Det er ingen fasit, men det er en stor rolle, et stort annsvar og ubetinget kjærlighet. Alt dette skal tas godt vare på!
For 1 år siden, skreve jeg et innlegg “Hva er en pappa?”. Dette innlegget var et innlegg som det var både delte meninger om og som jeg synes var et viktig innlegg. Samtidig som skrev om hva er en pappa, er det også viktig og huske på de som er mamma. Så her kommer etterfølgeren “Hva er en mamma?”.
KLIKK HER FOR Å LESE BLOGGINNLEGGET “HVA ER EN PAPPA”
Det er ikke til å stikke under en stol at det uheldigvis er blitt overaskende mange som er alene med et barn. Det vi hører mest om er de som er alene mødre, men en ting vi må huske! Det er vell så mange som også er alene fedre. Mange av dem er faktisk helt alene med et barn, oppdrar barnet alene å har hele ansvaret for barnet alene. Selvfølgelig er det også tilfeller der barnet også har kontakt med sin mamma, eller at mammaen også tar litt del i barnet sitt liv, men det er dessverre ikke slikt i alle situasjonene. Men hva er det som gjør at en mamma kan ?svikte? sitt barn, og ikke ta del i barnet sitt liv? Vi skal selvfølgelig huske på at i alle situasjoner finnes det selvfølgelig unntak rundt dette!
Alle er en mor, men kan alle bli en mamma?
Det å bli en mamma er ikke noe en blir over natten! Når enn går gravid, sier kvinner som oftest “Jeg skal bli mamma”. Men hvorfor sier de det? For allerede har de fått en tittel. De har alle allerede blitt en mor og en kommende mamma. Når graviditeten er i gang har de 9 måneder foran seg. 9 måneder til å bli klar både fysisk og psykisk til å bli en mamma. Allerede når graviditeten er i gang, er det et ansvar som følger med. Ikke et lite ansvar, men er stort ansvar! Allerede er det ikke alle kvinner og mødre som klarer å ta vare på det store ansvaret.
Det er som enn skal igjennom en test, en 9 måneder lang test for å se om enn er klar til å bli en mamma. Enn skal passe på barnet og bevare det på best mulig måte i magen. Noen kvinner går igjennom noen tøffe måneder med kvalme og ubehag i kroppen. Dette er på en måte en smakebit på å klargjøre smertegrensen, til den kommende fødselen. Enn skal hele tiden passe på at barnet har det best mulig i magen og at det ikke får noen påvirkninger ifra negative inntaks midler som kan skade barnet.
For å dra opp et viktig punkt! Alkohol og røyk! Mange røyker og samtidig er det også de som er veldig glad i alkohol. Dette er midler som kan skade fosteret og det kommende barnet. Det verste som flere mennesker ser er gravide som står med “kreftpinnen” i munnen og røyker mens de har den flotte gravid magen med barnet sitt i. Egoistisk og selvopptatt vil jeg kalle det! Det å utsette barnet sitt for nikotin sjokket som enn påfører det, hver gang enn tar seg en røyk er skadelig for barnet. Jeg sier ikke at barn dør av det, men det er ikke en behagelig opplevelse og utsette fosteret og barnet i mange for.
Det er også flere som er glade i alkohol og noen har kanskje noen problemer med alkohol inntaket. Men når enn har fått den gaven i å bære frem et barn, skal enn da virkelig skade barnet sitt med å innta alkohol i svangerskapet? Det kan føre til grusomme skader for kan prege barnet både fysisk og psykisk resten av livet. Samtidig kan det også ta livet at barnet som enn bærer frem. Er det virkelig det vi kan kalle en mor, og en kommende mamma?
Enn har et stort ansvar allerede som gravid, men når barnet blir født er ansvaret like stort om ikke større. Det er da det store spørsmålet kommer, er du klar til å gå ifra å være en mor til å bli en mamma? Er du klar og i stand til å ta vare på alle de pliktene du har og gi barnet den ubeskrivelig store kjærligheten som et barn fortjener og få og som det også trenger?
Mange kan kalle seg for en mor, og ja det er “lett” å gjøre, men det å kalle seg en mamma er det ikke alle som kan kalle seg! Det er plikter som enn mamma skal leve opp til et stort ansvar en har og skal ha for resten av sitt liv ved å være en mamma, og det er de dessverre ikke alle som klarer. Det er rett å slett ikke alle som ønsker å gjøre det heller. Det er forferdelig og tenke på at enn har båret frem et barn og knyttet et spesielt bånd til det i de 9 månedene som gravid, og deretter ikke fyller opp til de pliktene og ansvaret som en får. Det er dessverre noe som går ut over et uskyldig barn som ikke har bedt om å komme til denne verden, men som har blitt skapt til den.
Er det slik en skal ta vare på et barn, bare droppe ut av livet og overlate det til andre? Kan enn virkelig da kalle seg en mamma?
Jeg er selv en mamma, og en alene mamma. Men mine plikter og mitt liv som alene med mitt barn, er likt som de som er alene pappa. Våkne netter, som mange kjenner til har jeg hatt. Der mitt barn har hatt en tøff natt og trengt meg rundt seg hele tiden. Jeg har vert våken både dag og natt, bare for å passe på mitt barn. Jeg har gått å båret på min datter en hel natt, fordi hun har hatt netter som har vert vanskelige og trengt min nærhet og bevegelse, slik at hun har kunnet finne roen. Jeg har grenser tårer i ren fortvilelse pga min datter har hatt smerter pga kolikk og loft plager i mange. Ikke nokk med det, men også tenner. De store smertene hun har fått når hun har fått tenner og høy feber og slapphet. Jeg har sittet sovende med min datter i armene mine, fordi hun ikke har klart å finne roen til å sove i sin egen seng og trengt nærhet og trygghet. Jeg har kjørt på legevakten langt ut på natten opp til flere ganger, fordi min datter har vert syk og trengt hjelp.
Uansett om jeg har vert trøtt, sulten eller noe som helst så har jeg alltid prioritert mitt barn først. Flere tårer har jeg felt i ren fortvilelse over for min datter, fordi hun har hatt store smerter og jeg ikke har kunnet gjøre noe for å få bort smertene. Dette fordi jeg har fått vondt inni meg av å se mitt kjære barn ha disse smertene som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har ønsket å ta alle smertene som min datter har hatt med kolikk, tenner, sykdom osv, men tårene har tatt meg fordi jeg ikke har kunnet ta smertene for hun.
Uansett om det er morgen, dag, kveld eller natt så stopper aldri mine plikter. Det stopper meg aldri uansett når på døgnet med å gjøre alt for min datter. Og slik er det for de som er alene pappa også! De gjør like mye for sitt barn fordi de er plutselig både en mamma og en pappa i et.
Men er det virkelig slik at en mor bare skal kunne velge bort slike plikter? Er det lik at en mor bare skal kunne velge bort livet som en mamma over et dyrebart barn? Barnet skal alltid komme først uansett. Og om enn er sammen med sitt barn som en mor av å til, skal enn virkelig bevare sine plikter som det er den dyreste skatten enn noen gang har. For det er de faktisk!
En mamma i mine øyner burde gjøre alt for sitt barn, uansett hvor mye enn er med barnet. En mor og en mamma har tross alt båret frem barnet og født det ut til denne verden. En mor kan selvfølgelig velge bort å ta del i livet til barnet og enn må virkelig ønske å ta det i livet og ta de store pliktene og oppgavene som det er med å være en mamma. En mamma i mine øyner har en ubetinget kjærlighet over for sitt barn. En beskyttelse evne som er i stand til å ta liv. En mamma skal alltid tenke på hva som er barnet beste, og virkelig gjøre alt for å kunne ta del i barnets liv uansett hvordan situasjonen er mellom foreldrene. Barnet kommer alltid først og ingen unnskyldninger er gode nokk unnskyldninger når det er over for sitt barn. Selvfølgelig om det er situasjoner der det ikke er barnet sitt beste der en mor/mamma tar del i barnet sitt liv og ikke kan gi barnet trygghet og gode omgivelser, så er situasjonen annerledes.
Om en mor/mamma velger bort sitt barn og ikke ønsker å ta del i barnet sitt liv og hverdag, der hun kan gjøre alt for sitt barn der det er trygge, faste og stabile omgivelser. Da synes jeg heller ikke at enn skal kalle seg for en mor. For det er en ting ha båret frem barnet og født det, men det er mye mer som kommer som plikter etter barnet er født!
Det er mange som ofte ser ned på de som er alene med et barn, om det er alene fedre eller om det er alene mødre. Mange snakker negativt å har ikke den beste tanken å meningene rundt de som er alene med et barn. Det mange ikke vet er helheten rundt det, grunnlaget for at situasjonene har blitt slik som de er. Men må alle ha et grunnlag, må alle hvite hva som er årsaken til at situasjoner er slik de er uten å ha noe forståelse? Kan ikke bare andre mennesker respektere situasjoner til andre mennesker uten å måtte hvite alt som ligger til grunn for at det er som det er? En viktig ting å huske på, er å kunne akseptere andre sin situasjon uten å måtte hvite alt som står bak den når det ikke gjelder seg selv. Men som jeg har sakt tidligere det er vell heller et spørsmål om hvor mange som faktisk klarer det!
Selv som alene mamma vet jeg hvor mye ansvar og alt som følger med, og jeg beundrer virkelig de som er alene fedre også som har hele dette ansvaret. Jeg synes det står respekt av dem som tar både mamma og pappa rollen, og gir barnet alt det trenger uten å ha en mor/mamma til stede. Jeg synes andre også burde ha litt mer respekt over for de som er alene med et barn, mødre og fedre generelt. Det er så mye unødvendig pes som flere går, og som enn ikke fortjener!
Ops! Denne bloggen er skrevet ut ifra mine personlige synspunkter å meninger. Den omhandler ingen på noe vis. Rene meninger å tanker ifra meg som mamma!
Hva er en mamma og en mor for dere?
Ser dere på det forskjellig med å kalle seg for mor og det å være en mamma?
Klarer dere å respektere at enn trenger ikke å vite grunnlaget til hvorfor andre er alene med et barn?
