Hvorfor deler jeg?

Det er leit at når enn velger å gå offentlig å gi en problem stilling en stemme. Stå frem i lyset mot noe som er tung og vondt, at det av å til kan bli tolket på en negativ å lei måte. Det er leit at når enn prøver å kjempe for noe som er mobbing, gi de som blir utsatt for dette og denne problemstillingen en stemme samt også ta opp det å bli stengt ute og holt utenfor innen det sosiale, og gi disse enormt sårbare situasjoner en stemme. At det skal bli omgjort som person angrep. Jeg har sakt det før og sier igjen, jeg deler ikke for å henge ut men for å NÅ UT!

Jeg deler for å gi disse vonde problem stillingene en stemme, for å fronte dette frem i lyset og snakke opp disse temaene for å vise andre der ute at vi har det slik å slik, vi gjør det på den å den måten, vi prøver det å det, vi prøver å vise at dette er en problem stilling som dessverre mange opplever og samtidig gi det en stemme. For jeg som mange andre har fått beskjed ifra instanser og andre mennesker opp gjennom årene «Bare vær stille, ikke snakk om det høyt. Ikke la det få komme frem i lyset» og det er nemlig dette som er problemet, vi kan ikke skule dette bak en stol. Det kan ikke bli gjemt og være som å bande i kirken hvis en snakker høyt om det.

Det er nokk mange tanker å meninger, mange sider av flere opplevelser. Men må enn ikke starte en plass, må enn ikke få frem i lyset at dette er realitet med at slike ting og hendelser skjer. Jeg har ikke valgt å være en offentlig person for å skape frykt i andre mennesker eller for å skape frykt rundt det å involvere seg i min familie. Jeg har valgt å være en offentlig person i håp om å kunne gjøre en forskjell for forhåpentligvis en person, valgt å ta dette frem i lyset i håp om å klare å gjøre en endring og for at en dag at min datter kan få ha det bedre. Jeg har valgt å dele og tenker grundig igjennom det som deles. Men å møte andre mennesker som sliter og sitter i samme situasjon og ikke vet hva de kan gjøre, så kan jo det å dele gi de hjelp til tips og råd om hvordan andre har valgt å gå frem. Det kan vise dem at de ikke er alene og at enn kan gi styrke og støtte til hverandre.

Jeg ønsker så gjerne å få det frem at mitt mål og ønske ved å dele er ikke for å henge ut, men for å nå ut. Jeg håper virkelig det er noe som kan bli akseptert, og om enn ikke kan akseptere det – vær så snill å respekter det.

Hormon mareritt

Det er et kjent fenomen at det følger med hormon endringer i kroppen under et svangerskap. Det er ikke noe enn kan klare å komme seg unna, å det er et sjanse spill etter hvordan hormonene blir for hvert svangerskap. Selv var jeg en vandrende heks under første graviditet med hormonene mine, og igjennom dette svangerskapet er jeg ikke en vandrende heks på to ben, men et vandrende vrak på to ben. Hva jeg mener med et vandrende vrak på to ben er lett å forklare! Jeg griner å feller tårer for alt å ingenting, små ting blir store ting, og samtidig har jeg adhd og dveler over ting over lengre tid enn det kanskje mange andre pleier.

Jeg kjenner nesten hver dag på enorme følelser som er som en enorm berg og dalbane, jeg overtenker og kjemper en kamp inni meg. Sier noe en feil ting løpet av en dag, kan dagen min falle i grus å tårene bare renner. Jeg vet det er vanskelig for de rundt meg å ha forståelse for dette, for jeg har til å med vansker for å forstå det selv å finne en balanse gang i det.

Jeg kjenner dette innlegget er vanskelig å skrive, og det er vanskelig å gå i dybden på det. Tårene kommer så lett å følelsene mine styrer vilt i kroppen. Usikkerheten min er så stor over for megselv, selv om jeg egentlig er en veldig sikker å bevist jente til vanlig. Jeg er usikker på meg selv iblant, men nå er det ekstremt med usikkerhet på meg selv enn hva jeg noen gang har kjent på. Det går direkte på meg som person å ikke noe annet. Jeg setter alt for høye krav til meg selv, trenger alt for mye kjærlighet av andre rundt meg og bekreftelser, alt for mye redsel for å være en plage for andre rundt meg å skape problemer. Jeg kjenner på så mange vonde å utfordrende følelser som gjør det vanskelig å håndtere for min egen del. Det er et vandrende hormon mareritt, og jeg kjenner at det at jeg ikke kan ta adhd medisinen min ikke er tydelig merkbart på utsiden min men det er tydelig merkbart for min egen del på innsiden av meg.

Jeg synes det er enormt utfordrende å snakke om følelser, innrømme følelser for meg selv og ikke minst sette ord på dem til de rundt meg. Men hvordan kan jeg forvente forståelse av andre rundt meg hvis jeg ikke prøver å sette ord på følelsene mine. Jeg kjenner også mye på savnet etter at jeg bare kunne fått servert mer klemmer, det at andre rundt meg bare viser at de setter pris på meg enn at jeg skal være redd for å være en burde. Bare de at de rundt meg sier en ekstra gang at de er glad i meg, eller gir meg komplimang, og igjen som viser meg at jeg blir verdsatt enn å føle at jeg er en burde. Det å kjenne at andre rundt faktisk setter pris på den jeg er og at jeg viser at jeg setter pris på de rundt meg er enormt viktig. Jeg vet de rundt meg setter pris på meg å er takknemlig for den jeg er, men med et hormon mareritt kan enn ofte trenge det litt ekstra.

Jeg kjenner det er mange faktorer som er små men som blir enorme for meg i denne perioden med hormoner. Jeg kjenner jeg er takknemlig og glad for at jeg ikke blir en heks med hormonene, men det er tungt å ta til tårer for alt å ingenting. Jeg merker at jeg ikke har klart enda å finne balanse gang på hormonene mine å det å sette ord på dem. Jeg kjenner jeg enda sliter med å akseptere dem og håndtere dem. Jeg merker usikkerheten kommer raskt og at det er som to idioter sitter i hode mitt å kjemper om hvem som kan trykke meg mest mulig ned, slik at jeg holder mest mulig inni meg å ikke sier noe, for å slippe konflikter i hverdagen. Jeg vil bare kunne kose meg å kose meg med min familie som jeg elsker over alt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha kuttet alle forstyrrende faktorer rundt meg, slik at det bare var ro og harmoni rundt oss hele tiden. Men dessverre så vet jeg at det ikke går, og at jeg må finne balanse gang selv på hvordan enn skal håndtere det. Det er bare så viktig samtidig å ikke finne seg i for mye tull også på en gang. Men håper jeg klarer å grave dypere i meg selv uten å knekke sammen, slik at jeg klarer å sette med ord på hva jeg kjenner inni meg, hva som føles med dette hormon marerittet og klare å gjøre det om til å ikke være et hormon mareritt lengre. Jeg velger å holde motet oppe å håpe at det kan endre seg, og at jeg selv blir flinkere til å sette ord på det og at de rundt klarer å møte meg på den måten som jeg inners inne skriker etter å bli møtt på. Det er bare ikke lett for de rundt meg heller til å møte meg på den måten jeg ønsker så sårt å bli møtt på, når jeg ikke klarer å trykke det skikkelig heller.

Hvordan klarte du å håndtere hormon endringen i din kropp under svangerskap?

Hvordan var dine hormoner da du var gravid?

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top