UKJENTE BOBBA

Mange herlige ord kommer for hver dag ut ifra munnen av Mina Adeline. Hun prøver hele tiden å komunisere mer å mer, og prøver seg på nye ord og utaler sine ord for ting. Det er en spenennde tid, og jeg har virkelig sett frem til tiden der hun begynner å komunisere mer å mer og snakker mer å mer. Alle tider har jo hver sin sjarm, og det er ingen tider jeg ikke har kost meg igjennom. Men jeg vil påstå at det er normalt å se frem til å glede seg til barne og deg selv klarer å ha en bedre komunikasjon med ord, og ikke bare den spesielle mor å datter komunikasjonen, som ingen andre forstår. Det at hun kan sette ord på sine tanker, følelser og ønsker er noe som er veldig stort, synes jeg! Det er jo en ting vi alle bruker daglig, alle har hver sin måte å komunisere på. 

Som de fleste hvet er det alltid morsom å høre hva som kommer ut av den lille barnemunnen, det er ofte ord som kan føre til latter og som er dagens kullkorn iblant som enn lever lenge på. Små barn og barn skjennerelt er jo bare enn sann glede i livet. 

Hele tiden har jeg som oftes klart å forstå min datter, om hun har komunisert over å prøve å si ord eller om det har vert den mor å datter komunikasjonen, så har jeg somregel alltid forstått hun. Men i går ble det andre opplevelser. 

Vi satt og koste oss i sofaen, leggetiden var egentlig gjort men siden hun ikke klarte å finne søvnen fikk hun komme ned og slappe av i sofaen sammen med meg. Etter litt tid begynte Mina Adeline og si “bobba” opp til flere ganger. Først tenkte jeg ikke over det, men så kikket nysjerrigheten min inn. Hva er egentlig bobba.. Jeg satt der som et sprøsmålstegn og skjønte relativt lite, og etter litt tid måtte jeg spørre hun “hva er bobba, kan Adeline vise mamma hva bobba er?”.

Rask som hun her, var hun nede ifra sofaen og småsprang bort over gulvet. Jeg måtte raskt henge meg på slep etter, for å få svar på mitt spørsmål. Inn stormet hun i prinsesse telte sitt, som hun har leker i. Rotet litt rundt der i lekene sine, og til slutt kom hun ut med en bok og så på meg, “bobba”. Hun ga meg boken og satte seg i fange mitt. Det var som en lyspære som lyste i hode mitt, selvfølgelig bobba er bok. 

Smilet kom fort hos meg, og før jeg fikk åpnet boken opp, hadde Mina Adeline allerede åpnet boken og var klar for å lese. 

Det er så herlig og kunne få svar når noe er uklart og enn ikke skjønner  det helt. Det at min datter forsto mitt sprøsmål og besvarte det med å vise meg fysisk hva ordet hennes betydde var stort å se. Vell har jeg sett over en lengre periode at hun forstår hva jeg sier, og kan gjøre det jeg spør hun om. Men jeg vil like overrasket og glad hver gang jeg opplever det iløpet av en dag.

Tiden frem igjennom er jeg veldig spent på, hvilken ord blir brukt som en erstatning til det virkelige ordet, hvilken gullkorn vil hun fylle dagen min med. Ja mange spenennde ting og tanker har jeg for utviklingen hennes videre, og jeg er virkelig spent og gleder meg til å se videre utvikling og få følge den. Det er jo tross alt mitt første barn, da er både små og store ting stort uansett. Det er hvertfall slik for meg.