Alle har en fortid kansje eg sykdom som er preger dem I deres hverdag og har jort dem til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag din i din nå tid?
<< Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. >> Disse tankene er noe som hver dag sviver i hode mitt. Det går ikke en dag uten at de ikke er der. Redselen for og ikke kunne oppfylle disse setningene/ordene er stor, Fordi hvordan vil folk rundt da reagere.
Nå har jeg hatt 20 år av mitt liv, og jeg vet jeg har mange gode år igjen. Men de 20 årene jeg har hatt til nå er ikke de letteste 20 årene. Alt startet da jeg var liten, Jeg skulle begynne på skolen. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at ifra den dagen av da jeg satte min fot på skoleplassen så ville de forandre alt. Ifra den dagen ente det opp med at jeg gruet meg til hver dag jeg skulle på skolen, ikke fordi jeg ikke likte skolen bare fordi det var skole men fordi jeg ble mobbet. Mobbingen startet ifra 1. klasse, den varte igjennom hele barneskolen. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å være med de som mobbet meg. Det var aldri fre og få.. 
Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg på at ting kunne forandre seg, klassene skulle bli annerledes osv. Men bare av tanken av at det skulle bli bedre var for godt til og være sann. For det ble ikke noe bedre. Mobbingen bare fortsatte helt fram til 9.klasse, der det gikk i både fysisk og psykisk mobbing igjennom barneskolen og ungdomsskolen. Og mobbingen fant ikke bare sted på skolen men fritiden også, Det gikk også ut over min familie osv.. Da jeg skulle begynne i 10. klasse så startet jeg på en annen skole for og se om jeg kunne få det lettere da med tanke på mobbingen, og det ble det. Når jeg skulle på skolen ble det mye bedre for der kunne jeg prøve å slappe av, men med en gang jeg kom hjem igjen til hjem plassen min så var mobbingen der.
Det begynte heldigvis og roe seg ned da jeg begynte på videregående skole. Men da var allerede problemet kommet med det som preget meg av all mobbingen. Jeg våknet veldig tidlig før jeg skulle på skolen for og så stå 2 timer på badet og stelle meg før jeg kunne gå på skolen (det begynte jeg med allerede på ungdomsskolen). Jeg brukte alltid lang tid på å finne ut hva jeg skulle ha på meg av kler osv. Jeg ønsket bare hele tiden og passe på at det ikke var noe som noen kunne si noe på, for jeg orket ikke mer av mobbing osv.. Men det største jeg hadde vent meg til var å ta på meg en <<Maske>> da jeg var rundt andre folk og var på skolen, til og med en del når jeg var med venner. Fordi jeg hadde blitt redd for å være meg selv, jeg var redd for og ikke bunne bli akseptert av andre vis jeg ikke hadde på meg den << Masken >> og smilte og latet som alt var helt fint. Selvfølgelig snakket jeg med noen venner om litt forskjellige vanlige ting som jenter av og til trenger å snakke om osv, men jeg åpnet meg aldri helt å klarte aldri og ta av den << Masken >>.
imellom tiden ifra ungdomsskolen til videregående skole og sånn så fant jeg meg en kjæreste og følte ting ble så mye bedre, men for å være ærlig så ble det bare et mer helvete! Den personen jeg trodde jeg hadde forelsket meg i var en helt syk person. Han behandlet meg ikke fint og gjorde mye som var veldig vont for meg og hardt for meg å takle og komme igjennom, men når jeg var oppi det så trodde jeg jo at det var helt normalt og at det var sånn det skulle være. Men som de sier: Kjærlighet gjør deg blind!.. Jeg ønsker ikke å gå mer i detaljer om det som skjedde i det forholdet der.
Nå når jeg har gått ut ifra videregående skole og har fått meg en praksis jobb og har flyttet ifra hjem plassen min til en ny bygd håpet jeg mer på å få starte med blanke ark. Jeg har egentlig klart det men fortiden preger meg for mye. Forholdet som jeg var oppi som jeg nevnte tidligere og mobbingen har fått meg til å reagere veldig fort på forskjellige ting, jeg over reagerer også, jeg har blitt litt mer hissig av meg i forskjellige fille situasjoner, Jeg sliter meg og stole på folk rund, og jeg klarer ikke og slappe av og kunne få være meg selv hele tiden, jeg føler jeg alltid må smile, jeg får dårlig samvittighet vis jeg reagerer i situasjoner eller vis jeg sier mine meninger av og til får jeg også dårlig samvittighet, jeg blir også redd når andre som står meg nært etter venner blir sinte på meg, fordi jeg er redd de bare skal gå bort ifra meg og drite i meg. Jeg er veldig redd for å miste noen som står meg veldig nært hele tiden ettersom venner har sviktet og folk som har betydde veldig mye for meg bare har kommet og gått hele tiden og sviktet. Og masse mer som jeg merker har preget meg etter ting som har skjedd før. 
Jeg var så heldig og fikk en spesiell person inn i livet mitt nå i nyere tid, men jeg klarte og klosse det veldig til for fortiden preget meg så mye at det var vanskelig for den personen og forstå det tror jeg og klare å gi meg den tide jeg trengte for at ting skulle bli bedre og for at jeg skulle klare å være mer den jeg er og ikke bare ha på << masken >> hele tiden. Denne personen satte store merker i hjerte mitt med en gang og fikk en enorm stor plass i hjerte mitt, og den klarte og få meg til og føle meg mer hel igjen. Jeg merker det er veldig vanskelig nå og takle og det at den personen ikke klarte og holde ut med meg så nært som vi var til hverandre meg og klare og forstå meg og klarte og gi meg tid og ha nåkk tro på meg til og fortsette og stå meg så nært som den personen sto meg. Det er veldig vanskelig og klare og vite hva en skal gjøre etter at den personen gikk et lite steg bort ifra meg i forhold til hvor nært vi sto hverandre ettersom den personen betyr så utrolig mye for meg og hadde en så stor innvirkning på meg. Jeg har prøvd å være åpen med folk rundt meg som står meg nært og jeg har prøvd flere ganger og prøve og ta av meg den << masken >> men jeg sliter meg og klare det, for det skremmer meg at jeg allerede ikke føler at jeg er god nokk når jeg har << Masken >> på, så da sviver det i hode om hvordan jeg skal klare å være god nokk med og bare være meg selv. Det skremmer meg og klare og være meg selv, men jeg håper og ønsker og har et håp om at ting kan bli enklere vis jeg bare kan klare å være den jeg egentlig er uten og ha på meg den << Masken >>. Jeg håper også at den personen som sto meg så nært og har en så stor betydning for meg i hjerte mitt ønsker og komme tilbake til meg på den måten som den personen var før når den personen ser at jeg klarer og være meg selv og klare og smile på virkelig uten at det bare er en maske, og når jeg klarer og ikke reagere på alt og ingenting.
Men kjenner redselen er veldig stor for og klare og gi slipp på denne << masken >> som jeg kaller det. Jeg håper bare folk rundt meg og denne personen som betyr så mye for meg klarer og like meg for den jeg er og ser hvor hardt jeg prøver og ønsker å være meg selv hele tiden, for jeg blir sliten av og hele tiden ha denne << masken >> på.. Men jeg vet innerst inne hvordan jeg egentlig er og at jeg egentlig er en sprudlende og glad jente som egentlig ikke bryr meg så mye om alt så skjer rundt og at jeg egentlig er en jente som stiller opp for andre rundt meg og ønsker alle andre bare det beste og jeg er ikke en jente som gir lett opp, jeg kjemper for det jeg ønsker.
Jeg håper bare jeg klarer og gjennomføre prosjektet mitt med og klare å gi slipp på denne << masken >> og klare og være meg selv uten og gå å kjenne på den redselen, og jeg håper andre rundt meg og denne personen tar meg inn i deres hjerte og liker den << virkelige >> Christine Michelle.
Det er nokk mange andre der ute som kanskje kjenner seg igjen i dette, men da er mitt spørsmål, hvordan har dere klart å gi slipp på en << maske >> og klart og være dere selv? Hvordan reagerte folk rundt dere? Merket de noe til det? Ble ting bedre for deg og for de andre rundt deg?
Xoxo,
Xtine Michelle ♥
