baby – MammaTilAdeline

202201.06.2022

Er så takknemlig for måten det ble gjort på

Kjenner veldig på i dag at det gledet meg så mye med en hendelse som kunne vert så leit men ble så fint. Så jeg ønsker å dele litt ang den. Hadde bare flere barn handlet situasjoner om på en slik måte, da kunne det vert så mye lettere også for flere barn.

Min datter kom i dag som hun nesten gjør daglig å spørte om å få ha besøk. Vi sier alltid ja så lenge vi ikke skal avsted eller at det er aktiviteter, men forklarer hun hver gang at det er ofte vanskelig for andre å få ting til å passe samme dag og greiest å avtale om en kommende dag. Men gir det som oftest en sjanse. I dag spørte hun en venninne om de skulle tilbringe tid sammen og det passet. Gleden var så stor og de planla sammen og avtalte tid og sted. Da det nermest seg ble min datter litt forsinket og ga beskjed. Det som hente var at venninnen ombestemte seg grunnet personlig grunnlag som er forståelig. Og det er nemlig derfor jeg vil nevne dette. Hun var så herlig denne venninnen og ringte min datter og snakket med hun og sa fint ifra. Da hun sa at hun ombestemte seg, så gjorde hun noe som gjorde en situasjon som kunne vert så leit å vond om til noe som ble opplevd for min datter som positivt. Hun spørte min datter om de heller skulle finne på noe en annen dag og spørte hun om det gikk bra at det ble slik. Da min datter svarte ja, spørte hun så fint opp igjen om hun var helt sikker på at det gikk bra, og min datter bekreftet at det gikk bra. De hadde en fin tone å selv om det var kipt at en avtale ble avlyst på så kort varsel, ble det gjort om til en fin måte å gjøre det på. På en måte der det ble forståelse og ærlighet mellom barna.

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er så takknemlig på måten dette ble gjort på, samt også at de kunne snakke om det på en så fin måte. Jeg sier ikke at jeg synes det er helt greit å avlyse helt på tampen i tider å utvider, men jeg sier at det er en stor forståelse rundt at det ble det denne gangen. Dette fordi det nemlig er blitt snakket om de personlige grunnene blant barna, slik at de kan forstå hverandre. Samt også at det ble spurt om det virkelig gikk bra og det ble spørt om de heller skulle finne på noe en annen dag. Det viser så mye å det viser så gjerne at denne venninnen virkelig ønsker å tilbringe tid med min datter og at de kan ha en fin kommunikasjon og forståelse for hverandre.

Videre i dag så har det vert noen utfordringer ved tlf er, men vi står på og kjemper får at vårt barn skal få en bedre skolehverdag og ønsket er så stort for at hun skal få bygge gode vennskap å bygge de enda større også på fritiden. Og dere, hun har faktisk fått koselig besøk i dag av en venninne – og dere, hun stråler av glede for det. Så selv om skole hverdagen er utfordrende har hun klart å få en fin ettermiddag og vi har klart å finne de gode opplevelsenne ifra dagen å bygget videre på dem.

0 kommentarer

202231.05.2022

Ny uke med mobbing

«Ny uke med mobbing» Var ordene som møtte meg ifra min 8 år gammel datter på mandags morgen. Jeg står der med klump i halsen å prøver å finne positiviteten som jeg kan videreformidle til hun, gi et uskyldig håp om at denne uken blir nokk helt annerledes enn de andre. Jeg snur meg og prøver å skjule sorgen som kommer i meg, henter frem positiviteten og svarer henne «Dette blir nok en mye bedre uke enn hva du tror, det kommer nok til å gå helt fint og de andre barna vil nok være snille med deg». Ordene mine som prøvde å gjøre en forskjell, som prøvde å gi hun oppmuntring ved å tenke annerledes, gi det et håp om at dette kunne bli uken som endret alt, gi hun håp om at dette kunne være uken der all mobbingen stopper opp – der alt blir godt igjen. Men ordene mine ble ikke trodd av hun og sorgen i min datters ansikt møtte meg bare tydeligere med et svar «ja mamma, det er lov å håpe».

Det å hele tiden streve etter å søke mobbe fri hverdag, mobbe fri skole hverdag, søke etter vennskap på skole og fritid – egentlig søke etter alt det gode som skal være i et barns hverdag men som egentlig er så forgjeves, det gjør det vanskelig å holde positiviteten oppe. Det gjør det vanskelig å holde motet oppe for at min datter skal få en god skole hverdag. For det som møter oss når hun kommer hjem er ord som hun har blitt kalt av andre barn som er helt grusomme. At andre barn skal kalle hun for en fuckings unge, dritt unge, kuk unge, fuckings jævla unge, osv osv – listen er så lang at det er helt grusomt. Hvorfor skal barn påføre andre barn slik smerte, verbal smerte som sårer så enormt. Jeg kjenner tårene presser på, og fortvilelsen tar meg. Det er vondt å sende mitt kjære barn på en plass som hun tilbringer så mange timer på hver dag, hver uke, hvert år – men som får påført så store smerter verbalt ifra andre barn. Verbale ord som sårer og som gjør så enormt stor skade i et hvert menneske.

HVER morgen før skolen kommer hun og forteller om den store klumpen hun har i magen som hun ikke forstår hva er for noe. Hun forteller mer å mer om den å kjenner sterkere og sterkere på denne desto nærmere vi kommer skolen og skole veien. Hun skuler seg i bilen når noen spesielle barn som hun er redd for kommer forbi. Fordi hun er redd for å bli sett, hun er redd for hva de kanskje kan kommer til å si – mitt barn på 8 år er redd og ikke redd på en naturlig måte ved barne redsel for «skumle ting» hun er redd andre barn som påfører hun smerte verbalt, og noen ganger fysisk også. Det er ikke slik et barn skal måtte oppleve å ha det dag ut å dag inn. Det er som et levende mareritt som aldri tar slutt.

Hva må til for å bare kunne få det til å slutte, at hun bare kan få en fin skole hverdag og få gode vennskap både på skolen og etter skolen? Bare få være et lykkelig barn som er opptatt med aktiviteter og venner.

0 kommentarer

202227.05.2022

Første gang – ut på den store strand

Det å bli født under en pandemi har bydd på sine utfordringer. Enn merker hvordan Dennis Pierre blir fortere overstimulert med sanseinntrykk blant annet. Han er mer tilbakeholden for store områder som ikke er hjemme. Og mye mer men for å nevne litt av det.

For en liten uke siden fant vi derfor ut at det var på tide at Dennis Pierre fikk møte sandstrand for første gang. Han har vert på sandstrand som mindre, men det var bare i vogn. Så nå skulle han endelig få gå selv og få kjenne og utforske hva en sandstrand er.

Jeg var utrolig spent på hvordan han kom til å reagere siden det er et veldig stort område og en plass som var helt nytt for han. Da vi kom frem var han helt i hundre. Mina Adeline sprang som vanlig ned til vannet og begynte å tegne i sanden som var mer hardpakket. Hun elsker sandstrand og nyter når vi er der. Hundene fikk også kose seg på stranden og Dennis Pierre var helt i hundre da han kom ut av bilen.

Han holt sin momma i handen å for avsted mot stranden med en gledelig latter og et stor smil rundt munnen. Han viste tydelig at dette var spennende å utrolig kjekt. Han gikk litt ned over å fikk kjenne hvordan det var å gå i sanden. Da vi tok opp sand i hendene for å la han få kjenne å prøve selv å ta, han prøvde litt men syntes det var veldig merkelig følelse. Han sto å så ut over den store stranden, som nokk føltes som et palass for en liten gutt på bare 1,5 år. Han slapp ikke handen å etter en kort stund, ville han tilbake i bilen og slappe av.

Han er tydelig på å vise oss når det er nokk sanseinntrykk og når han trenger å stoppe opp litt å hente seg inn. Men det ble en god opplevelse for han å et koselig og kjekt første møte med sandstranden. Nå gleder jeg meg bare enormt til sol og sommer varmen kommer mer, så vi kan kose oss masse på sandstranden sammen med barna.

Har du barn som har blitt født under pandemien?

0 kommentarer

2021, Blogg, Dennis Pierre24.01.2021

familie forøkelse og den nye hverdagen

livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.

men la oss gå tilbake i tid.

Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?

jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.

men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.

Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.

Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.

Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.

0 kommentarer

202024.08.2020

Farge kode på barn – nei det er år 2020!

Dette innlegget er ikke skrevet direkte mot noen enkelt personer, det er skrevet på skjennerelt basis.

  For noen dager siden la jeg ut annonse på Facebook, der vi ønsker å få tak i rosa å hvit vogn til den lille gutten vår i magen. Responsen jeg fikk av andre mennesker på Facebook var sjokkerende og diskriminerende. Det tikket inn samme kveld med spørsmål om hvorfor vi skulle ha rosa vogn til en gutt, hvorfor vi ønsker å ha rosa vogn, flere som skrev å bare direkte reagerte på fargen, spørsmål om vi ikke ventet en gutt, osv. Til å med noen bare trodde vi ventet jente pga fargen på vognen vi leter etter. Hva i alle dager skjer med århundre vi lever i og hva i alle dager går det av folk?! Kjære alle sammen, husker dere ikke at vi lever i år 2020 nå! Er det virkelig en fargekode som en SKAL følge på kjønnet av barnet?!

Når det kommer til farger burde det ikke være noe som heter jente farger å gutte farger. Alle barn må få velge fritt ang farge bruk og farge valg. Om det er en baby så er det foreldrene som bestemmer farge valgene å det skal ikke gjøre at andre mennesker skal dømme ut ifra slikt å gå ut ifra om et barn/baby bruker rosa så er det jente, eller motsatt. Enn kan bruke både rosa, lilla, rød, osv på en gutt uten at det gjør barnet til en jente. På lik linje kan enn bruke både blå, grønn, turkis, svart, osv på en jente uten at det gjør jenta til en gutt.

Jeg kjenner jeg blir direkte provosert av at det skal være skulte farge koder på barn og baby. Det er ikke slik i dette århundre vi lever i, eller det burde virkelig ikke være slik. Jeg har selv en datter som elsker blå, grønn, svart, gul, rosa, lilla, og alle slags farger. Før var blå hennes favoritt farge, men hun var uansett like mye en jente. Hun elsker også å gå å se på klær i gutte avdelingen på lik linje som i jente avdelingen å hun plukker klær etter hva hun liker uansett hvilken avdeling det er i, men igjen hun er like mye en jente uansett. Jeg har en mann som har rosa som favoritt farge, han har rosa bil, rosa skjorter, rosa klær, osv – men han er like mye en mann selv om han er kjempe glad i rosa fargen. Og jeg selv elsket å springe rundt i silke bokser før, som var gutte bokser. Jeg lånte segge bokser av min onkel, tar klær ifra mannen min å bruker, ble kledd i mye blått da jeg var liten, elsker å skru å gjøre «manne ting», men jeg er uansett like mye en jente. Skal vi alle bli dømt som om at vi ikke kan få like hver våre ting pga kjønnet vi er i å fordi noen påstår det skal være en uskreven regel om farge kode, interesse kode, osv.

Skal det plutselig være slik at gutter ikke kan leke med barbi, dukker, kle seg i kjole eller male seg i ansiktet, lage armbånd, for det er jente ting? Eller at jenter ikke kan leke med biler, super mann figurer, bli med fedrene å skru på biler, kle seg ut som kaptein Sabeltann, fordi det skal være gutte ting? Nei, nei å nei! Jeg synes ikke det finnes noe jente ting å gutte ting, jente farger å gutte farger, noe slags forskjell på noe lengre. Det viktigste er at barnet selv liker fargene, at barnet selv liker lekene, at barnet selv får utfolde seg å prøve ut å se hva de liker, uten å bli dømt av andre mennesker. Om det så er at foreldre velger å bruke rosa på en baby som er gutt, hva så?!

0 kommentarer