I SEE DEAD PEOPLE!

Kall meg gjerne freak, kall meg gjerne hva du nå enn vil. Men jeg vet sannheten, og jeg er en av mange med min gave!

Dette er nokk det mest vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet. Vell har jeg delt mye av personlige ting om meg selv. Men en ting har jeg holdt skult lenge i redsel! Jeg vil kunne stå for den jeg er, jeg vil ikke måtte gjemme meg selv. Jeg vil være den jeg er, men mest av alt, jeg ønsker så gjerne og bli akseptert for den jeg er – ingen andre! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En lys skikkelse, en dame! Men ut ifra veggen min, på mitt soverom?!
Det hele startet når jeg var et lite barn. Jeg husker mitt første møte med min gave som om det var i går. Jeg liker å kalle det en gave, fordi alle har det i seg som barn, men mange velger det bort uten å være klar over det. Barn er veldig åpne mennesker og også de ærligste menneskene som går på denne jorden.
– Kanskje vi voksne bør begynne å se mer opp til barna våre, for å være den beste utgaven av oss selv?

Jeg satt alene på romme mitt, uvitende om at jeg snart skulle få merke at jeg ikke var alene. Plutselig ut ifra veggen min var det en lys skikkelse, en menneske fasong, en dame! Hun var en voksen dame, som hadde en indre ro som fikk meg til å ikke reagere på dette. Jeg følte trygghet, varme. Det var som om hun ønsket å vise meg at jeg ikke var alene, at hun passet på meg der jeg satt. Tryggheten rundt dette vil nokk mange reagere på, men jeg glemte det ut og det gikk noen uker før jeg kom så langt til å fortelle det til mine foreldre.

Jeg gikk på barneskolen og var mye alene, og mange foreldre vil nokk kalle slike hendelser for fantasi venner. Hva mine foreldre valgte å tro innerst inne er uvitende for min del, men realiteten traff oss i senere tid.

Vi hadde vert på hundeutstilling, noe vi var mye på. Det var det jeg vokste opp med, samt også at vi drev en kennel, kennel aquasam. Vi hadde oppdrett av samojed, og om jeg skal si det selv så avlet vi noen fantastiske hunder! Noe jeg tror flere som kjenner til oss også sier seg enig i. Men nokk om det! Vi satt i bilen og var på vei igjennom en lang tunnel. Bedre sakt, undervanns tunellen litt utenfor Stavanger. Det var mørkt ute og kveld. Bak satt jeg alene i bilen, og plutselig poppet det ut av meg. ?mamma jeg så en dame ut ifra veggen på romme mitt!?.

Hva som ble sakt, hva som ble responsen husker jeg ikke lengre. Men jeg husker det ble fortalt i en forbigående samtale.

Det viste seg at dette ikke ble en engangs opplevelse! Årene gikk og mer å mer opplevde jeg, eller bedre sakt så og hørte. Jeg kan vell egentlig skrive under på at fantasi venner fins, men de er virkelige! For jeg fikk meg en venninne som var dø!

Jeg gikk enda på barneskolen da jeg møtte henne for første gang. Det var et skremmende førstegangs møte, men utviklet seg til en trygghet.

Jeg sto på kjøkkenet en kveld. Vi hadde et stort kjøkken på to platåer, og en stor glass skyvedør. Jeg følte at jeg ble dratt imot denne skyvedøren, og den fikk min oppmerksomhet ved at jeg ble stående å se på den. Minuttene frøs til is, de stoppet. Der sto hun! I en hvit kjole, nesten til knærne, langt mørk blondt hår. Hun var skadet, hun var redd, i sjokk! Hun sto der å trengte trøst, hjelp! Foreldrene hadde forsvunnet, etter de hadde vert utsatt for en bil ulykke og hun hadde omkommet. Hvor foreldrene var, ble uvitende, men jenta var alene og trengte hjelp.

Skremmende var det å stå og se dette, høre hva hun fortalte meg. Men hun kom for å bli værende rundt meg. Etter litt tid så jeg henne flere ganger, men da var hun rolig og en vakker jente. Jeg tror det ga hun trygghet og merke at jeg ikke ble livredd og at jeg aksepterte at hun var der, snakket med hun, lekte med hun, osv. Merkelig nokk så fikk jeg meg en venninne, men venninnen min var død. Hun var en jente ingen andre kunne se, uten om de som selv kunne se mennesker som er døde.

En dag jeg satt og pratet med hun, fikk jeg hvite årstallet som hun døde i, hvor det var, osv. Med det århundre vi lever i og levde i da, skrev jeg det ned på mobilen min. Jeg hadde bestemt meg for å ønske å undersøke dette videre. Finne ut mer om dette, men så langt fikk jeg aldri komme!

Det var en kveld jeg lå med migrene. Jeg hadde spy bøtta nedenfor sengekanten min, med litt vann i. Jeg hadde vaskeklut på pannen og var totalt sengeliggende. Det var skoledag dagen etter, men den dagen våknet jeg ikke av vekkerklokken på mobilen min. Jeg våknet at mamma som sto og ropte på meg og kom inn på romme mitt, for å høre hvordan jeg var og i en fortvilelse over at jeg ikke hadde hørt vekkerklokken på mobilen min. Fortvilelsen tok meg også, og da jeg skulle ta frem mobilen var den borte. Jeg husket at jeg hadde lagt den til ladding kvelden før, og ente opp med å måtte lete etter den ved å finne mobil laderen og dra i den. Plutselig hørte jeg noe som dryppet, og der lå den! Mobilen hadde på en eller annen måte havnet oppi bøtta med litt vann i. Den var druknet i vannet og var helt dø! All informasjonen jeg skulle sjekke ut ang hun jenta, var borte.

Det var fortvilende, frustrerende og jeg var irritert lengre over dette. Men etter jeg hadde fått litt tid, fant jeg ut at det aldri var meningen at jeg skulle få sitte og huske på denne informasjonen og undersøke det nærmere. Noe hadde gjort at mobilen min havnet oppi der, og jeg måtte bare innfinne meg med at slik var det. Informasjonen var tapt, og det var bare slik at jeg ikke skulle grave noe i det.

I huset som vi bodde i var det enormt mye energier, eller som noen sier døde mennesker. Det var også blant annet en mann som hadde vert fisker som var i huset. Han bar på kjetting og jeg hørte ofte hvordan kjettingen ble dratt frem å tilbake i gangen hjemme. Han var en dominerende mann, som var av den eldre generasjonen som var før i tiden. Han var en mann som tappet meg for mye energi selv, og som preget både meg og min mor i huset. Vi ble rett å slett plaget av denne mannen, men i realiteten prøvde han nokk bare å få bli sett. Men ettersom han var av den eldre generasjonen ifra før i tiden, hadde han en helt annen holdning til oss kvinnfolk en hva århundret våres tilsier.

Han var en høy mann, kraftig men ikke tykk på noen måter. Bare kraftig benbygning. Han hadde tatovering på den ene armen av et anker. Og han hadde vert en arbeider på en båt. Ikke en arbeider i det mer høytidelige arbeidet, men mer underdanig arbeid som var utrolig tungt. Selv om han hadde jobbet slik som han hadde på båten, var han en dominerende mann. En mann som ikke hadde den mest positive energien. Jeg prøvde og ikke gi han så mye oppmerksomhet, men noen ganger var han ikke til å klare å unngå.

Det var mye som skjedde i huset som jeg vokste opp i, og det viste seg med årenes løp at jeg ikke ble den eneste som merket det.
Jeg ble ofte dømt på en ?feil? måte av andre rundt, med min gave. Mange trodde jeg var psykisk syk, og jeg havnet inn på psykiatrisk avdeling. Heldigvis et kortvarig opphold, der det ble konkludert med ifra flere leger at jeg ikke var syk. De kom endelig frem til etter mange sine undersøkelser, at noen mennesker kan se mer mellom himmel og gjort. Det var såpass nytt i den tiden og ingen pratet nesten om å være et medium. Det var vanskelig for alle i familien min og akseptere dette, og derfor ble det ikke et tema som så mange andre enn meg og mine foreldre snakket om.

Det var noen få av mine venninner som aksepterte meg for den jeg var, og aksepterte min gave. (Ikke at jeg påstår at jeg ikke ble akseptert av mine venner, men en slik gave som det er ikke alltid like lett for alle å akseptere.) Og det viste seg at jeg ikke ble den eneste som merket energiene ifra de som var på den andre siden. Flere episoder skjedde der venninner av meg ble preget av hendelser. Ikke at de så de som var der, men de merket dem. De merket at vi ikke var alene, når vi egentlig var alene hjemme. De merket kald vinn som kom på plasser i stuen der vi satt når varmepumpen sto på i en annen retning med varme på. Kald vinn som i realiteten ikke skulle oppstå. Det fantes ingen naturlig forklaring på denne vinden og jeg som så de som var der, var alltid klar over at det var dem.

Det var en av mine beste venninner som kunne se på meg når jeg så noen, og det var hun som fikk kjenne det tettest på kroppen ang hvordan det var i huset der jeg bodde. En hendelse ble så skremmende for oss, at vi sprang ut ifra huset, og kontaktet andre for å slippe å være alene. Det ble blant annet låste dører som smalt opp og igjen, skritt i gangen/trappen, kald vinn, stemmer, osv som vi opplevde under den hendelsen som skremte oss veldig mye.

Huset jeg vokste opp i som barn, var et hus med utrolig mye energi. Det var mange avdøde skjeler som var der, og vi prøvde og få renset huset med hjelp ifra en dyktig mann. Men med så mye energier som var der, klarte han ikke å få bort alt og jeg lærte meg til å leve med min gave.

Da årene gikk og jeg begynte å bli mer å mer vant til at jeg ikke var som alle andre, og ble tryggere på den gaven jeg hadde fått ble jeg mer glad i den. Jeg mistet min beste venn som var min første hest. Men jeg viste at en dag møtte jeg han igjen. Det viste seg at jeg den dag i dag har han rundt meg, og jeg kan enda se han. Han valgte å være igjen i den andre verden der jeg kan se han. Og det var da jeg klarte å akseptere gaven min bedre. Det var som om han ble en hjelper for meg på den andre siden, og min trygghet ved å akseptere meg selv.

Flere mennesker har jeg på en måte fått hjulpet med min gave, men en dag håper jeg på at jeg kan klare å få enda bedre kontroll over gaven min, slik at jeg kan hjelpe flere som trenger det. Jeg har fått klart å satt ord på ting som andre ikke har klart, ved energier som befinner seg i hus, jeg har klart å gi fred og ro til andre med beskjeder ifra de avdøde, osv. Det har vist seg etter mange år med ekstremt mye opplevelser og feildømming ifra andre, at jeg er glad for min gave. Jeg er en jente som har lenge holdt dette skult, men nå er tiden inne! Nå tørr jeg og stå for den jeg er! Jeg velger å se på det slik at gud har valgt å gi alle muligheten for å få den store gaven, men ikke alle er klar for å mota den og holde på den. Jeg ser på det som at jeg har klart å holde på min gave fra gud, og at jeg ikke er noe freak eller en gal person. Jeg er en levende person som bare har en liten ekstra mulighet, som mange flere enn meg også har. For det er mange der ute som også kan det samme som meg! Det er bare mange som lever med det som en hemmelighet.

Mange vil nokk kalle meg en freak, eller mange andre ord, men før dere kaller meg noe som helst så tenk over, får det deg til å føle deg bedre på noen måter? Eller er det på tide og åpne opp øynene for realiteten som vi lever i under dette århundre?