En liten jente i sengen lå,
en ukjent mann var det hun så.
Borte ble han og mange så, der som snart ble skulte sår.
Tiden gikk, månenne fløy,
en ukjent mann presset seg på.
I ansikte kom han, i ansikte ble han, avstanden tok han og blorte ble han.
En ukjent mann, sa en gang
“pappa må gå nå, ha det bra”.
En ukjent mann løy en gang, pappa sa han,
men paff ble han.
I mamma´s armer er jeg nå,
her vil jeg være,
ukjent mann gå nå!
Xtine Michelle – 2014
Etter en fortid som har satt sine spor og mye lærdom som jeg har tatt med meg etter jeg nå har blitt voksen, valgte jeg å prøve å skrive mitt første dikt. Jeg føler jeg ser ting på en annen måte etter jeg ble mamma selv, og fortiden min og barndommen min ente opp med et dikt som for meg beskriver en stor del med få ord og korte setninger.
Ønsket å dele dikte med dere ettersom jeg føler jeg har klart å sette ord på et større spekter med få setninger.
Håper noen av dere likte diktet, men for meg har det en betydning og en beskrivelse av en tøffere tid som barn.
