En rund uke, med runde tall. En uke fult med glede og lykke.
Nå er jeg kommet i uke 30. Det vil si at det er bare ca 10 uker igjen til den lille jenta mi kommer. Det kan være hun kommer før eller etter, det er aldri godt å hvite eller å si. Denne uka til nå har vert helt magisk. Jeg har endelig fått sett gull jenta mi på 3D og 4D og lever på en enorm glede og lykke etter det. Føler alt jeg har gått igjennom å enda går igjennom i svangerskapet og hvordan svangerskapet mitt er, er så hvert alt sammen nå når jeg har fått sett hun så bra å fått et enda sterkere tilknytning til hun. Hun er alt for meg å det er ingenting som kan forandre det. Jeg er så glad jeg har fått opplevelsen med å få bli/være mamma til den perfekte jenta mi <3
Som noen av dere har lest tidligere så har svangerskapet mitt bydd på utfordringer å enda byr på nye utfordringer men samtidig går det helt okei nå. Alt ble så annerledes etter i går da jeg fikk se henne årntlig (ut ifra hva en ultralyd kan vise deg). Jeg er stolt over magen min og jeg er stolt av å få være min lille prinesse sin mamma. Uansett hvor hart det er å være alene å gå igjennom dette alene så har jeg fantatsike venner og en super god mamma som hjelper meg så jeg begynner å føle at dette går bra å bare gleder meg til hun kommer. Jeg er klar for å stå på å klare å være alene mamma. Kan andre så kan søren meg jeg også! Det er jo det vakreste som finnes som jeg nå skal få dele livet mitt med. Så jeg er mye mer innstilt på dette nå og føler mye sterkere bånd til den lille jenta mi nå enn hva jeg noen gang har kjent før.
Akuratt nå i denne uka så er det to kontroller jeg skal på (har vert på en allerede). Grunnen for at det har blitt to er fordi jeg må måle blodsukkere ettersom det var så høyt i sist uke. Jeg hvet veldig lite enda. men målingen for i dag var bra, så skal måle igjen neste uke så håper på å få hvite mer da å at det holder seg bra. Jeg har gjort forandringer som kan være hjelpende for at resultatet av målingen skulle kunne ha mulighet til å bli bra, men det kan jeg skrive om i en egen blogg isåfall å fortelle dere 🙂 Så denne uka går mer i kontroller å passe på kroppen min. Føler uka til nå har vert utrolig bra.
Uke 30 ♥ Vekt: 1750 g ♥ Full Lengde: ca 37 cm ♥ CRL: ca 27,5 cm ♥ Termin: 21.August.2013 ♥ Kjenner liv i magen: Ja, mye mer enn tidligere og sterkere ♥ Kjønn: Jente ♥ Funnet navn: Ja, men holder navne hemmelig inntil videre. ♥ Trimester – 3.trimester ♥ Utålmodig: Ja veldig! Gleder meg så til hun kommer. ♥ Strekkmerker: Ja! ♥ Hevelser og vann i kroppen: Ja litt ♥ Tungt: Ja begynner å bli tungt nå ♥Kynnere: Ja en god del å de er veldig ubehageli å smertefulle! ♥ Hodet festet: Nei ♥ Plager: Bekkenløsning, til tider store smerter i magen ♥ Humør: Veldig bra ♥ Sykehusbagen: har begynt på den
litt innformasjon om den lille jenta i magen min for uke 30 Fosteret er i begynnelsen av denne uken 28 uker gammelt. Hjernens overflate blir stadig mer rynkete etter hvert som vindingene dannes. Forskere mener intelligensen kommer fra dette laget. Når vindingene snor og bukter seg på overflaten, maksimeres antallet hjerneceller og overflaten blir større. Nå kontrollerer hjernen den rytmiske pusteøvelsen og regulerer temperaturen selv!
Lanugohårene begynner å forsvinne, men forblir lengst på ryggen og skuldrene. Fosteret har nå ordentlige hår på hodet. Fettlaget under huden blir tykkere og glatter ut huden. Fettet isolerer og fungerer som energikilde.
Fosteret fortsetter å bevege seg så mye som mulig på den begrensede plassen og sparker med føttene og dunker med hendene. Noen fostre begynner også å snu seg med hodet ned nå. Dette kjenner du når fosteret sparker og dunker mot mellomgulvet og ribbeina, og hodet presser mot bekkenbunnen.
(Informasjon og bilde er hentet ifra mobil app fra babyverden.no)
Hvilken svangerskaps uke er dere kommet i nå? Hvordan var det for dere når dere kom over i 3. trimester?
Xoxo, Xtine Michelle ♥
Innfo: – Dere kan like siden til bloggen min på facebook herom dere ønsker! *Dere vil lettere og raskere klare og følge med på den siden med nye oppdateringer på bloggen ettersom det blir lagt ut med en gang der.
En opplevelse for livet. En ubeskrivelig stor kjærlighet. En evig lykke. Hun er perfekt! <3
I dag har jeg somsakt vert på 3D & 4D. Det var en sinsykt stor og minne rik opplevelse som jeg aldri glemmer. 3D & 4D ultralyden var så vert hver å en krone jeg betalte for den. Jeg angrer ikke et sekund. Jeg er så evig glad for å ha fått denne muligheten til å få gå på den. Alt ble så mye mer virkelig og jeg kjente noe ekstreme følelser jeg aldri har kjent før. Jeg er så evig glad og er virkelig i en totalt lykke rus etter å ha sett min perfekte datter. Hun er helt perfekt i mine øyner å jeg elsker henne over alt på denne jord.
Jeg klarer desverre ikke å legge ut noe bildeblogg å filmer før i morgen her på boggen siden jeg er så trett og sliten etter turen. Men hver en time av kjøre turen var vert det. Jeg har hatt en så utrolig kjekk dag at jeg kan ikke annet enn å bare smile hele tiden. Nokk en gang jeg er så utrolig glad og stolt over datteren min.
Men her får dere en liten smakebit på et av 3D bildene som ble tatt og så kommer det mye mer i morgen. Så bare følg med om du ønsker å se mer og høre mer ifra 3D & 4D ultralyden. Min perfekte lille prinsesse, jeg elsker deg over alt på jord. Du er alt for meg <3
Tiden har aldri vert så nær. Spenningen bare øker, mer å mer å enda mer.. Å den har ingen planer om å roe seg før tiden er her.
Nå skal vi snart kjøre inn til Stavanger. Det er ca 6 timers tur til sammen (fram og tilbake). Er ikke så opptatt av at vi må kjøre et stykke for det er så vert hele turen. Som jeg nevnte i går så skal vi inn til Stavanger på 3D. Tenk jeg skal endelig få se jenta mi årntlig. Jeg skal få se hvordan prinsessa mi ser ut. Jeg prøvde å beskrive hvor stor følelse det var til mamma men følte forklaringen ble merkeli, haha. Jeg prøvde å beskrive det som at jeg har så mange sommerfuler i magen akkurat som om jeg er forelsket bare 1000 ganger sterkere enn følelsen med å være forelsket. Mamma forklarte meg at det var det nermeste mamma følelsen jeg hadde nå til den lille jenta mi. Så tørr nesten ikke tenke på hvor sterkt det kommer til å bli når jeg får henne i armene mine siden kjærligheten og følelsenne for hun er så sterke som de er allerede. Men stort blir det, ja ubeskrivelig stort!
Jeg hvet ikke hvordan jeg kommer til å reagere når jeg ser prinsessa mi årntlig for første gang i dag (alså på en mye bedre måte enn på vanlig ultralyd), det blir nesten spennende å heller se hvordan reaksjonen min blir enn å prøve å tenke seg til det.
Her er en liten film om hvor klar jenta mi er til å endelig vise meg hvordan hun ser ut
Jeg hvet jeg kommer til å synes at prinsessa mi er perfekt uansett, men gleden av å endelig få oppleve å få se henne årntlig er så stor. Jeg kommer til å oppdatere dere og vise bilder så fort jeg får muligheten. Vi skal nemlig innom tante og onkelen min også på veien hjem over der vi skal endelig få treffe Sienna igjen. Det er søskenbarnet mitt. Gleder meg kjempe mye til å treffe de alle sammen igjen. Sienna er ble født i år så hun er ikke enda 1 år gammel, så er så kjekt å få se henne og treffe henne og følge henne i tiden frem igjennom. Hun er bare så kul og fantastisk jente.
men nå må jeg springe å hive på noe sminke i ansikte og gjør meg klar til at meg å mamma kjører inn til Stavanger. Hold dere oppdatert så kommer det mer senere.
Jeg ble helt sjokert, men samtidig utrolig glad! Jeg hviste ikke helt hva jeg skulle si men smilet var så stort som det noen gang kunne være! Det er bare helt utrolig men faktisk det er sant!
Jeg ble helt sjokert i dag når jeg våknet å så dette. Jeg trodde ikke det skulle være mulig, men faktisk de er det! Jeg måtte ta bilde av dette med en gang jeg så det. For jeg har nemlig kommet på topp 200 lista for hele blogg.no. Ja det er helt utrolig men faktisk det er sant! Jeg har aldri hatt så mye lesere før nå og jeg er så utrolig takknemlig for at dere som følger meg og leser bloggen min faktisk tar dere tid til det.
Jeg hadde aldri fått opplev dette hadde det ikke vært for dere fantastiske lesere. Så tusen mange takk til dere som leser og følger meg på bloggen min.
Her er et bilde av topp 200 lista på blogg.no der jeg ligger på 123. plass på topplista for hele blogg.no og 2.plass på topplista i Mandal (der jeg bor).
Som dere ser så ligger jeg nå på 2.plass på topplista i Mandal og 123. plass på topplista for hele blogg.no! Å ja, jeg kommer ikke over det.. det er helt sykt men utrolig kjekt. Jeg har aldri vert på topp 200 lista på blogg.no før så dette gledet meg utrolig mye. Som dere ser så ligger jeg på disse plassene nå med 389 lesere. Og nokk en gang, dere alle lesere er bare helt faktastiske 🙂 Så tusen mange takk til dere alle.
Flere uker med venting. Ventet på en spennende dag. En dag med glede og spenninge. I morgen er endelig dagen her. Hva jeg har ventet på får dere hvite her.
For flere uker siden fikk jeg en dato, en dato der jeg skulle få oppleve noe som jeg synes er stort. Jeg har gledet meg så utrolig mye å hatt nermere nedtelling til denne dagen. Hva jeg skal denne dagen er det nokk noen av dere så hvet men samtidig noen av dere som ikke hvet.
Denne dagen vil si mye om den lille jenta mi som jeg venter om ca 10 uker (sier ca siden ingen vet hva tid hun bestemmer seg for å komme). Denne dagen vil jeg få endelig hilse på jenta mi en siste gang før hun kommer. Jeg får se henne mye bedre enn jeg noen gang har gjort før. For jeg skal nemlig på 3D i morgen! 🙂 Jeg gleder meg så utrolig mye og klarer nesten ikke vente til morgen dagen kommer å jeg er på vei inn til stavanger med min kjære mor for å se hun lille jenta mi for en siste gang før hun kommer. Jeg får nå muligheten til å se bedre hvordan hun ser ut å hvordan hun har det. Jeg får filmer av hun når hun ligger inni magen min og har det trykt og godt. Jeg får rett å slett se jenta mi på den beste måten som jeg hvet går ann så lenge hun er i magen min.
Min mor knuste tåa si i dag så det er jeg som skal kjøre inn der i morgen, men det vil gå kjempe fint. Det er meg og mamma og kanskje pappaen min som skal inn. Og vi er utrolig spente alle sammen. Det blir så stort å få oppleve dette. De som har vert på 3D før eller skal på 3D hvet nokk mer hvor stor glede det er å få denne muligheten, men flere av dere forstår nokk godt hvor spennende det er.
Jeg skal selvfølgelig vise dere bilder å sånn i morgen når jeg er hjemme igjen om hvordan jenta mi ser ut. Jeg håper jeg får så gode bilder som mulig å skal vise dere de bildene jeg har fått som er gode. Så kan jeg se om noen av filmene blir gode og om jeg klarer å få vist dere noen av de også. Jeg må nesten bare se hvordan filmene å det blir før men skal prøve å få vise dere det jeg kan av det 🙂
Har vert på 3D? Fikk dere gode bilder og filmer? Var det mye glede hos dere før dere skulle på 3D? Hvem var med dere på 3D en eller gikk dere alene?
Det var aldri en tanke som slo meg at dette kunne skje. Det skulle være en glede som skulle deles som en fremtidig familie, ikke noe en skulle gå igjennom alene. Ting kan bli snudd på hode før en vet ord av det! Velkommen til blogg innlegget som forteller noen av mine tanker rundt å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødende alene og kommende alene mamma.
Tidligere har jeg delt starten på svangerskapet mitt og tankene rundt det å gå igjennom dette alene. Nå er jeg kommet i slutten av svangerskapet og ønsker å dele noen av utfordringene og tankene mine rundt alt som har skjedd til nå å hvordan jeg føler rundt akkurat dette og hvordan jeg har klart meg igjennom det så langt.
Som jeg har nevnt tidligere så vet jeg at jeg er ikke den eneste som går igjennom et svangerskap alene og er heller ikke den eneste som er førstegangs fødene og alene. Jeg vet det er mange der ute som er alene mor eller kommende alene mor. Men vet at hver enkelt har sin måte å håndtere dette på og alle tankene som føler meg i et svangerskap der en står mer eller mindre alene. Jeg har heldigvis hatt og for alltid kommer til å ha en fantastisk mamma som har hjulpet meg og kommer til å hjelpe meg fram igjennom. Hun har alltid vært der for meg og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hun. Samtidig har jeg også hatt og har enda fantastiske venner som har støttet meg og hvert der for meg så langt og som jeg også vet kommer til å være der videre for meg. Noe jeg er utrolig takknemlig for.
En dag om gangen Jeg fokuserer mye på å ta en dag om gangen. Jeg prøver å tenke positivt å se og holde fast på det positive i hverdagen om det som jeg har rundt meg (av familie, venner, min kjære mor og de fantastiske dyrene vi har og ikke minst den fantastiske datteren min som jeg får bære fram). Jeg føler fort det blir for mye å begynne å planlegge alt som kommer fram igjennom i tiden ettersom jeg ikke kan hvite fremtiden eller noe. Derfor synes jeg det er viktig å være takknemlig for det en har for hver dag og det fantastiske en får oppleve i hverdagen. Ingen dager er like men alle dager har noe bra i seg uansett, en må bare finne det og holde fast på det hver dag.
Følelsene med alle forandringene Det er mye som har forandret seg både i hode mitt og kroppen min. De tingene folk ser best som har forandret seg er jo selvfølgelig kroppen min. I starten var det veldig vanskelig å akseptere disse forandringene men når tiden gikk og jeg ble mer vant til det og så bedre at det faktisk var baby mage jeg hadde fått så ble det litt bedre. Og da jeg begynte å kjenne liv ble alt annerledes. Jeg begynte å være stolt over magen min og kroppen min. Jeg forsto mer da og når jeg så på ultralydene som jeg har vert på opp igjennom i svangerskapet mitt så fikk det meg til å se alt på en annen måte. En måte der jeg strålte! Tenk min kropp klarer å bære fram en fantastisk liten baby. Jeg begynte å klare å gå mer med stramme gensere og topper. Jeg begynte å gå mer i stramme bokser og taits og følte meg rett å slett komfortabel med det. Jeg gikk med hode hevet og var rett å slett stolt! Forandringene i hode mitt, har mer eller mindre gått gradvis og jeg har ikke merket det så veldig. I senere tid har jeg lagt litt merke til det på den måten at jeg klarer å kommunisere med andre rundt meg på en lettere måte. Jeg har også fått hørt mer at valg jeg har tatt og valg ut ifra forskjellige situasjoner har vert mer voksent av meg enn hva det var før. Jeg synes jo dette er litt merkelig men jeg stoler på de som har sakt det og kjenner meg å ser forandringene som har skjedd i hode mitt. Det høres nokk utrolig teit ut når jeg prøver å forklare det men kan dessverre ikke forklare det bedre for jeg vet ikke mer selv om det. Vet det er normalt at det skjer forandringer i hode og sånn men merker det ikke selv på den måten så andre som står meg nær merker det.
Den største utfordringen å akseptere til nå ang kroppen min Strekk merkene mine er definitivt det som har vert mest vanskelige for meg å akseptere. Men jeg har klart det å det er såpass normalt å få merker på kroppen sin siden det er en så stor påkjenning for kroppen å vokse så fort så den gjør og med å bære fram et barn. Men har klart å akseptere det bedre og tenker mer at det er merker som viser hvor fantastisk kroppen min også kan være med å klare å bære fram et barn. Hvert eneste merke på kroppen min er et tegn på at det har bert fram datteren min og at hun har ligget godt og trykt inni magen min. Jeg er rett å slett stolt over at kroppen min er i stand til å bære fram noe så fantastisk så et barn og at jeg har fått muligheten til å få det største jeg noen gang kan få, nemlig et barn!
Det går ikke alltid som en ønsker Jeg er fult klar over at noen tenker at jeg ikke skal sitte å klage over at jeg er alene og går igjennom svangerskapet mitt alene osv. En del tenker at jeg har valgt det selv, men sannheten er NEI! Jeg har ikke det. Det er ikke alltid at alt blir så en ønsker å har sett for seg, av å til er det ikke alt blir som en ønsker. Mitt største ønske var og kunne få ha familie når barnet mitt skulle komme til verden, jeg ønsket at barnet mitt skulle få vokse opp i et hjem med en mor og en far osv. Jeg har aldri ønsket på noen måter og bli alene mor og alt som følger med der. Jeg sitter ikke å klager over at jeg er kommende alene mor og at jeg går igjennom dette svangerskapet alene osv. Jeg har akseptert at det er sånn det er å sånn det blir men samtidig så er jeg åpen å snakker om mine tanker og følelser rundt det å gå igjennom det. Ingen takler ting likt og ingen tenker likt osv, så jeg er aldri ute etter å sitte å klage men fortelle min historie med hvordan jeg takler dette.
Følelser Som nevn tidligere så har ting generelt bydd på utfordringer, jeg skulle ønsker jeg ikke var alene. Jeg skulle ønsker jeg hadde en mann på siden av meg som kunne støtte meg, følt meg bra nokk for, en sto gledet seg sammen med meg som en kommende familie egentlig skal. En som kunne stilt opp for meg på de måtene enn vanligvis skal som kommende familie. Det å kunne ha en mann på siden av seg som finn kjenne livet i magen, se bilder av babyen og som var med å tenkte å planla hvor fantastisk ting kom til å bli og som kunne være med å drømme seg bort i den store og ubeskrivelige opplevelsen som er i gang og som er i vente. Men bare å kunne følt seg fin og god nokk for en mann som elsket deg over alt og barnet hadde betydd så mye. Jeg savner veldig og føle at jeg ser fin ut, og få den støtten og de ordene som er gode å høre. En som kan hjelpe deg opp når du ikke kommer deg opp på natten pga smerter og ubehag fordi magen har blitt så stor, en som kan hjelpe deg med å få på klær eller sko som er vanskelig, en som kan hjelpe deg med hva enn det er du trenger hjelp til for å kare det fordi magen har blitt stor å begynt å by på utfordringer i hverdagen.
Heldigvis har jeg fantastiske venner og en fantastisk mamma som hjelper meg og støtter meg. Jeg hvet ikke hva jeg skulle ha gjort uten de. De betyr så ubeskrivelig mye for meg at jeg finner ikke ord. De hører på meg når jeg har vont, ubehag osv og lytter og føler med meg. De støtter meg i vanskelige stunder som kommer og som selvfølgelig forsvinner igjen, men de er der for meg. De hjelper meg og gjør så mye mer bra for meg enn hva de er klar over. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de.
Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde hatt mamma Magen vokser og blir større og dette gjør at vanlige hverdags ting blir litt mer vanskelig og få til å gjøre. Barbering er blitt en risiko sport, komme seg opp av senga er til tider umulig, komme meg opp av sofaen er til tider også umulig. Har til tider hatt store bekken løsning smerter og ikke klart og gå, er på grensa med å få svangerskaps diabetes, sterke og smertefulle kynnere. Hvordan har jeg klart å håndtere dette? Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg. Hun stiller opp og er der for meg hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt hun. Hun står opp om nettene når jeg trenger hjelp med å komme meg opp av senga så jeg kan klare å få kommet meg på do eller å fylle vann siden jeg drikker såpass mye vann. Hun hjelper meg opp av sofaen når jeg ikke klarer og komme meg opp der ifra. Hun har støttet meg når jeg har gått når bekkenløsningen har vert så smertefull at bena nesten har svikta. Hun har kjørt meg på legevakt og til jordmor og hjulpet meg så godt hun har klart når jeg har hatt så sterke kynnere at tårene bare har trillet ned over kinnet og jeg ikke har klart og puste nesten. Hun har roet med ned når jeg har ligget i sengen med store smerter. Hun hjelper meg nå med hvordan jeg skal ha kostholdet mitt med tanke på at jeg er i faresonen for å få svangerskaps diabetes. Hun hjelper meg med å få meg sko og klær som jeg ikke klarer å få på meg. Hun er bare helt fantastisk og jeg vet som sakt ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hun.
Fødselen Fødselen gruer jeg med veldig til, men har bestemt meg for hvem jeg ønsker skal være med meg osv. Jeg kommer til å skrive mer ang fødselen i eget innlegg istedenfor her. Så om dere ønsker å hvite mer om den så kommer det etter hvert.
En større glede finnes ikke Uansett hvor tøft ting er til tider, hvor mye smerter og ubehag som til tider er der. Hvor store forandringer det er på kroppen og i hode osv. Så er jeg utrolig glad og takknemlig for at jeg få bære fram min vakre datter. At jeg skal bli mamma nå om bare noen uker gleder jeg meg veldig til. Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg har fått muligheten for å oppleve dette. Alene eller ikke, jeg vet jeg klarer dette og jeg vet dette skal gå bra. Jeg elsker datteren min allerede og gleder meg noe helt sykt til hun kommer. Alt som jeg har gått igjennom i dette svangerskapet og enda har i vente er 100 % vert det. Jeg vet jeg kommer til å bli en sterkere person fysisk og psykisk etter dette og det er ingen negativ ting i det hele tatt. Jeg har aldri kjent på en så stor glede som det den lille jenta mi gir meg hver eneste dag. Jeg er bare så takknemlig. Men hvem hadde ikke vert det?
Ønsker å informere om Når jeg skriver på bloggen min, skriver jeg om meg å mitt liv. Jeg skriver aldri for å trykke noen ned på noen slags måter. Jeg skriver ikke om andre folk eller nevner noen andre uten at det er folk jeg vet synes det er okei. Jeg har valgt å ikke skrive om noen ting her fordi det er privat. Det er ikke alt jeg ønsker å dele med alle rundt, derfor har jeg valgt og skrive om meg å mitt liv, mine meninger og tanker. IKKE andre sine J
Jeg kommer til å skrive mer fram igjennom om dette å hvordan jeg håndterer dette osv. Så om dere ønsker å hvite mer så er det bare å følge med. Hvis noen av dere lurer på noe om hvordan jeg håndterer og takkler dette som alene så er det bare å spørre så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg svarer å publiserer ikke spørsmål som handler om andre i bloggen min.
Jeg låvet tidligere i uka at jeg skulle legge ut magebilder. Siden dagene har vert fult med mye som har skjed så har det desverre dratt litt ut. Men jeg holder det jeg lover, å her er magebildene for uke 29. Jeg var veldig dårlig og sliten den dagen de ble tatt så det ble ikke tatt så mange bilder. Men er glad for jeg klarte å få tatt magebilder for uke 29 uansett hvor mye dagene har vert fult opp med å hvor dårlig jeg var/er til tider. Så bedre å legge de ut nå enn aldri. Så her er bildene, håper dere liker de 🙂
Hva synes dere om bildene? Synes dere at det er noe forandring på magen nå enn tidligere? Hadde dere like stor baby mage i uke 29 eller var deres baby mage mindre? Tok dere bilder for hver uke?
Interisert i å få de nyeste oppdateringene på en lettere måte? Isåfall her får dere muligheten og en påminnelse om det.
Ønsker å påminne dere som ønsker å følge bloggen min frem over, at jeg har laget en facebook side for litt siden. Sånn at de som ønsker å følge bloggen min kan få en lettere oppdatering. På den siden legger jeg ut ny link for hver gang jeg oppdaterer med nye blogg innlegg, så det kan bli lettere for de som ønsker å lese de. Dette krever jo at de som ønsker å følge meg på denne måten har facebook.
Gratis pakker ifra forskjellige kjeder er alltid like spennende og kjekt. Hva ligger oppi disse pakkene?
Jeg har nå vert å fått flere gratis pakker. De jeg har fått av denne gangen var Libero som jeg fikk pakken ifra på Kiwi og jeg var på vitus apotek å fikk pakken ifra de. Det var utrolig spennende å få de pakkene også å få se hva som var i disse pakkene. Jeg synes alt som var oppi var nyttig og spennende. Det var ikke noe av det jeg ikke følte nytte av.
Jeg skal nå hvise dere hva som var oppi pakkene så jeg starter med Libero sin pakke (de arkene og brosjyrene som lå oppi ble litt utbrent i bildene så er litt vanskelig å se hva som er i brosjyrene så beklager det).
Libero startboks er full av nyttige og kjekke gaver. f.eks. på innhold i pakken er: bleier, svanemerkede pleieprodukter, en leke og noe til mor. Innholdet varierer siden de hele tiden videreutvikler boksen sitt innhold.
Så var det pakken ifra vitus apotek og innholdet i den. (de arkene og brosjyrene som lå oppi ble litt utbrent i bildene så er litt vanskelig å se hva som er i brosjyrene så beklager det).
Apotekpakken er en boks som inneholder mye informasjon og kvalitetsprodukter fra kjente apotek-leverandører. Det er ikke bare til babyen men også til mor.
Begge pakkene er spennende pakker å jeg likte kjempe godt alt jeg fikk med. Alt kommer til nytte og det blir spennende og prøve ut de forskjellige prøve produktene som er i pakkene for å finne ut hva som passer til den lille jenta mi. Anbefaler virkelig andre som er gravide og ikke har enda benyttet seg av disse gratis pakkene til å benytte seg av de. Det er utrolig kjekt å kunne ha prøve produkter å teste ut hva som passer perfekt for ditt eget barn enn å kjøpe forskellige ting så enn plutselig finner ut ikke passer til barnet som en har. Disse to pakkene som jeg har vist her har jeg hentet på Vitus apotek og Kiwi. Det er bare til å gå inn på sidene til Libero og registrere seg der så får enn hente lapp i posten for å gå på kiwi og apotek pakken registrerer du deg på vitus apotek å da får en mail og kan hente den ut.
Jeg har flere gratis pakker jeg venter på å få hente ut og skal skrive om de så fort jeg har hentet de ut. Det er vanskelig og finne en bestemt som en liker bedre enn de andre for alt er så nyttig av det enn får i pakkene.
Har dere hentet ut noen av disse gratis pakkene? Var dere fornøyd med innholdet i pakken siden det kan variere litt? Hvis dere ikke har hentet gratis pakker, skal dere gjøre det? Hva synes dere om disse to pakkene jeg har hentet ut nå?
Beklager at det ikke var mer utfyllende informasjon om hver pakke, om noen ønsker jeg skal skrive mer utfyllende informasjon om de så er det bare å si ifra.
Jeg så det ikke komme. Det føltes mer som et slag rett i ansiktet av en beskjed. Dette var det siste jeg trengte å få høre nå ettersom svangerskapet mitt har bydd på utfordringer å ikke vert det letteste svangerskap som en kan ha.
I går fikk jeg en beskjed som jeg virkelig ikke så skulle komme! Jeg kan lite om det, men samtidig gikk det mer innpå meg enn hva jeg trodde det skulle gjøre. Jeg hadde jo ikke stilt meg inn på at en sånn beskjed kunne komme men den kom. Som lyn ifra klar himmel.. Jeg var nemlig hos legen å tok glukosebelastningstest.
Det var tidlig på dagen og jeg skal ærlig innrømme at jeg var veldig morgen gretten. Lite søvn å ikke noe mat på flere timer ettersom jeg måtte komme fastende. Hva kan en forventer da, jo at jeg er morgen gretten. Med en gang jeg kom til legen var det rett inn å starte testen. Det startet med at de skulle ta en blodprøve å måle noe i kroppen som jeg ikke hadde peiling på hva var, jeg bare viste jeg måtte ta denne testen å hadde fått klar beskjed om dette. Etter blodprøven var tatt fikk jeg vann utblandet med noe utrolig søtt (sukkervann eller hva de kaller det). Dette måtte jeg drikke da jeg satt der å alt måtte ned. Det smakte mer som melis vann og det vil si det var utrolig søtt! Jeg er glad i sjokolade men det med begrensning. Så dette var veldig søtt, synes jeg. Etter jeg hadde drukket opp alt det jeg skulle av dette så var det ut på venterommet å måtte sitte der i 2 timer. Fikk ikke lov til å gå der ifra eller noe. Heldigvis hadde jeg pakket med meg en hodepute så jeg kunne prøve å sove og ja jeg var utrolig sulten men fikk ikke spise før testen var over. Heldigvis klarte jeg å sove og lå der ut over en to seter sofa og sov så bare det. Tror folk fikk et rart syn da de så en jente ligge på et legekontor å sove, men det fikk nå bare være. Jeg skulle jo være der lenge å jeg trengte mer søvn for at tiden skulle gå fort så jeg kunne få i meg mat!
Etter de 2 timene hadde gått var det inn igjen å ta den samme blodprøven igjen som de skulle sjekke noe ut ifra og ville hvite hvordan jeg hadde følt meg etter jeg hadde drukket det sukker vannet som jeg kaller det. Jeg fikk ikke hvite noe om resultatet av hva prøven sa før jeg fikk komme inn til legen etterpå. Når de spurte hvordan jeg hadde følt meg etter det jeg hadde drukket hadde jeg ikke så mye til svar siden jeg hadde sovet hele tiden så å si.
Da jeg fikk komme inn til legen forventet jeg ikke at prøve resultatet skulle være noe annet enn bra, men det var da slaget med prøve resultatet kom!
?Du har verdi på gukosebelastningen (tror jeg det heter) på 8,6! Og det er for høyt!?
Jeg ble helt fortvilet å forsto veldig lite. Jeg kjente bare hvordan alt sokk i meg å jeg ble fortvilet. Legen begynte å forklare meg at dette ville si at jeg var i fare for å få svangerskap diabetes!… Han forklarte også at hadde det lugget på 9 istedenfor 8,6 så hadde jeg blitt sent inn med en gang på sykehuset og da måtte ha fått justert dette med insulintilskudd.. Jeg ble helt fortvilet å kjente bare hvordan jeg ble tom og fult med en fortvilelse og jeg ble lei meg. Hvorfor måtte dette skje, hvorfor måtte resultatene være sånn. Jeg og min kjære mamma har sakt i evigheter at jeg drikker store mengder med vann (ifra 5-7 liter til dagen) og andre ting som har vert litt merkelig, men verken lege eller jordmor har reagert. Så jeg har bare begynt å trodd at det da skulle være sånn. Men nå forstår jeg at det virkelig ikke skal være sånn.
Han forklarte lite om hva det ville si hvis det går over til å være at jeg har svangerskap diabetes men forklarte meg litt i en kort og rask versjon. Da jeg gikk ut der ifra hadde bare alt rast. Jeg var fortvilet, følte meg som en dårlig mor uansett om jeg var klar over at jeg ikke hadde gjort noe for at det skulle bli sånn men følte en sånn følelse uansett. Jeg kjente jeg var rett å slett utrolig lei meg. Dette var virkelig det siste jeg trengte i svangerskapet mitt nå..
Jeg klarte ikke å blogge noe i går pga dette. Det gikk så innpå meg og kanskje mer innpå meg enn hva det burde men er så fortvilet å kan ingenting om dette stort. Jeg føler også at det hadde vert lettere om jeg kunne få en bedre forklaring på hva dette innebærer og hva som skjer hvis det går over til det så jeg kan være litt for berett på det i så fall og så jeg kunne få en litt mer ro inni meg. Jeg er jo liv redd for hun lille jenta mi å jeg har hele svangerskapet prøvd å passe på hva jeg spiser å at jeg får i meg nokk mat å næring så hun lille jenta mi har det bra inni magen min. Jeg har alltid vært glad i sjokolade og snop men har spist lite av det i svangerskapet enn hva jeg har gjort før jeg ble gravid. Nå i svangerskapet er det begrenset med hvor mye søtt jeg klarer. Jeg har også vært aktiv siden jeg er i stall å har hest og er der hvert dag. Jeg er der i mange timer å går og er i aktivitet. Jeg har også gått tur med hunden min sammen med mamma og hundene hennes. Så aktiv har jeg vært og er enda men til den graden jeg klarer siden det begynner å bli tungt å gå gravid å siden jeg har bekken plager. Men har vert så aktiv at jeg har fått klar beskjed av andre rundt meg at jeg må passe på meg selv å roe med litt til tider så kroppen min kan få hente seg inn ettersom jeg har slitt med hvordan kroppen min er å har vert over store deler av svangerskapet. Men lat er jeg ikke! Og jeg sitter ikke på rompa og trykker i tryne på snop heller. Så fortvilet det er jeg.
Jeg forstår ikke hvorfor jeg står i faresonen om å få det å hvorfor det skal være så høyt å hva jeg kan ha gjort galt siden jeg føler dette er min feil. Jeg har fått beskjed om at det ikke er det, men som kommende mamma å siden jeg har hun lille i magen min så føler jeg det automatisk. Jeg elsker jo datteren min over alt i verden allerede uansett og hvil henne bare det beste. Jeg gjør alt for hun.
Jeg har prøvd å lese litt om det så jeg kan prøve å roe meg litt ned å forstå bedre hva dette er, ikke for at jeg skal innbille meg noe men for å få en bedre forståelse og for å prøve å passe enda bedre på hva jeg spiser og hva jeg kan spise og ikke. Jeg har presset meg enda mer på å være aktiv men har fått totalt smell ang kroppen min på det etter i går å i dag med hvor aktiv jeg har vert. Jeg klarer bare ikke å få roen i meg å er så redd for hun lille jenta mi. Jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg kan gjøre. Jeg har kuttet ut alt av sukker å passer på det jeg skal av mat nå siden jeg står i faresonen ang svangerskap diabetes.
Så på Tirsdag skal jeg inn igjen til legen å måle det jeg tror de kaller gukosebelastningen men er ikke sikker på om det heter det, men skal i alle fall måle nivået igjen å får kanskje hvite mer da. Jeg har fått beskjed om at jeg må komme inn på sjekk ofte nå ang dette å måle å passe på og at hvis det kommer opp i 9 så blir det rett inn på sykehuset for å få justert dette. Helt erlig, ja jeg er rett men ikke redd for meg men hun lille jenta mi. Jeg vil bare passe på hun så godt jeg kan men somsakt jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre enn hva jeg nå gjør.
Så er det noen andre som har opplevd dette eller kjenner til svangerskaps diabetes? Jeg blir i så fall kjempe glad om noen har tips å har noe kjennskap til dette som de ønsker å dele med meg. Det er ikke vanlig diabetes jeg ønsker informasjon og tips om men de som har opplevd dette som jeg nå opplevde eller kjenner til svangerskaps diabetes som også har tips.
Har dere opplev dette? Har noen av dere hatt eller vert i faresonen for å få svangerskaps diabetes? I så fall hvordan gikk det å hvordan gikk det for barnet? Fikk barnet noe problemer med diabetes selv etter sånn eller gikk det bra?
Jeg er veldig fortvilet så og har mye tanker i hode så beklager om dette er skrevet på en merkelig måte eller en dårlig måte. Om jeg har brukt noen feil ord i forhold til hva det egentlig er å heter så beklager jeg det men kan lite om dette så har prøvd å forklare så godt jeg kan det jeg vet osv.
