Mange barn vokser opp uten en fars figur, mange barn vokser opp med skilte foreldre og delt bo sted. Mange vokser opp der de ikke alltid kjenner til den ene eller den andre parten av en foreldre. Og i både mitt og min datters tilfelle vokste vi opp uten en far og uten en fars figur. Jeg var så heldig og fikk en fars figur og ble adoptert av han, og dermed fikk vokse opp med en pappa. selv om min biologiske far faktisk hardt og brutalt ikke ønsket å ha stort med meg å gjøre. Selv har jeg akseptert det og bærer egentlig ikke nag over for han for det, Fordi jeg er takknemlig for at jeg var så heldig og fikk en fars figur og faktisk også fikk bli adoptert av han. Men det skal sies at jeg er sjokkert over handlingene min biologiske far gjorde over for meg da jeg var et barn. Nå som voksen og som mor selv, klarer jeg ikke uansett hvor mye godvilje jeg prøver å legge til – har jeg ingen mulighet til å klare å forstå hvordan det er mulig å gjøre slike handlinger han valgte å gjøre. For av de handlingene som ble gjort kan jeg ikke si at det er noe kjærlighet skult på noen måter i det.
Vell var det mye som jeg sitter igjen som voksen å bærer med meg ifra barndommen og ifra det å oppleve å ikke være ønsket av sin biologiske far. Der det blir stilt spørsmål om å faktisk si i offentligheten at jeg ikke var ønsket ifra hans side. Jeg kan forstå at enn kanskje kan kjenne på at enn ikke ønsker barn, men jeg kan ikke forstå hvordan enn kan skyve bort sitt eget barn å uttale seg om at det ikke er ønsket. Men samtidig som enn sitter med de opplevelsene ifra det, har det lært meg mye. Faktisk utrolig mye!
Jeg har lært takknemligheten av å bli tatt inn i varmen i en annen familie som tar deg til som sin egen. Jeg har lært at det er mulig for en annen person å ta over fars rollen å elske et barn som om det er sitt eget. Jeg har lært at familie trenger ikke å være kjøtt å blod, men at kjærligheten er det sterkeste som knytter enn sammen. Og jeg har lært takknemligheten av å få en fars figur og en far i sitt eget liv.
Etter jeg ble mor selv har jeg vert veldig bestemt og klar på hvordan jeg ønsker å ha det. Jeg har hele tiden satt først hva som er best for mitt barn og satt meg selv til sides. Jeg har sett i flere år hvordan søket og savnet etter en farsfigur har blitt lett etter hos Adeline. Det var vell egentlig spesielt da hun ble litt eldre og hadde gått noen år i barnehagen. Etter en stund i barnehagen ble hun alene i barnehagen som kun hadde en mor i livet sitt og ikke en far. Og jeg merket hvordan det å ha en far ble et større tema. Jeg kjente etter en stund hvordan jeg følte jeg som mor ikke var god nokk, at det var et tom rom jeg ikke klarte å fylle og at det var noe hun søkte etter som hun ikke helt fikk. Det å kunne kjenne på spenningen om det er mamma eller pappa som henter i barnehagen den dagen, det var ofte jeg fikk høre om den spenningen som andre hadde men som ikke hun hadde. Og vi prøvde å snu det over til at Adeline var heldig fordi hun hadde meg og hennes momma og ikke sto alene. Vi prøvde å forklare at det var og er flere barn som lever slik som hun og at det er mange slike tilfeller men at uansett om den andre forelderen ikke er involvert så er hun og andre barn i slik situasjon like mye elsket av begge parter.
Jeg var hele tiden veldig bevist på at hun skulle kjenne til sin far, det var aldri et hemmelig tema. Og hun fikk bilde av oss tre på nattbordet ved sengen. I starten og over en stund merket jeg at det ga hun en liten ro, men etter en stund snudde det rundt. En situasjon oppsto og Adeline ente opp å kjenne på mange følelser. Hun ble dypt skuffet å ente med å ikke ville ha bildet fremme. Hun tok selv mer avstand og jeg ønsket ikke å presse på hun på noen måter men lot hun få snakke om hun ønsket det. Jeg var og er den dag i dag positiv til hennes far når vi prater og kommer alltid til å være det. Jeg ønsker aldri å la hun få høre annet enn positivitet ifra meg ang den andre parten der.
Både meg og Adeline har vert alene i alle år. Vi har hatt min mor rundt oss, men ingen fars figur for Adeline. En periode ble hun også reservert for mannfolk. Så at hun ble preget og kjente på et savn ved årene, det ble godt merket. Selv ønsket jeg ikke å være alene mor å ønsket mitt var aldri det. Men enn kan ikke bestemme hva som skal skje, og jeg har egentlig alltid vert opptatt av tanke gangen “alt skjer med for en grunn”. Selv om jeg ikke har forstått grunnlaget for hendelser alltid så har jeg prøvd å bare akseptere det å la tiden vise meg hva som kanskje har vert grunnlaget for hendelser osv. Jeg hadde også kommet så langt at ønsket etter å finne den rette mannen begynte å fordufte og jeg begynte å sette tvil om det egentlig var mulig. Jeg begynte å kjenne på at kanskje jeg for alltid ble alene og at jeg aldri kom til å få mulighet til å gi Adeline en fars figur. Jeg kjente hvordan årene gikk og fortvilelsen og alt bare tok over å jeg hadde egentlig bare gitt litt opp alt. Men så endret alt seg!
Som jeg fortalte dere i går så møte jeg på en fantastisk mann, og alt klaffet helt der. Vi har egentlig sittet å snakket sammen ang at vi begge var på kanten ved å gi opp alt som kalles kjærlighet, men samtidig var det en mening at vi ikke skulle slå det helt ifra oss å faktisk ende opp med hverandre. Han var selvfølgelig klar over at jeg hadde en datter ifra før av og vi hadde åpen dialog om alt hele tiden. Så det kom aldri overraskende på han at tok han meg inn i sitt liv hadde jeg også med en datter på kjøpet. Noe som ikke var skremmende for han eller noe! Han tok det på strak arm og Aldri har jeg sett Adeline så lykkelig før.
Vet dere hva, Adeline har som 5,5 år har endelig fått seg en fars figur. Tror dere hun svever av stolthet? Jeg har fått mannen i mitt liv og Adeline har fått fylle tomrommet som hun har gått med. Hun har fått en trygghet og ro over seg som jeg ikke har sett før på hun. Hun har gått ifra å ha et enormt sinne til å være roligere og faktisk kunne jobbe oss igjennom hennes sinne. Hun har faktisk ikke hatt noen skikkelige sinne utbrudd etter jeg møte Marvin. Hun har tydelig søkt etter den nærheten og tryggheten som han utstråler og gir, og hun har søkt etter å få uttrykke ordet pappa og få en helhet av hva en pappa faktisk er. hun er fult klar over at hun har en annen far, men jeg har valgt å la min datter velge hva som føles rett for hun og både meg og Marvin ser ut ifra hun og hennes behov og ønsker med hva som er rett for hun. Vi hører hele tiden på hva hun ønsker å føler, og snakker sammen om vi føler det er hva som er riktig for hun og så finner vi balanse gangen.
Vi er begge så utrolig samkjørte og jeg blir rørt bare av tanken på hvor god Marvin er med Adeline. Han utstråler en enorm kjærlighet. En kjærlighet som jeg trodde kun jeg klarte å utstråle for min datter, men det har han vist både meg og Adeline at han også kan utstråle og gi. Han har vist at det handler ikke om kjøtt og blod for å være en familie, men at kjærligheten er det som også knytter sammen en familie. Han har tatt Adeline til seg som sin egen datter og han er bare helt utrolig på den beste måten. Jeg har også lagt merke til hvordan Adeline har fått det bedre. Etter det ble oss har hun fått fult opp sine savn, tomrom og det hun kanskje både bevist og ubevist har søkt etter har blitt fult. Hun har blitt lykkelig og jeg er lykkelig – endelig har Adeline også fått seg en fars figur og en mannlig person som faktisk elsker hun som om hun er hans egen datter.
Jeg har uten tvil funnet mannen i mitt liv, men samtidig er det viktig og sette sitt barn først og se hvordan barnet går sammen med den nye personen som kommer inn. Og sannelig har jeg vært heldig med å finne Marvin, men jeg har også vert heldig med tanke på at Adeline ble helt oppslukt å så glad i han med en gang. Vi ble som et alle sammen.
