Det er så godt med langhelg. Vi storkoser oss og nyter dagene. Denne lang helgen har vert så fin og fylt med masse godhet. Det har vert dager fylt med vennskap for eldste jenta vår. Hun har fått vert på besøk, overnatting, hatt besøk og vert hos sin bestemor. Vi har også fått vert avsted, hatt besøk, vert på besøk og kost oss masse i sommer varmen.
Det har vert dager fylt med så mye godhet og kjærlighet. Det har virkelig vert terapi og få noen slike dager der enn ser hvordan alle får seg en god pust i bakken og bare slapper av. Alle vonde ting har vi fått pause ifra, for er det noe vi er blitt flinke til så er det å leve i nuet og leve her å nå. Vi jobber enormt med eldste jenta også ang dette for å prøve å gi hun avbrekk ifra mobbingen på den måten.
Det er leit at når enn velger å gå offentlig å gi en problem stilling en stemme. Stå frem i lyset mot noe som er tung og vondt, at det av å til kan bli tolket på en negativ å lei måte. Det er leit at når enn prøver å kjempe for noe som er mobbing, gi de som blir utsatt for dette og denne problemstillingen en stemme samt også ta opp det å bli stengt ute og holt utenfor innen det sosiale, og gi disse enormt sårbare situasjoner en stemme. At det skal bli omgjort som person angrep. Jeg har sakt det før og sier igjen, jeg deler ikke for å henge ut men for å NÅ UT!
Jeg deler for å gi disse vonde problem stillingene en stemme, for å fronte dette frem i lyset og snakke opp disse temaene for å vise andre der ute at vi har det slik å slik, vi gjør det på den å den måten, vi prøver det å det, vi prøver å vise at dette er en problem stilling som dessverre mange opplever og samtidig gi det en stemme. For jeg som mange andre har fått beskjed ifra instanser og andre mennesker opp gjennom årene «Bare vær stille, ikke snakk om det høyt. Ikke la det få komme frem i lyset» og det er nemlig dette som er problemet, vi kan ikke skule dette bak en stol. Det kan ikke bli gjemt og være som å bande i kirken hvis en snakker høyt om det.
Det er nokk mange tanker å meninger, mange sider av flere opplevelser. Men må enn ikke starte en plass, må enn ikke få frem i lyset at dette er realitet med at slike ting og hendelser skjer. Jeg har ikke valgt å være en offentlig person for å skape frykt i andre mennesker eller for å skape frykt rundt det å involvere seg i min familie. Jeg har valgt å være en offentlig person i håp om å kunne gjøre en forskjell for forhåpentligvis en person, valgt å ta dette frem i lyset i håp om å klare å gjøre en endring og for at en dag at min datter kan få ha det bedre. Jeg har valgt å dele og tenker grundig igjennom det som deles. Men å møte andre mennesker som sliter og sitter i samme situasjon og ikke vet hva de kan gjøre, så kan jo det å dele gi de hjelp til tips og råd om hvordan andre har valgt å gå frem. Det kan vise dem at de ikke er alene og at enn kan gi styrke og støtte til hverandre.
Jeg ønsker så gjerne å få det frem at mitt mål og ønske ved å dele er ikke for å henge ut, men for å nå ut. Jeg håper virkelig det er noe som kan bli akseptert, og om enn ikke kan akseptere det – vær så snill å respekter det.
En ensom jente til skolen går,
Uvitende om dagens mål.
Hva bli sakt – hva blir gjort,
En redsel stor.
En ensom jente til skolen går,
En sekk på ryggen, et hode ned.
En klump i magen, en kamp om sorg.
Et ønske stort om enn venn å ha, et fylle til skolen for å støtte ha.
Kjenner veldig på i dag at det gledet meg så mye med en hendelse som kunne vert så leit men ble så fint. Så jeg ønsker å dele litt ang den. Hadde bare flere barn handlet situasjoner om på en slik måte, da kunne det vert så mye lettere også for flere barn.
Min datter kom i dag som hun nesten gjør daglig å spørte om å få ha besøk. Vi sier alltid ja så lenge vi ikke skal avsted eller at det er aktiviteter, men forklarer hun hver gang at det er ofte vanskelig for andre å få ting til å passe samme dag og greiest å avtale om en kommende dag. Men gir det som oftest en sjanse. I dag spørte hun en venninne om de skulle tilbringe tid sammen og det passet. Gleden var så stor og de planla sammen og avtalte tid og sted. Da det nermest seg ble min datter litt forsinket og ga beskjed. Det som hente var at venninnen ombestemte seg grunnet personlig grunnlag som er forståelig. Og det er nemlig derfor jeg vil nevne dette. Hun var så herlig denne venninnen og ringte min datter og snakket med hun og sa fint ifra. Da hun sa at hun ombestemte seg, så gjorde hun noe som gjorde en situasjon som kunne vert så leit å vond om til noe som ble opplevd for min datter som positivt. Hun spørte min datter om de heller skulle finne på noe en annen dag og spørte hun om det gikk bra at det ble slik. Da min datter svarte ja, spørte hun så fint opp igjen om hun var helt sikker på at det gikk bra, og min datter bekreftet at det gikk bra. De hadde en fin tone å selv om det var kipt at en avtale ble avlyst på så kort varsel, ble det gjort om til en fin måte å gjøre det på. På en måte der det ble forståelse og ærlighet mellom barna.
Jeg er så takknemlig på måten dette ble gjort på, samt også at de kunne snakke om det på en så fin måte. Jeg sier ikke at jeg synes det er helt greit å avlyse helt på tampen i tider å utvider, men jeg sier at det er en stor forståelse rundt at det ble det denne gangen. Dette fordi det nemlig er blitt snakket om de personlige grunnene blant barna, slik at de kan forstå hverandre. Samt også at det ble spurt om det virkelig gikk bra og det ble spørt om de heller skulle finne på noe en annen dag. Det viser så mye å det viser så gjerne at denne venninnen virkelig ønsker å tilbringe tid med min datter og at de kan ha en fin kommunikasjon og forståelse for hverandre.
Videre i dag så har det vert noen utfordringer ved tlf er, men vi står på og kjemper får at vårt barn skal få en bedre skolehverdag og ønsket er så stort for at hun skal få bygge gode vennskap å bygge de enda større også på fritiden. Og dere, hun har faktisk fått koselig besøk i dag av en venninne – og dere, hun stråler av glede for det. Så selv om skole hverdagen er utfordrende har hun klart å få en fin ettermiddag og vi har klart å finne de gode opplevelsenne ifra dagen å bygget videre på dem.
«Ny uke med mobbing» Var ordene som møtte meg ifra min 8 år gammel datter på mandags morgen. Jeg står der med klump i halsen å prøver å finne positiviteten som jeg kan videreformidle til hun, gi et uskyldig håp om at denne uken blir nokk helt annerledes enn de andre. Jeg snur meg og prøver å skjule sorgen som kommer i meg, henter frem positiviteten og svarer henne «Dette blir nok en mye bedre uke enn hva du tror, det kommer nok til å gå helt fint og de andre barna vil nok være snille med deg». Ordene mine som prøvde å gjøre en forskjell, som prøvde å gi hun oppmuntring ved å tenke annerledes, gi det et håp om at dette kunne bli uken som endret alt, gi hun håp om at dette kunne være uken der all mobbingen stopper opp – der alt blir godt igjen. Men ordene mine ble ikke trodd av hun og sorgen i min datters ansikt møtte meg bare tydeligere med et svar «ja mamma, det er lov å håpe».
Det å hele tiden streve etter å søke mobbe fri hverdag, mobbe fri skole hverdag, søke etter vennskap på skole og fritid – egentlig søke etter alt det gode som skal være i et barns hverdag men som egentlig er så forgjeves, det gjør det vanskelig å holde positiviteten oppe. Det gjør det vanskelig å holde motet oppe for at min datter skal få en god skole hverdag. For det som møter oss når hun kommer hjem er ord som hun har blitt kalt av andre barn som er helt grusomme. At andre barn skal kalle hun for en fuckings unge, dritt unge, kuk unge, fuckings jævla unge, osv osv – listen er så lang at det er helt grusomt. Hvorfor skal barn påføre andre barn slik smerte, verbal smerte som sårer så enormt. Jeg kjenner tårene presser på, og fortvilelsen tar meg. Det er vondt å sende mitt kjære barn på en plass som hun tilbringer så mange timer på hver dag, hver uke, hvert år – men som får påført så store smerter verbalt ifra andre barn. Verbale ord som sårer og som gjør så enormt stor skade i et hvert menneske.
HVER morgen før skolen kommer hun og forteller om den store klumpen hun har i magen som hun ikke forstår hva er for noe. Hun forteller mer å mer om den å kjenner sterkere og sterkere på denne desto nærmere vi kommer skolen og skole veien. Hun skuler seg i bilen når noen spesielle barn som hun er redd for kommer forbi. Fordi hun er redd for å bli sett, hun er redd for hva de kanskje kan kommer til å si – mitt barn på 8 år er redd og ikke redd på en naturlig måte ved barne redsel for «skumle ting» hun er redd andre barn som påfører hun smerte verbalt, og noen ganger fysisk også. Det er ikke slik et barn skal måtte oppleve å ha det dag ut å dag inn. Det er som et levende mareritt som aldri tar slutt.
Hva må til for å bare kunne få det til å slutte, at hun bare kan få en fin skole hverdag og få gode vennskap både på skolen og etter skolen? Bare få være et lykkelig barn som er opptatt med aktiviteter og venner.
Det å bli født under en pandemi har bydd på sine utfordringer. Enn merker hvordan Dennis Pierre blir fortere overstimulert med sanseinntrykk blant annet. Han er mer tilbakeholden for store områder som ikke er hjemme. Og mye mer men for å nevne litt av det.
For en liten uke siden fant vi derfor ut at det var på tide at Dennis Pierre fikk møte sandstrand for første gang. Han har vert på sandstrand som mindre, men det var bare i vogn. Så nå skulle han endelig få gå selv og få kjenne og utforske hva en sandstrand er.
Jeg var utrolig spent på hvordan han kom til å reagere siden det er et veldig stort område og en plass som var helt nytt for han. Da vi kom frem var han helt i hundre. Mina Adeline sprang som vanlig ned til vannet og begynte å tegne i sanden som var mer hardpakket. Hun elsker sandstrand og nyter når vi er der. Hundene fikk også kose seg på stranden og Dennis Pierre var helt i hundre da han kom ut av bilen.
Han holt sin momma i handen å for avsted mot stranden med en gledelig latter og et stor smil rundt munnen. Han viste tydelig at dette var spennende å utrolig kjekt. Han gikk litt ned over å fikk kjenne hvordan det var å gå i sanden. Da vi tok opp sand i hendene for å la han få kjenne å prøve selv å ta, han prøvde litt men syntes det var veldig merkelig følelse. Han sto å så ut over den store stranden, som nokk føltes som et palass for en liten gutt på bare 1,5 år. Han slapp ikke handen å etter en kort stund, ville han tilbake i bilen og slappe av.
Han er tydelig på å vise oss når det er nokk sanseinntrykk og når han trenger å stoppe opp litt å hente seg inn. Men det ble en god opplevelse for han å et koselig og kjekt første møte med sandstranden. Nå gleder jeg meg bare enormt til sol og sommer varmen kommer mer, så vi kan kose oss masse på sandstranden sammen med barna.
Har du noen gang reagert på ordbruken til barn? Har du noen gang tenkt over hvordan ordbruken har utviklet seg til grusomme kalde navn og grusomme ord som blir brukt mot andre barn? Som mor har jeg flere ganger blitt helt sjokkert av hvordan århundre vi lever i har forandret seg. Hvordan det har utviklet seg til mer hat og grusomheter bare på 15-20 år.
Sosiale medier, mobiler, apper, videoer osv, alt rundt preger barna og det har kommet mer å mer av det nå enn hva det var før. Det er ikke ofte enn ser barn ikke gå rundt med en mobil i handen, men heller springer å hopper i vann dammer, klatrer i trær, går på dørene til andre barn for å leke osv. Nå er det å være sosial blitt at enn sitter på mobilen og spiller og snakker over tlf samtidig som enn spiller enn å springe ute og leke. Dette med sosiale medier og hva barn seg i de sosiale mediene er noe som faktisk preger dem og kan utløse masse grusomme ting i en hver person. Og det er nettopp det jeg ønsker å ta opp i dag. Jeg ønsker å gjøre dere litt mer bevist om at ordbruken til barn har blitt helt brutal! Og de som kan gjøre noe med det, jo det er oss foreldre.
Den ene dagen kom min datter hjem å fortalte meg at hun hadde blitt kalt for en kuk unge. Hun var helt sjokkert og var litt tilbake holden med å si ordet, siden hun forsto at det ikke var et fint ord og et ord som ikke er noe enn skal kalle andre. Jeg ble helt satt ut da hun sa dette, og viste egentlig ikke helt hva jeg skulle si. Det eneste jeg klarte å få ut samtidig som jeg ble så satt ut, var at det ikke var noe fint å si til andre og ikke noe min datter skulle si til noen andre, og at det ikke var noe greit å høre at hun hadde blitt kalt dette. Hun var fult klar over det å sa med en gang at dette ikke var noe hun skulle si og forsto ikke hvordan noen andre kunne si slikt.
Jeg prøver å lære mine barn at det skarpeste våpnene som vi alle har er munnen vår. Den kan komme med de kvasseste ordenene som er enormt sårende. De ordenene som kan komme ut ifra Munden vår er ord som kan sette dype spor og såre i andre mennesker. Noe jeg er utrolig bevist på å lære mine barn at de ikke skal gjøre mot andre. Men hva hjelper det om ikke vi alle foreldre blir mer bevist på dette å tar tak i dette problemet?
Vi ønsker hele tiden at barna skal klare å fikse opp i problematikk seg i mellom og at ting skal være fint og greit mellom barn, ungdom og voksne. Men det vi bør starte med først er å alltid prøve å være beviste med hva vi sier å lære våre barn dette. Det kan komme vanskelige hendelser og alle kan ha vansker for å ikke bare blåse ut, men vi må starte ifra da de er små og være beviste på lærdommen ved blant annet ordbruk.
Ordbruk som er sårende er så mangt og alle barn og ungdommer er forskjellige, noen er mer sårbare enn andre og noen tåler mer enn andre. Men det betyr ikke at vi skal få styre fritt med å behandle noen med større utrykk av upassende ordbruk enn andre igjen, og at vi skal hive ut mot enn annen etter hva de tåler å høre. Vi må lære vår neste generasjon at det å si ord som vi selv ikke hadde likt å høre selv ikke skal sies. At det ikke er hyggelig å få høre annenhver dag at noen vil være venner med den å den personen for så neste dag ikke ønske å være venner allikevel. Dette skaper jo usikkerhet! Det er uskyldige ord men i lengden sårende ord. Vi må være ops over for våre barn at det å kalle noen for en dritt unge ikke er noe som er hyggelig å høre, ord som kuk unge heller ikke er noe hyggelig. Det å kommentere klær, hår, sminke, osv på en nedverdigende måte er ikke noe kjekt for den andre parten. Det er ikke vits at noen skal kommentere noe ovenfor andre hvis det ikke er noe fint de har å si. Da kan enn heller bare være stille. Hvorfor skal enn kommentere andre sin genser, andre sin nye hårfrisyre, de nye skoene, den nye bamsen, den nye pennen, osv hvis det ikke er noe fint enn ønsker å dele? Skal vi ikke lære våre barn og ungdommer at alt ikke trenger å bli sakt? Det er jo bedre å spre positivitet enn negativitet.
Uenigheter er det uansett blant alle iblant, men det har noe med det å ikke være stygg mot andre gjentatte ganger for å såre dem. Om det er bevist eller ubevist såring ved ordbruk så er det ikke greit uansett. For å få en stopper på dette problemet som er blant barn og ungdom i denne tiden de vokser opp i, så er det vi foreldre som må gå foran som et godt eksempel å veilede dem etter å være snille både i oppførsel og i munnen.
Ta deg 5 min i uken eller pr.dag se hva ditt barn trenger – for det kan utgjøre en stor forskjell hvis du bare starter en plass for å veilede ditt barn i riktig retning ved å minne dem på hvordan ting kjennes ut om vi sier ufine ord til andre og at det ikke er greit. For gjør vi alle det, kan det utgjøre en stor forskjell.
Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.
Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.
livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.
Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?
jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.
men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.
Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.
Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.
Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.
OPS! Husk en større dose galgen humor med en smule ironi!
1. Flere som kjenner seg igjen at magen ofte blir oppblåst når enn spiser og hvis enn skal ut blant andre mennesker eller i et selskap så prøver enn alt for å ikke spise slik at enn blir oppblåst i magen.
Vell som gravid slipper enn de tankene. Ingen ser eller legger merke til om enn blir oppblåst i magen, fordi alle bare tenker på at du går med en baby mage. Så hva gjør det om noen ekstra cm med luft utvider den. Flere bare kommenterer det som baby magen din. Vin vin spør du meg.
2. Kan vi være enige om at baggy klær er å forblir amazing?! Det å finne store joggebukser og store t-skjorter er bare gull verdt. Når de trange olabuksene skal på, der du står i 30 min for å klare å få den dratt opp på bena å hopper å kaver for å få de over rumpa. Ja den tiden er forbi. Skal enn i selskap så har en plutselig en kjempe grunn for å slippe å ta på fin klær. Du kan møte opp i de styggeste baggy klærne som du selv føler deg vell i (eller egentlig ikke har det store velge av å ikke bo i pga den voksende magen) og ingen kommenterer det. Fordi stakkers deg, du passer jo ikke de vanlige klærne lengre, og gravid klær koster en formue og kun brukes i begrensede mnd.
3. Du er ute på byen med venner og telefonene din koker over av sms ifra mannen din, bare fordi han skal sjekke at ingen har prøvd seg på deg og han egentlig bare vil at du skal komme hjem i arm Krogen hans. Vell, da den voksende magen kommer og du er ute på byen med venner. Ja da koker ikke mobilen din over av smsér lengre ifra mannen din. Han senker skuldrene å vet at ingen andre mannfolk prøver seg på en gravid dame. Hvem vil vell prøve å lure hun med seg hjem når det er klart å tydelige barnet til en annen mann som er inni magen hennes. Så avslappende for den gravide og avslappende for mannen hennes også.
4. Redselen for å forsove seg til skoledagen eller jobb hvis du har vert våken litt for sent kvelden før er grusom å kjenne på. Enn sover skikkelig dritt å redselen for å forsove seg er for stor til at enn finne en dyp søvn. Vell som gravid kan de bekymringene bare fly avsted. Først å fremst enn klarer ikke å rangle lengre. Da klokken tikker over 10 eller Max 11, ja da har en kollapset på sofaen i den dypeste søvnen. Og allerede før morgen fuglene får våknet, har du sprunget flere ganger på do. Så når klokken ringer å dagen skal starte med skoledag som står for tur eller jobb, ja da våkner du opp med et smell å føler du aldri har sovet et sekund.
5. Det er et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å svare folk verbalt. Det er heller ikke et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å være ufine verbalt mot andre mens mannfolk sloss å deretter ferdig. Ofte kan andre mennesker ofte reagerer når kvinnfolk reagerer på ting, både verbalt og i tårer, og ofte kommer det kommentarer som «ta deg nå sammen» eller «ta deg en chill pill». Som gravid er vi nesten fritatt de ordene, vi slipper unna med det meste. Er det noe vi mener, ja da kommer det rett ut og ikke siler vi noe ut med filter heller. Filteret er plutselig borte, og selv om mi mener til tider hvert ord vi sier og andre ikke liker det, kan vi si «hormonene tar helt over» og da er vi unnskyld med det.
6. Det er kjent at det finnes to type mannfolk. De som elsker store pupper og de som elsker romper, noe som lett blir stilt om til puppe gutter og rompe gutter. Der igjen er det også mange jenter/kvinnfolk som setter høy stander til seg selv og ønsker å øke fylden på puppene sine. Mange velger derfor å ta silikon, noe som jeg også valgte for noen år siden. Vell jeg hadde mine grunner for det, men det er en annen sak. Når det kommer til graviditet så får en større pupper og enn kjenner raskt at silikon er det ingen hensikt i å ha. Så de jentene/kvinnfolkene som ønsker silikon er stor fornøyde når puppene vokser i graviditeten. Og puppe guttene blir også super happy for dette. Jeg der imot, jeg irriterer meg over at de er større og teller ned til den dagen kommer der jeg kan få redusere puppene mine igjen. Men igjen, de som ønsker større pupper å puppe guttene blir super happy. Penger spart å fornøyde mennesker.
7. La oss snakke litt om sex. Det er jo et kjent fenomen når en graviditet dukker opp at paret som er i hop faktisk har hatt sex, for det er å forblir den naturlige måten å lage et barn på. Mange kan nokk tenke «hvorfor i helvete snakker du om sex nå å sier dette» men saken er den at det er noe som er helt naturlig, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Alle har sex om de vil innrømme det eller ikke, og selv om enn blir gravid så stopper som regel ikke sex aktiviteten opp. Så hva er poenget mitt?! Jo hør nå. Ofte i et parforhold er det mannen som er den kåte grisen og som vil ha seg noe, og vi kvinnfolk kan ofte bli lei av å hele tiden spre bena (vell er det også i mange par forhold kvinnfolket som er en pest å en plage som vil ha ned buksene på mannen sin også i tider å utider, og da er det mannen som kan bli dritt lei).
Men det som er så fint er når enn blir gravid så finnes det begge slag da også. Noen gravide blir enda kåtere enn vanlig og mannen slipper å føle at det er kun han som gjør en innsats på å få akten igang. Noen gravide blir så enormt pågående på dette teamet her at mannen lett kan føle at det blir litt for mye av det gode. Så da slipper han å bli beste venn med høyre hånden. Men snur vi litt på det, så finnes det også de gravide som får avsmak på sex. De som ligger å er dårlige å ikke vil ha noe som helst nærhet. Det må være en fortvilende situasjon men også en gylden mulighet for mannen til å bli bestevenn med porno sider og høyre handen. Så det finnes noe av hvert slag, men uansett blir vi gravide unnskyld med graviditeten igjen, vinn vinn. Kommer også hormonene inn i den settingen, slipper vi jo unna med det også, eller hva?!
8. Har du noen gang prøvd alt du kan for å få mannen din til å dra på butikken og kjøpe noe godt som du så sårt har lust på? Men ender opp å måtte kjøre selv, der han til slutt har en lengre ønske liste på godis enn du selv har? Vell som gravid kommer den kjente gravings situasjonen. Men situasjonen er annerledes, fordi du er jo gravid. Ergo, det er mye lettere å få mannen til å synes synt på deg å kjører uten problem til butikken for å kjøpe på prikken det du bare MÅ ha, og du slipper å gjøre det selv.
9. 9 måneder uten alkohol! Andre springer ut på festligheter å masse kjekke ting. Mens du tror du bare må sitter hjemme å råtne i hele 9 mnd. Du får masse meldinger om at det var rå kjekt i går og du skulle virkelig vert med, bare at de gjerne skulle sluppet unna fulle syken. Vell du trenger ikke holde deg hjemme i hele 9 mnd uten fest å galskap. Du kan ha det mye kjekkere enn de andre med alkohol innabords. Du kan til å med kjenne på fyllesyken dagen etterpå, bare det du egentlig kjenner på er graviditeten som kikker inn med gravid kvalmen, noe du allerede kjenner daglig eller veldig ofte. Ikke nokk med det men du husker hele kvelden å slipper den kjente på fylle angst. Hurra, du får det offisielt døds gøy!
10. Folkens, det er snart sommer å sommerkroppen skal frem. Det er en hverdags kamp om tiden og tidspresset for å få kroppen klar til bikini sesongen og alle de sommer bildene som skal tas. Vell som gravid slipper du det. Uansett hvor mye du stresser å prøver å gå ned kg, så vil magen bli større å større. Alle de timene med telling på kalorier blir fortapt for magen går ikke ned. Det er jo en mage boer inni der, å den trenger plass. Så senk skuldrene å nyt tiden enn å stresse for å prøve å gå ned. ikke nokk med det men vannet i kroppen gjør også sitt. Du må bare innse at de neste 9 mnd vil du ese ut uansett å sommer kroppen kan herved bare glemmes før til neste år.
Så her har dere 10 grunner til at svangerskap er fantastisk, men husket du en større dose galgen humor med en smule ironi?
