Det sies at enn skal aldri frykte! Men hvordan kan enn lavere å frykte når enn har opplevd sitt verste mareritt?
Frykt er min verste fiende. Frykt er ikke en god følelse, og det er det jeg vil si en negativ følelse. Grunnen for jeg vil påstå at det er en negativ følelse er fordi, frykt skaper ikke noe god balanse i kroppen og følelsemessig blir det uroligheter. Ergo, frykt er ingen god følelse!
Jeg er kanskje en smule overbeskyttende på noen felter. Der igjen vil jeg nå heller påstå at jeg er en god mor som heller passer på en gang for mye, enn en gang for lite. Det at jeg er overbeskyttende er mest av alt på en og alene et grunnlag og ting! Søvn..
Etter det grufulle marerittet som ble realitet. Jeg snakker om da Mina Adeline stoppet 3 ganger å puste som spedbarn. Det var en opplevelse som preget meg stort og som satte opp en overbeskyttende ramme over for meg med å sjekke mange ganger når Mina Adeline sover. Jeg vet det er ikke bare jeg som har opplevd slikt, samt får et slikt resultat av overbeskyttende i ettertid for mitt barn, når enn opplever slikt. En hver mor tror jeg hadde reagert og at de hadde gjort noe med alle som har barn.
Når klokken tikker over til leggetid, og nattasangen til gud er sunget, ja da kommer frykten snikende ferm i meg. Det skaper ferm en overbeskyttende mamma i meg! Jeg går flere ganger å sjekker at hun puster, ligger greit og legger over dynen på hun igjen så hun ikke skal fryse. Jeg lytter med en liten glipe i døren inn på soverommet hennes, opp til flere ganger i løpet av kvelden og natten. Bare for jeg trenger å høre den syngende og vakre pusten hennes, som gir meg en bekreftelse på at alt er bra. Det gir meg fred og ro da jeg hver kveld hører den, når jeg sjekker til hun. Jeg må alltid dobbelsjekke før jeg kan legge meg, uten noe frykt.
Noen ganger blir frykten større, da står jeg rolig å ser på min vakre datter som sover så nydelig i sengen sin. Hører den herlige pusten hennes, som gir meg fred og ro i kroppen. Samt blir fylt av en stor takknemlighet for at jeg er så heldig og har min datter i mitt liv. Det å være mamma til hun, det er den største gaven jeg noen gang har fått. Men det å være mamma er for alle en jobb som får frem mange følelser og bekymringer. Enn har plutselig hjerte sitt uten for sin kropp. Enn har plutselig det mest verdifulle enn kan ha, og som enn elsker over alt. Det er overraskende og kjenne noen av alle de følelsene som kan komme i løpet av en dag, samt den uendelig store kjærligheten.
Da jeg opplevde puste stoppene til Mina Adeline, var det som livet mitt hadde falt i grus. Jeg var liv redd, men prøvde å holde meg så rolig som overhode mulig og hjelpe Mina Adeline så raskt og på best måte som jeg kunne. Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke var alene da dette skjedde. Jeg var heldig og hadde min mamma til stede, og hun var rask med å hjelpe meg. Jeg har aldri kjent en så stor redsel og frykt før, det var tross alt min datter som kunne dø. Det var et levende mareritt, som jeg aldri kommer til å glemme. Samtidig som vi ente opp uten noen svar og ble gående i det uvisse over lengre tid, i etterkant. Det var utrolig skremmende!
Jeg tror det er mye av det som har gjort meg så overbeskyttende når det kommer til søvn, med å sjekke at hun puster. Uansett om vi nå har fått svar på hva som var grunnen for puste stoppene, så har det ikke fått frykten bort i meg. Det har ikke klart å fjerne den overbeskyttelsen som er der når hun sover. Dette fordi hun har refluks, som jeg har forklart i sist innlegg hva var for noe. Det at den magesyren kan gå over i lungene, skremmer meg over om det skamme kan skje igjen. Hun har hatt mye hoste, som skylles at det går over i lungene, men heldigvis har medisinene hjulpet ubeskrivelig godt! Så roen over det vi opplevde, håper jeg kommer etterhvert. Om roen noen gang klarer å komme for fult, det vil bare tiden vise. Men jeg er sikker på at det å beskytte sitt barn, og til tider være litt overbeskyttende er også en mamma ting.
Enn ønsker alltid å gjøre det beste for sitt barn, og passe på det på best mulig måte. Så om jeg går å sjekker 20 ganger på en kveld til Mina Adeline når hun sover, legger ikke hun merke til. Det er bekreftelsen på at alt er bra og roen som jeg får av det. Så lenge det roer meg, å jeg får passet ekstra på min datter å være på vakt med at alt er bra, så er det de viktigste.
