Farge kode på barn – nei det er år 2020!

Dette innlegget er ikke skrevet direkte mot noen enkelt personer, det er skrevet på skjennerelt basis.



For noen dager siden la jeg ut annonse på Facebook, der vi ønsker å få tak i rosa å hvit vogn til den lille gutten vår i magen. Responsen jeg fikk av andre mennesker på Facebook var sjokkerende og diskriminerende. Det tikket inn samme kveld med spørsmål om hvorfor vi skulle ha rosa vogn til en gutt, hvorfor vi ønsker å ha rosa vogn, flere som skrev å bare direkte reagerte på fargen, spørsmål om vi ikke ventet en gutt, osv. Til å med noen bare trodde vi ventet jente pga fargen på vognen vi leter etter. Hva i alle dager skjer med århundre vi lever i og hva i alle dager går det av folk?! Kjære alle sammen, husker dere ikke at vi lever i år 2020 nå! Er det virkelig en fargekode som en SKAL følge på kjønnet av barnet?!

Når det kommer til farger burde det ikke være noe som heter jente farger å gutte farger. Alle barn må få velge fritt ang farge bruk og farge valg. Om det er en baby så er det foreldrene som bestemmer farge valgene å det skal ikke gjøre at andre mennesker skal dømme ut ifra slikt å gå ut ifra om et barn/baby bruker rosa så er det jente, eller motsatt. Enn kan bruke både rosa, lilla, rød, osv på en gutt uten at det gjør barnet til en jente. På lik linje kan enn bruke både blå, grønn, turkis, svart, osv på en jente uten at det gjør jenta til en gutt.

Jeg kjenner jeg blir direkte provosert av at det skal være skulte farge koder på barn og baby. Det er ikke slik i dette århundre vi lever i, eller det burde virkelig ikke være slik. Jeg har selv en datter som elsker blå, grønn, svart, gul, rosa, lilla, og alle slags farger. Før var blå hennes favoritt farge, men hun var uansett like mye en jente. Hun elsker også å gå å se på klær i gutte avdelingen på lik linje som i jente avdelingen å hun plukker klær etter hva hun liker uansett hvilken avdeling det er i, men igjen hun er like mye en jente uansett. Jeg har en mann som har rosa som favoritt farge, han har rosa bil, rosa skjorter, rosa klær, osv – men han er like mye en mann selv om han er kjempe glad i rosa fargen. Og jeg selv elsket å springe rundt i silke bokser før, som var gutte bokser. Jeg lånte segge bokser av min onkel, tar klær ifra mannen min å bruker, ble kledd i mye blått da jeg var liten, elsker å skru å gjøre «manne ting», men jeg er uansett like mye en jente. Skal vi alle bli dømt som om at vi ikke kan få like hver våre ting pga kjønnet vi er i å fordi noen påstår det skal være en uskreven regel om farge kode, interesse kode, osv.

Skal det plutselig være slik at gutter ikke kan leke med barbi, dukker, kle seg i kjole eller male seg i ansiktet, lage armbånd, for det er jente ting? Eller at jenter ikke kan leke med biler, super mann figurer, bli med fedrene å skru på biler, kle seg ut som kaptein Sabeltann, fordi det skal være gutte ting? Nei, nei å nei! Jeg synes ikke det finnes noe jente ting å gutte ting, jente farger å gutte farger, noe slags forskjell på noe lengre. Det viktigste er at barnet selv liker fargene, at barnet selv liker lekene, at barnet selv får utfolde seg å prøve ut å se hva de liker, uten å bli dømt av andre mennesker. Om det så er at foreldre velger å bruke rosa på en baby som er gutt, hva så?!

Torsdags fyllesyke ala Graviditet

I går var en direkte dritt dag. Dagen i seg selv var flott men noen ting kunne jeg vert for uten. Dagen startet flott å jeg trodde virkelig dette kom til å bli en flott dag. M.A ble levert på skolen å så fort jeg kom hjem begynte kvalmen å stige på. Vanligvis er det jo den såkalte morgen kvalmen, men den har blitt til jeg kommer å går løpet av hele dagen kvalmen hos meg. Jeg lå på sofaen og skulle skrive, men så fort jeg rørte litt på meg var det som en foss som prøvde å komme opp inni meg. Jeg lå helt stille å bare glante på tv boksen, helt til det ikke gikk lengre.

Jeg måtte springe på badet å opp kom fossen som lå å ulmet i magen. Tårene mine rant og en fortvilelse så stor oste over meg. Sist graviditet kastet jeg aldri opp, men dette svangerskapet har det blitt flere oppkast bøyer enn jeg noen gang har møtt på før.

Nå jeg endelig klarte å få frem noen ord, klarte jeg å få rope på mannen min, som kom å hjalp meg. Selv om han ikke kan fordra slike ting så stile han opp å gjorde det han kunne for å hjelpe meg. Mange tenker nokk «hvordan kan han hjelpe deg når du ligger over do skålen» men det å kjenne at enn ikke er alene er en trygghet i seg selv, når du ligger der å skriker på elgen å føler deg som det verste takraset som finnes. Det at noen andre til å med da kan gi deg trygghet å kjærlighet er noe som gjør så mye for hver å en person.

Da jeg til slutt kom meg ut av badet og inn igjen på sofaen, da fikk jeg servert kjeks og cola og teppe var klart. Det tok ikke lang tid før jeg sloknet totalt å ikke våknet før flere timer senere.

Heldigvis når jeg våknet følte jeg det gikk litt bedre, men jeg var langt ifra der jeg skulle være. Men vi kom oss igjennom dagen og alle var i strålende humør, til tross for torsdags fyllesyken som det virkelig føltes som – bare det var ene å alene graviditeten som gjorde det.

Nå er jeg også over i andre trimester, så kvalmen burde snart roe seg. Det er hvertfall lov å håpe, noe jeg virkelig gjør. Jeg kjenner godt allerede at dette blir noen lange måneder hvis det skal fortsette i denne tralten som det gjør nå. Magen er allerede i veien og baby magen har kommet godt frem, kramper av å på, våkne tider løpet av nettene, og masse mer som hører graviditeten til. Jeg har bare en ting å si, la tiden gå fort til det kan bli lettere dager i svangerskapet. Hvis ikke skal jeg fanken meg ha nedtelling til terminen.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top