Jeg trodde aldri dette skulle bli en realitet. Vell var jeg klar over at en dag ville det skje, men at det skjer nå – det så jeg ikke komme. Ikke så raskt men heller ikke så plutselig.
Den store drømmen ble realitet for 4,5 år siden. Dagen husker jeg som det var i går. Gleden, iveren, spenningen, forventningene og det store håpet. Alle de følelsene som jeg ikke hadde kjent over en slik ting før raste ned på en gang. Jeg husker enda hvordan solen skinte og jeg sto ventende på terrassen og ventet på godkjennelse ved lån, og da vi fikk bekreftelse på at det gikk i boks. Hvordan vi hastet oss i bilen for å komme ferm til visningen i tide. Jeg husker hvordan det var som et idyllisk sted plutselig åpnet seg. Hvordan sjokket kom da vi for første gang kjørte inn på det som faktisk ble vårt små bruk. Jeg husker hvordan de grønne plenen og jordene møtte oss. Hvordan sommer solen stekte å lyste det opp. Hvordan magefølelsen bare sa «dette er det rette». Jeg husker enda når vi stoppet etter visning og snakket ang å legge inn bud, hvordan alle sin iver og spenning koket sammen til en stor glede der vi alle kjente «dette er plassen, dette er småbruket!». De timene til dagen etter kl 12 var de lengste timene jeg noen gang har kjent på. Jeg har heller aldri sjekket mobilen min så mye som jeg gjorde de timene der.
Plutselig nermet klokken seg 12. regnet falt ned som en foss ifra himmelen og vi sto under takluken bak på bilen for å søke ly. Vi hadde trekt ut på tunet for å ha best mulig dekning. Mobilen ringte og jeg husker så godt hvordan spenningen og hjerte bare stoppet. Da vi tok tlf en, ble vi møtt med «Gratulerer som nye småbruks eiere»! Tror dere vi hylte av glede?! vi gren av glede, jublet og hylte av glede. Vi hoppet opp å ned uten stopp der vannet fylte skoene våre og det så nokk mer ut som en regnværs dans.
Når jeg nå sitter å tenker tilbake, tenker på de 4,5 årene som har godt. Alle minnene og alt som er blitt skapt. Både positive, utfordrende og negative minnene – uten tvil veier de positive mest. Jeg sitter ved tårer i øynene men samtidig ikke bare triste tårer men tårer for det er et kapittel nå som går mot slutten, for et nytt kapittel står for tur. Et kapittel som jeg ikke hadde trodd skulle komme i år 2019. Men når alt faller på plass kan mye endre seg. Det jeg ikke trodde kom til å skje er faktisk det som skjer. Vi skal faktisk ta en ny vending over i et nytt kapittel, vi skal faktisk selge småbruket og flytte. Det er nesten ikke til å tro, jeg som ikke skulle flytte på meg.. Det er så rart å tenke på hvordan både meg og Mina Adeline blir klar for det nye kapittelet som vi nå er på vei over i.
Tenk vi er plutselig blitt klar både meg og min mor for å selge småbruket. Vårt lille flotte palass. Mange lurer nokk på hvor vi skal flytte hen, og sannheten er den at vi skal ikke langt. Vi skal faktisk flytte til en liten men koselig plass som heter Vanse. Selv har jeg ikke det største nettverket her enda, men merker at det faktisk tar seg raskere opp her for både meg og Mina Adeline enn hva det har gjort i kvinesdal. Jeg merker Mina Adeline blir raskere kjent med andre barn også og allerede har begynt å bygge vennskap. Jeg har også startet å bygge vennskap her, noe som tok meg lang tid i kvinesdal.
Men under en flytte prosess er det mye som skal fikses. Vell har vi en plass vi skal bo, og vi gleder oss til å flytte inn der og til å bli et hele tiden. Vi ser frem til en roligere hverdag som en hel familie. Vi har masse vi ser frem til og en spennende tid i vente. Mina Adeline skal også starte på en ny skole, noe det hadde blitt for hun uansett. Bare nå blir det i en annen kommune. Jeg har allerede vert i kontakt med skolen å skal igang å få ting i boks ang skole bytte osv. Mina Adeline gleder seg veldig til det, og hun er veldig klar for at det blir en annen skole enn planlagt. Men hvordan kan enn egentlig planlegge slik når ting får en radikal endring. Vi har vert lykkelige og hatt et flott liv hele tiden, til tross for opp å nedturer. Men nå har livet og hverdagen vår fått en skikkelig helhet der vi plutselig er blitt en hel familie med begge parter involvert. Mina Adeline har fått en fars figur som viser at han virkelig elsker hun. Han oser av kjærlighet for alle oss rundt han, både som er nevnt her og ikke nevnt her. Selv har jeg aldri møtt en så fantastisk mann som jeg nå har fått og som jeg faktisk kjenner er den rette. Jeg har aldri kjent det på denne måten før, og aldri vist med sikkerhet at dette er mannen i mitt liv som jeg skal dele resten av mitt liv med. Jeg kjenner på en enorm trygghet og ser at Mina Adeline også har det. For vi gikk ifra å være 2 eller 3 i hus standen på småbruket ved min mor, men nå skal vi over til å gå ifra å være meg og Mina Adeline til å bli 4 totalt. Noe som vi alle gleder oss over.
Jeg hadde tro på at 2019 var året der det ville bli gode endringer i livet vårt, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle bli så store og gode endringer som vi alle føler oss glade over.
Det har vert noen hektiske uker! det å selge et småbruk eller et hus i seg selv er en utrolig stor jobb. Jeg kjenner godt ME en på kroppen, og vi hadde aldri klart alt som har blitt gjort og som gjenstår å gjøre hvis det ikke var for den enormt gode hjelpen vi har fått. Aldri hadde vi vert klar der bilder har blitt tatt av huset, tilstands rapporten er gjort og alt er klart snart for å at småbruket skal bli lagt ut offentlig for salg. Det gjenstår faktisk bare siste resten av klargjøring for visning, når vi kommer så langt. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er ferdig og vi kan senke skuldrene i det nye kapitlet som vi skal over i. Selv om det enda er en lengre vei igjen til vi er helt klar for det nye kapitelet. Men tiden flyr og plutselig er alt klappet og klart. Så når vi trer over i det nye kapittelet er ikke enda godt å si, men veien til det er vi igang ved å gå.
Jeg skal prøve å holder dere så oppdatert som jeg klarer ang salget og alt som skjer, men alle dagene er ikke like og derfor er det ikke alltid like lett å klare å oppdatere så ofte som jeg ønsker.
