Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.
Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.
Det er et kjent fenomen at det følger med hormon endringer i kroppen under et svangerskap. Det er ikke noe enn kan klare å komme seg unna, å det er et sjanse spill etter hvordan hormonene blir for hvert svangerskap. Selv var jeg en vandrende heks under første graviditet med hormonene mine, og igjennom dette svangerskapet er jeg ikke en vandrende heks på to ben, men et vandrende vrak på to ben. Hva jeg mener med et vandrende vrak på to ben er lett å forklare! Jeg griner å feller tårer for alt å ingenting, små ting blir store ting, og samtidig har jeg adhd og dveler over ting over lengre tid enn det kanskje mange andre pleier.
Jeg kjenner nesten hver dag på enorme følelser som er som en enorm berg og dalbane, jeg overtenker og kjemper en kamp inni meg. Sier noe en feil ting løpet av en dag, kan dagen min falle i grus å tårene bare renner. Jeg vet det er vanskelig for de rundt meg å ha forståelse for dette, for jeg har til å med vansker for å forstå det selv å finne en balanse gang i det.
Jeg kjenner dette innlegget er vanskelig å skrive, og det er vanskelig å gå i dybden på det. Tårene kommer så lett å følelsene mine styrer vilt i kroppen. Usikkerheten min er så stor over for megselv, selv om jeg egentlig er en veldig sikker å bevist jente til vanlig. Jeg er usikker på meg selv iblant, men nå er det ekstremt med usikkerhet på meg selv enn hva jeg noen gang har kjent på. Det går direkte på meg som person å ikke noe annet. Jeg setter alt for høye krav til meg selv, trenger alt for mye kjærlighet av andre rundt meg og bekreftelser, alt for mye redsel for å være en plage for andre rundt meg å skape problemer. Jeg kjenner på så mange vonde å utfordrende følelser som gjør det vanskelig å håndtere for min egen del. Det er et vandrende hormon mareritt, og jeg kjenner at det at jeg ikke kan ta adhd medisinen min ikke er tydelig merkbart på utsiden min men det er tydelig merkbart for min egen del på innsiden av meg.
Jeg synes det er enormt utfordrende å snakke om følelser, innrømme følelser for meg selv og ikke minst sette ord på dem til de rundt meg. Men hvordan kan jeg forvente forståelse av andre rundt meg hvis jeg ikke prøver å sette ord på følelsene mine. Jeg kjenner også mye på savnet etter at jeg bare kunne fått servert mer klemmer, det at andre rundt meg bare viser at de setter pris på meg enn at jeg skal være redd for å være en burde. Bare de at de rundt meg sier en ekstra gang at de er glad i meg, eller gir meg komplimang, og igjen som viser meg at jeg blir verdsatt enn å føle at jeg er en burde. Det å kjenne at andre rundt faktisk setter pris på den jeg er og at jeg viser at jeg setter pris på de rundt meg er enormt viktig. Jeg vet de rundt meg setter pris på meg å er takknemlig for den jeg er, men med et hormon mareritt kan enn ofte trenge det litt ekstra.
Jeg kjenner det er mange faktorer som er små men som blir enorme for meg i denne perioden med hormoner. Jeg kjenner jeg er takknemlig og glad for at jeg ikke blir en heks med hormonene, men det er tungt å ta til tårer for alt å ingenting. Jeg merker at jeg ikke har klart enda å finne balanse gang på hormonene mine å det å sette ord på dem. Jeg kjenner jeg enda sliter med å akseptere dem og håndtere dem. Jeg merker usikkerheten kommer raskt og at det er som to idioter sitter i hode mitt å kjemper om hvem som kan trykke meg mest mulig ned, slik at jeg holder mest mulig inni meg å ikke sier noe, for å slippe konflikter i hverdagen. Jeg vil bare kunne kose meg å kose meg med min familie som jeg elsker over alt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha kuttet alle forstyrrende faktorer rundt meg, slik at det bare var ro og harmoni rundt oss hele tiden. Men dessverre så vet jeg at det ikke går, og at jeg må finne balanse gang selv på hvordan enn skal håndtere det. Det er bare så viktig samtidig å ikke finne seg i for mye tull også på en gang. Men håper jeg klarer å grave dypere i meg selv uten å knekke sammen, slik at jeg klarer å sette med ord på hva jeg kjenner inni meg, hva som føles med dette hormon marerittet og klare å gjøre det om til å ikke være et hormon mareritt lengre. Jeg velger å holde motet oppe å håpe at det kan endre seg, og at jeg selv blir flinkere til å sette ord på det og at de rundt klarer å møte meg på den måten som jeg inners inne skriker etter å bli møtt på. Det er bare ikke lett for de rundt meg heller til å møte meg på den måten jeg ønsker så sårt å bli møtt på, når jeg ikke klarer å trykke det skikkelig heller.
Hvordan klarte du å håndtere hormon endringen i din kropp under svangerskap? Hvordan var dine hormoner da du var gravid?
I går var en direkte dritt dag. Dagen i seg selv var flott men noen ting kunne jeg vert for uten. Dagen startet flott å jeg trodde virkelig dette kom til å bli en flott dag. M.A ble levert på skolen å så fort jeg kom hjem begynte kvalmen å stige på. Vanligvis er det jo den såkalte morgen kvalmen, men den har blitt til jeg kommer å går løpet av hele dagen kvalmen hos meg. Jeg lå på sofaen og skulle skrive, men så fort jeg rørte litt på meg var det som en foss som prøvde å komme opp inni meg. Jeg lå helt stille å bare glante på tv boksen, helt til det ikke gikk lengre.
Jeg måtte springe på badet å opp kom fossen som lå å ulmet i magen. Tårene mine rant og en fortvilelse så stor oste over meg. Sist graviditet kastet jeg aldri opp, men dette svangerskapet har det blitt flere oppkast bøyer enn jeg noen gang har møtt på før.
Nå jeg endelig klarte å få frem noen ord, klarte jeg å få rope på mannen min, som kom å hjalp meg. Selv om han ikke kan fordra slike ting så stile han opp å gjorde det han kunne for å hjelpe meg. Mange tenker nokk «hvordan kan han hjelpe deg når du ligger over do skålen» men det å kjenne at enn ikke er alene er en trygghet i seg selv, når du ligger der å skriker på elgen å føler deg som det verste takraset som finnes. Det at noen andre til å med da kan gi deg trygghet å kjærlighet er noe som gjør så mye for hver å en person.
Da jeg til slutt kom meg ut av badet og inn igjen på sofaen, da fikk jeg servert kjeks og cola og teppe var klart. Det tok ikke lang tid før jeg sloknet totalt å ikke våknet før flere timer senere.
Heldigvis når jeg våknet følte jeg det gikk litt bedre, men jeg var langt ifra der jeg skulle være. Men vi kom oss igjennom dagen og alle var i strålende humør, til tross for torsdags fyllesyken som det virkelig føltes som – bare det var ene å alene graviditeten som gjorde det.
Nå er jeg også over i andre trimester, så kvalmen burde snart roe seg. Det er hvertfall lov å håpe, noe jeg virkelig gjør. Jeg kjenner godt allerede at dette blir noen lange måneder hvis det skal fortsette i denne tralten som det gjør nå. Magen er allerede i veien og baby magen har kommet godt frem, kramper av å på, våkne tider løpet av nettene, og masse mer som hører graviditeten til. Jeg har bare en ting å si, la tiden gå fort til det kan bli lettere dager i svangerskapet. Hvis ikke skal jeg fanken meg ha nedtelling til terminen.
OPS! Husk en større dose galgen humor med en smule ironi!
1. Flere som kjenner seg igjen at magen ofte blir oppblåst når enn spiser og hvis enn skal ut blant andre mennesker eller i et selskap så prøver enn alt for å ikke spise slik at enn blir oppblåst i magen.
Vell som gravid slipper enn de tankene. Ingen ser eller legger merke til om enn blir oppblåst i magen, fordi alle bare tenker på at du går med en baby mage. Så hva gjør det om noen ekstra cm med luft utvider den. Flere bare kommenterer det som baby magen din. Vin vin spør du meg.
2. Kan vi være enige om at baggy klær er å forblir amazing?! Det å finne store joggebukser og store t-skjorter er bare gull verdt. Når de trange olabuksene skal på, der du står i 30 min for å klare å få den dratt opp på bena å hopper å kaver for å få de over rumpa. Ja den tiden er forbi. Skal enn i selskap så har en plutselig en kjempe grunn for å slippe å ta på fin klær. Du kan møte opp i de styggeste baggy klærne som du selv føler deg vell i (eller egentlig ikke har det store velge av å ikke bo i pga den voksende magen) og ingen kommenterer det. Fordi stakkers deg, du passer jo ikke de vanlige klærne lengre, og gravid klær koster en formue og kun brukes i begrensede mnd.
3. Du er ute på byen med venner og telefonene din koker over av sms ifra mannen din, bare fordi han skal sjekke at ingen har prøvd seg på deg og han egentlig bare vil at du skal komme hjem i arm Krogen hans. Vell, da den voksende magen kommer og du er ute på byen med venner. Ja da koker ikke mobilen din over av smsér lengre ifra mannen din. Han senker skuldrene å vet at ingen andre mannfolk prøver seg på en gravid dame. Hvem vil vell prøve å lure hun med seg hjem når det er klart å tydelige barnet til en annen mann som er inni magen hennes. Så avslappende for den gravide og avslappende for mannen hennes også.
4. Redselen for å forsove seg til skoledagen eller jobb hvis du har vert våken litt for sent kvelden før er grusom å kjenne på. Enn sover skikkelig dritt å redselen for å forsove seg er for stor til at enn finne en dyp søvn. Vell som gravid kan de bekymringene bare fly avsted. Først å fremst enn klarer ikke å rangle lengre. Da klokken tikker over 10 eller Max 11, ja da har en kollapset på sofaen i den dypeste søvnen. Og allerede før morgen fuglene får våknet, har du sprunget flere ganger på do. Så når klokken ringer å dagen skal starte med skoledag som står for tur eller jobb, ja da våkner du opp med et smell å føler du aldri har sovet et sekund.
5. Det er et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å svare folk verbalt. Det er heller ikke et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å være ufine verbalt mot andre mens mannfolk sloss å deretter ferdig. Ofte kan andre mennesker ofte reagerer når kvinnfolk reagerer på ting, både verbalt og i tårer, og ofte kommer det kommentarer som «ta deg nå sammen» eller «ta deg en chill pill». Som gravid er vi nesten fritatt de ordene, vi slipper unna med det meste. Er det noe vi mener, ja da kommer det rett ut og ikke siler vi noe ut med filter heller. Filteret er plutselig borte, og selv om mi mener til tider hvert ord vi sier og andre ikke liker det, kan vi si «hormonene tar helt over» og da er vi unnskyld med det.
6. Det er kjent at det finnes to type mannfolk. De som elsker store pupper og de som elsker romper, noe som lett blir stilt om til puppe gutter og rompe gutter. Der igjen er det også mange jenter/kvinnfolk som setter høy stander til seg selv og ønsker å øke fylden på puppene sine. Mange velger derfor å ta silikon, noe som jeg også valgte for noen år siden. Vell jeg hadde mine grunner for det, men det er en annen sak. Når det kommer til graviditet så får en større pupper og enn kjenner raskt at silikon er det ingen hensikt i å ha. Så de jentene/kvinnfolkene som ønsker silikon er stor fornøyde når puppene vokser i graviditeten. Og puppe guttene blir også super happy for dette. Jeg der imot, jeg irriterer meg over at de er større og teller ned til den dagen kommer der jeg kan få redusere puppene mine igjen. Men igjen, de som ønsker større pupper å puppe guttene blir super happy. Penger spart å fornøyde mennesker.
7. La oss snakke litt om sex. Det er jo et kjent fenomen når en graviditet dukker opp at paret som er i hop faktisk har hatt sex, for det er å forblir den naturlige måten å lage et barn på. Mange kan nokk tenke «hvorfor i helvete snakker du om sex nå å sier dette» men saken er den at det er noe som er helt naturlig, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Alle har sex om de vil innrømme det eller ikke, og selv om enn blir gravid så stopper som regel ikke sex aktiviteten opp. Så hva er poenget mitt?! Jo hør nå. Ofte i et parforhold er det mannen som er den kåte grisen og som vil ha seg noe, og vi kvinnfolk kan ofte bli lei av å hele tiden spre bena (vell er det også i mange par forhold kvinnfolket som er en pest å en plage som vil ha ned buksene på mannen sin også i tider å utider, og da er det mannen som kan bli dritt lei).
Men det som er så fint er når enn blir gravid så finnes det begge slag da også. Noen gravide blir enda kåtere enn vanlig og mannen slipper å føle at det er kun han som gjør en innsats på å få akten igang. Noen gravide blir så enormt pågående på dette teamet her at mannen lett kan føle at det blir litt for mye av det gode. Så da slipper han å bli beste venn med høyre hånden. Men snur vi litt på det, så finnes det også de gravide som får avsmak på sex. De som ligger å er dårlige å ikke vil ha noe som helst nærhet. Det må være en fortvilende situasjon men også en gylden mulighet for mannen til å bli bestevenn med porno sider og høyre handen. Så det finnes noe av hvert slag, men uansett blir vi gravide unnskyld med graviditeten igjen, vinn vinn. Kommer også hormonene inn i den settingen, slipper vi jo unna med det også, eller hva?!
8. Har du noen gang prøvd alt du kan for å få mannen din til å dra på butikken og kjøpe noe godt som du så sårt har lust på? Men ender opp å måtte kjøre selv, der han til slutt har en lengre ønske liste på godis enn du selv har? Vell som gravid kommer den kjente gravings situasjonen. Men situasjonen er annerledes, fordi du er jo gravid. Ergo, det er mye lettere å få mannen til å synes synt på deg å kjører uten problem til butikken for å kjøpe på prikken det du bare MÅ ha, og du slipper å gjøre det selv.
9. 9 måneder uten alkohol! Andre springer ut på festligheter å masse kjekke ting. Mens du tror du bare må sitter hjemme å råtne i hele 9 mnd. Du får masse meldinger om at det var rå kjekt i går og du skulle virkelig vert med, bare at de gjerne skulle sluppet unna fulle syken. Vell du trenger ikke holde deg hjemme i hele 9 mnd uten fest å galskap. Du kan ha det mye kjekkere enn de andre med alkohol innabords. Du kan til å med kjenne på fyllesyken dagen etterpå, bare det du egentlig kjenner på er graviditeten som kikker inn med gravid kvalmen, noe du allerede kjenner daglig eller veldig ofte. Ikke nokk med det men du husker hele kvelden å slipper den kjente på fylle angst. Hurra, du får det offisielt døds gøy!
10. Folkens, det er snart sommer å sommerkroppen skal frem. Det er en hverdags kamp om tiden og tidspresset for å få kroppen klar til bikini sesongen og alle de sommer bildene som skal tas. Vell som gravid slipper du det. Uansett hvor mye du stresser å prøver å gå ned kg, så vil magen bli større å større. Alle de timene med telling på kalorier blir fortapt for magen går ikke ned. Det er jo en mage boer inni der, å den trenger plass. Så senk skuldrene å nyt tiden enn å stresse for å prøve å gå ned. ikke nokk med det men vannet i kroppen gjør også sitt. Du må bare innse at de neste 9 mnd vil du ese ut uansett å sommer kroppen kan herved bare glemmes før til neste år.
Så her har dere 10 grunner til at svangerskap er fantastisk, men husket du en større dose galgen humor med en smule ironi?
For en liten stund siden fikk vi en gledelig overraskelse. Ja faktisk var vi nære på å få det den 1.april men vi valgte å vente til 2. april med å ta graviditets testen. Om den hadde blitt tatt 1.april, så hadde ingen i familien uansett trodd på oss. Vi hadde vell hatt et snev av latter rundt det hele også her i hus om vi ikke hadde ventet til dagen etterpå. Vi hadde vell trodd at graviditets testen bare spilte oss en april snar, etter mange måneder med prøving på å kunne bli gravide. Så på den store dagen om 2 år fram, nemlig 2.april fant vi ut at vi ventet smått til familien.
Gleden var uendelig stor hos både meg og mannen min! Det å gå den beskjeden på den store dagen som er om 2 år frem var også helt spesielt. Det viser seg at den datoen skal bære mye glede frem igjennom å blir på forhånd en dato som blir husket. Ikke bare ved bryllupet om 2 år, men også husket som den dagen der vi fant ut at vi skal få familie forøkelse.
Nå har det gått en stund siden vi fant ut av det og sannelig føler jeg tiden har gått utrolig sent. Det har vert store omveltninger for kroppen og jeg merker at svangerskapet denne gangen ikke er likt som sist gang. Det er lettere men samtidig vanskelig også. Det er så mye nytt rundt meg enn hva det var sist, og derfor presser jeg meg mye mer enn jeg gjorde i første svangerskap. Kroppen er ikke på topp og både kvalme og oppkast har kommet. Og allerede der snakker vi om nye ting i svangerskapet enn sist svangerskap! Det første svangerskapet var jeg kvalm, men kastet ikke opp, nå der imot. Jeg brekker meg for hver minste ting, kvalm av å på å ikke bare om morgenen, oppkast av å på iløpet av dagene og masse andre typiske graviditets opplevelser i kroppen som nokk de fleste gravide har kjent på.
Magen kom tidlig denne gangen også, og liv ifra mageboeren er også dukket frem. Så selv om det er utfordrende svangerskap til tider så er det helt fantastisk også.
Det at et liv blir skapt og vokser inni magen er bare helt utrolig. Selv om jeg egentlig føler meg som en alien, så vet jeg at det er magisk det jeg er heldig å får oppleve for andre gangen, og denne gangen sammen med en fantastisk mann. En mann som elsker min datter over alt (eller nå blir det mer riktig å si vår datter!) og som elsker mageboeren også over alt. En mann som virkelig stiller opp å er en fantastisk pappa for barna å ikke minst også en fantastisk kjæreste, forlover, samboer og kommende ektemann. Vi kunne aldri fått det beste å M.A kunne aldri fått en bedre pappa enn hun har nå, og jeg viste ikke at det lengre fantes en så fantastisk mann der ute som ble min mann for evig og alltid.
Jeg merker også endringen ifra å være uten barn ved første svangerskap å allerede nå i det andre svangerskapet der det er barn. Enn må være på å ha overskudd til å delta på ting, selv om enn er sliten. Enn kan ikke legge seg ned å skrike ut “jeg melder meg ut av dagen i dag med umiddelbar virkning! pga jeg er kvalm/dårlig”, det kan enn ikke gjøre. Det vil først og fremst påvirke barne eller barna rundt oss her i hus, så jeg må bare bite tennene i sammen å stå i det å holde ut. Jeg ser også frem til det kommer tydelige spark for da kan endelig barna i hus få kjenne at det virkelig er noe som bor i magen i 9 mnd enn å bare høre snakk om det. En ting er å vise UL bilde, men det blir noe helt annet når de selv kan kjenne å merke at det faktisk er en baby som lever inni magen.
Jeg er i lykkerus og super takknemlig og glad for alt, men jeg kjenner det er mange nye ting som jeg og vi skal igjennom nå, og det blir en spennende tid i vente og en spennende tid vi allerede er inni nå.
