid til å komme seg, og bli “frisk” etter inngrep. Det blir utført handlinger mot kroppen som ikke ligger naturlig for en kropp, samtidig som det blir sår som må hele seg. Ved en full bukplastikk som jeg har hatt, og som jeg nå hadde utvidet korrigering på, følger det med sine kriterier som en MÅ følge i 5 uker. En av de strenge kravene som enn må klare å holde er å ikke løfte tyngre enn en viss kg, de første 5 ukene. Når enn er alene med et barn på 2 år, kan dette by på utfordringer. Et barn ønsker jo selvfølgelig å bli båret på i løpet av dagen, samt også det kan oppstå situasjoner som enn trenger å bære sitt barn. Noen av tingene som enn gjør i hverdagen med et barn innebærer mange løft, men når jeg plutselig ikke kan gjøre det, må jeg finne alternative løsninger!

Jeg har vert så heldig og fått god hjelp frem til nå, og får kjempe god hjelp de neste 3 ukene som er igjen av den tiden med begrensninger. Det er ikke alle som er heldige og har den muligheten ved å få hjelp, og da må enn finne alternative løsninger for å fikse de øyeblikkene som kan by på eventuelle løft. Jeg har med handen på hjerte ikke løftet barne mitt en eneste gang på snart 2 uker. Jeg skal låve dere at jeg savner å holde hun i armene mine og svive rundt, å høre latteren hennes som trer frem av morsomme påfunn som jeg gjør helt selv med hun. Jeg kjenner det er mye i hverdagen som jeg savner å kunne gjøre selv, uten å måtte finne alternative løsninger fordi jeg ikke kan løfte. Som sakt får jeg kjempe god hjelp å er evig takknemlig for det, men samtidig så ønsker enn jo alltid å klare å utføre hverdags handlinger så godt som enn kan selv når det gjelder barne sitt. For barnet blir mer knyttet til de som bruker mye tid sammen med dem, uansett om jeg er mamma til adeline, så merker hun at jeg har smerter i magen og har begrensninger med hva jeg kan gjøre. Om det skjer en episode der hun trenger trøst og det raskt, ønsker hun som oftes og komme opp i armene og bli båren på. Dette er noe som virkelig byr på problematikk nå for meg. For å løse slike situasjoner prøver jeg og sette meg ned, la hun komme i fanget mitt selv og sitte der og få trøst. Dette er jo ikke alltid noe som passer helt for hun, for det er jo noe spesielt med den trøsten når enn er oppe ifra bakken og blir holdt godt fast med begge armene og kjenner hele tryggheten som enn er vant til på den måten med å bli båret på. Dette gjør jo at hun av å til velger å springe bort til sin momma for å få trøst,  fordi hun kjenner selv at hun trenger den trøsten med å bli båret på. Jeg er jo hele tiden til stede, og er ikke den trøsten hun får der god nokk ja da snur hun seg etter meg og vil til meg. 

Når jeg står i en slik situasjon river det mamma hjerte mitt i tusen biter, for mitt barn ønsker å komme i mine armer, kjenne min nærhet og trygghet. Hun ønsker å kjenne mine armer og styrke som bærer hun og min stemme som roer hun ned og trøster hun. Men ved 4 operasjoner bak meg, har jeg funnet løsning på det meste til nå. Jeg får hun i armene mine, får holde hun godt inntil meg, og trøste hun. MEN! Jeg har ingenting av hennes tyngde å holde på, fordi min mamma (Mina Adeline sin momma), står bak hun og holder tyngden hennes. På den måten får jeg trøste hun der hun er i armene mine og får følelsen av å bli båret under trøsten. 

Det er bare et eksempel på mange hendelser i en hverdag med et barn på 2 år. Jeg er som sakt utrolig heldig og har får hjelp under disse 5 ukene av min mamma ( Mina Adeline sin momma), som ikke er en selvfølge at alle hadde ønsket å hjulpet med under så langt tidsperspektiv. Jeg har også andre rundt som også stiller opp å hjelper, og jeg er dem alle evig takknemlig! For jeg merker selv at det er hendelser i hverdagen som gjør at jeg virkelig trenger hjelp, og som gjør noen situasjoner lettere for min del. Kroppen min får også tid til å komme seg skikkelig, fordi jeg får hjelp. Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde det vert en god del tøffere i hverdagen med situasjoner som oppstår. Jeg har vert åpen over for Mina Adeline og forklart hun at jeg har operert, vist hun magen min, såret, osv. Dette for at hun skal klare å ha en liten forståelse av hvorfor jeg av å til må ligge litt, ikke klarer å gjøre alt like godt som til vanlig, osv. Dette har for oss vert den rette måten å gjøre det på, ettersom hun forstår alt utrolig godt når jeg har forklart. Hun kommer å setter seg på siden av meg i sofaen med tegne blokk, slik at jeg kan delta på tegne aktivitet sammen med hun, samtidig som jeg slapper av med magen min. 

Men ja jeg har opplevd situasjoner der jeg har vert alene og måttet finne løsninger for å utføre situasjoner som har inne bært løfting. F.eks i går, da våknet Mina Adeline på kvelden, og var lys våken. Hun trengte ny bleie og skulle få være med ned litt. Dette fordi hun var så våken og hadde ikke muligheter for å klare å sovne. Men så kom spørsmålet! Hvordan i all verden skulle jeg få hun ut ifra sengen. Det inne berte jo en handling der enn må løfte. Jeg så meg rundt på det vakre rommet hennes etter om det var noe hun kunne stå på. Etter kort tid kom jeg på nattbordet som står litt unna sprinkel sengen hennes. Jeg fikk brukt bena mine for å få det bort til sengen. Deretter fikk jeg hun til å klatre opp på kanten av sengen og over på nattbordet som var i samme høyde som sprinkel sengen hennes. Når hun var kommet over på nattbordet var problemet løst, for da kunne hun bare holde meg i hendene mine og håpet ned ifra nattbordet. Bedre sakt, problemet løst uten å måtte løfte! 

Slik innebærer egentlig hverdagen nå i ca 3 uker til. Jeg velger selv å være alene på noen tider av døgnet, som faktisk gjør veldig godt. Enn trenger til tider litt tid for seg selv og bare få slappe helt av. Jeg vet at det kan oppstå situasjoner som kan by på utfordringer, men da må jeg bare finne løsninger for å kunne utføre de situasjonene på best mulig måte uten å trosse hva jeg har lov til og ikke lov til. Enn må finne kreativiteten i seg selv, for enn kan ikke stoppe å leve de ukene som det er begrensninger. Enn må bare bruke hode litt ekstra og se for seg kreative løsninger som kan lette på situasjonen. 

Frem til nå har det godt kjempe bra, og Mina Adeline har vert kjempe snill. Vi leker og har det kjekt, på et plan som jeg klarer å være med på. Jeg får høre latteren, se det vakre smile og den store gleden og kjærligheten som hun viser hver dag. Fordi vi finner leker og aktiviteter som jeg klarer å delta på, uten å trosse grensene på hva jeg kan gjøre nå. 

Så ja jeg er en operert alene mamma akkurat nå, men jeg har god hjelp og støtte ifra andre rundt meg. Jeg bruker hode og prøver å løse situasjoner på en grei måte, og prøver å finne kreative løsninger for å kunne utføre handlinger i hverdagen. Jeg kan ikke legge meg ned å bare gå i dvale i 5 uker, fordi jeg har begrensninger på hva jeg kan gjøre de ukene. Jeg har en vakker datter som trenger meg, og jeg har et liv, en hverdag og mine plikter. Jeg klarer ikke følge opp pliktene mine 100% nå i disse ukene, men jeg klarer å følge dem opp på en god måte som fungerer bra for oss. Det er de som er viktig. Jeg sier ikke at mine metoder for hverdagen er det rette for alle, men jeg har hvert fall fått gitt et utfyllende svar på hvordan jeg klarer hverdagen nå disse ukene. Men, jeg vet det hadde vert utrolig mye mer utfordrende og vanskelig hadde jeg ikke vert heldig og fått god hjelp av andre rundt meg! 

// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE BLOGGEN MIN TIL VIXEN BLOGAWARDS 2015! //